Georgia

Det er ikke et yndig land. Men flott er det. Georgia er grønt og frodig. Jeg passerte en meget travel grense og hoppet på en lokalbuss som humpet seg innover mot Batumi. Standarden, både på veien og bussen hadde sunket betraktelig.

slitne blokker i Batumi

Georgia har tydeligvis en del å ta igjen økonomisk, men i det siste har det kommet en del penger inn i landet, så det er en blanding av gammelt og nytt. Det gamle er temmelig falleferdig, mens det nye er hypermoderne og glinsende. Bilparken fordeler seg på slitne Ladaer og glinsende BMVer. Det vitner om økonomiske forskjeller. Noen har blitt hengende igjen, minstepensjonister ,for eksempel, må klare seg på 100 lari i måneden, og når en billig overnatting med sovesal koster 30, så kan man tenke seg. Man ser en del gamle mennesker som sitter og tigger.

Men folk er stort sett velkledde og oppegående. De er ikke noen pingler, de virker ganske barske selv om de er vennlige. Det er ikke så lenge siden siste krig, og det er heller ikke umulig at det kommer flere. Men slik har de alltid levd. Smålandene i Kaukasus har bestandig vært utsatt.

Ingen null design, akkurat

Jeg startet i Batumi, en badeby ved Svartehavskysten. Den er som resten av Georgia, gamle slitne Stalin blokker og glinsende moderne prestisjebygg. Men jeg må si at Georgisk arkitektur er bedre enn den norske. De tør bygge noe flott og dristig, mens vi sjelden klarer å ha fantasi til noe mer enn grå geitoster. Man skulle tro at Stalin var norsk, men han var altså fra Georgia.

Jeg traff ikke Jason, men dama hans, Medea. Hun står som statue i Batumi, med det gyldne skinnet i neven. Flott statue, men omstridt, for den kostet 10 millioner.

Dama til Jason

Men historien om Jason er ikke så fjern, for det fantes virkelig et land som het Colchis i Vest Gerogia. Han var nok heller ikke den første som hadde vært der, for handelen på Svartehavet går tilbake til bronsealdere. Ved Hellesponten lå Troja og tok toll av de som kom forbi. Det ble de rike av. Det gyldne skinn er heller ikke tatt ut av lufta, for Colchis hadde flust med gull. Den dag i dag risler det noen korn i bekkene, og bøndene legger ut saueskinn for å fange dem opp. Så alt er sant. Dermed basta.

Etter å ha badet i Svarten dro jeg opp mot fjellene. Jeg besøkte huleklosteret ved Vardizia. Det var Georgias viktigste på 1200 tallet, så kom først et jordskjelv, og deretter perserne. Men det som er igjen er imponerende, og noen få munker har flyttet tilbake dit.

Et fjell fullt av munker

Klosteret på vignett bildet heter Sapara.  Kirken ligger flott i terrenget, men inni er den mørk og mystisk, og munkene barske.  Veien dit var landlig, kan man si, noen steder minnet den mer om en steinrøys. Men jeg gikk tilbake og nøt den fine naturen selv om det var varmt. Jeg plukket hasselnøtter og hadde det fint.

Det er ikke så mange som snakker engelsk her, og skriften kan man bare glemme. Georgia har ikke bare et alfabet, de har to, hvorav det ene er hemmelig. Greit nok, kan man si. Men de fleste skilt er også tekstet med latinske bokstaver. Jeg kan et ord på russisk, voda, som betyr vann, det er viktig.

Ellers har jeg lært meg marshrutka, som betyr minibuss, og det er like viktig, for bussene er stort sett mini, store busser ser man nesten ikke. De går over alt, og utenom dem er det nesten bare drosjer, selv om det også er litt jernbane. De koster nesten ingenting.

Mashrutkaer på startstreken

Tbilisi er en stor by, en tredjedel av alle georgiere bor der, og det merker man på trafikken, den er like kvelende som andre steder. Blandingen av gammelt og nytt preger også Tbilisi, men her er en del fine gamle bygninger, blant annet parlamentet og presidentpalasset. Nede ved elva har de bygget en meget futuristisk bro, den er utstyrt med et skikkelig lysanlegg og tar seg godt ut i mørket.

Futurististisk aå det holder

Presidenten, Saakashvili, har satset på prestisjebygg. Man kan spørre om det er riktig prioritering, kanskje pensjonistene skulle fått litt mer. Kanskje også det militære skulle fått litt mindre, i alle fall kunne de unngått den siste krigen med russerne. Men han blir vel sittende, han har klart å redusere kriminaliteten kraftig, så Georgia i dag er temmelig sikkert, og de har hatt to revolusjoner siden selvstendigheten, så de har neppe lyst på flere.

I morgen er det marshrutka igjen, men da bærer det helt til Yerevan. Jeg får visum på grensen – håper jeg.

Forresten

Skuddene den natten i Bogazkale.

Det var som sagt noen som skjøt, fire fem skudd, og etter et minutt, fire til. Det hørtes ut som et lettere håndvåpen, og det kunne ikke være mer enn et par hundre meter unna. Jeg slukket lyset og så ut, men oppdaget ikke noe, så jeg satte på sikkerhetslenken og gikk til køys.

Utpå morgenkvisten våknet jeg av at noen snakket utenfor vinduet. Jeg kikket ut,  og så noen som gikk og søkte med lommelykter i krattet nede ved elva. Jeg hadde selv vært der i skumringen noen timer før. Til slutt foresvant de, men et kvarter senere hørte jeg igjen noen, og fikk glimt av en som bar bort noe som lignet på en stokk.

Hotellet i Bogazkale

Så, hva hadde hendt? Først trodde jeg bare at noen hadde skutt i luften, det pleier de å gjøre når de skal feire noe. Men jeg ga opp den tanken, og da kunne man jo la fantasien løpe. Jeg var et sted hvor det foregikk slektsfeider og eseltyverier og hva vet jeg.

Det var ikke godt å vite hva, og derfor var det godt å ikke vite hva. Det var i alle fall ikke noe som jeg kunne gjøre noe med, og kanskje hadde jeg hørt noe jeg ikke burde hørt. Så da verten neste morgen spurte om jeg hadde sovet godt, smilte jeg tilbake og sa ja, for det hadde jeg jo – mellom slagene.

Så var det fortellingen

De stoppet et sted han ikke kjente. Store åpne flater med boligblokker spredt utover, massive og brutale, halvveis gjemt i mørket. Noen vinduer lyste tilfeldig fra fasadene, firkantede glimt av liv. Snøen lå dypere her, en iskald vind feide over landskapet, snodde seg mellom blokkene, og overfalt dem snart fra den ene siden, snart fra den andre.

De passerte under hvite gatelykter, hvor snøen sto som et virvlende, lysende kaos. Skyggene sprang fram fra føttene deres, tøyde seg og tøyde seg, inntil de bleknet i lyset fra neste lykt.

Hun stanset brått. Nå så han ansiktet hennes, det var helt hvitt i lampeskinnet, de skarpe skyggene gjorde det nesten ugjenkjennelig.

– Gud! Hva er det jeg gjør?  –  Jeg har jo ikke engang spurt om du vil være med meg –

– Nei, haha, det har du ikke.

– Jeg får tak i drosjen igjen!

– Nei nei, slapp av.

– Jo!

– Slapp av! Jeg ble jo med deg, ikke sant, det er da det samme som å si ja – ?

– Hun bet seg i leppen.

– Hvor bor du?

– Der borte –

– Kom da.

– Hun rørte ikke på seg.

– Vi behøver ikke – noen ting – Hva? – OK?

Hun sto et øyeblikk, så kniste hun som en jentunge og tok hånda hans igjen.

Oppgangen luktet blokk, betong og såpe, kaldt lys og ekko, gelendre som kom i svingninger og runget oppover i etasjene når de rørte ved dem.

– Hysj!

De listet seg oppover, hvalkvalte fottrinn som etterlot seg våte avtrykk. De gikk i utakt, hun lett, han tungt.

En velbrukt dør – etter gud vet hvor mange trapper. Hun rotet i veska og raslet med nøklene. På dørmatta sto det «velkommen». Hun snudde seg halvveis og fniste opprømt.

Det luktet feminint. Gangen var ryddig og ren, velstelt, koselig og lys. Han følte seg fremmed, anspent, men forventningsfull.

De tok mekanisk av seg yttertøyet. Han for over henne med øynene, sultent, kunne ikke la være. Hun kom usikkert nærmere, stanset, så var det som om hun tok sats, og han hadde plutselig et par armer rundt halsen, han trakk henne inntil seg, fant munnen hennes, blikket hennes var langt og sugende, leppene vidunderlig myke og levende. De stanset, andpustne, våte i fjeset begge to, øynene hennes glitret.

– Kom!

I soveværelset var den feminine lukten enda sterkere, han ble matt, nesten skremt, redd for ikke å kunne følge opp.

Hun gled inntil han, sikrere denne gang, men langsommere, mykere. Hun lot hendene gli, smidige små hender rundt kroppen hans. Han fant armene hennes, skuldrene hennes, lot fingrene gli gjennom håret. Det luktet godt av det, den myke varmen fra kinnet hennes, de gled inn i halsgropen på hverandre, pustet varme ilinger nedover ryggraden. Han var så opphisset at han nesten ikke kjente sin egen kropp, den eksisterte bare som en skjelving. Hendene hans gled videre nedover mot hoftene, han grep dem, fast og bestemt, hun skalv. Så lot han dem gli opp til den myke midjen, og ned igjen. De vaklet om hverandre på gulvet, smalt borti en skapdør, han presset henne opp mot den, hun la hodet bakover og stønnet, spente seg mot han. Så stoppet hun plutselig opp.

– Nei, vent.

– Vent?

– Jeg må på badet, vent litt, bare litt –

Han sto igjen, visste ikke riktig hva han skulle gjøre. Han løsnet forsiktig på beltet, så spente han det igjen. Sengen var bred, men ikke dobbel, han løftet opp et hjørne av det heklede teppet, satte seg, men reiste seg igjen og glattet det ut.

Hva pokker drev hun på med? Skulle ha gå ut til henne?

Døren gikk halvveis opp. En hånd strakte seg inn og famlet langs veggen. Så fant hun bryteren og slukket lyset.

Reklame