Siste etappe

Amsterdam er en fest, men det er Granada også, og Madrid, og Paris og så videre. Europa fester, og Europa er et herlig sted, kanskje litt dyrere enn Amazonas, men allikevel, man kan krympe hotellregningene ved å ligge på sovesal, og da treffer man i tillegg mange hyggelige mennesker.

Hu derre dama der –

Øllen er billigere enn hjemme, og det er jo det viktigste.
Jeg stakk av fra Granada og dro til storbyen, men oppdaget snart at noen fulgte meg – Carmen. Hun puster meg i nakken hele tiden, sist på et teater i Madrid, hun danset flamenco og var akkurat like livsfarlig som før. Det nytter ikke å gå til politiet, for dem forfører hun og bringer i fordervelsen. Men men, Hun hopper vel av i Tyskland et sted, for gamlelandet er for kaldt for henne – håper jeg.

Madrid er stor, ikke bare i utstrekning, men bygningene er større, tyngre og mer prangende enn hjemme. Men så har jo vi heller ikke vært noen imperialistisk stormakt, slik som Spania. Da imperiet var på sitt sterkeste holdt de på å ta over Europa, for kongefamilien het Habsburg, og de hadde i tillegg Østerrike, Tyskland, Nederland og store deler av Italia.

Steinsolide saker

Man kan nesten si at de prøvde seg på Norge, for Kristian den andre prøvde å gjøre comeback med soldater han hadde lånt av Karl dem femte. Han beleiret Akershus men klarte ikke å ta det. Det var nok det beste, ellers hadde vi fremdeles vært katolske, men Hovedøya kloster ble rasert i samme slengen.

Idyll i følge Goya

Maktsenteret den gangen lå ikke i Madrid, men litt utenfor, i El Escorial. Det er en blanding av slott og kloster, men ser ut som en festning. Det er bygd av Filip den andre, og han var som kjent litt dyster. Stedet bærer preg av det. Escorial er kjempestort, og er laget av grove granittblokker. Veggene er behengt med religiøse bilder av typen blod og lidelse, så stemningen blir deretter.

Når man er så religiøs som Filip, burde man vel være litt god og snill? Men nei, Han plyndret Amerika på det grusomste og gikk bankerott fire ganger. Litt av en prestasjon. Etter Filip ble riket splittet, men Habsburgerne holdt fremdeles sammen og dominerte Europa helt til de ble slått av Søta Bror.

Nok idyll i Madrid

Svenskene moste den tyske keiseren i 30 års krigen, riktig nok med franske penger og tyske leiesoldater, men allikevel. Deretter gikk Spania inn i krise, og Bourbon slekten kom på tronen. Der sitter de fremdeles, men de ville ikke ha noe med Escorial å gjøre, så de bygde et nytt slott i Madrid, og det er atskillig vennligere. Men om Filip brukte mye penger på granitt, er innredningen i Escorial enkel, så han var nøktern på sin måte. Slottet i Madrid er derimot fullt av gull og glitter, enda Spania hadde dårligere råd.

Det er litt rart å tenke på den dystre fortiden når man vandrer i Madrid i dag, for byen er full av liv og glade mennesker.

Man spiser godt i Madrid

Spania har vært gjennom helvete noen ganger, sist under borgerkrigen og Franco diktaturet. Det ble slutt da diktatoren døde. Hans påtenkte etterfølger, Carrero Blanco, ble behørlig sprengt i lufta av ETA, og Franco innsatte kongen som sin etterfølger. Det var et godt valg, men ikke slik som Franco mente. Kongen ville ha et moderne demokrati og stanset et militært motkupp. For det er han populær fremdeles, og på tross av noen skandaler sitter Burbonerne ganske trygt på slottet sitt.

De elskendes bro i Paris

Men Norden lokker. Jeg entret toget og suste gjennom natten til Paris. På veien passerte vi skoger av vindmøller, og det spanske landskapet hadde endret seg fra sist jeg dro der, det er over 20 år siden. Det som før var tørre sletter er nå skogbevokst. Det er mye positivt som skjer i Europa også, selv om krisen setter sine spor, blant annet med alle tiggerne, som ikke er folk på kjøret, men vanlige mennesker. De har mistet jobben og har knapt noe å leve av. Jeg håper at disse tilstandene ikke smitter nordover.

Jeg kom til Paris på morgenkvisten og tilbrakte formiddagen med å svette rundt etter hotell, men alt var fullt. Til slutt fant jeg et sted på nedre Montmartre som ikke hadde noen navn, men små rom og do på gangen. Imidlertid var det rent og koselig, så jeg strakte meg ut og trivdes.
Man kan gjøre Paris på forskjellige typer budsjett.

St. Louis uten blues

Like nedi gata ligger Moulin Rouge, og der kan man se glitter og stas i metervis. Sist jeg var der, hadde de et basseng på scenen hvor en dame opptrådte med en tam delfin.

Det var storveis, men jeg hadde spinket og spart meg gjennom England for å få råd til billetten, jeg hadde sovet i en park i London og i skogen ved Arundel, samt på trappa til Gare de Nord. Denne gangen gikk jeg ikke til slike ekstremer, så jeg kuttet ut glitteret og konsentrerte meg om kulturen.

Sainte Chapelle er gotikkens høydepunkt. Det ble bygget for å huse relikvier som kristi tornekrone, hjembrakt fra Konstantinopel som på den tiden var herjet og erobret av korsfarerne. Men de styrte dårlig og var snart konkurs.

Få på deg klea, du er på utstilling

De solgte derfor unna de helligste relikviene, og Louis den hellige av Frankrike stilte opp som kjøper.

Han har et godt rykte, som må sies å være fortjent, selv om han også dro på herjetokt i profetens land. Imidlertid er kapellet han bygget helt suverent, kanskje middelalderens vakreste bygning.

Man må Louvre seg, og det er en jobb. Bygningen er enorm, den har vært kongeslott en gang, men må ha plass til minst fjorten konger. I dag er det stappfullt av kunst, og mest berømt er Mona Lisa. Hun henger på en vegg bak panserglass og ser ut som om hun har lyst til å gjemme seg. Jeg skjønner henne godt, for hun er gjenstand for en nærmest siklende oppmerksomhet. Da er det noe annet med Venus fra Milo. Hun er så selvsikker at hun har droppet kjortelen.

Dame med godt stoff

Grekerne hadde nok marmor, men klær, hadde dem ikke råd til –

Men selve gromjenta er Madame Pompadur, som henger litt bortgjemt i en mindre sal. Hun hadde råd til klær, det var silke i metervis, men selv om hun var en big spender, var hun også en viktig reformpolitiker.

Hun styrte Frankrike i ti år, og kan sammenlignes med Louis den hellige.

Dessverre har hun fått et dårlig rykte, noe hun ikke fortjener. Hadde hun fått gjennom sine reformer, hadde man kanskje unngått revolusjonen og napoleonskrigene. Men den franske revolusjonen brakte fram nye ideer om likhet og frihet. De var utviklet av opplysningsfilosofene, og Pompadur var en av deres beste støttespillere.

Man kan ikke gjøre Paris på tre dager. Det ble ikke noe Eifel tårn, for køen var milelang. Jeg hadde jo truffet Eifel både i Arika og Belem do Para. Han hadde nemlig en fabrikk som produserte støpjernsbygninger og eksporterte dem over hele verden. Men jeg fikk med meg Van Gogh i Orasy galleriet. Det er innrettet i en gammel jernbanestasjon, men hvilken jernbanestasjon – Louis den 14 kunne ha bodd der. Istedenfor er det altså stappet fullt med kunst, litt mer moderne enn i Louvre. Dessuten, pass deg for Van Gogh, han stirrer tvers gjennom deg.

Besøket i Paris ble kort. Jeg drar videre til Brüssel, og dette er derfor det siste innlegget. Det blir en kriek på ”Den plutselige død”, og så er det strake veien hjem. Jeg er tilbake i det fotsporet jeg la igjen for et år siden. Verden er blitt mindre, for meg, i alle fall –

Men helt slutt er det ikke. Det blir en liten oppsummering, og deretter kommer de fortellingene som har fulgt innleggene. Jeg har lagt dem ved som følgetonger til hovedinnleggene, det er på en måte et lite eksperiment. Men dere får dem altså også i samlet versjon.

Så hold ut litt til.

Men så – fortellingen. Det går mot slutten, men hvilken slutt?
Følg med, følg med.

Var han våken, eller drømte han? Han var i det samme rommet. Det sto en høy, mørk skikkelse der. En bløt, innsmigrende stemme, snakket til han. Det lød nesten som en slangevisling.
– Du snøt meg, og slik gjør man ikke ustraffet.
– Arman?
– Ja. Arman, som du trodde de kunne lure. Du sa opp kontrakten, men så gikk du tilbake på det.
– Men junior –
– Han makter ingenting, for sjefen sier nei, og da gir han meg alltid en liten gave – Nå har jeg fått deg, lekkert servert på en dobbelseng.
– Nei!
– Du er i helvete, min venn, i helvete. Kjenner du ikke at det blir varmere. Nå skal du riktig steke, men ikke brått, vi har god tid –

Han vred på seg, men kroppen var lammet. Han kjente at det ble varmere. Han hostet – røyk?
Han var brått våken. Arman var borte. Rommet så ut som da han hadde sovnet, med halvspist mat og tomme flasker. Diana var borte – nåvel –
Han hostet en gang til. Jo, nå kjente han det tydelig, røyk. Det var varmt, hva hadde skjedd, hadde de tent på peisen? Nei – pokker, det brant jo!
– Diana, hvor er du? Det brenner, Diana!
Han reiste seg opp fra sengen, steg ned på gulvet og falt så lang han var, Hodet dunket borti en kommode, og han sparket til en flaske som singlet bortover gulvet. Han kunne jo ikke stå på bena. Hadde han drukket så mye? Men han måtte advare dem.
– Diana, det brenner!
Han kravlet seg opp på føttene og sjanglet mot døren. Han rusket i håndtaket, men til ingen nytte.
Hadde de låst døren? Jo, for ikke å bli forstyrret. Men Diana hadde jo gått sin vei – eller hadde hun?
Han begynte å lete rundt i rommet, så over alt, inne på det lille badet, i klesskapene, men ingen Diana. Tåpelig, hun hadde naturligvis ikke gjemt seg. Men da måtte hun ha gått og låst døren etter seg. Hvorfor hadde hun det? Fordi hun var bekymret for han? Men det brant jo, for pokker.
Han hostet voldsomt. Luften var blitt vanskelig å puste i, og varmen nesten ikke til å holde ut. Han måtte finne en utgang. Diana var sikkert sluppet vekk.
Han søkte med blikket langs veggene, men fant bare et par små vinduer oppe ved taket. Hva slags rom var dette, et kjeller rom? Klarte han å knuse glasset i de vinduene?
Han stablet opp noen stoler og lette etter noe å slå med. Han fant bare en sjampanjeflaske. Han tok den og klatret opp mot vinduet. Han langet ut et slag, men fikk overbalanse og havnet på gulvet. Det var forferdelig varmt, men her nede var det i alle fall lite røyk. Han kunne ikke se vinduet lenger, røyken der oppe var for tett. Men han måtte ut der, det var ikke noe annet sted. Han grep flasken og prøvde å klatre opp, men ble nesten slått i svime, og måtte ned på gulvet igjen.
Dette var slutten, han ville brenne inne, nå, som alle ting så ut til å ha gått i orden. Dette var straffen, det var Arman som kom.
– Slutt med det tullet!
Han skvatt. Hvem hadde snakket? Han så ingen, stemmen lød liksom inne i hodet hans.
– Glem det vinduet. Du ville bare skjære deg opp, og dessuten er det for lite.
– Men hvordan skal jeg komme ut?
– Kryp mot døren.
– Den er låst.
– Nei, ikke nå lenger.
– Hvem er du?
– Skynd deg, din tullebukk!

Reklame

Ta din harpe opp og spill

Farvel til den nye verden. Jeg landet i Sevilla etter en lang reise over Atlanteren.
Sevilla er en praktfull by. Kjernen er middelalder, en labyrint av skjeve gater hvor det er nesten umulig å finne fram. Utenfor labyrinten ligger det praktfulle bygg fra gullalderen, den gangen rikdommene fra Amerika strømmet inn. Selv etter at det eventyret var slutt, ble det reist flotte bygninger, og dagens bygg er heller ikke dårlige.

La Giralda reluce

Midt i byen ligger Alcazaba, hvor de spanske kongene fikk bygd seg et palass i maurisk stil. Katedralen er i gotisk stil, men allikevel dyster. Det er ikke uten grunn, for det var her inkvisisjonen holdt sine prosesser. Klokketårnet, la Giralda, er imidlertid arabisk. De hadde akkurat fått bygget det ferdig da byen ble erobret av spanjolene. I dag er det byens stolthet.

Men Sevilla er hovedstaden i Andalucia, og musikken her heter flamenco. Flamenco er dans, sang og gitar, den er hissig og rytmisk, men kan også være myk og melodiøs. Man kommer neppe langt i Sevilla uten å se tilbud om konserter og danseopptredener.

Men jeg beveget meg inn mot kjernen, til en flamenco klubb som heter La Carboneria. Her får man servert originalversjonen, fremført av sanger, gitarist og danserinne.

Så det gnistrer

Den sistnevnte var en skikkelig Carmen type, med et blikk som minnet om de helt store pusekattene, de som ikke mjauer, men brøler. Hun danset så det gnistret.

Midt i byen ligger en bygning som ser ut som et slott, men den ble bygget som tobakksfabrikk. Det var her Carmen herjet i sin tid. Hun satt og rullet sigarer inntil hun stakk ned en rivalinne og forførte politioffiseren som kom for å arrestere henne. I dag er det universitet her, og litt fredeligere – håper jeg.

Men jeg skulle videre, til gamle tomter. Jeg ble forført en gang, ikke av Carmen, men av flamenco musikken, og derfor tilbrakte jeg et år i Granada for å lære å spille gitar. Litt spansk lærte jeg også.

Her herjet Carmen

Det er et kvart århundre siden, og byen har forandret seg siden den gang, men den har fremdeles et buldrende natteliv, eller, det er blitt enda mer buldrende.

Da jeg bodde i Granada virket byen litt sliten. Nå er bygningene pusset opp og modernisert. Den gangen fantes det fremdeles esler i gatene og bodegaer med sagflis på gulvet. Nå er alt blankt og nytt. Elvira gaten, som den gang var mørk og skitten, er i dag rene idyllen, og den blir mer og mer arabisk, for maurerne er tilbake, det kryr av arabiske restauranter og kaffehus.

Arab style

Fortiden har alltid preget byen, for hvis man klatrer opp fra Plaza Nueva, kommer man til et palass som er klippet ut av tusen og en natt. Det er den røde borgen, Alhambra.

Spania var den ytterste utposten av det muslimske verdensrike, men det rev seg tidlig løs og fikk sin egen kalif med hovedstad i Cordoba. På 1200 tallet raknet det imidlertid, kalifen var for lengst borte, og de regjerende Almohadene klarte ikke å stå imot den spanske kongen. Cordoba og Sevilla ble tatt, mens Granada reddet seg ved å underlegge seg den spanske kongen. De fortsatte som muslimsk stat i 250 år, men ble til slutt erobret av kongeparet Isabel og Ferdinand.

Comares tårnet

Den siste emiren over Granada het Muhammed den 12, men han blir vanligvis kalt Boabdil. Han ga til slutt opp frivillig, antagelig for å unngå at Granada skulle lide samme skjebne som Malaga, den var blitt herjet på det grusomste. Men mange regnet han som en forreder, og han høstet ingen ære. Han døde ensom og forlatt i landflyktighet.

Deretter ble Alhambra overtatt av den spanske kongen, men falt etter hvert i glemsel og delvis i ruiner. Den som reddet slottet, var en amerikaner, Washington Irving. Han kom til Granada i 1820. Han var ambassadør i Spania, og litt av en romantiker. Han møtte en av byens eventyrfortellere, og utga en bok med fortellinger fra Alhambra. Boken førte til en turiststrøm, og man begynte å pusse opp palasset. Det fortsetter de med den dag i dag.

Kort vei til himmelen

Alhambra er rett og slett vakkert. Det er en stil og eleganse over det som slår spansk barokk ned i støvlene. Så strømmer også turistene til i tusenvis. Det er en folkevandring gjennom de mauriske salene, men det hviler allikevel en eventyr atmosfære over palasset, og man blir grepet av en melankolsk stemning når man tenker på den siste, tragiske herskeren, Boabdil.
Han er verdt en sang.

Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil
Han som dro ifra sitt land, der han engang var sultan.
Som kom aldri mer igjen, men ble sveket av hver venn.
Han dro ut på åpent hav, hviler i en ensom grav.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

I Comares tårnets sal, står din trone tom og kald.
Imens Løvegårdens vann, gråter stilt for sin sultan.
Og for aller siste gang, hører du dens klare sang.
Bøy ditt hode, vend deg om, og Alhambra ligger tom.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

Ta din hjelm og ta ditt sverd, du skal ut på siste ferd.
Du drar ut ifra din borg, med et hjerte fylt av sorg.
Solen glitrer over sky, på Granadas skjønne by.
Fjellet lyser hvitt av sne, sender blanke elver ned.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

Ser du byen ligger skjønn, og en Vega lyser grønn,
Der du kjempet med din hær, trodde seieren var nær.
Du blir hjemløs nå i kveld, du skal møte Isabel.
Du drar ut på siste fjell, og der gråter du farvel.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

Det var tungt å følge med, da sultanen dro av sted.
Det var harde, bitre ord som han hørte fra sin mor.
Hvorfor gråter du min sønn, nå som du har fått din lønn.
Har du kjempet som en mann. Tørk din tåre vekk i skam.
Tørk din tåre vekk og spill, syng en sang for Boabdil.

Bak Granada står et fjell, i den måneklare kveld.
Dypt der inne finns en hall, den er stor og den er kald.
Og der sitter Boabdil, med et hjerte fylt av ild.
Han skal engang komme frem, med en hær av døde menn.
Gå i måneskinn og spill, syng en sang for Boabdil.

Det står faktisk et fjell bak Granada. Sagnet sier at det skal finnes en hall der inne, men Boabdil har ikke kommet ennå.

Men da han dro, var det en annen som kom, Colombus. Han hadde tenkt å oppdage sjøveien til Kina, men hadde fått nei av portugiserne. Det er for langt, sa de, du søkker midtfjords.

Prisen for Amerika

Men Colombus visste at det var et land der, for han hadde vært på Island og hørt historien om Vinland. Men han måtte altså prøve seg et annet sted, og han reiste til Granada, hvor Isabel satt med hæren sin. Hun hadde imidlertid ikke penger, så han ga til slutt opp og dro. Men han var ikke kommet langt før det kom en kurer etter han. Boabdil har overgitt seg, sa kureren, og dronningen vil snakke med deg.
Dette skjedde i Santa Fe utenfor Granada. Colombus fikk dronningens smykkeskrin som han pantsatte hos noen jødiske bankfolk. Så dro han til Amerika for pengene.
Dronningen fant imidlertid ut at hun ville ha skrinet tilbake, så hun utviste alle jødene og slapp å betale for skrinet. Det er farlig å handle med folk som har all makt.

Her ligger han – kanskje

De spanske jødene kalles de Sefardiske. De er fremdeles en viktig del av jødedommen, og den sefardiske kulturen regnes som et av middelalderens høydepunkter. Skrinet kan man se den dag i dag. Det står i gravkapellet til Isabel og Ferdinand. Det er faktisk prisen for Amerika.
Det skulle vise seg at dronningen hadde investert lurt, men Colombus fikk så å si ingenting, på tross at han ble lovet gull og grønne skoger. Han døde ensom og fattig, og det gikk noen århundrer før man flyttet knoklene hans til Sevilla, der han nå ligger i katedralen. Men det er antagelig ikke hans knokler som ligger der.

I dag er gullalderen over, mens Sør Amerika er på vei opp. Spania har hatt en slags gullalder etter at diktaturet var slutt på 70 tallet. Det ser man over alt, særlig i Granada. Men de siste årene har det gått dårlig.

Fortsatt idyll – tross alt

Spania sliter med statsgjeld og arbeidsløshet. Det har begynt å komme tiggere i gatene og uteliggere i skogen bak Alhambra. Det er ikke folk på kjøret, men vanlige mennesker som har mistet det de hadde å leve av. Årsaken er den uansvarlige økonomiske politikken som har vært ført over hele den vestlige verden. Sør Amerika kan i dag flire av oss, men det ser ikke ut til at det blir bedre med det første, for spekulantene sitter fremdeles ved makta. Allikevel er det ingen depressiv stemning i Spania. De har en livsstil som ikke så lett lar seg kue.
Men jeg skal hjem og føre valgkamp for De Grønne – så får vi se om vi klarer å gjøre verden litt mer fornuftig.

Når vi snakker om politikk –

Jeg kan anbefale en bok om grønn økonomi

Grønn politisk økonomisk analyse

En kritikk av dagens økonomiske tenkning og en analyse av hvorfor økonomien har behov for å vokse.

Papirutgave kr. 200,-
Kan lastes ned som E – bok

Tilgjengelig på http://www.kolofon.no

Og så – fortellingen

Det banket på døren. Han skvatt opp, men ble stående og nøle.
– Lukk opp, det er bare meg.
– Diana?
– Ja, jeg er så bekymret for deg.
Han følte at han smeltet litt. Så gikk han og lukket opp.
Hun sto der, i en selskapskjole som viste det meste. Hun hadde sminket seg skikkelig opp. Hun lyste opp i et strålende smil. Han rygget litt tilbake, men hun kom etter han og grep han om livet.
– Jeg har ikke behandlet deg slik jeg skulle, sa hun.
– Du har vel –
– Jeg har ikke løyet for deg, men jeg har ikke fortalt alt.
– Så fortell da.
– Vel, det er sant det du sa.
– Det er et testamente?
Hun nikket – du skjønner, de pengene betyr så mye for oss, vi er egenlig i en knipe, og jeg kunne arve en god del.
– Hvis du giftet deg?
– Ja, men det ville jeg ikke, i alle fall ikke ennå.
– Og så fikk dere ideen om et proforma ekteskap?
Hun nikket – David fikk den ideen da du ankom.
– Og jeg var en bra kandidat, fordi dere hadde makten over meg.
– Nei nei, Men vi måtte ha en italiensk statsborger.
– Og dere gjorde meg til italiener, skaffet meg et nytt fjes, til og med.
– Jo, men det var jo for å redde deg.
– Du oppførte deg ikke som om du hadde til hensikt å redde meg. Du var temmelig iskald.
– Men hva skulle jeg tro om deg? Du var på flukt for noe alvorlig. Jeg var jo litt redd for deg. Det skjønner du vel?
– Jo –
– Men da du kom fra den ulykken på T banen, begynte jeg å tenke meg om. Vi hadde latt deg gå alene i byen, og så hadde de –
– De?
– Noen som var etter deg. Jeg vet ikke hvem det kan ha vært, men jeg ble redd for deg. Du skjønner vel det?
– Jo –
– Kom, la oss være skikkelige ektefolk, nå i natt.
– Du vil bli her hos meg?
– Nei, kom. Jeg har gjort det litt koselig for oss.

Hun nærmest dro han med seg. Han var helt forvirret, men det kom ikke på tale å si nei, bare å se på henne ga han varme grøsninger.
Hun hadde gjort i stand, visst hadde hun det. De kom inn i et rom hvor det var dekket et lite bord. Det var hummer og kaviar, med en stor flaske sjampanje i kjøler. Bak det hele sto det en fristende dobbeltseng med silkelakener.
– Sett deg ned – nei, vi sitter sammen, hva?
– De gled ned i en myk sofa. Han kunne ikke styre seg, men begynte å grafse på henne. Hun lot det villig skje, ga bare fra seg et lite klynk av og til.
– Vent litt – vent da.
– Hvorfor?
– Vi må jo ha sjampanje.

De var langt nede i den tredje flasken med sjampanje, og den andre runden med sengekos. Han strakte seg ut i krøllete, svette lakener med henne ved siden av seg. Hun måtte være full hun også, men oppførte seg som en liten pusekatt.
– Mer sjampanje – nei, jeg vil ha konjakk!
– Har du ikke fått nok?
– Nei, jeg vil ha mer – av deg og!
Hun smilte, så gled hun ned fra sengen og gikk bort til et skap. Hun kom tilbake med en krystallkaraffel. Hun stanset og så på han. Han lå som et slakt over sengen og snorket. Hun smilte et bredt smil, men det var ikke et spor av omsorg eller kjærlighet i det.
Hun gikk bort til et skap og fant en kappe hun slo om seg. Så gikk hun stille ut. Det klikket i låsen.

Hva var det for en lukt? Han våknet halvveis og vred på seg. Hvor var han – silkelakener. Jo, haha, han husket – hvor var hun? Han famlet ved siden av seg, men fant ingen. Så gled han inn i en døs, men våknet igjen. Den lukten, det var – bensin?
De hadde faenmeg sølt bensin et eller annet sted – eller kjørt fram limosinen, med lekk tank, tenk det, lekk tank. Han ble liggende og le for seg selv. Diana, det var vel henne. Hun hadde vært faen så deilig. Han ville ha henne, en gang til. Hvor var hun? Han prøvde å reise seg, men det var for anstrengende. Han ramlet ned på puten og sovnet igjen.

Amazonas

Amazonas, bare navnet har et sus av eventyr. Det er naturligvis mindre eventyrlig nå til dags, men å seile nedover elven i en hengekøye er allikevel en spesiell opplevelse.

Joda, det er skog

Hvorfor heter den Amazonas? Da Francisco de Orellana seilte nedover elven i 1541 ble han møtt med piler fra elvebredden. Han oppdaget at jentene også var med og skjøt, så derfor kalte han den amasonenes elv, Amazonas.
Den dag i dag er det mye villmark, og enkelte stammer holder seg unna resten av samfunnet, man regner med ca 60 grupper som har isolert seg og er ”ukontaktet”. De fortsetter å skyte piler, men om jentene deltar er litt usikkert.

Men Amazonas kulturen er gammel. Ved Monte Alegre har man funnet helleristninger som er 11000 år gamle. Det var heller ikke bare villmark før europeerne kom. På Ihla de Marajo ble det drevet et avansert jordbruk, og de laget fin keramikk. Det har de fortsatt med.

There’s a mooon over the Amazooon

Men kontakten med europeerne ble fatal for mange. Sykdommene herjet, og gjenger med bandeirantes trengte inn i urskogen på jakt etter gull og slaver. Da gummi boomen begynte, ble det nye slavetokt. I dag er det avskoging som truer, selv om myndighetene gjør en del for å beskytte urinnvånerne. I tillegg til nasjonalparkene er det avsatt store områder for dem, og deres ønske om å være i fred blir stort sett respektert. Man vet at de har gode grunner.

Enebolig

Men urskogen blir spist opp av tømmerhogst og etablering av beiteområder. Dette skjer særlig i den sør østlige delen, men også langsmed de veiene som er bygget. I Peru har det vært snakk om en vei mellom Iquitos og Pucallpa, men mange innbyggere går mot det, da de vet hva som vil skje. Ved Belo Monte i Para er det planer om en dam som vil ødelegge mye skog og fordrive de som bor der. Det har vært kraftige protester mot den.

Padle på skogstur

I skogen nord for Amazonas lever Yanomaniene. De var stort sett ukontaktet fram til 1950, men så kom et gullrush og man bygde en vei inn i området. Fra 1986 til 1993 døde en femtedel av stammen. Nå har både Venezuela og Brasil satt av områder til dem, så det verste ser ut til å være over. Men de gjenlevende har trukket seg dypt inn i skogen.

Regn over regnskogen

Ut fra dette skulle man tro at området ser herjet ut. Men seiler man langs elven, er det ikke slik. I byene kan man glemme at man er i urskogen, men man skal ikke komme langt vekk før det bugner av vegetasjon langs begge bredder, og lange strekninger er uten folk. Det finnes småbyer langs elven, og enkelthus som ligger på flåter eller står på peler, for dette er flom områder.

Da jeg seilte nedover sto skogen i vann til knes, og vel så det. Flommen var over i Ucayali, men her pågikk den for fullt. Imidlertid er dette noe som skjer hvert år, og både skogen og innbyggerne har tilpasset seg. Folk padler på skogstur og piranhaene svømmer inn mellom trærne og har glade dager. De er mette og fornøyde og så snille som pusekatter. Men når vannet tørker inn og de blir etterlatt i en liten pytt, skal man ikke stikke foten nedi.
Jeg steg om bord i en båt som både var mindre og mer rufsete enn den forrige.

Ren idyll

Men jeg fikk opp hengekøya og ruslet opp på soldekket. Her var det kiosk med øl og heisann musikk nesten døgnet rundt. Vi dampet i tre dager ned til Manaus, bare avbrutt av en politirazzia. Jeg nikket og smilte og oppførte meg blåøyd. De dro av gårde med en fyr som fikk hendene tapet på ryggen. Hva han hadde gjort, vet ikke jeg, kanskje ingenting.

Carmen i urskogen

Manaus er mer by enn Iquitos, og selv om det er litt vill vest i havnestrøket, består den av veier og blokker, som over alt ellers. Man kunne vært på Tveita. Men Manaus har en ting å skryte av, de har opera. Den er ikke noe småtteri, men en flott bygning i neo klassisk stil. Den ble reist i gummebaronenes tid, og Caruso skal ha sunget der. Selv var jeg bare på omvisning, men jeg fikk med meg toreador arien fra Carmen.

Så var det å ta fatt på siste etappe. Jeg steg over i en større båt, og la ut på en fire dagers tur helt ut til elvemunningen. Det ble ganske trangt mellom hengekøyene, så jeg holdt meg for det meste på framdekket

Etter Manaus vider elven seg ut, og breddene blir fjerne på begge sider. Men først passerer man vannenes møtested. Det har seg slik at de to største sideelvene møtes her, Solimoes og Rio Negro. Den siste er naturligvis svart.

Motvillig blandevann

Den kommer nordfra, og har kildene i Yanomani land. Fargen skyldes antagelig jordbunnen. Men Solimoes er hvit, eller egentlig lysebrun, for den kommer fra Andes fjellene, og tar med seg en del av terrenget ut mot Atlantyerhavet. De er altså søstere, eller kanskje ektefeller, tvunget til å flyte sammen, men de kan ikke fordra hverandre, og fortsetter mange kilometer nedover uten å blande seg.

På galeien

Om kvelden andre dag la vi til i Santarem, og ble der til neste formiddag. Da vi dro videre var elven som et hav, like bred som Oslofjorden ved Horten. Jeg sto for det meste på fordekket, for på bakdekket dundret popmusikken døgnet rundt, og jeg fikk vondt i hodet. Men men, de solgte konjakk i plastbeger til seks kroner, og jeg hadde fremdeles mine sigarer med urskogstobakk. Ut på kvelden kom stjernene opp og man kunne stå og beundre Sydkorset på den ene siden og Karlsvogna på den andre.

Neste dag var vi i trangere farvann. Vi nærmet oss utløpet, og her deler Amazonas seg i mange små løp. Midt i ligger Marajo øya, den er likeså stor som Portugal. Langsmed bredden er det små tettsteder og hus på stylter. Ungene kom roende opp til oss og folk kastet pakker ned til dem. Så kom båthaikerne, de rodde opp langs siden og haket seg fast med en jernkrok. Der hang de mens de gikk om bord og solgte reker. Etter et par kilometer gjorde de seg løs og iglet seg på en båt som gikk den andre retningen.

Risikosport

Slik drev de antagelig på hele dagen, og det så virkelig ut som en risikosport. Utpå kvelden kom vi ut på Para fjorden og horisonten ble vid igjen. Vi dampet inn i mørket og så fyrene foran oss.

Neste morgen våknet jeg av at båten la til kai. Det var kl fire om morgenen, og vi var i Belem do Para. Jeg drøyde litt om bord, for jeg ville ikke gå gjennom havnestrøket i mørket. Til slutt slo jeg meg sammen med en gjeng franskmenn og vi tok drosje til det beste backpackerhotellet. Jeg slo meg til ved PCen og fikk bestilt billett over Atlanteren.

Belem ligner på Manaus, fint i sentrum og vill vest i kantene.

Skjønnheten og udyret i Belem

Brasil er kjent for sin høye kriminalitet, og man føler seg litt rar når det er bevæpnet vakt selv på et gatekjøkken.

Men Brasil er i slaget, med president Lula ved roret har de tatt et langt skritt videre mot reelt demokrati. Økonomien blomstrer, og litt trenger ned til de på bunnen. Lula har opprettet en grunntrygd, ”La bolsa familia”, eller ”familieposen”.

Vivaldi i fredsteateret

Fattigdommen er betydelig redusert, og det vil nok redusere kriminaliteten på sikt. Men det er langt igjen, og når man ser på hvor mange år landet har vært vanstyrt, er det ikke så vanskelig å forstå.

Neste morgen våknet jeg av at båten la til kai. Det var kl fire om morgenen, og vi var i Belem do Para. Jeg drøyde litt om bord, for jeg ville ikke gå gjennom havnestrøket i mørket. Til slutt slo jeg meg sammen med en gjeng franskmenn og vi tok drosje til det beste backpackerhotellet. Jeg slo meg til ved PCen og fikk bestilt billett over Atlanteren.

Belem ligner på Manaus, fint i sentrum og vill vest i kantene. Brasil er kjent for sin høye kriminalitet, og man føler seg litt rar når det er bevæpnet vakt selv på et gatekjøkken. Men Brasil er i slaget, med president Lula ved roret har de tatt et langt skritt videre mot reelt demokrati. Økonomien blomstrer, og litt trenger ned til de på bunnen. Lula har opprettet en grunntrygd, ”La bolsa familia”, eller ”familieposen”. Fattigdommen er betydelig redusert, og det vil nok redusere kriminaliteten på sikt. Men det er langt igjen, og når man ser på hvor mange år landet har vært vanstyrt, er det ikke så vanskelig å forstå.

Man venter på høyvann

Jeg ble tre dager i byen. Jeg rakk noen restaurantbesøk og en klassisk gratiskonsert i Teatro da Paz, ”fredsteateret”, en praktfull bygning i ny barokk. Den er fra gummibaronenes tid, naturligvis. Ellers gikk tiden med til bloggskriving.
Jeg har sjekket ut, og siste innlegg er under skriving. Flyet går midt på natten, og jeg tar drosje til flyplassen, noe annet er galskap. Så stiger jeg om bord og flyr vekk, langt over havet mot øst.
Farvel, Amerika

Og så – en siste påminnelse

To ekle fortellinger

To absurde fortellinger. Det usannsynlige blir virkelighet – og hva gjør man da?

Papirutgave kr. 200,-
Kan også lastes ned som E bok

Tilgjengelig på:
http://www.kolofon.no

Men nå – fortellingen

Det var Frank som lukket opp. Han ble bare stående med vidåpne øyne og glane. Så lukket han døren langsomt igjen. Det var redsel i blikket hans.
– Frank, lukk opp. Det er jo meg.
– Er det –
– Jeg er ikke noe spøkelse. Jeg kommer rett fra sykehuset.
– Er du –
– Litt støl, bare. Er Diana hjemme?

Stua var et eneste rot. David og Diana satt sammen med en mann i dress og gikk gjennom bunker med papirer. De så opp da han kom inn, men det virket ikke som om de forsto hva de så.
– Diana, jeg er tilbake.
– Du er – tilbake – ?
– Jeg kommer rett fra sykehuset.
– Men – men –
– Ja, de var litt forbauset der også.
– Du lever?
– Ja, gi meg en klem!
Hun kom imot han som en søvngjenger. Han grep henne og knuget henne til seg, men hun var som en melsekk å ta i. De andre hadde reist seg. Mannen i dress stirret vantro på han.
– Er det?
– Ja, sa David hest, det er han.
– Da tror jeg faktisk ikke jeg har noe her å gjøre.
Han samlet febrilsk sammen papirene og strøk ut av værelset.
– Hvem i alle dager var det?
– Advokaten vår, sa Diana hest. Vi trodde alle at –
– Jeg var død?
Hun nikket. Så var det som om hun tok seg kraftig sammen. Hun satte opp et strålende smil.
– Men du er jo tilbake, sa hun. Det er et mirakel.
– Ja, det er faktisk det.

Han satt på rommet sitt med blandede følelser. De hadde svermet rundt han og nærmest smisket for han. Slik hadde de aldri vært før – jo, kanskje Diana, eller – Hun hadde endelig oppført seg som en hustru. Hun hadde jo giftet seg med han, for pokker!
Men hvorfor? Noe med en arv, det hadde Arman sagt. Men kunne han stole på Arman? Junior hadde advart han, og junior hadde vært virkelig tillitsvekkende. Han hadde fått han frisk på rekordtid. Han hadde vært død – tull, det var naturligvis en bløff. Nåvel, da kunne han ikke stole på Junior heller. Hvem skulle han stole på?
Skulle han bare stikke av? Nei, det hadde han gjort i går, og blitt overkjørt. To ulykker på rad, klart at det ikke var noen tilfeldighet. Diana hadde sagt at de burde beskytte han. Hva mente hun med det? De var rike, og de hadde kontakter som kunne gjøre det meste, så det ut til. Men kunne han stole på Diana? Hun hadde skiftet så brått, fra å være iskald til å være omsorgsfull. Dessuten – denne advokaten. Hvorfor var han der?
Hva hadde stått i de papirene? Pokker at han ikke hadde undersøkt, men Diana hadde tatt all oppmerksomheten hans, og så hadde de samlet sammen papirene. Nåvel, det var vel opplagt. De hadde trodd han var død, og så hadde de gått gjennom alle papirer for å se om hun fremdeles kunne få arven – men kanskje det ikke var noen arv. Arman var ikke til å stole på – Pokker så kynisk, forresten, hente advokaten noen timer etter at han var ”død”. Diana skulle jo heller sittet ved sykesengen og grått. Men når han tenkte over det, kunne han ikke forestille seg at Diana ville gjøre noe slikt.

Med strømmen

Det er noe sært ved Iquitos, man kan ikke kjøre dit. Det går vei, bevares, men det er vannveien, selveste Amazonas.
Jeg kom i land som en gullfisk og møtte den vanlige forsamlingen av drosjesjåfører.

Baronens palass

Jeg bukket pent og gikk forbi, gjennom gater som så ganske lurvete ut. Da kjørte det en drosje opp ved siden av meg. Det var det ene kjæresteparet fra båten, to skikkelige hippier. ”Leter du også etter et billig hotell?” Vi stuet oss sammen og ble kjørt til det ene hotellet billigere enn det andre. Til slutt fant vi et til 30 kroner natta, med sovesal, riktignok. Men det var greit nok for meg.
Iquitos ligger ved Maranjon, en av sideelvene til Amazonas. Skal man dit, må man enten ta fly eller båt.

Litt mindre luksus

Den har et fint sentrum, men jo lenger man kommer fra det, desto mer vill vest blir det. Byen ble grunnlagt i 1750 som en jesuitt misjon. Den skranglet helt fram til 1880 årene, da ble det gjort to oppfinnelser, vulkaniseringsprosessen og bildekket. Behovet for gummi steg til de store høyder, og det eneste stedet det fantes var ved Amazonas. Gummi er egentlig en slags sevje som man får når man skjærer i barken på gummitreet. Man må sette en liten kopp under dryppet, og så komme igjen neste dag. Man trenger mange trær for at det skal bli noe ut av det.

Ingen ilandstigning

Det sier seg selv at man trengte mye arbeidskraft, og gummibaronene skaffet den ved å lure til seg folk som havnet på slavekontrakt. I tillegg angrep de landsbyene til urskogsfolkene og gjorde dem til slaver. Rikdommen strømmet inn, men det hadde en forferdelig pris.
I dag er boomen over, for England opprettet gummiplantasjer i Malaysia. En av dem var faktisk der hvor jeg hadde min forrige jungeltur.

Singing in the rain

Ved strandpromenaden ligger prakthusene etter gummibaronene, men går man noen hundre meter videre, møter man den andre virkeligheten, den lurvete brakkebyen Belen. Man kommer til et punkt hvor gatene plutselig blir skitne, og så er man på fiskemarkedet. Det er liv og lurveleven, men selv om det er møkk i gatene, er folk velstelte og pene.

Jeg ble overfalt av et regnvær av Amazonastypen. Det sto som kniver i bakken, og vannet pøste ned fra takene. Noen benyttet anledningen til å ta en dusj, og alle tok det med godt humør, unntagen hønene, som lå buntet sammen og ventet på å bli pollo asado.

Ro på bytur

Men det virkelige Belen ligger og flyter. Jeg kapret en kano med roer og vi padlet ut mellom husene. Her finnes det bare gangveier og vannveier. De innerste husene står på stylter, men lenger ut mot elven ligger de på flåter. Det er mindre elegant enn Venezia, men ligner mye på landsbyene ved Inle sjøen i Myanmar, selv om de siste faktisk er renere. Det er lurvete i Belen, men ikke noen knugende fattigdom. Folk hadde et friskt humør som også smittet over på meg. Jeg steg av båten og kjøpte meg en pakke sigarer med ”jungeltobakk”. Så slo jeg meg ned på en bar i et gammelt gummibaronhus.

Neste dag var det grytidlig opp og om bord i hurtigbåten. Man kan ikke dra direkte til Manaus, men bare til grensen. Båten brølte nedover mens elven ble stadig bredere. Jeg begynte å komme i Amazonas stemning.

Grytidlig

Utpå ettermiddagen kom vi til Perus siste utpost, Santa Rosa. Derfra tar man drosjebåt og kan velge å stige i land i Colombia eller i Brazil. Jeg valgte det siste. Jeg steg i land i Tabatinga og alt var bare samba og kaos. Ingen ville se passet mitt, og ikke noe hotell i sikte. Jeg måtte søke hjelp hos en taxisjåfør. Han viste seg å være en skikkelig pratmaker, men han ordnet det meste. Jeg kom meg til en minibank som lå i Colombia, men grensen var åpen, for det går ingen veier herfra, verken til Colombia eller andre deler av verden. Så var det tilbake til Brazil og jeg ble innlosjert på hotell Sao Francisco.
Jeg hadde passert enda en grense. Nå bar det videre nedover elven.

Nåvel, folkens.
Dere har vel kjøpt bok, eller trenger dere en påminnelse?

To ekle fortellinger
Sirkelen
En fortelling om uteliggeren som forveksles med direktøren – Men hvem er han egentlig?
Video
En vennegjeng på ferie på en øded øy. Men så begynner det å gå galt. Videokameraet viser ting som ikke har skjedd – ennå.

Papirutgave: kr. 200,- + porto
Kan lastes ned som E – bok

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Til slutt – fortellingen

Han kom til seg selv i en seng, Han hadde en merkelig følelse av å være bastet og bundet. Han rørte på hodet og oppdaget at det gikk slanger og ledninger over alt på kroppen hans. Rommet lå i halvmørke, og det var mange maskiner med lys som blinket. Hva i alle dager var dette?
Så hørte han noen snakke et sted. Stemmene kom nærmere. Det var som om de holdt en lavmælt diskusjon, og han skjønte at de snakket om han.
Noen trakk fra en gardin, og rommet ble helt lyst. Han betraktet seg selv med forbauselse. Han måtte være på et sykehus. En skikkelse kom fram til sengen, en ung mann med langt hår og et velfrisert skjegg. Ansiktet var rolig og vennlig, ustrålte autoritet og tillit.
– Noen sier at jeg oppholder meg mest på sykehus. Men faktisk liker jeg det ikke.
– Hvem er du?
– Ah, det der er litt komplisert. Bare kall meg junior.
– Hvorfor er jeg her?
– Du ble overkjørt. Du husker det når jeg sier det til deg, selv om du hadde fått litt mye
konjakk.
– Det var en ulykke?
– Å neida, ingen ulykke. Det var nok med vitende og vilje.
– Noen ville –
– Ta livet av deg, ja.
– Men de klarte det ikke?
– Jo, egentlig. Du var helt knust da du kom inn i går kveld.
– Men –
– Ja, du er på bedringens vei, kan man si.
– Var jeg død?
– Som en sild. Men vi måtte rette opp det igjen, for på en måte var vi jo litt ansvarlige, selv om du hadde sagt opp kontrakten.
– Arman –
– Skummel type. Du burde ikke menge deg med slike.
– Men han reddet meg på T banen.
– Ja, men da hadde du ikke sagt opp kontrakten. Han kunne ikke ta deg da.
– Var det han som kjørte på meg?
– Nei, det var noen andre, profesjonelle folk. Du skjønner, han lar andre gjøre slike jobber, og så tar han dem etterpå.
– Tar dem?
– Vi kaller han kjellermesteren, men ikke tenk mer på det. Vi besluttet å gi deg en ny sjanse. Du har jo ellers gjort det bra, og så var du temmelig full. Folk gjør så mye rart i fylla. Muhammed hadde rett, egentlig. Men vi kan være overbærende. Det er vi i grunnen hele tiden. Ja, det er vel jeg som står for det meste av den slags. Moren min er også aktiv, forresten.
– Og faren din?
– Faren min, det er sjefen. Han kan være litt barsk av og til. Skal jeg gi deg et godt råd, så snakk heller med meg eller moren min. Vi er litt mer myke i kantene. Nåvel, frisk og fin? Vi får se å få vekk disse slangene. Du har en jobb å fullføre.
De gikk ut fra sykehuset med tusen par øyne rettet mot seg. Junior så ut til å ta det med den største ro, men legene og sykepleierne nærmest skvatt da de så han. Junior vendte seg mot han og smilte.
– De synes du ble litt fort frisk, sa han. Ja, du skulle egentlig vært død, så det er ikke rart at de glaner litt. Det er profesjonelle folk, vet du, de ser når noen er død eller ikke.
– Var jeg død?
– Som en overkjørt katt, men de har ni liv, vet du, så vi syntes du kunne få to. Du har, som sagt, en jobb foran deg. Nå, der har vi Gabriel. Du får bare stige inn, og så kjører han deg tilbake.

Han satt i baksetet i den samme bilen og følte seg helt forvirret. Gabriel satt stiv bak rattet og var enda mer muggen enn sist.
– Du burde drikke litt mindre.
– Jeg hadde nettopp blitt reddet fra å bli overkjørt av T banen.
– Nettopp da bør man drikke lite.
– Kunne dere ikke forhindret det?
– Jo, men du stolte ikke på oss. Vi burde sagt opp kontrakten, det hadde vi full rett til, og til slutt sa du den opp selv.
– Men nå –
– Ja, vi får begynne på nytt.
– Denne junior –
– Sønnen til sjefen. Han kan være litt bløt av og til. Bare så vidt du vet det, så stemte jeg mot, for du er en tullebukk. Men sjefen ville gi deg en ny sjanse. Ikke søl den bort denne gangen.
– Hva skal jeg gjøre?
– Det samme som sist.
– Men –
– Kom deg ut av bilen!

Ucayali

17 ble til 18, og ingenting skjedde. Det skjedde riktignok en masse, men noen avgang ble det ikke, for det kom stadig mer last.

Fæsk, for farsken

Båten lå i en klynge av større og mindre farkoster og var temmelig inneklemt. Det virket ikke som om den skulle gå med det første, så jeg ble hengende over rekka og betrakte havnelivet. Vi var akkurat der hvor man brakte fisken i land. Den kom med små elvebåter som var utstyrt med langhalemotorer. Fisken lå midtskips i en dynge av is, over den hadde man et lag med treskeavfall for isolasjon, og det hele ble dekket av en presenning. På denne måten kan man hente fersk fisk fra hele elven og selge den på markedet i Pucallpa.

Dyrisk

Isen kommer i store blokker og blir fraktet ut til fiskelandsbyene med ferga. På land var det liv og røre av folk og fe, det vil si lausbikkjer og fugler.

De siste var ikke kråker, som hos oss, men gribber. De var ikke pene fugler, og de oppførte seg som dyr, det var vill slåsskamp hver gang det dukket opp en råtten fiskebit.

Pucallpa har ingen containerhavn, og knapt noen brygger eller kraner. Her er det gammelmetoden som gjelder. Nesten alt blir båret om bord av rekker med svettende sjauere.

Gammelmetoden

De er staute karer, men fy for et slit, sekkene med ris eller poteter veier minst 50 kilo, og man må balansere over en planke over på båten. Jeg sto på passasjerdekket og betraktet dem. Jeg følte meg som et luksusdyr, men var fornøyd med det.

Så, endelig, utpå kvelden den 18. la vi ut på elven. Jeg hadde allerede tilbrakt en natt i hengekøye på båten, så jeg var litt innkjørt. Det var medpassasjerene også, for de hadde vært med før. På passasjerdekket er det stenger i taket hvor man kan knytte fast hengekøyer, og så sover man mens man dingler i takt. Her var det folkeliv, hele familier med unger som kvernet rundt, en liten søt skipskatt, samt noen andre allrighte dyr.

Biologisk vekkeklokke

Hønen Agda var litt engstelig, for ungene dro henne stadig vekk i halen. Hanen var et praktfullt eksemplar som vekket oss om morgenen, og på framdekket lå det en deprimert gris. Den regnet nok med å bli koteletter ganske snart, og det kan man jo ikke kalle fremtidsutsikter.

Ucayali går i vide slynger nordover. Landskapet er flatt og breddene er høye, for her er det skikkelig flom hver gang det er regntid. Akkurat nå var det lav vannstand, men når regnet faller på sommeren kan elva stige opp mot 10 meter. En vanlig brygge ville rett og slett blitt vasket vekk. Man kan ha flytebrygger, men de må være solid fortøyd. Stort sett er det bare leirbakker, og alt må bæres i land. Vi stanset på de forunderligste steder, noen ganger bare ved et lite skur, men det sto folk der og vinket oss inn. Om natta blinket de oss inn med lommelykter. For det meste losset vi isblokker til fiskerne, men et sted hvor vi ankom midt på natta, bar de i land et tonn med brus.

Vanskelige havneforhold

Den første natta stanget vi oss inn i leirbakken og fortøyde til et tre. Vi var like ved noen lumske mudderbanker som kapteinen ville passere i dagslys. Men de andre nettene fortsatte vi bare nedover elven. De styrer godt i mørket, visstnok uten radar eller ekkolodd. Det går på erfaring, og som en medpassasjer fortalte meg ”Det er ikke så vanskelig som det synes, for elva graver en kanal hvor vannet er dypt nok”. Men kanalen slynger seg enda mer enn elva, så veien blir lang.

Endeløst forbi

Nedover elva, nedover elva. Jeg satt ved rekka og betraktet skogen som bugnet på begge sider. På den ene bredden, ytterst i svingen, graver elva seg inn, og her står trærne og bare venter på å falle. På den andre siden legger den fra seg mudderbanker, som ganske snart blir gjengrodd av høyt siv. Elveløpet skifter stadig, så det er en kunst å styre riktig. Vannet er brunt og inneholder mye mudder som til slutt havner i Atlanterhavet. Men det var fremdeles langt dit.

Aftenstemning

Fem dager og fem netter. Dagene gikk med lesing og betraktning av folkelivet. Om nettene sto vi på framdekket og drømte oss videre i månelyset mens sydkorset hang på himmelen og viste retningen. Passasjerer kom og gikk, noen steg i land på elvebredden, mens andre ble fraktet inn i lettbåten. Et sted, hvor det faktisk var en flytebrygge, gikk det galt med lettbåten, og den holdt på å synke. De fikk halt den halvveis opp langs skipssiden, mens et par karer plasket i vannet og alle hylte og skrek og forsøkte å være sjef. Plutselig var det noen som ropte et varsel. En planke kom drivende langs skipssiden, og på den lå en slange av typen muy peligroso. Det ble rop og forbannelser mens man kastet bananer på den, men gutta i vannet plasket videre uten å vite hva som kom drivende. Til slutt fikk slangen nok bananer og stakk av, gud vet hvor, men den bet seg i alle fall ikke fast i ryggen på de som lå og plasket. Endelig kom båten på rett kjøl og de øste den ut. Neste dag viste det seg at de til og med hadde fått berget motoren, og da var jo ingen skade skjedd.

Servering var inkludert. Frokosten besto av tynn, søt velling og tørre rundstykker med smørklatter. Lunsj og middag besto av ris, en kjøttbit og kokebananer. Det var greit nok, og magen holdt seg rolig, men jeg ble litt lei av ris etter hvert. Måltidene ble varslet med en alarmklokke som var ganske ilter. Første gang trodde jeg at båten holdt på å synke, men man skulle altså bare synke maten.
Rutetider er et fremmedord på Ucayali. Når man ser forholdene de har å stri med, forstår man det, men jeg var i villrede om når vi kom fram. Jeg hadde litt motvilje mot å ankomme midt på natta, for havnestrøkene er ikke helt trygge, og som turist er man en fet kalkun.
Men lykken står den kjekke bi, på kvelden den femte dagen gled vi inn mot Iquitos. Jeg pakket sekken, og ikke mist hengekøya, for den ville jeg få bruk for videre nedover elven.

Men nå har dere sikkert sluppet opp for god litteratur.
Denne gangen anbefaler jeg noe for de anvanserte, to usannsynlige grøssere

To ekle fortellinger

Sirkelen
Fortellingen om uteliggeren som forveksles med direktøren – men hvem er han egentlig?

Video
En gjeng på en øde øy. Men så begynner videokameraet å vise ting som ikke har skjedd, og de forsvinner, en etter en –

Papirutgave kr. 200,- + porto
Kan også lastes ned som E bok

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Og til slutt – fortellingen
Nå begynner det å bli farlig –

Han kom hjem som et skjelvende vrak og ble møtt av en Diana som for første gang viste noen form for sinnsbevegelse. Hun fikk han ned i sofaen og kom med plaster og salve. Han hadde bare et par rifter, men allikevel ble han pleiet som et lite barn. Så satte hun seg ned og begynte å spørre. Han svarte litt nølende, syntes at han ikke riktig kunne si hele sannheten.
– Snublet du?
– Ja, jeg må jo ha gjort det.
– Men – var det noen som reddet deg?
– Ja, en – stor, sterk type. Han grep meg da jeg falt.
– Falt du?
– Jeg – holdt på å falle.
– Men han som reddet deg – Vi ville gjerne gi han en belønning. Sa han ikke navnet sitt?
– Nei – han gjorde ikke det.
– Kanskje du trenger beskyttelse.
– Neida, det var bare et uhell.
– Du skjelver jo fremdeles. Jeg skal hente litt konjakk til deg.

Det ble et glass, to, og han visste ikke hvor mange. Diana viste seg fra en helt annen side. Han begynte å innbille seg at hun virkelig mente noe med dette merkelige ekteskapet. Hva hadde denne fyren sagt? En arv? Han kunne jo bare spørre henne rett ut. Hvorfor gjorde han ikke det?
– Du, Diana Hvorfor i alle dager –
– Hvorfor jeg giftet meg med deg?
– Ja – Det er jo litt sprøtt, hva?
– Du skulle jo ikke spørre om det.
– Jeg er mannen din, for faen. Du kan vel svare. Er det noe med en arv?
– Jeg arver litt etter bestefar, men det har jo ikke noe med dette å gjøre.
– Jammen hvorfor?
– Jeg liker deg jo ganske godt også, da.
– Det har du ikke gjort før.
– Jo, men det var så vanskelig.
– Hva var vanskelig?
– Ikke spør så mye, da. Kan vi ikke ha det litt koselig?
– Kosekoselig?
– Bare litt – Og ikke si noe til de andre, hva?

Han satt på rommet igjen, nærmest sanseløst full. Men hele kroppen verket etter Diana. Hun hadde smøget seg innpå han og hisset han opp, så hadde hun glidd vekk igjen, men kommet tilbake med mer konjakk. Til slutt hadde de åpnet en sjampanje og sølt på hverandre. Han hadde grepet etter henne, men hun smøg seg vekk. Til slutt hadde han sovnet, og da han våknet var han alene. Han vaklet tilbake til rommet igjen.
Hva fanden var det som foregikk? Var hun virkelig interessert? Men hvorfor hadde de gjort det på denne sprø måten? Nåvel, han hadde ankommet på en enda mer sprø måte, og de hadde tatt imot han. De hadde skjult han, gitt han ny identitet, alt –
Var det på grunn av en arv? Hvorfor kunne de ikke si det rett ut? Nei, det var ikke noen arv. Arman var en bløffmaker. Hun var virkelig interessert –
Han vred hjernen, vaklet mellom å tro det ene eller det andre, men kroppen skrek etter henne. De var jo gift, for faen, han ville ha henne. Hun var dødelig forelsket, bare litt sjenert.
Eller var det noe helt annet? De bodde jo sammen, tre søsken, ingen hadde partner. Var det noe mellom dem? ”Ikke si noe til de andre ”– Hva hadde hun ment med det?
Plutselig ringte telefonen, og han hadde den i hånda før han hadde tenkt seg om.
– Selva – Andre
– Du behøver ikke å skape deg. Det er Gabriel.
– Hvor i helvete har du vært hen?
– Ikke akkurat der, nei. Men du har snakket med en som kaller seg Arman.
– Jah, det har jeg.
– Og han foreslo?
– At jeg skulle helle dere ut med badevannet.
– Ikke prøv. Det vil ha alvorlige konsekvenser.
– Det har faenmeg vært alvorlig nok allerede, og det var han som reddet meg.
– Ja, men det hadde også vi gjort. Har du tenkt over hvem det var som dyttet deg?
– Jeg snubla.
– Det gjorde du ikke, og det vet du, selv om du er full.
– Jah, jeg har vel grunn til å bli litt full.
– Nei, for du må holde kontrollen, ellers er du i fare.
– Jeg blir beskytta av kona mi, hun er –
– Beklager å måtte si det, men du kan ikke stole på henne.
– Jeg stoler på hvem jeg vil. Nå er jeg lei av dette. Jeg går og snakker med denne Arman, og så hopper jeg i senga til Diana –
– Diana er ikke i huset. Du er alene, og du burde være forsiktig.
– Dere er noen bløffmakere. Jeg bryter kontrakten, hører du, bryter den!
– Hør nå her –
Han brøt samtalen. Så vaklet han inn i stua og fant en flaske konjakk. Han satte den til munnen og helte i seg.
– Diana, skrek han, kom, så hopper vi i kassa. Kom, for faen, vi er gift.
Ingen svarte. Det var som om husets tomhet slo mot han fra alle kanter. Han reiste seg, halvt i svime. Arman, han måtte ha tak i Arman, den eneste som kunne redde han –
Han åpnet døren og vaklet ut på gaten, sto og veivet litt før han rettet seg opp igjen.
– Arman, skrek han. Jeg har brutt kontrakten. Hvor er du?
Ingen svarte. Istedenfor kom det en lyd som vokste uhyggelig raskt, og et blendende lys. Han så opp, men for sent. Bilen traff han med voldsom hastighet, kastet han opp i luften og lot han sveve i noen sekunder før han klasket i bakken og alt ble borte.

Tilbake og fram

Tilbake og fram er ikke like langt, det er et godt stykke videre. Gutteturen lakket mot slutten, for Daniel tilhørte de vanlig dødelige og måtte tilbake på jobb.

Storslagent

Vi tumlet ut midt på natten og ble brakt til flyplassen. Da vi landet i Lima, var det fremdeles grytidlig, og vi ankom hotellet med en god del av dagen fremfor oss. Vi var trøtte, men det nyttet ikke å legge seg nedpå, for vi skulle også gjøre denne byen.
Lima er en storby, her brøler trafikken i alle retninger, og naturligvis har den tatt kvelertak på byen. Det er rushtid hele døgnet. Byen har ikke T bane, men har funnet opp noe nytt, bussbane. Det består i at de nye motorveiene har egne felt for busser, med stasjoner som om det skulle vært en bane.

Nesten som T banen

Det funker utmerket, men er naturligvis ikke nok. Man bygger og bygger, men nissen blir med på lasset.

Lima er en gammel by. Den var et viktig sted lenge før Incaene. Langs med kysten av Sør Amerika oppsto det flere kulturer, Moche, Chimu, Nasca og en drøss andre. Lima kulturen var en av dem, og den må ha vært et overskuddsprosjekt, for den har etterlatt seg en enorm pyramide.

Pyramidalsk

Det var ingen primitiv kultur, de etterlot seg gullsmykker av første kvalitet. De kan man i dag se på gullmuseet i Lima.
Da spanjolene kom, flyttet de hovedstaden fra Cusco til Lima, og her bygde de en havn for å eksportere rikdommene de hadde suget ut av landet. Det gikk med skip til Panama, hvor det ble fraktet over land, og så videre på skip som seilte til Spania. Rikdommene veltet inn i spanske havner, særlig Sevilla, men mye gikk også til Holland, som var spansk den gangen.

El Dorado

Men i Karibien lå ulveflokken, ledet av Francis Drake, en statsansatt engelsk sjørøver. Til slutt ble spanjolene så forbanna at det prøvde å invadere England. De sendte en enorm flåte over Biscaya, men der møtte de først en storm, og deretter Francis Drake. De sørgelige restene av flåten drev til alle kanter, og en av skutene skal ha havnet i Gryllefjord. Det er sikkert sant, for der har de siesta fremdeles.

Men det var den gang. Peru kan by på ferskere dramatikk. På 80 tallet oppsto det to kommunistiske gerilja bevegelser, Sendero Luninoso og Tupac Amaru. Lederen for den første het Guzman. Han var en tidligere filosofiprofessor som tok opp våpnene da en oppstand ved universitetet ble knust og mange studenter ”forsvant”.

En mann og hans panamahatt

Etter hvert degenererte geriljaen til ren terror virksomhet, og da president Fujimoro på 90 tallet fikk knekt dem, ble han populær – så lenge det varte.

Nå sitter han i fengsel for bestikkelser og brudd på menneskerettighetene. Han bestakk sjefen for sikkerhetstjenesten og opprettet dødsskvadroner.

Peru, har, som de andre landene i Sør Amerika, kommet på rett kjøl igjen i alle fall sånn noenlunde. Både Guzman og Fujimoro havnet i fengsel, de hadde begge ansvaret for mange drap. Men terroren og mot-terroren førte til en flyktningstrøm inn til Lima. De bosatte seg i slumstrøk på åsene nær byen, og der er de fremdeles. Det finnes ikke nok arbeidsplasser til dem, så det blir fattigdom og kriminalitet. Men i dag blomstrer økonomien og ting blir langsomt bedre.

Lima er en dynamisk by. Sentrum er flott, med bygninger i spansk arabisk stil, og et enormt president palass. Presidenten bor ikke der, han syntes det ble for pompøst, og det er jo et sunnhetstegn.

På en plass like ved er det matmarked hver søndag, for Peru er Sør Amerikas fremste matland og Lima er gourmetbyen fremfor noen. Vi dro imidlertid ut til en bydel som het Barranca. Her ligger barene og restaurantene tett i tett, og vi ble guidet gjennom det av Daniels bekjentskaper.

Man gir etter for drikkepresset

Daniels internettlærerinne, Rosa, og hennes kollega Katti loset oss fram til den beste Pisco sour i Lima, og antagelig i verden. Det var et gammelt herskapshus som nå er fylt med pisco drikkende kjendiser og ikke kjendiser. Der mesket vi oss med gudedrikken og fat på fat med fingermat mens vi tørket opp etter å ha vært gjennom fonteneparken tidligere på kvelden.

Men Daniel dro, og jeg skulle ta fatt på siste etappe. Imidlertid var jeg uheldig med en drosjesåfør. Han var ærlig nok, men han hostet virus i ansiktet på meg, og dagen etterpå hadde jeg nesa i en klut.

Herfra og ned elven

Det ble fem dager med host og snufs mens jeg gjorde ferdig en drøss med blogger. Jeg var ganske mye på etterskudd, men jeg var altså ikke død, bare forkjølet.
Så, en vakker morgen var det på flyet igjen. Jeg dro tilbake til jungelen.

Det bar østover, tilbake over fjellet. Jeg landet i Pucallpa, som ligger et stykke nord for Cusco. Den viktigste veien vestover går hit, og herfra kan man ta båt helt til Atlanteren. Man kan busse til Pucallpa, men ulempen er at bussen blir røvet av og til. Jeg feiget altså ut og tok fly. Jeg hadde allerede blitt frastjålet et PC, og syntes det fikk klare seg.

Man går planken

Byen er en utpost, et sted hvor landeveien og vannveien møtes. Vannveien heter Ucayali. Den er allerede en mektig elv, omtrent som Glomma på sitt største.

Den begynner langt oppe i fjellet, og en av grenene heter Urubamba og renner forbi Machu Picchu. Ved Pucallpa er man imidlertid nede på slettelandet, så det er ingen stryk mer, bare en sjokoladebrun vannflate som slynger seg nordover til den møter Maranjon elven like ved Iqiutos.
Pucallpa har en havn som ikke er noen havn. Det er bare en leirbakke ned mot elven. Båtene har derfor en spesiell form, de er nesten som landgangsbåter, flate og brede foran, slik at de kan stange seg inn i leira. Så legger man ut en planke og balanserer om bord.
Det var 17 mai, og jeg forlot landlivet. Jeg steg om bord i M/F Eduardo VIII. Jeg skulle ned Amazonas.

Her slutter «Gutta på tur, og jeg drar videre alene.
De bildene som har vært i innleggene har både blitt tatt av meg og Daniel. De beste er stort sett Daniels.

Men så – fortellingen
Det hele tar en djevelsk vending

Vielsen var en merkelig affære. Den bar preg av å være pro forma, selv om den fant sted i en kirke, en katolsk kirke til og med. De kjørte raskt av gårde til et lokale hvor det ventet en liten forsamling. Han betraktet dem nysgjerrig, lurte på om de var gangstere alle sammen, men de så ikke slik ut. Ingen kalde øyne, ingen mistenksomme buler under dressjakkene. Men stemningen var ikke akkurat løftet, det virket som om alle var der motvillig. Et par av de eldre damene trengte seg inn på han med nærgående spørsmål. Han ga dem en innlært lekse og lyttet til aksenten deres. Hvis de var italienere, kunne de lett avsløre han.
Men det ble ikke tid til noen videre utspørring. De ble dratt fra hverandre og han havnet ved siden av Diana. Etter et lite måltid og et par skåler for brudeparet løste selskapet seg opp.
Han satt i baksetet sammen med Diana. Hun betraktet han med et iskaldt blikk.
– Hvis du vil ha en bryllupsnatt, sa hun, kan vi ringe etter en dame til deg. Hva liker du best, blond eller mørkhåret?

Det gikk et par uker og han begynte å slappe av. Døren var ikke lenger låst, men han holdt seg allikevel inne. Han var stadig innom speilet, prøvde å finne spor etter det gamle ansiktet sitt. Det både var der og var ikke der. Dessuten var det fingeravtrykkene. Han begynte å klø i fingertuppene, betraktet dem med mistenksomhet, og passet nøye på å ikke etterlate noen avtrykk. Det var tåpelig, men han ble ikke kvitt følelsen av å være forfulgt, selv ikke etter at de hadde gjort avtaler om fremtiden.
– Du bør bli her i alle fall noen måneder, sa David til han. Det bør se ut som et ordentlig ekteskap, men deretter kan du flytte for deg selv.
– Utenlands?
– Ikke foreløpig. Du bør holde deg i byen i minst et år. Deretter kan du flytte lenger vekk, men opprettholde et visst skinn av at ekteskapet fremdeles eksisterer.
– Men hvis Diana skulle finne seg en annen istedenfor?
De så på han med blikk som var blitt skarpe og vaktsomme.
– Det vil hun ikke gjøre.
– Vil hun ikke?
– Det problemet kan vi løse når det oppstår, sa Diana med kattemyk stemme.

De hadde latt han få gå ut, oppfordret han til det. Han tok seg en tur på byen, men holdt seg unna kjente plasser. Han gikk forbi på lang avstand og prøvde å la være å se lengselsfullt etter de stedene han hadde pleid å oppsøke, pubene og kafeene. Det var som om de dro i han, ville ha han tilbake, og han fikk en sugende lengsel etter det gamle livet sitt. Men samtidig veltet panikken opp i han, og han syntes at det nye utseendet var en maske som satt løst og kunne falle av når som helst.
Et par ganger virket det som om noen fulgte etter han. Han prøvde først bare å avvise det, i alle fall la være å kikke seg over skulderen, men inntrykke ble bare sterkere. Til slutt smatt han rundt et hjørne og gjemte seg i en butikkinngang. Et par mennesker kom forbi. Gikk de bare videre? Nei, den ene hadde stanset. Han sto på hjørnet tvert imot og tente en sigarett. Det måtte være en forfølger.
Han bestemte seg plutselig, sprang ut i gaten og stanset en drosje. Han dirigerte den et par turer rundt i byen og fikk den til å stanse ved en T bane stasjon. Han betalte og steg ut. Var det noen der? Han kunne ikke se noen.
Han tok flere baner, skiftet fra linje til linje. Så tok han seg sammen, kuttet ut vaktsomheten og stilte seg ved plattformen som et vanlig menneske på vei til jobben. Han begynte å kjefte på seg selv. Han måtte se å få mer kontroll over nervene, dette var tåpelig.
Perrongen fylte seg opp. Han betraktet de andre, trygge, alminnelige hverdagsmennesker. Han misunte dem. Slik skulle han aldri ha det mer. Se, der kom toget –
Så skjedde det. Et voldsomt dult i ryggen sendte han ravende mot kanten. Han vaklet et sekund, men klarte ikke å holde balansen. Han falt, falt, kjente ryggen knase mot skinnene. Der kom toget –
Så var det som om en stor klo grep tak i han, og han ble løftet opp. Plutselig var han på plattformen igjen, som om ingenting hadde hendt. Han så seg om og møtte forskrekkede blikk.
– Det var nære på det, gutten min –
Han bråsnudde og så inn i dette rare fjeset igjen.
– Jeg sa jo at du var i fare.
– Jeg – snublet –
– Jada, du gjorde vel det.
– Var det du som –
– Plukket deg opp igjen, og det hadde nok ingen andre klart.
– Vel, tusen –
– Ikke takk meg for dette. Jeg ga deg et forslag, men du valgte å gifte deg.
– Hvem er du?
– Den samme som forrige gang, og mer trenger du ikke å vite. Forslaget står fremdeles ved makt. Og det er ikke sikkert at jeg vil redde deg neste gang.

Dyrene i Hakkebakkeskogen

Manu går sikkelig i sikk sakk. Hvert år graver den vekk elvebreddene, slik at svingene blir enda større, og landtungene mellom dem smalere. Til slutt bryter elven gjennom og svingen blir liggende tilbake som en slangeformet sjø. Cocha Salvadore er en slik. Med tiden vil den nok gro igjen, men nå yrer den av liv.

Ikke en tømmerstokk, nei

Det er mye som trives i vannet, piranha, for eksempel, de finnes i tusenvis. Men man blir ikke spist opp sånn uten videre. Vanligvis er de veggiser, men lukter de blod, kommer de, og da kan man bli skjelett på kort tid. Så, ikke bad med sår på foten. Kaimanen er en slags krokodille, den finnes som svart og hvit, hvorav den svarte kan bli 5 meter lang. Den reagerer på plasking, da kommer den, så ikke plask når du bader. Ikke bad i det hele tatt, spør du meg. Ta heller en dusj på hotellet.

Oterpatruljen

Men i denne sjøen fantes det også kjempeoter. Den er en truet art, men akkurat her plasker de lykkelige omkring, eller kanskje ikke helt lykkelige, for de ligger i evig krig med kaimanene.

Vi steg om bord i en katamaran beregnet på turister og padlet stille ut på vannet. Det var liv over alt, papegøyer, hauker og aper, både svart edderkoppape og rød brøleape. Oterne gled som fartsstiper over vannet, de var på fiske og brød seg lite om oss. Men de brød seg om kaimanene.

Det skjer noe der borte!

Det var krig på gang. Oterne holdt til i en flokk inne ved bredden, men en kaiman var på vei dit. Den gled nærmere, og plutselig var alt kaos. Vannet sprutet høyt i været og et dyr skrek inne under løvverket. Så var alt stille inntil det barket løs igjen. Hva hadde skjedd? Hvem vant? Det hender kaimanen tar oter unger, og det hender oterne tar kaiman egg. Det var nok en av delene, men kaimanen var den modigste, for den var alene, og de pleier å få juling av oterne. Vi holdt med oterne, naturligvis, men kanskje kaimanen kom for å forsvare eggene sine.

Og så, var det alt, så vi mer? Ja, bevares, vi var egentlig veldig heldige, vi så hele fire store pusekatter, og de er sjeldne. Den første lå på en trestamme ved Manu og betraktet oss med et slags dovent, brutalt blikk. Den var ikke mye skvetten, den var skogens konge og visste det. Så oppdaget vi to unge, halvstore puser ved den andre bredden.

Var det noe du ville?

Da vi var på vei hjem og styrte opp Madre Dios, gikk vi i land for en tissepause (damer til høyre, herrer til venstre). Vi var vel tilbake i båten da det reiste seg en skikkelig kattepus hundre meter borte. Den lusket dovent vekk og gadd ikke en gang å se på oss. Ingen fare, sa guiden. Jaguarer angriper ikke mennesker – men selv fortalte han noen horror historier, både om jaguarer og kaimaner.
Hvis katamaranen hadde sunket på Cocha Salvadore, og vi hadde plasket i vannet, sa han, hadde kaimanene kommet – og deretter piranhaene –

Småpuser

For et par år siden var det en tysker som stupte rett i kjeften på en kaiman av fem meters typen. Vi så aldri den fyren igjen – og så videre – Vi endte opp med å kalle guiden for Boris Constrictor, noe som broren William syntes var skikkelig morsomt.

Alle dyr er pene, men noen er mindre farlige enn andre, selv om de kanskje ikke er like pene som kjempepusene.

Hva er det de dyrene driver med?

Skilpadder finnes i hele elven. De liker å sole seg, da ligger de på stokker, halvveis oppå hverandre, som om de hadde gruppesex.

Kommer man for nær, faller de i vannet som flate steiner. Heirene er det mange av. De står som nysgjerrige stearinlys og følger med båten som drar forbi. Av og til hogger de ned i vannet og spidder en fisk som forsvinner sprellende ned i nebbet.

Er det noe å spidde her?

Det morsomste er nesten skummefuglene. De suser bortover med nebbet så vidt nedi vannet. Treffer de en fisk vipper de den opp og gulper den lynraskt i seg hvoretter de suser videre. Gjess og ender vagger langsmed bredden, De ser klossete ut, og man kan lure på hvordan de overlever, for her er det virkelig næringskjeder på gang.

I kveldingen flyr papegøyene høyt over elven på vei til sovegrenene sine. De flotteste er de fargerike macawene. De har reder i palmene og lever av frukt og grønt, samt leire, som de trenger til fordøyelsen.

Praktfugl

De har problemer med cappuchinerapene som røver eggene deres, men mennesker er den største trusselen, for de blir jaktet på grunn av de fine fjærene, eller fanget levende for å selges som husdyr. En macaw kan bli nesten likeså gammel som oss, de er svært intelligente og flinke til å snakke. Men av 14 arter er det nå bare åtte igjen. Det synger på siste verset, så sant ikke dyreverngruppene klarer å redde dem.
Om natten rasler det av slanger og annet giftig kryp. Nattens dronning er fugleedderkoppen, eller tarantullaen.

Nå kommer jeg og tar deg!

I motsetning til sitt dårlige rykte er den ikke så giftig, et stikk gir deg bare et par dagers feber. Tarantullaen klarer seg uten gift, for den er på størrelse med en tennisball og kan ta fugleunger bare med klørne. Vanligvis tar den gresshopper og andre insekter. Treffer man på den i skogen, stikker den raskt inn i hulen sin. Men sympatisk er den ikke, hunnene spiser partneren sin –

Der er den – der!

Da er ulveedderkoppen verre, for den er skikkelig giftig, og den kan sitte i et spinn like over hodet ditt, så kom ikke borti. Det kan bli et dødelig kyss.

Jungelen er bortimot uendelig, og den er også eldgammel. Men reisen vår var ikke evigvarende, og vi måtte oppover elven igjen. Vi sa farvel til Matchiguengaene og til Manu. Så snudde vi baugen mot strømmen og kjempet oss tilbake opp Madre Dios. Det ble et sjøslag. Elven var blitt enda grunnere og vi fikk beskjed om å holde oss klar.
Vi står fast – ut i vannet!
Alle gutta skvatt over bord. Strømmen bruste rundt oss, føttene kravlet langs rullesteinene på bunnen mens vi skjøv og halte båten oppover. Klar – tilbake igjen! Vi veltet oss over ripa, ristet av oss vannet og fant pusten igjen. Så var det på med tørre klær, for det var overskyet, og faktisk kaldt.

Pass på unga, din brøleape

Det gikk en time, halvtime, og så kom samme ordre. Ut over ripa, skyv det du klarer – Vi var i vannet fem seks ganger på veien tilbake, men ingen klaget, det var en frisk gjeng, og sant å si var det skikkelig moro.

Vi stanset halvveis opp Madre Dios. Her var hjemmelodgen, Bonanza Lodge. Det var her guidene våre hadde vokst opp, og de hadde en gård lenger inne hvor foreldrene fremdeles bodde. I kveldingen gikk vi gjennom skogen for å se på macawer. Vi kom til gården i mørket etter å ha passert en bekk hvor det blinket i øynene på en kaiman, men den var liten og mer redd for oss enn vi for den. Gården besto av beskjedne hus, men den hadde hatt 200 kuer i sin tid. Nå var det 50 igjen, for jaguarene hadde spist opp resten.

Skummer fisken av vannet

Men familien led ingen nød, reiseselskapet de drev hadde fullbookede turer hele veien. Det skyldtes guidene, som kjente jungelen ut og inn, men det skyldtes også sjåføren Amerigo, som fikk oss levende frem og tilbake. Det skyldtes skipperen, Nestor, som fikk oss gjennom strykene, godt hjulpet av skipsgutten, Manolo. Han var fra høylandet, men drømte om en karriere som ornitolog. Det var han snart overkvalifisert for. Og til sist, kokken Cesario, han overøste oss med kylling i bananblader og andre lekkerier.

Høytidelig prosesjon

Vi sto opp siste dag, støle men fornøyde, og begynte på turen hjem. Elven var like stridbar, så vi måtte uti et par ganger til. Til slutt var vi framme i Atalaya og det var farvel til Madre Dios. Vi steg inn i bilen og ble brakt opp i tåkeskogen, som denne gangen virkelig var tåkete. Etter en uendelig oppstigning kom vi til passet, men da var det nesten kveld. Vi durte videre gjennom mørket og kom til Cusco i de små timer. Vi slepte oss opp til hotellet. Der krøp vi under lakenene og besvimte. Det begynte å bli en vane.

Men nå – har dere helt glemt sommerlitteraturen?

Uanstendige betraktninger i grensesnittet mellom 24. og 25. juni
Nattsolen har visket stjernene vekk
Men over skogbunnen ser du de krype
og ned i sjøen, de blinker i dypet.

Papirutgave kr. 150 + porto
E – bok 12,90 euro

Og så – fortellingen

Han prøvde forsiktig døren. Den gikk opp uten en lyd. Han gikk langsomt gjennom huset. Stua var tom, men han hørte en svak lyd fra kjøkkenet. Han snek seg bort og gløttet i dørsprekken. Der var de alle tre, de satt, eller nærmest lå over kjøkkenbordet i dyp søvn. Han trakk seg raskt tilbake og gikk stille ut.
Han var ikke før kommet ut på fortauet før en bil rullet opp ved siden av han. En dør gikk opp og han steg inn i baksetet. Skikkelsen som satt bak rattet var stor og kraftig. Han snudde seg halvveis mot han, men lot kupeen ligge i mørke. Han klarte ikke helt å få tak i ansiktsuttrykket, men mannen hadde noen merkelige øyne. Blikket var gjennomtrengende. Han visste ikke hva han skulle gjøre eller si. Mannen i forsetet smilte og begynte å snakke i en myk og innsmigrende tone.
– Der er du, Andre Selva – eller skal jeg heller kalle deg ved ditt rette navn? Ikke det, nei.
– Hva er det du vil?
– Først svare på noen av spørsmålene du har stilt deg.
– Hva vet du om dette?
– Ganske mye. Like mye som sjefen, ville jeg tro, og nok for deg, foreløpig.
– Nåvel – Hva vil du ha til gjengjeld?
– Ingenting, kjære deg, alle sier at jeg krever sjelen til folk, men hvorfor skal jeg det? Jeg vil bare hjelpe deg.
– Nåvel –
– La oss ta det fra begynnelsen. Du våkner opp med hukommelsestap og observerer visse flekker på klærne dine. Så møter du sjefen, og han gir deg et tilbud.
– Jo –
– Du behøver ikke å bekrefte det. Vel, du blir tatt med hit og de beskytter deg. De til og med forandrer utseendet ditt. Ikke hvem som helst ville gjort det, eller hatt de rette kontaktene til å gi deg ny identitet, hva?
– Hvem er de?
– Ah, jeg tenker du har svaret?
– Mafia?
– Nesten riktig. De sitter på masse penger. De er søsken, ser du, men bare halvsøsken. De har samme far, og han var relativt rik.
– Han var mafiaboss?
– Ja, men ikke av de store. Stor nok til at barna kan leve av sikre papirer basert på blodpenger. Men, du ser, de to mennene, Frank og David, har samme mor. Diana, derimot, er datter av første ekteskap, og hennes mor var datter av en mye større kjeltring. Hun er den virkelig fete arvingen.
– Men hvorfor –
– Hvorfor vil hun gifte seg med deg? La du ikke merke til at de tok litt tid på å bestemme seg? David, som er den skarpeste av dem, fikk nemlig en ide.
– Å gifte bort søsteren?
– Ja, for hun venter fremdeles på arven. Hennes bestefar var italiensk, en skikkelig gudfar. For slike folk er det familien som teller – ikke alle de familiene de ødelegger med narko, men deres egen kjære familie. Så han ville at slekten skulle fortsette. Han hadde en datter som giftet seg, men hun fikk bare en datter. Så døde hun – litt mystisk –
– Diana var datteren hennes?
– Ja, hun er den eneste som kan føre slekten videre. Men hennes bestefar ville sikre seg at hun virkelig gjorde det. Så derfor fikk han inn en meget spesiell bestemmelse i testamentet.
– Å gifte seg?
– Ikke bare det, men med en italiener.
– Men hvorfor meg?
– Fordi de har fullstendig kontrollen over deg. Det var nemlig det David så med en gang.
– Men hun kunne jo ha funnet hvem som helst?
– Jo, men da ville ektemannen hatt krav å stille. Diana, ser du, er en meget selvstendig dame. Det burde hennes halvbrødre tenke litt mer over.
– Det vil si at?
– Du lever farlig, min venn.
– Men – jeg kan vel bare skille meg igjen?
– Nei, ved skilsmisse mister Diana arven. Du kan aldri skille deg.
– Det bestemmer jeg vel selv?
– Du er ikke i posisjon til å bestemme noen ting, min venn.
– Men –
– Sjefen har gitt visse løfter, hva? Tenk litt over hva han vil forlange til gjengjeld. Du ser, han har også fullstendig kontrollen over deg.
– Hvem er han – og hvem er du?
– Ah, vi er både venner og fiender. Vi har noen små kontroverser av og til, og dette er en av dem. Derfor vil jeg hjelpe deg.
– Hva forlanger du?
– At du bryter kontrakten med sjefen.
– Men du sier at jeg ikke kan det?
– Jo, men bare hvis jeg hjelper deg.
– Hva kan du gjøre?
– Det samme som sjefen.
– Jeg har fått ny identitet allerede.
– Den er ikke verdt mye hvis de vil avsløre deg.
– Jeg har nytt utseende.
– Du har samme fingeravtrykk og DNA profil.
– Men da vil de avsløre seg selv.
– Kjøre deg, hvem vil retten tro på, deg eller dem? De er folk med innflytelse, ser du.
– Men hvis jeg gifter meg, vil de vel ikke ha noen grunn til å avsløre meg?
– Aha, du begynner å tenke logisk?
– Jeg er vel i fare før jeg gifter meg, ikke etter.
– Er du helt sikker?
– Sett meg av.
– Javel, du bestemmer. Men skyld ikke på meg.
Han steg ut av bilen, tok et par skritt og så seg tilbake. Men den var forsvunnet, som om den bare hadde vært en del av natten, og hadde løst seg opp igjen.

Tilgjengelig hos: http://www.kolofon.no

Tilbake i urskogen

Andesfjellene går som en streng gjennom Sør Amerika. Noen steder er de ganske smale, og helt i sør kan man seile gjennom dem.

Men ved Cusco er det ikke slik, der er det turterreng så langt øyet rekker. Hvis man stiger ned i vest, ender man i et blått hav, hvis man stiger ned i øst havner man i et grønt. Det er ikke flytende, men fuktig nok. Det er regnskogen.

Her begynner verdens mektigste elv, større en de sju neste til sammen. Det er Amazonas, den gjennomvever et område så stort at Europa får makelig plass i det. Riktignok er regnskogen truet, men det er fremdeles enorme områder uten folk, eller med folk som holder seg unna sivilisasjonen etter bitre erfaringer. Hvem som er ville, de på innsiden eller de på utsiden, er ikke godt å si.

En frisk gjeng

Vi var tolv forventningsfulle reisende, et engelsk par, et tysk, en sveitser og en nordmann. Resten av gjengen var fra Holland. Det var en frisk forsamling, og vi ble ganske familiære etter hvert. Vi reiste med et familiedrevet selskap som het Bonanza, og de to guidene var derfor brødre. De het William og Boris, men var så like at jeg tok feil hele tiden.
Vi la våre liv i hendene til sjåføren, Amerigo, og så bar det opp på fjellet.

Hodestups ned i urskogen

Etter to pass var vi på vei nedover mot skogen. Veien ble raskt dårligere. Vi hompet over stein og grus mens bekkene bruste friskt over veien. Et sted kjørte vi gjennom en liten foss og fikk beskjed om å lukke vinduene. Skogen tetnet, den var ikke så høy ennå, men overgrodd av alle slags slyngplanter. Den kalles tåkeskogen, for de skyene som kommer inn fra Amazonas stanser her, og kommer knapt nok over fjellet. Fuktigheten samler seg derfor og gir næring til alle de bekkene som utgjør Amazonas kilder.

Tåkeskogen

Men vi var heldige, den tørre årstiden hadde begynt, og veien var ganske trygg. I regntiden sklir det stadig ut stykker av den, helst når en bil kjører forbi. Veien er rett og slett elendig. I det siste har myndighetene også oppdaget det, og nå er det utbedringer på gang. Veien var bedre da vi kjørte tilbake seks dager senere. Det var nok en lettelse for alle de som bor der.

Så var vi nede på flata og stanset ved første overnattingssted, Rainforest lodge.

Boris på utkikk

Vi var ennå ikke i selve regnskogen, men den la allerede sin klamme hånd om oss. Husene her nede ligger ikke på bakken, men står på peler omtrent en meter oppe. De har ikke vinduer, for hva skal man med det? Det er myggnetting isteden, for det trenger man virkelig. Jeg hadde tatt mine malariapiller, men Daniel ble skeptisk til sine på grunn av bivirkningene, så han lot det stå til, men det er knapt noe malaria i dette området.

Helt uskyldige blader

Neste dag, opp i otta, men gjengen var frisk, det var ikke et eneste sutretryne blant oss. Vi passerte en by med skikkelig western preg og krysset Madre Dios for første gang. Den så omtrent ut som Akerselva i flom, forskjellen var at her lå det cocaplantasjer ved breddene. De var legale, naturligvis. Coca brukes i hele høylandet, og er ikke farlig hvis man bare tygger bladene eller bruker dem til te. Men det er forbudt å raffinere dem til hvitt pulver.
Veien ble om mulig enda dårligere, og da vi hompet inn i Atalaya var takgrinda nær kollaps. Men vi skulle over i båt, for Atalaya er havneby, ikke for oljetankere, men lange, slanke elvebåter med saftige påhengsmotorer. Det trengs, for elva bruser stridt over en steinete bunn, og den er ganske grunn mange steder.

Halvspist

Nedover elva, nedover elva. Båten styrte fra høyre til venstre og tilbake igjen. Det gjelder å holde seg i hovedstrømmen, men av og til skurte vi over rullesteinene. Så var det inn i et stryk, og det sprutet friskt inntil vi gled ut på dypere vann igjen. Noen steder lå det enorme trestammer midt i løpet, for i flomtiden forsyner elven seg grovt av breddene, og den skifter løp hele tiden.

Det kommer en båt med bananer

Kapteinen vår het Nestor, han hadde erfaring, og godt var det, for kommer man på tverke, fylles båten raskt, og man får bruk for livvestene. Dessuten er ikke alle tømmerstokkene virkelige tømmerstokker. Noen av dem er mer levende enn som så –
Veien går et stykke langs bredden, men så er det slutt, og det er bare elven igjen. På venstre bredd ligger parken, riktignok er det en såkalt kulturell sone, men det er vilt nok, for her bor det folk som ikke liker fremmede.

Skumle fotspor

Hva de heter, vet man egentlig ikke, for ingen har snakket med dem. De kalles Mashco Piro og vil ikke ha kontakt med noen. Det gir de tydelig uttrykk for, ikke med ord, men med stein eller piler. Man seiler forbi og ser fotsporene på elvebredden, mens man kikker seg nervøst omkring, for de skyter også på turister, som regel bare med butte piler, men kommer man for nær, bytter de til skarpt.

Nedover elven

De har god grunn. Incaene ble nesten utryddet av sykdommer som europeerne brakte med seg. Den gang var det kopper og meslinger. Nå er kopper historie, men istedenfor har vi fått influensa. De fleste av våre sykdommer kommer fra dyr, kopper og meslinger fra kuer, influensa fra ender. Men siden disse folkene ikke har slike husdyr, har de heller ikke utviklet motstand mot sykdommene, og det vet de utmerket godt. De skyter derfor først og spør ikke en gang. Regjeringen i Peru har innsett dette, og de får være i fred. Park

I land for nødvendig ærend

Rangerne sørger for å holde inntrengere vekk, med de kan også bringe sykdom, så av og til får de noen piler etter seg. Men vi bruste forbi, uten å se noe annet enn fotspor, og på kvelden var vi fremme ved Boca Manu lodge. Vi var trette, men tilfredse. Neste dag skulle vi opp Manu.

Manu er helt forskjellig fra øvre Madre Dios. Mens den siste er stri og steinete, er den første en virkelig jungel elv, bred, stilleflytende og brun som melkesjokolade. Men vannet er ikke skittent, det er bare jord som vaskes ut fra breddene. Det er flom også her, og da er ikke elva så stille lenger.

Er det noe på tømmerstokken?

Den graver med seg store trær som driver nedover og setter seg fast, slik at de nesten kan sperre løpet. Av og til er det små øyer i elva, og foran dem samler det seg enorme tømmervaser. Nederst i elva kan man hente drivtømmer og selge det, men øverst er det forbudt, her skal ingenting røres. Alt skal gjøres for å verne dyrelivet, for det er enestående.
Manu er et av de mest artsrike stedene på jorden. Man har talt 15000 plantearter, og 1000 arter fugler, dessuten 250 pattedyr, og nesten hundre krypdyr.

Man føler seg liten

Hvor mange insekter som finnes er det vel knapt noe tall på, Det man ser mest av på vei oppover er fuglene, hvite heirer og svarte gjess. Av og til seiler det gribber eller papegøyer over oss, og noen ganger ser man mer sjeldne dyr.

Vi brukte nesten hele dagen på elven, og da båten gled inn mot bredden var det bare et lite hull i løvverket og en primitiv trapp som viste at det fantes folk. Men vi var ved Casa Matchiguenga, en lodge som blir drevet av Matchiguengaene. I motsetning til Mashco Piro har de åpnet opp mot omverdenen. De har velordnede landsbyer oppover langs med elven, hvor turistene ikke får komme. De har skole, kortbølgeradio og mobiler, og de har helsetjeneste med vaksinasjonsprogram.

En av gutta

De lever for det meste av skogen, men tar turnus med å drive lodgen. De går omkring i tunikaer som er vevet av fibre fra jungelen. De er høflige, men reserverte. Skepsisen er der nok fremdeles, selv om det er en del år siden de levde isolert.
Amazonas stammer er svært forskjellige, både i språk og utseende, og Matchiguengaene er riktignok mørke, men har ansiktstrekk som nesten er europeiske. Man kan bare spekulere over deres forhistorie. Kom de over Beringstredet under istiden? Var de en stor gruppe, helt forskjellige fra, for eksempel, høylandsindianerne? Innvandringen til Amerika var neppe noen enkelt begivenhet, hele historien er ikke fortalt ennå og vil kanskje aldri bli det.

Men vi fikk i alle fall et kurs i bueskytning og ildmakeri før vi gikk til sengs, og neste dag skulle vi på sjøen igjen, men ikke på elven. Vi skulle på Cocha Salvador.

Og så – fortellingen

Så begynte det formelle. Papirer, attester og kontrakter, noen skriftlige, og noen muntlige, men det var de siste som var viktige. Diana gikk gjennom det hele mens hun betraktet han med et iskaldt blikk, for å understreke at det bare var proforma. Det var ikke noen overraskelse, og det var ikke han imot. Han hadde ikke det minste lyst på et ekteskap, hun virket skremmende kynisk.
– Det er proforma? Spurte han, for å få det bekreftet.
– Ja, naturligvis, ikke spill dum.
– Men –
– Du kan skaffe deg så mye lammekjøtt du vil, vi betaler. Du vil få en bra sum for dette.
– Hvor lenge skal vi –
– Være gift? Du kan ikke skille deg, men du behøver ikke å ha noe med meg å gjøre. Jeg ser på deg at det ønsker du ikke heller, og det er gjensidig. Forstått?

Han satt på rommet sitt, døren var låst, som vanlig, og det samme kunne det være. Han hadde ingen lyst til sosial omgang med de andre tre. Han hadde sett på TV, men skiftet kanal så snart det kom nyheter. Slik zappet han frem og tilbake, og fikk ikke sammenheng i noe som helst.
Han skvatt høyt da telefonen ringte. Hvem i alle dager kunne det være? Ingen, absolutt ingen unntagen de tre visste at han var her. Han grep etter røret, men slapp det igjen. Det kunne være politiet, eller det kunne være en angiver – eller –
Plutselig sluknet TV’en og lyset blunket. Han hadde en følelse av at det var noen i rommet. Han snudde seg rundt, men det var tomt – og telefonen fortsatte å ringe. Nølende tok han den.
– Selva.
– Jada, jeg vet det. Vi bør ha en liten samtale.
– Hvem er du?
– Du kan bare kalle meg Arman. Navnet er ikke så viktig.
– Jeg tror ikke vi har noe å snakke om.
– Jeg kan hjelpe deg.
– Jeg tror ikke det.
– Hør her, du er i en svært farlig situasjon.
– Det har ikke du noe med å gjøre.
– Joda, men av andre grunner enn du tror. For deg er det viktig at jeg kan hjelpe deg.
– Jeg tror ikke det er nødvendig.
– Du har fått en garanti fra sjefen, hva? Du burde tenke over det litegrann.
– Sjefen har –
– Sagt at han er helt pålitelig? Det sier han til alle, men det går galt av og til. Jeg kunne fortelle noen historier –
– Jeg – nei –
– Hør her. Du skal gifte deg, og på en svært tvilsom måte. De har en grunn, naturligvis, men de har nektet å si noe om det.
– Joo –
– Jeg kan svare på noen av spørsmålene dine.
– Jeg –
– Da sier vi det, bare gå ut på fortauet. Jeg plukker deg opp.
– Men –
– Døren er låst? Ikke nå lenger, og de er ikke i stua. Du kan gå og komme tilbake helt ubemerket. Jeg kan til og med låse døren etterpå.
– Kom heller hit.
– Du trenger disse opplysningene, og det er bare meg du kan få dem av.

Gammelfjellet

Incaene hadde ikke høydeskrekk, derimot hadde de byggefeber, det må ha klødd i fingrene på dem. En grunn til all denne byggingen var at skatten ble delvis krevd inn som pliktarbeid. De hadde nok folk, men de visste også hvordan man skulle sette dem i virksomhet.

Blåner

Skrift på snor

Man kan lure på hvordan de klarte å administrere dette. De hadde et imperium på størrelse med Romerriket, som var bundet sammen med et nettverk av veier, hvor kurerer løp med post og hærene beveget seg dit det var nødvendig. De kjente til hjulet, men brukte det ikke så mye, for de hadde ikke gode trekkdyr og veiene var for bratte. Men de hadde ikke skrift i vanlig forstand, de brukte et system med snorer og knuter som blir kalt quipos.

Sikk opp

Da spanjolene kom, ødela de det meste, så det finnes få quipos igjen. Noen mener at de bare var til regnskap, eller kanskje de også var en form for skrift. Men ingen kan lese dem, for hos Incaene kunne bare overklassen lese, og de ble drept nesten alle sammen.

Alt ble herjet og plyndret, men ikke byen ved gammelfjellet, for spanjolene oppdaget den ikke. Derfor er den i dag et av verdens underverker. Den ligger der Urubamba elven gjør en sving. Den er så å si omkranset av elven, men rager fire hundre meter opp over dalen. Den ligger mellom tre fjell, ungdomsfjellet, barnefjellet og gammelfjellet.

Og sakk ned

I dag vet ingen hva byen het, så man kaller den bare gammelfjellet, Machu Picchu.

En ting var sikkert, vi skulle til gammelfjellet, men vi bestemte oss for å dra bakveien. Det viste seg å være en luftig opplevelse. Det begynte ganske moderat, men plutselig stupte bussen ned i en dal, og så gikk det opp igjen, helt til snaufjellet på 4300 meter. Deretter siksakket vi oss nedover sammen med risiko syklerne som klamret seg til veikanten. Nede i dalen tenkte vi at det verste var unnagjort, men den gang ei.

Ikke se ned – ikke se ned –

Bussen svingte brått inn på en grusvei som var rene hompetitten, og vi steg oppover og oppover på en hylle i fjellet – ikke se ned – bare ikke se ned –
Til slutt endte vi i en pen, men inneklemt by som het noe så prosaisk som Hidroelectrico, for det ligger et vannkraftverk der.

Fra den andre kanten kom det en jernbane, og det siste stykket måtte vi gå langs linja til hotellet i Aguas Caliente. Vi trasket langs sporet og kikket oss nervøst tilbake, mens kaffebuskene blomstret og elva bruste hissig forbi. Aguas Caliente var en turistmaskin og ganske dyrt, men vi satt alene på restauranten, for det var visst lavsesong.

Pass deg for toget, Olemann

Man skal se soloppgangen på Machu Picchu, og det betyr opp kl. halv fire. Det knirket i leddene og øynene var ganske gjenklistret. Veien gikk langsmed elven, men det var stup mørkt, så vi måtte lyse oss fram

Ta beina fatt

Klokken fem var vi ved broen over Urubamba. Søvnen var ute av øynene og det begynte å lysne. Så var det sti med trapper fire hundre meter opp. Pytt pytt, vi gikk fra de fleste ungdommene. For mye data og disco, spør du meg.

Vi kom opp på åskammen sammen med solen, og byen lå badet i lys. Den er så å si intakt, bortsett fra takene. Men hvis man kniper sammen øynene litt, kan man se byen slik Inca Pachacuti så den, den gangen han hadde fått den bygget ferdig og skulle flytte inn. Det var omkring 1450, altså en stund siden, men den fikk et sørgelig kort liv.

Badet i sol

I 1536 var det slutt. Manco Inca Yupanqui hadde tapt det siste slaget og trakk seg tilbake til Vilcabamba, som lå vest for Cusco. Midtveis ligger Machu Picchu. Han kan ha vært innom byen og rett og slett nedlagt den, tatt med seg de fineste skattene for så å forsvinne i jungelen. Han dro antagelig over Inca broen og trakk vekk stokkene, slik at det ble umulig å følge etter.

Så ble byen liggende og sove som Tornerose helt til Hiram Bingham fant den i 1912 – eller det gjorde han egentlig ikke. Machu Picchu var ikke helt glemt, lokale folk visste at den lå der, og noen bønder hadde flyttet dit og tatt opp jordbruket på terrassene.

Ta med deg plankene når du går

Bingham var amerikansk arkeolog, han var på jakt etter Vilcabamba og trodde han hadde funnet den. Han kom tilbake året etter med stort mannskap og begynte å grave. I dag er han omstridt, for man kan godt si at han reddet byen fra jungelen, men han tok også med seg en del skatter som fremdeles er i USA. De fortsetter å krangle om dem.

Machu Picchu var antagelig en keiserlig residens og en hellig by, men man har funnet rester etter metallstøping og noen mener at den også var et senter for jordbruksforskning.

Nedenom og hjem

I dag kan man vandre gjennom de keiserlige gemakker og tempelet, som er laget med uovertruffen presisjon. Det spesielle med Machu Picchu er at alt er hogd ut i granitt, og det er som kjent hardt, så hvordan i alle dager –
Like ved tempelet ligger en klippe som er hogd ut i en merkelig form. Dette er Intihuatana, soluret, som de brukte til å beregne årstidene med. De var skikkelige astronomer også.

Intihuatana

Byen var godt planlagt, blant annet hadde den vannforsyning som fungerer den dag i dag. Vannet kommer fra en kilde og risler fra basseng til basseng. Det øverste bassenget var naturligvis for Incaen, men de andre var nok like bra, for jeg tror ikke de pisset i brønnen. De hadde naturligvis et velorganisert renholdsvesen, noe som europeerne ikke hadde tenkt på en gang. Det må ha vært en lykkelig by, så lenge det varte.

Godkjent av helsevesenet

Kanskje den allerede var forlatt i 1536, for den kan ha blitt rammet av en koppe epidemi som utryddet de fleste av innbyggerne. Dritten kom med oss. Man kan grøsse ved å tenke på det.

Men selv med sin himmelstrebende beliggenhet, lå byen like ved landeveien. Incaene bygde veier som gikk over dal og berg. De var laget for folk og lamaer, men ikke for vogner, så de gikk i trapper opp og ned, og ligger gjerne på de steileste fjellkammene. Man kan følge veien fra Cusco til Machu Picchu, det er den såkalte Inca Trail.

Veien mot solporten

Det er en kjent turistløype, men bare for de som er sterke i bein og lunger. Vi gikk den andre veien, men bare til solporten på nærmeste fjellkam. Hvis man går den andre retningen, kommer man også til Cuco, men denne veien er stengt etter Inca broen. Broen er himmelstrebende nok i seg selv, men veien videre går på en hylle som kun appellerer til risikosporterne.

Etter å ha finkjemmet byen og smakt på Inca veiene, var vi til slutt trette i bena og mette i blikket. Vi trillet ned stien igjen og fikk det siste toget fra Aguas Caliente. Suget fra avgrunnen satt en stund i magen, men vi skulle videre og utfordre det igjen.

Og så, fortellingen.

Han følte seg som et husdyr, eller som en kjøttklump. De dro han med i en bil med mørke vinduer. Han fikk et teppe over hodet da de førte han inn i en bygning. Da han fikk se operasjonslokalet fikk han nesten panikk og ville styrte ut igjen. Men det var ingen vei utenom.

Han så seg i speilet. Ansiktet var fremdeles dekket av bandasjer, men han ante at det var blitt annerledes. Kinnene var blitt fyldigere, de hadde lagt inn silikon, og nesa var også forandret. Det var en merkelig opplevelse å finne et fremmed ansikt i speilet, det opprørte han, og ga en slags trist følelse av å ha mistet noe, men det ga også en følelse av frihet. Han var trygg, de ville beskytte han, men hvorfor?

Han var ikke seg selv lenger. De kom med papirer til han, og han lærte fort hvem han nå var, Andre Selva. Han fikk pass, sertifikat og fødselsattest, han fikk fødested og en lang lekse om hvor han hadde vokst opp, han fikk en liste over italienske ord og prøve på uttale, men streng beskjed om ikke å snakke italiensk. Derimot fikk han instruksjon om hvordan han skulle legge an en italiensk aksent.
– Ikke overdriv, sa de. Hvis du overspiller kan du bli avslørt.
– Hvem er egentlig denne Andre Selva?
– Det er deg. Hør her, hele personen er oppdiktet.
– Da er det vel også lett å avsløre?
– Nei, du er registrert som italiensk statsborger. Ingen kan avsløre deg på den måten.
– Hvordan –
– Alt kan kjøpes.
– Kan det ikke bli avslørt?
– Jo, men da må de undersøke nærmere. Gi dem ikke noen grunn til det.
– Hvorfor hjelper dere meg?
– Du skal gjøre oss en tjeneste til gjengjeld.
– Hva da?
– Du skal gifte deg med Diana.
– Hvorfor det?
– Avtalen var at du ikke skulle spørre.

Etter et par uker var bandasjene borte, og han betraktet sitt nye ansikt med forbauselse. Det virket forbløffende ekte. Han oppdaget at han faktisk var fornøyd med det. Det var fremmed, og derfor likte han det. Han likte ikke seg selv lenger. Han begynte å lære rollen sin, og fant ut at det ikke var vanskelig. Han begynte å drømme om barndomsminner fra Italia, de ble mer og mer livaktige, og hans tidligere liv forsvant, det ble til en drøm, til noe som ikke hadde hendt.
Etter hvert som identiteten kom på plass ble han introdusert i selskapslivet. Det kom folk på besøk, venner og familie, gamle og unge. De behandlet han overflatisk vennlig, men lot han diskret forstå at de ga fullstendig blaffen. Noen virket også fiendtlige, av hvilken grunn, visste han ikke, og det gjorde han nervøs. Han ville gjerne spørre, men turte ikke.

Uglesteinen

Den første Inca keiseren, selve Incaen, ble født av solen. Han het Manco Capac. Han skulle ut i verden for å skape orden i kaoset. Men hvor skulle han starte? Nåvel, han hadde en bror, Ayar Awqa, som må ha vært litt av en type, for han skapte seg om til en ugle og flakset av gårde på leting.

Plass til en katedral

Til slutt fant han en frodig grønn dal mellom fjellene. Han landet, tok et overblikk og skapte seg om til en stein.
Dette ble senteret i Inca riket, uglesteinen, eller Qusqu Wanka. I dag kalles den bare Cusco, og den er like vakker og mystisk som den gang.
Men, det er flere sannheter på gang. En annen legende sier at Manco Capac dro ut i verden med en hellig gullstav, og der hvor han stakk den i jorden ble senteret for det nye riket.
Hva skal man tro på? Ikke godt å vite, men det er opplagt at det var trolldom med i spillet, enda Harry Potter ikke var født enda.
Men sikkert er i alle fall at Cusco var hovedstaden i Inca riket, eller Tawantinsuyu, som det egentlig het. Man regner med en sped begynnelse på 1100 tallet.

Solens sønn

Det var en liten stat fram til 1438, da ble det invadert av Chanka folket, og det var så vidt det overlevde. Incaen stakk av, men sønnen hans var av hardere stoff. Etter et desperat slag sto han som seierherre. Han feiret det ved å ta et nytt navn, Pachacutec, og tenkte at siden vi er så tøffe, kan vi vel også erobre litt. Det ble ikke bare litt, riket vokste med enorm hastighet, og strakk seg til slutt fra Colombia til Chile. Sør for Santiago ble de imidlertid stanset av Mapuchene, som var enda tøffere.

Men knapt et århundre senere kom det noe helt uventet, Spanjolene. Aller først kom sykdommene. Incaen døde og det utløste en borgerkrig mellom de to sønnene hans. Da Pizarro begynte sin invasjon i 1532, hadde den ene, Atahualpa, vunnet, men han ble fanget og myrdet av spanjolene, etter at de hadde brutt alle sine løfter.

Cusco i kveldssol

Men vi var ingen erobrere, vi var to glade gutter, om enn litt trøtte, som ramlet av bussen sent på kvelden. Heldigvis fikk vi tak i en drosjesjåfør som var ærlig og ikke noen røver.

Sol og måne

Han brakte oss til et hotell som het Sol og Måne – Inti Quila. Siden halve natta var gått, fikk vi den gratis. Vi rullet oss under lakenene og besvimte.

Cusco er ennå halvveis Inca, det vil si opp til et par meters høyde. Da spanjolene hadde tatt byen, begynte de å rive den, blant annet for å få stein til katedralen.

Solid hjørne

Men på et tidspunkt må de ha gått trette, for de begynte å bygge nye bygninger oppå de gamle inca murene. Byen er derfor spansk oppå og inca under. Incaene kunne bygge med stein og mørtel, men de regnet det som annenklasses. De ville ha noe som sto mot jordskjelv, og derfor bygget de med store blokker som ligger hulter til bulter, men er så godt tilpasset at man ikke får et papir inn i sprekkene. De hadde stein og bronseredskap, men det er nesten ubegripelig at de fikk det til. Resultatet er imidlertid så å si evigvarende. Hele det historiske sentrumet er slik, og det er godt bevart.

Under buegangene

Den sentrale plassen, Plaza de Armas er praktfull, med statuer og bueganger. Imidlertid kan man knapt sitte ned, for det er svermer av suvenirselgere og skopussere.
Cusco ligger i en grønn dal, med bygninger som klatrer oppover åssiden. Den ligner litt på La Paz, men er mye penere. Imidlertid er det også her kaldt om natten, så man sitter og hutrer mens man spiser. Men maten er førsteklasses, som over alt i Peru.
Vi hadde mye å gjøre, for vi skulle arrangere turer og flyreise videre. Men høydepunktene fikk vi med oss, Quoricancha og Sacsayhuaman.

Inca minimalisme

Qoricancha var et tempel viet til solen, Inti. Det hadde en indre gårdsplass som var dekket med 700 gullplater, og må ha sett praktfullt ut, men herligheten varte bare noen timer etter at spanjolene hadde tatt byen. De plyndrede restene ble overlatt til dominikanermunkene, og selv uten gull var de enestående, murverket er helt perfekt. Dominikanerne må også ha vært imponert, for en god del av det står ennå inne på gårdsplassen til klosteret. Det er en merkelig blanding av Inca og spansk barokk. Barokken er tung og svulstig, mens Inca murene er nesten minimalistiske.

Sacsayhuaman ligger litt utenfor byen. Navnet betyr ”tilfreds falk”, men i dag sier man bare sexy woman. Jo da, det er ganske sexy, det er overveldende. Spanjolene ødela det meste, men det som står igjen er allikevel massivt. Det var antagelig et tempel som ble bygd av Inca Pachacuti, selv om arkeologene har funnet rester etter mye tidligere bygninger.
Men det har også blitt brukt som festning. Da spanjolene hadde tatt Cusco, innsatte de en marionett Inca, for de hadde myrdet den forrige.

Gigantmurer i Sacsayhuaman

Han het Mancu Inca Yupanqui, men han var ingen dott, han samlet en hær og tok Sacsayhuaman, som han brukte som base for å angripe Cusco. Incaene vant nesten, men spanjolene tok festningen tilbake i et desperat kavaleriangrep. Mancu Inca måtte trekke seg tilbake til Vilcabamba. Til slutt tok spanjolene også den, og hans sønn og etterfølger, Tupac Amaru, ble henrettet i Cusco. Men det var ikke helt slutt med det. En etterkommer, Tupac Amaru II, gjorde opprør i 1780, og i 1982 oppsto det en kommunistisk guerilla som også kalte seg Tupac Amaru.

Incaene gir seg ikke, og i dag opplever de en slags rennesanse. På Plaza de Armas står det en forgylt statue av en Inca keiser.

Rundt om byen ligger det flere Inca ruiner. Vi dro inn i den hellige dalen. Her renner elva som går gjennom Cusco og ender i Ucayali og til slutt i Amazonas. Incaene bygde flere festninger for å forsvare inngangen til Cusco. Vi besøkte den som lå ved Pisac.

Et sted for kondorer

Selve Pisac ligger i bunnen av en dal som godt kunne vært i Sogn og Fjordane. Byen er litt røvlete i kantene, men har et nydelig torg, og tre ganger i uka er det marked for håndverk og suvenirer. Som over alt ellers er det ikke juggel, men skikkelig fine saker. Turistene kommer i store flokker.

Men vi klatret opp i lia, forbi inca terrasser på stier som svevde over byen. Høyt oppe på åskammen ligger det en landsby, et tempel og en festning hvor Incaens soldater holdt til.

Man får lyst til å fly, ikke sant?

Beliggenheten passer bedre for kondorer enn mennesker, men incaene må ha vært spesialkonstruert, de hadde i alle fall gode lunger og var ikke plaget av svimmelhet.
Vi trasket ned igjen, men det virket som om vi bare kunne lette og fly. Heldigvis motsto vi fristelsen til det store spranget, og snart var vi trygt på plass i en buss til Cusco – men trygt og trygt –

Det er noe med motoren – Hva?
Bussen stanset midt i lia, og konduktøren var framme med en flaske vann som hun helte på radiatoren. I gang igjen, men snart var det ny stopp. Opp med motorkassa og enda en flaske vann, men denne gangen oste det varme og røyk.

Det er noe med den bussen foran

Folk beveget seg mot utgangen, og jeg kalkulerte sjansene til å komme seg ut hvis det brant der framme. De var ikke gode. Snart sto vi ved veikanten og så svart røyk velte ut av bussen. Det roet seg ned, og folk steg inn igjen, men ikke vi. Det ble neste buss istedenfor. Vi bare strakte ut hånda og stanset den. Vi måtte nøye oss med ståplass til Cusco, men motoren var i orden og vi kom trygt fram.
Greit å være i live. Vi hadde nok å gjøre.

Men så – fortellingen

En mann kom ned trappen. Han lignet på de andre to, men var litt lavere og kraftigere bygget. Han slo øynene opp og ristet på hodet. Så tok han seg til haken og begynte å smile.
– Hvem er dette?
– Han bare ringte på døra. Jeg tror han er på flukt fra noe.
– Hva er det dere prater for? Er dere ikke mannfolk? Se og hell han ut!
– Hysj Diana.
– Du, eh – Kan du bare sitte litt der? Vi går inn i siderommet. Vi må snakke om dette.

Han ble sittende i minst en halvtime. Fra siderommet hørte han at de diskuterte og kranglet. Han fant et teppe og tullet rundt seg, ville helst bare løpe, men det var ingen steder å løpe. Til slutt kom de inn igjen, og nå virket det som om de hadde funnet på noe morsomt. De smilte alle tre.
– Nåvel, du kan bli her en stund. Men tro ikke at vi lar oss lure. Vi undersøker saken, og i mellomtiden får du holde deg i ro. Ikke finn på noe tull. Vi er bevæpnet.

Han var i et forgylt bur. De hadde låst han inne. Men fengselet var i luksusklassen. Det var TV og boblebad, stor seng med silkelakener. Når han kikket ut av vinduet så han en hage med svømmebasseng. Han kunne lett ha unnsluppet den veien, det var bare å knyte sammen lakenene. Men det var ingen steder å gå. Han orket ikke å se på TV, var redd for hva nyhetene ville bringe. Han satt i sin egen taushet, men magen var i en eneste krampe. Et par ganger fikk han brakt inn mat, men han spiste lite. Han hadde ikke bruk for mat. Han eksisterte, men bare så vidt.

Så, endelig, banket det på døren og en person kom inn. Det var han som hadde møtt han i døra. Han satte seg ned og smilte kaldt.
– Nå, hvordan står det til?
Han bare trakk på skuldrene.
– Vel, vi har undersøkt litt, og du kan se på resultatet.
Han trakk fram en avis. Den hadde store bokstaver på forsiden. Han leste og husket, husket alt som hadde skjedd.
– Nå, hva sier du?
– – – –
– Ikke noe? Nei, hva skal man si til slikt? Du sitter temmelig trangt i det. Du får noen år for det der.
– Det var ikke –
– Med vilje? Bare uflaks kanskje? Jeg kan tro på det hvis du vil, men det endrer jo ikke noe.
– Kan dere – ?
– Hjelpe deg? Kanskje, men det er visse betingelser.
– Hva slags?
– For det første, du må love å gå med på opplegget. Hvis ikke, setter vi tingene på plass igjen. Vi kan skaffe deg ny identitet. Det lar seg gjøre, men du må være med på det.
– Ja ja.
– Det innebærer en plastisk operasjon. Så må du øve inn en rolle. Du må kunne en del om din nye identitet. Snakker du bra engelsk?
– Joo –
– Du skal være fra Italia, så du må snakke litt gebrokkent. Vi skal gi deg noen prøver, så du kan øve det inn. Greit?
– Men hva skal jeg gjøre for dere?
– Du skal gifte deg.
– Gifte meg?
– Med Diana, flott dame, hva?
– Men hvorfor?
– En del av avtalen er at du ikke spør hvorfor.