Mind the gap

Det er flere gap i London, men på T – Banen, eller ”røret” blir man stadig minnet på det, så man ikke trår feil og sklir ned mellom toget og perrongen. En grufull skjebne, naturligvis.
”Røret” er Londons tarmsystem. Det for døyer byen på en måte, svelger morgentrette sjeler et sted, og gulper dem opp som målbevisste arbeidstakere et annet sted. Det er super effektivt, uten det, hadde alt stanset. Men de har rutine med den slags, T – banen i London er over hundre år gammel.

Jeg var første gang i London for 40 år siden, og byen har blitt renere og penere. Den gang lå lukta av brent kull som et teppe over hele landet. Lufta var alltid litt disig, og brakte minner om en nær fortid hvor Londons ”ertesuppetåke” kvelte folk. Nå er lufta fin og klar, bedre enn i Oslo, og langt bedre enn i Bergen. Jeg tror vi må ta oss sammen.
Dronning Victoria har ikke forlatt byen, eller hun har lagt spor etter seg i form av tunge, massive bygninger i gotisk eller pseudo klassisk stil. De siste har vi i Oslo også, men de blir pingler sammenlignet med mastodontene i London. Byen er et kaos, ingen tvil om det. Men på en måte ser den bra ut. Det buldrer av liv, og hele verden strømmer mot deg på gata.
Det har dukket opp en del nytt, og i motsetning til i Oslo, er skyskraperne pene, eller i alle fall interessante, ikke geitoster, som hos oss. Docklands har nesten ikke dokker mer, men er bygd ut til kontorbygg og boliger. Det er ikke iskalde funkis maskiner mellom rustne ruiner, det er faktisk mye grønt. Men elva er jo fremdeles litt slimete.
Av alt som er å se, kan jeg anbefale et lite vannhull i Fleet street. Det heter ”Ye olde cheshire cheese”, og er et lokale som er så brunt at det er svart. Det er knapt plass til tolv gjester, men det var nok flere før, for folk var mindre på 1600 tallet, og lokalet har stått omtrent uendret siden 1667. Det er virkelig sus over det, en merkelig følelse av å trå inn i en annen tid. Man drikker porter, naturligvis.
Men fortiden puster oss dobbelt i ryggen. Shakespeares gamle teater, ”The Globe” er bygget opp igjen. Det opprinnelige ble revet av pietistene en gang for lenge siden. Man skulle vært der, det var ingen kulturinstitusjon. Publikum kastet råtten fisk, og skuespillerne kastet den tilbake. Slåsskamp hver kveld. Folk hadde virkelig sans for dramatikk. Nå til dags gjesper man når Hedda skyter seg, for ingen forstår hvorfor.

Så går man på pub og spiser pai, men det blir stort sett med den ene gangen. Good old English food er mer old en good. Men pubene er flotte. Mange av dem er gamle, man møter dronning Victoria i døra, og liker henne.

Så det var London – inntil videre. Jeg drar videre til Oxford, og der blir det mest hjerneføde.

Men forrensten – jeg hadde jo en historie å fortelle.

Noe av varmen forsvant. Det var alltid slik, han klarte ikke å holde på den. Samtalene var ikke hans lenger, de gikk forbi han, rundt han, det var ikke mulig å delta i dem, ikke engang som tilhører. Langsomt begynte det å reise seg en mur rundt han – pokker!
Han trengte mer øl –
Det gikk to halvlitere til, de smakte egentlig ikke godt. Han var inne i seg selv, ingen andre steder. Han var ikke her lenger, kunne like gjerne gå – nei ikke i kveld – selv om han var pinlig klar over hvordan det ville ende.
Han tenkte på jobben, på ferien, på huslånet, han var ikke tilstede, ølet smakte dårligere og dårligere, snart ble det vel vin, et glass, to glass, så kaffe, og så ville han gå. Pokker, det var kaldt der ute, han så snøfillene slå mot ruta, gli nedover mens de smeltet.

Han løftet hodet, samtalene rundt han hadde dempet seg litt. En rasling, dempet skratt fra høyttalere, et lett klirr fra slagverket, så, en saxofon, forsiktig, prøvende, men full av forventning.
Jasså – og han hadde ikke sett dem. Aha, det var fredag i dag, naturligvis. Han satte seg bedre til rette.
Så var det som om musikken eksploderte, en åpenbaring av toner skylte utover i lokalet, nådde til de fjerneste hjørnene på et blunk, slo tilbake og fylte hele luften. Folk rettet på hodene, stoppet å prate et øyeblikk. Han så mange smil, sitt eget også, stivheten var blåst bort av denne bølgen med musikk, snøen der ute angikk han ikke lenger.
Det svingte voldsomt, hver tone var ny og forbausende klar, drev seg selv framover, sugde inspirasjon fra salen, for å skyte videre med ny kraft. Det var latter i den, en aldeles ubekymret latter. Han lo igjen, løftet vinglasset – som var tomt.
– Eh – kan dere – ?
Joda, han fikk et smil tilbake. Det var en ung mann denne gang, alt for ung og selvsikker, men smilet var greit nok, de var på bølgelengde. Han reiste seg lett i retning av disken.
– En – Irish coffee. Det tok litt tid å lage den, men stolen var fremdeles ledig da han kom tilbake.
Musikken var langsommere nå, lange, sugende toner, skulle visstnok være melankolske, men de var ikke det, ikke lystige heller, men de bar, han kunne bli med dem, han fikk en følelse av at han kunne stå på dem, balansere som på tømmerstokker, flytende i en sakte elv. Han hoppet fra den ene til den andre etter hvert som de forsvant bak han, steg opp på de nye, ferske, som fremdeles hang og dirret i lokalet, og balansen var der, ingen fare for å bli våt –
Han satt alene, men på en annen måte, han levde i strømmen av musikk, det var bare han og tonene, hvorfor bry seg om noe annet?
Han var uforberedt da musikken stoppet, visste ikke riktig hva han skulle gjøre. Han grep etter glasset – et ølglass, når hadde han kjøpt det?
Samtalene ble høyrøstet igjen, de irriterte han, virket både dumme og selvgode – gjorde ikke folk noe annet enn å prate?

Reklame