Amsterdam er en fest. Den er vann, vei og hus, små smale hus som står tett i tett. Det er tusenvis av dem langs kanalene, de virker urimelig smale, som om man har hatt dårlig plass eller dårlig råd, eller begge deler – eller kanskje er det fordi hollenderne trenger trim. Trappene i slike hus blir forferdelig trange og bratte, så det kompenserer vel for alt flatlandet.

De store mestere henger på Rijksmuseum. Det er fascinerende å lene seg fram og holde nesa en centimeter fra noe som koster millioner. Men kommer man nær, så går vel alarmen – jeg prøvde ikke. Men la det være sagt, Rembrandt er jævla god, selv en amatør kan se det. Det er som om det lyser ut av lerretet. I dag er jo kunst noe annet. Man grubler et par år, så stabler man opp noen bildekk, heller maling på dem og kaller det metamorfose. Det var mer jobb den gangen, men man behøvde ikke kalle det metamorfose for at folk skulle begripe hva det var for noe.

Men Amsterdam er en fest, den bølger langsmed gater og kanaler. Det er servering nesten over alt. På Rembrandt plein er det fullt, men rolig. Heftigst er det på plassen ved Stads shouwburg. Her samler ungdommen seg. Restaurantene ligger tett, det samme gjør koffeeshoppene, så stemningen er det ikke noe å klage på. Det blir sene kvelder.

I Brüssel oppsøker man den plutselige død. La Mort Subite. Den ligger i Rue la Ecuyer Scilderknaaps. Det er et lokale i sliten empire, og kelnerne holder samme stil, slitte, røffe og effektive. Man drikker geuese, det vil si, de store guttene gjør det. Jeg serverte en gang geuese til en tsjekker som ikke kunne forestille seg at belgisk øl hadde noe å fare med – jeg glemmer aldri det ansiktsuttrykket. De litt mindre guttene drikker kriek – med et skrik? Langt ifra, det er rett og slett jævla godt. Det er så godt at intet er plutselig, og døden synes langt unna. Hotellet er heldigvis nærmere. Jeg ruller hjem. I morgen er det London, og da blir det havrelefse.

 

 

 

 

 

Forresten, jeg kom over en historie her forleden. Jeg husker ikke akkurat hvem som fortalte den, men selve historien husker jeg. Den handler visst om kulde og varme.

 

Jazz late at night

Vinden klistret store, våte snøfiller mot det venstre kinnet hans, sved han med kulde. Det rant ned under skjerfet. Han rettet på det, trakk det høyere opp. Mot det andre kinnet strømmet det falsk varme fra utstillingsvinduene. En nisse vrikket mekanisk på hodet, store, hvite plasttenner stakk ut av munnen på den, i grell kontrast til de fine klærne som lå arrangert i en fristende haug. Dusken på nisselua vippet potent for hver omgang med hodet.

Vindu etter vindu, alle innbydende, ikke varene, ikke nissene, men det varme lyset. På den andre siden, en kald, våt gate, bilene svømte gjennom snøslafset, snøen fylte lufta, trakk lydene tettere om han, våte, travle lyder.

Håndtaket var glatt, glinsende messing, men varmt av mange hender som hadde vært innom det. Noen strøk forbi han i døra – et lyst hår over en svart kåpe, latter, et glimt av et smil, halvveis bakfra, et raskt pust av parfyme. Hun forsvant med en flokk venner nedover gaten, snødrevet la seg gradvis mellom han og latteren hennes. Han sto et øyeblikk på terskelen og så etter henne, fikk noen dult av folk som skulle ut. Så snudde han seg og gikk inn.

Lokalet tok imot han, varmen, lyset, surret av stemmer.

Han børstet snøslaps av håret, ristet frakken. Det sildret ned i øynene hans, sved et øyeblikk. Han blunket og ristet på hodet.

Latter, musikk og den umiskjennelige lukten av øl. Han kjempet seg videre, klarte å erobre ti centimeter bardisk, henvendte seg sidelengs til de på den andre siden.

– Hei – Hei! – en halvliter !

 

Et krus, godt å holde i, garantert livsglede – han husket ikke prisen, la det koste, i kveld skulle han bruke penger. Med et nikk og et smil fikk han smøget seg til en plass. Han henvendte seg til det lyse håret på stolen ved siden av. Hun nikket åndsfraværende og vendte hodet mot samtalen igjen, det gjorde ingen ting.

 

Smilet hans satt godt i kveld, han følte at det var ekte, det pleide det å være så tidlig på kvelden, noen halvlitere kunne kanskje klare å vedlikeholde det. Joda, dette er ikke så farlig, du har fri, skal ikke oppnå noe.

Det var varmt, han tok skjerfet av seg, ennå vått, satte seg bedre til rette. Lokalet var fullt, over alt bruste samtaler. Han syntes han deltok i alle sammen, som en vennlig tilhører. Den gode stemningen seg innpå han, som om hele kroppen utvidet seg, ble åpen for det som skjedde rundt han. Kulda utenfra var bare et minne, men et godt minne, ga kontrast og ekstra liv til varmen her inne.

Tomt glass? Han reiste seg, henvendte seg til det lyse håret igjen.

– Eh – pass på – stolen?

Hun nikket og smilte – et vakkert smil, helt uventet, eller kanskje ikke i kveld. Det var vanlig vennlighet i det, ikke mer, men han tok imot takknemlig. Han brøytet seg ivrig fram til bardisken.

Hun var borte da han kom tilbake. Han satte seg tomt ned. Hvor var hun? Der borte ved døra, på vei ut. Vel vel.

Et tilfeldig par kom og pekte på stolene. Han nikket åndsfraværende, de kunne jo alltids sitte der, hvis de hadde lyst.

 

Mer kommer i neste blogg

Følg med, følg med.

 

Reklame