Miklagard

Er man i austerveg, så kommer man østfra, fra flyplassen, som ligger et stykke unna, men i Tyrkia går det alltid en buss. Man kjører motorveien, det er fire felt i hver retning, men allikevel kork. Byen vokser med rekordfart, og det ser man på alle skyskraperne, de står som tårn langs veien, glinser i ren science fiction stil.

Det har skjedd en del siden jeg var her forrige gang, for fire år siden, og det har absolutt skjedd en del siden jeg var her første gang, for førti år siden. Den gangen var byen skikkelig østlig. Jeg husker slaktebutikkene, åpne mot gata, med nyrer hengende i klaser ved disken. Jeg overnattet for 10 kr. natta, min bunnrekord, tror jeg, når jeg ikke regner med de gangene jeg har sovet i parker, eller bare under noen busker ved veien. Nå bor jeg på hotell til kr. 300, men jeg spiser på Pudding shop, som den gangen.
Pudding shop var et begrep, der møttes alle hippiene, de som kom østfra og de som kom vestfra. Man utvekslet erfaringer og kontakter, oppslagstavla var full av gode tips. Det var liv, slåsskamp hver kveld. En lang bengel som het Ali ble klengete i fylla, og det likte ikke tyrkerne. Så ble han kastet ut med stort rabalder. Like moro hver gang. Nå er det en kultivert restaurant, men de er litt stolte av sin fortid.
Byen er litt østlig fremdeles. Går man i de trange gatene nedenfor den store basaren, er det fullt liv, massevis av små sjapper som selger for det meste klær. På den andre siden av hornet er det likedan, men her er det isenkram – skal det være baderomsutstyr eller kanskje en to hjuls traktor? Jeg har forresten oppdaget hvorfor det heter det gyldne horn. Når man kommer inn med båt i solnedgangen glitrer vannet som en stor flate med gull. Vannet er faktisk rent, og på Galata broen står folk og fisker.

Fiskerne på broen

Hotellet mitt ligger ned mot Hornet. Når man går oppover mot Sultan Akmed, passerer man den høye port. Så er man oppe på plassen hvor det meste ligger, først og fremst Haga Sofia. Den er kjempestor og kjempegammel. Den ble bygget for 1500 år siden av Justinian, keiseren over alle keisere. Han var en bondesønn fra Kroatia, men klatret helt til topps. Han klarte nesten å gjenopprette romerriket. Han hadde god hjelp av sine norske leiesoldater, for de var så barbariske at alle flyktet i panikk.
Han fikk bruk for dem i 532. Da brøt Nika opprøret løs, og Justinian hadde tenkt å flykte. Men keiserinne Teodora nektet å dra. ”Jeg vil heller dø med kronen på hodet”, sa hun. Så Justinian mobiliserte de norske troppene, de ble sendt inn i Hippodromen hvor opprørerne holdt til. De slaktet 30 000 mennesker, og det var det opprøret. Men byen var brent ned, og det samme var Sofiakirken. Justinian bygde en ny, den som står nå. Den er fremdeles en av verdens tørste.

Sofia

Hvis man går på galleriet finner man runer risset inn i marmor balustraden – ”Halvdan var her”. Hvem sier at tagging ikke er kultur?

Antikk tagging

Det finnes også en ”Lille Sofia” kirke. Den er ny oppusset, og nydelig. Den er også bygd av Justinian, som et slags prøveprosjekt før han gikk løs på den store. Utenfor ligger en søvnig restaurant hvor kelneren glemmer bestillingen din og gjessene tigger ved bordene. Her kan man synke ned i sofaen og tenke dype tanker. Jeg sier ikke hva jeg tenkte på.

Lille Sofia

Hippodromen, veddeløpsbanen, er det lite igjen av, men det står en obelisk der, og den berømte slangesøylen som Konstantin plyndret fra Delphi. Da grekerne hadde slått perserne ved Platea, tok de alle de persiske skjoldene og støpte en søyle som fremstilte fire slanger tvunnet sammen. Søylen står der ennå, selv om den øverste delen ble slått i filler av en full russer for 100 år siden. Den er ikke så imponerende i dag, men det er ekte vare.

Det er mye å skrive om i Miklagard, og det er, som navnet sier, et stort sted. Men jeg kan ikke skrive en bok heller. Det er sent, og i morgen skal jeg til Ankara.

Forresten – jeg begynner å nærme meg grensen til dopapirets utbredelse. Det gjelder å psyke seg opp, men det går nok på en måte. Man skal ikke assosiere.

Og dessuten, jeg hadde jo en historie å fortelle.
Følg med, følg med

Ved bordet ovenfor var en gruppe i høyrøstet diskusjon, men hun på hjørnet så ikke ut til å være med, satt litt for seg selv.
Alene? jo, det så slik ut –
Hun var liten og nett, satt nesten krumbøyd over et glass med vin. Hun beveget hodet ørlite grann, og han trakk blikket raskt til seg igjen. Så forbannet han seg selv, vendte seg mot henne og gjenopptok granskingen med provoserende stahet. Han syntes han kunne registrere en ørliten reaksjon i øyekroken hennes, men noe mer ga hun seg ikke ut på. Han måtte si noe – et eller annet.
Det skrattet i høyttalere. Nå begynte de snart igjen.
Si – et eller annet.
– Du, eh – liker musikken – ?
Hun snudde seg lynraskt, og med et smil som overrumplet han fullstendig, så sluknet det brått, men kom snart tilbake i en mer avdempet form.
– Jo, jeg –
Resten druknet i den første saxofonsalven. Hun ristet på hodet, oppgitt og lattermild, de måtte flire til hverandre.
– Du skjønner, jeg – – –
Han bøyde seg nærmere, fikk fortsettelsen som et pust i øret.
– liker egentlig ikke så godt –
– Ikke?
Hun ristet smilende på hodet, sa noe som igjen ble borte under vekten av saxofonen. Så pekte hun på setet tvers overfor seg.
Han reiste seg, tvang seg inn på et lite hjørne av benken, men måtte tilbake etter ølglasset, han snublet og sølte. Hun lo med en rad av hvite tenner, og øyne som var blitt fullstendig åpne.
– Du liker ikke jazz?
– Ikke – ?
– Jazz?
– Joda, men –
– Hva?
– Vanligvis ikke, men –
De snakket ikke, de skrek til hverandre, lente seg inn i øret på hverandre, og pustet så det kilte, han kjente varmen fra kinnet hennes, ble helt løssluppen, det spilte ingen rolle, musikken skjulte alt, han kunne si hva han ville, det var morsomt uansett.
– Et glass til?
– Ja, og til meg?
– Hun fomlet i vesken.
– Nei nei!
– Joda.
– Nei.
Han spratt opp, kavet seg til et par glass, høye og skummende, svømte tilbake i et mylder avromper, pupper og skuldre, satte seg ned ved et smil som blusset av øl og forventning. Han følte seg litt omtåket, visste ikke riktig hva han skulle si.
– Du går hit ofte?
– Hun ristet på hodet.
– Nei – – neivel –
– Samtalen døde ut, jazzen la seg som en mur mellom dem, de så litt tafatt på hverandre. Hjelpeløsheten seg innpå han.
– Hun måtte ha sett det i øynene hans, hun løftet glasset demonstrativt og klinket det mot hans. De drakk, han mest, han senket glasset og møtte øynene hennes, de lo fremdeles. Han gjorde en hjelpeløs gest i retning av orkesteret, hun nikket og foretok en like hjelpeløs gest, de smilte til hverandre.
Nå satt de bare og så på hverandre, litt sjenerte. Han brukte øynene, undersøkte henne forsiktig, men grundig. Fjeset var pent, men ikke vakkert, blikket hans gled ned over blusen – joda – Han løftet det brått igjen, smilte litt unnskyldende. Håret var brunt, halvlangt, enkelt, men lå godt omkring hodet hennes, hendene var små, slanke og fine. Hun var visst ganske liten, ikke tynn, men velformet så det ut til. Det var noe kvikt og lett over henne, nærmest ekornaktig. Øynene var kjappe, nysgjerrige og sky på samme tid, vekslet fort mellom åpenhet og retrett.
Hun holdt ut granskingen hans med et litt genert smil, men hun var ikke avvisende. Så bøyde hun seg fram for å si noe.
Musikken stoppet plutselig. Hun stoppet også, som om hun var redd for sin egen stemme. Hun trakk seg raskt tilbake og ble sittende taus og usikker.

Reklame