Pontia

.

På vei ned fra høysletta. Den siste delen av veien går bratt nedover, og skogen kommer tilbake. Vi nærmer oss den pontiske kysten, og den er et regnhøl.  Bysantinerne forviste folk hit så de kunne sitte og mugne mens solen strålte over Konstantinopel.

Pontia var lenge en egen stat som slåss mot romerne. Kongen deres, Mitradates, hadde en sak, for romerne plyndret hele området. Men selv var han ikke noe fint papir. Han hadde myrdet faren sin. Riktignok hadde faren prøvd å myrde han først – så det jamnar ut seg, som man sier.

Lenger oppe langs kysten ligger Synope, hvor amasonene holdt til. Amasone betyr uten bryst, for de skar av seg det høyre brystet for å skyte bedre med pil og bue. Damer med innsatsvilje. Det gikk imidlertid ikke så bra for dem, det finnes ikke amasoner nå til dags – eller gjør det?

Samsun er en pen, litt kjedelig by. Den kan skryte av at det var her Kemal gikk i land for å ta opp motstandskampen. Tyrkia var invadert av grekere i vest og russere i øst, men Kemal drev dem tilbake, og jagde grekerne på sjøen, bokstavelig talt. En stygg historie, men uten han, hadde det ikke eksistert noe Tyrkia. Det er laget et monument nede ved havnen. Det er en modell av skipet, med statuer av de som gikk i land. I tussmørket ser det skikkelig levende ut.

Døde menn går i land

Pontia kysten ligner på vestlandet, like frodig og nesten like bratt. Man dyrker mais og hasselnøtter mellom husene, for nesten hele kyststripen er bebygd.

Trabzon har et navn med sus over, for det var her silkeveien endte, og siden jeg skal følge den et stykke, er det greit å ha vært innom endestasjonen. Men byen er temmelig nedslitt. Jeg bodde på et snuskete hotell, og doen – vi snakker ikke mer om det.

Men det er et torg i sentrum som er riktig idyllisk. Her inntok jeg kveldsmaten, men jeg fikk ikke øl, for det var ramadan. Etter hvert som solen sank begynte folk å samle seg, og restaurantene satte ut ekstra bord. Så lød et kanonskudd, og moskeene satte i med bønnerop samtidig som alle kastet seg over maten. Stilige saker, det blir nesten som nyttår hver kveld. Skal vi innføre noe lignende?

Ramadan på ramme alvor

Så var det om bord i buss igjen og følge motorveien langs kysten. Her dro Jason forbi på jakt etter det gyldne skinn. Han skulle til Colchis, som lå et sted i Georgia. Dit skal også jeg, kanskje jeg treffer på han?

Forresten.

Jeg fant igjen noen bilder fra London som jeg trodde jeg hadde mistet, og de ledet meg inn i en ganske morsom historie.

Det var en gang i 70 årene, jeg dro til England med båt. Den het Bremar, og gikk i rute på Newcastle. Den var en institusjon, men eksisterte ikke så mange år etter at jeg hadde tatt den. Jeg tok toget til London, og det ble, la oss si, et par øl. Jeg talte kontantene og fant at jeg ikke hadde råd til hotell, så jeg tok ”røret” et stykke og fant en park å sove i. Det var for så vidt greit, men utpå natta kom det biler inn i parken. De ruste motorene og folk skrek til hverandre med rå stemmer. De fant ikke meg, selv om jeg ikke hadde gjemt meg så godt. De forestilte seg vel ikke at noen kunne være dum nok til å sove i den parken.

Men det jeg skal fortelle om, var neste natt. Da var jeg i Arundel for å se på borgen der, den er storveis. Men det var mandag, og den var stengt. Jeg måtte jo sove et sted, så jeg gikk opp i skogen og fant en slette med et gammelt tårn. Jeg spiste først, og skulle inn i bushen for å finne meg en plass. Men i skogbrynet sprang det opp et stort dyr foran meg. Det var så mørkt at jeg bare hørte det, men jeg hørte det godt, for det ble stående i skogkanten og brøle.

Jeg skvatt tilbake til tårnet. Det var omgitt av en lav mur, og jeg tenkte at jeg kunne hoppe over den hvis det kom tordnende mot meg.

Men tiden gikk og dyret brølte. Jeg måtte våge meg ut på sletta for å komme meg bort, så jeg gikk gjennom de kampmidlene jeg rådde over. Det var bare en liten foldekniv. Så fikk jeg den ideen at jeg kunne kaste brennende fyrstikker mot det når det kom. Utstyrt med disse våpnene smøg jeg meg ut av skogen igjen. Jeg kom meg over motorveien og fant et sted mellom noen busker der. Neste morgen våknet jeg opp i en idyllisk eikeskog og ingenting var skummelt lenger.

Resten av reisen gikk greit. Neste natt sov jeg på klippene ved Dover, og så bar det til Paris med toget. Jeg traff en tysk jente og vi gikk sammen på Montmartre hvor vi hørte på visesang og hadde det fint ( vi inhalerte ikke ). Men den natta hadde vi heller ikke hotell, så vi satt på trappa til Gare de Nord, hvor vil lente oss mot hverandre og fikk litt søvn på den måten. Det var antagelig fartligere enn i skogen ved Arundel.

Neste dag var jeg så lurvete at jeg ble nesten arrestert, så jeg bevilget meg et billig ( men koselig ) hotell ved Pigalle. Egentlig hadde jeg en del penger, men jeg hadde spart fordi jeg hadde et prosjekt: Jeg skulle på Moulin Rouge. Showet var en orgie av glitter og stas, men opptil 30 danserinnger iført silkebånd og strutsefjær. Det var gedigent, og vel verdt den natten i Arundel, eller parken i London, eller trappa på Gare de Nord.

Jeg har aldri funnet ut hva slags dyr det var, bare at det var stort. Jeg tenkte mest på villsvin, men fikk senere høre at de ikke fantes der. Det kan ha vært en hjort, og da var det jo ikke så ille, men den natta hørtes det ikke særlig trygt ut.

Hvorfor jeg forteller det nå? Jo, jeg var innom Arundel da jeg var i London, og måtte opp og se tårnet. Det sto der ennå ( naturligvis ).

Så, her er det

Tårnet ( uten beistet )

Reklame