Anatolia

Man går ned til det gyldne horn og tar båten. Den glir ut fra land. Et lite skritt for menneskeheten, kanskje, men jeg har forlatt Europa, og neste gang jeg ser det, kommer jeg forhåpentligvis vestfra.

Tyrkiske busser er suverene, man får te og kaker, av og til også rosenvann til å skylle hendene med. Vi suser gjennom et landskap som er forbausende grønt nå midt på sommeren. Jeg må nesten klype meg i armen for ikke å tro at jeg er i gamlelandet. Granskau? Bevares.

Vestlandet?

Men oppe på den anatoliske høysletten blir det mer som jeg ventet meg, stort, åpent og tørt, selv om det sikkert er fint og grønt om våren.

Jeg skal besøke to hovedsteder. Den første stiger fram som en tanngard i horisonten. Det er skyskraperne i Ankara. Tyrkia er et av de landene som fremdeles tjener penger, og de bruker visst det meste til å bygge hus, høye hus. Dowtown Ankara kunne vært hvor som helst rundt middelhavet. Det som skiller det fra Spania er språket på skiltene.

Tanngarden

Men det finnes et gammel Ankara, det klatrer oppover sidene til en ås med en borg på toppen, visstnok bygget av Seldjukkene, men antagelig på grunnmurer fra alders tid, for Ankara er ikke noen ung by, Den var viktig nok til at den fikk et Augustus tempel, og Julian satte igjen en søyle da han dro forbi for å krige mot perserne. Det gikk jo ikke så bra for han. Man passerer disse minnesmerkene, og oppdager et Ankara som består av krokete gater og til dels falleferdige hus. I det siste har imidlertid turismen brakt gamle Tyrkia frem i lyset, og flere steder er de ottomanske husene restaurert.

Gamla staden

Byen var allikevel liten. Det var et marked her for anatolisk ull, angora betyr ull fra Ankara. Men så kom Atatürk og ville ha en ny hovedstad. Han er begravet her, i et mausoleum som er stort, og la oss si, modernistisk.

Hotellet er bra, bortsett fra at kloakkrøret går gjennom rommet mitt, så det blir water music hver gang noen trekker ned. Men pytt pytt, man må ikke assosiere.

Den andre hovedstaden ble ødelagt av frygerne for over tre tusen år siden. Det er den gamle hovedstaden til Hetittene. Hvem har vel hørt om dem? Det var de som oppfant jernet, så helt uviktige er de ikke. Byen deres, Hattussas, skal ha hatt 50 000 innbyggere, og det forstår man når man prøver å gå rundt området. Jeg var heldig med været, det var overskyet med noen regndråper. Hadde det vært sol, hadde vært tøft, for temperaturen stanger opp mot 40 tallet. Det går med mye vann, jeg er visst blitt vannoholiker.

Området der hvor byen lå ser nærmest ut som et stykke norsk fjellterreng, så gatene må ha vært bratte. Mye er forsvunnet på tre tusen år, men noe er der, løveporten, tunnelen under muren, og en svær grønn stein som skal ha vært en gave fra Ramses II etter fredsavtalen ved Kadesh. Fredstraktaten er i Istanbul museet, det er verdens eldste

Løveporten

Landsbyen like ved heter Bogazkale, og er virkelig et fredelig stykke gammel Tyrkia. Det er esler og høner i gatene, og gamlingene er grundig solstekt. Kuene er reserverte, men eslene går det an å snakke med. Noen av husene er i bindingsverk, og ligner sikkert mye på de som Hetittene bygget

Hattusas murer slik de så ut ( eselet vet jeg ikke hva heter )

Hotellet er bra, bortsett fra at noen nettopp skjøt med pistol utenfor. Jeg får vel sette på sikkerhetslenken.

 

 

 

 

Så var det fortellingen

Det var han som fikk samtalen i gang igjen, men det ble tregt og tørt. Hun nikket og sa ja og jasså, men blikket var et helt annet sted. Han fikk henne ikke på glid, det var som om hun slapp taket og ble til en fremmed igjen. Han snakket fortvilet videre, visste ikke hva han skulle gjøre.

Så begynte musikken igjen, og ødela enhver mulighet til samtale. De satt og så på hverandre, pinlig tause. Hun prøvde å smile, men fikk det ikke riktig til denne gangen, trakk litt hjelpeløst på skuldrene istedenfor. Så syntes hun visst at blikket hans ble ubehagelig, og snudde seg bort.

De satt og glodde stivt i hver sin retning, som to fullkomne idioter. Han drakk øl i små, avmålte slurker, som om han ville ha et alibi for i det hele tatt å være her. Hun bøyde seg ned, tok opp en veske, rotet fram et speil og en leppestift, så seg flyktig i speilet og puttet det hele ned igjen. Så fortsatte hun å glo ut i lokalet. Han fikk lyst til å bare reise seg og gå.

– Skal vi gå? sa hun.

– Hva?

– Gå!

– Jaa –

– Ja?

– Jo –

–  –  musikk –  – høy –  –

Han nikket

– Vi går?

– Ja?

– Ja.

Hun reiste seg.

Han reiste seg visst han og.

Kulda kom imot han så snart døra hadde klippet av bråket bak dem. Han fylte lungene med luft, herregud, hvor mye hadde han drukket?

Han ble plutselig var at han hadde et menneske ved siden av seg. Hun gikk et par skritt, snudde seg spørrende mot han. Så fikk han et dult i ryggen av noen som kom ut, han ramlet framover og oppdaget at han var på vei nedover gaten med en liten og nett kvinne.

– Vi tar taxi? spurte hun.

Det ble en pinlig lang ventetid i drosjekøen. De sto sammen, men virket som om de var fremmede, hun bare så ned og ut til siden, blikket hennes var ikke til å få tak i, hun virket kald og anonym, gjemte seg nesten bort. Det var kaldt, han stampet med føttene, snødrevet traff han i øynene. Bak i køen var det uro, fyllestank og hese brøl.

Det var mørkt i baksetet, mørkt og tett. Lysene gled forbi dem, bilen krenget snart hit, og snart dit i et uforståelig mønster, hun hadde visst oppgitt en adresse.

De gled tettere inntil hverandre, nå var hun myk og varm. En hånd lette seg fram, forsvant nesten mellom fingrene hans. Han gled inn i et trance, lysene, det tette mørket, parfymeduften og den levende nærheten ble til et forvirrende hele som han sank dypere og dypere inn i uten å forstå hva han skulle gjøre med det, eller hva som ville komme ut av det.

Reklame