Armenia

Du ser henne nesten ikke, bare om morgenen før disen har blitt for tykk. Hun trer fram som en blå kontur, en skygge i disen, med noe hvitt på toppen som du tror er skyer. Men det er det ikke, det er Ararat. Hun er så stor at det spiller nesten ikke noen rolle hvor du befinner deg. Ararat ruver i horisonten, men alltid halvveis skjult. Det hviler nemlig en forbannelse over henne.

Hun har en søster, Aragat, og de var lenge gode venner, men så gikk det som det ofte går med søstre, de begynte å krangle. Hvem er høyest? Hvem er penest? Til slutt var resten av naturen så lei at den kastet en forbannelse over dem, og de ble atskilt av en bred dal. Men de fortsatte å krangle, og til slutt ble Aragat så hissig at hun kastet en forbannelse over søsteren: Du skal alltid være skjult, så ingen kan se hvor pen du er. Ararat ble fortvilet, men svarte med samme mynt. Du skal alltid gråte på grunn av den forbannelsen din.

Ararat

Og riktig nok, Ararat er vakker, men sjelden å se, i alle fall på sommeren. Aragat gråter, så mye at det har dannet seg en innsjø ved foten hennes. Så det er altså helt sant – og hold kjeft.

Ararat er en utslukt vulkan, over fem tusen meter høy. Regnet fra sletta hun står på, er hun verdens høyeste, selv om hun ikke er høyest i forhold til havflaten.

Det er egentlig to topper, store Ararat og lille Ararat, og den siste er en vulkan, aktiv, men sovende for tiden. Siste utbrudd var i 1814. Det mangler heller ikke på jordskjelv i området. Det siste var i 1988, og det tok livet av mange tusen mennesker.

Armenia har hatt mange jordskjelv, ikke minst politiske. Landets historie går helt tilbake til bronsealderen, da eksisterte det et rike som het Urartu. Da det la inn årene ca. 600 før kr, varte det ikke lenge før Armenia oppsto i det samme området. Siden har det gått slag i slag, bokstavelig talt. De har vært klemt mellom sine store naboer, Hetittene og Assyrerne, så Perserne, Aleksander den store, Parterne,  Sassanidene og Romerne. Lucullus kom med en hær, men ble slått ( han var en tullebukk ).

Men til slutt ble det romersk allikevel, i alle fall den vestlige delen, og var det helt til Tyrkene tok over. Det gikk bra til sultanatets siste krampetrekninger, men i 1915 begynte massakrene i Vest Armenia. 1,5 millioner mistet livet, en forbrytelse som Tyrkia ennå ikke vil innrømme.

Det siste jordskjelvet var konflikten over Nagorno Karabakh. Det hadde havnet i Azerbaijan på grunn av grensene som Stalin hadde trukket mellom de forskjellige Sovjet republikkene. Majoriteten i dette området var imidlertid armensk, men under Sovjet perioden ble alle konflikter holdt nede. Under glasnost i 80 årene kom konflikten opp igjen, og en bevegelse i Nagorno Karabakh ville ha forening med Armenia. Dette førte til flyktningstrømninger i begge retninger. I 1993 ble det åpen krig, og armenske styrker trengte inn i området. Det endte med en våpenhvile, og Nagorno Karabakh, samt de provinsene som ligger mellom det og Armenia, er i dag en egen republikk, men den er ikke anerkjent av mange land, og heller ikke av FN. Man kan reise dit, men trenger et eget visum. I praksis er det en del av Armenia.

Klosteret ved grensen

Så Armenia har to lukkede grenser, mot Tyrkia og mot Azerbaijan, og to åpne, mot Iran og mot Georgia. Forholdet til Iran er bra, og til Georgia – vel, de holder fred, men liker hverandre ikke. Men i motsetning til Georgia har Armenia et godt forhold til Russland.

Armenia har penger med mange nuller, men økonomien virker bedre enn i Georgia, det meste er velstelt, bortsett fra noen nedlagte fabrikker. Den sentrale sletta sør øst for Yerevan er veldyrket jordbruksland, men fjellene er tørre og nakne.

Noe Tolkien kunne funnet på

Armenske kirker er som regel små og mørke. Få av dem har veggmalerier, slik som de Georgiske. Mange tilhører nedlagte klostre. De ligger gjerne på hyller i fjellet, mystiske og forlatte, bortsett fra oss turister da, naturligvis.

Kirkene virker eldgamle, men ofte er de rekonstruert. De har vært utsatt for jordskjelv og diverse armeer, alt fra persere, mongoler tyrkere, til russere. Men inntrykket er allikevel ikke falskt, for den armenske kirken er verdens eldste

Yerevan er en trivelig by, åpen og lys, med mange parker. Det kryr av uterestauranter som serverer drinker, mat er vanskeligere å få tak i. De fleste bygningene er dekket av rosa tuff stein, det gjør Yerevan til en pink by.

Pink city

Jeg har begynt å venne meg til sovesal, jeg nesten foretrekker det, i alle fall hvis klientellet er internasjonalt. Backpackerne er ikke dødd ut, de lever i beste velgående, noen er nybegynnere, og andre drevne globetrottere. Jeg hospiterte på Penthouse hostel, og det lå ganske riktig, fem trapper opp, men man er jo sprek.

Gjengen

Vi ble en gjeng som dro på tur sammen, kloster på kloster, og et karavaneserai fra 1300 tallet, den gangen silkeveien gikk gjennom landet. Så laget vi middag og drakk vin etterpå. Men vinen – jeg vet ikke, la oss si at den var grei. Men Armenia og Georgia er vinens hjemland. Det har med Ararat å gjøre, naturligvis

Da vannet begynte å synke, gikk Noa ut av båten og det første han fant var drueklaser. Han skal ha vært den første som drakk seg full, og han dummet seg ut. Druene er der fremdeles, ved foten av Ararat. En liten plankebit av arken finnes på museet i Yerevan  – det er helt sant, naturligvis, for historien lyder slik:

Noah var her

En prest som var oppfylt av hellige forsetter bestemte seg for å finne arken. Men det hjalp ikke samme hvor mye han klatret, for han måtte slå leir underveis, og hver morgen våknet han ved foten av fjellet igjen. Til slutt ble han oppsøkt av en engel som ba han slutte med det tullet. ”Her har du en plankebit fra arken, sa engelen, så vær fornøyd med det.” Det er den som nå er i nasjonalmuseet.

Den siste natten i Yerevan var jeg og så på de syngende fontener. Det er et stort basseng foran nasjonalmuseet, og hver kveld spiller de musikk og lar fontenene danse til den.

Water music

Det var helt grandiosa, men så kom det et vindkast som fikk folk til å flykte med hyl og våte skjorter. Stemningen var søkkvåt men upåklagelig. Noe slikt må vi få på rådhusplassen

Neste blogg kommer fra Uzbekistan

Følg med følg med

Og så – fortellingen

Han kunne se øynene hennes nå, de var avslappet og glade, smilte mot han. De lo en kort og mett latter sammen, så kysset de hverandre som en underskrift på det de nettopp hadde gjort. Det var i orden – helt i orden.

– Du er – alene?

Hun nikket.

Han spurte ikke så mye mer, bare trakk henne inntil seg og lot henne puste seg inn i halsgropen. De var visst slitne begge to – og fulle.

De lå inntil hverandre, hun, som et varmt lite dyr, han, omkring henne, strakte seg rundt kroppen hennes, lukket henne inntil seg. De pustet sakte sammen, saktere og saktere.

Han våknet til et matt, grått lys gjennom gardinene, var støl og hadde vondt i hodet, den venstre armen hans var vissen.

Noen pustet ved siden av han. Der lå hun, ikke pen, ikke stygg. Sminken var gnidd bort, håret lå ut over puten, mørkt og bølgende, hun pustet regelmessig. Han turte ikke å røre henne.

Da han våknet igjen var han alene. Han lå en stund og lot tankene flyte. Lakenene var rene, hvite, luktet fremmed.

Det var ikke helt lyst, det var vel overskyet fremdeles, han følte seg fremmed i dette rommet – hadde hun bare gått?

Hodet var tungt å løfte fra puta, han var redd for å spy.

Klærne hans lå i en haug på gulvet. Hvor pokker var hun?

Han kom seg ustøtt på beina, befant seg plutselig foran et stort speil, ubehagelig stort, han likte ikke personen i det. Hva ville hun si når hun fikk se han, i edru tilstand?

Han kledde på seg, gikk nølende ut av værelset, undersøkte badet, kjøkkenet, entreen og stua, flere rom var det ikke.

Hvor var det blitt av henne, hadde hun stukket av? Hun hadde vel våknet og sett han – virkelig sett han –

Han gikk inn på badet, tappet litt vann og gned seg i ansiktet med det, han så opp og møtte et speilbillede, enda verre enn det forrige. Han følte seg uvel av alle parfyme luktene her inne, måtte ut, vekk.

Han hadde trengt seg inn, voldtatt både henne og leiligheten hennes, hun hadde sikkert bare stukket av, satt et eller annet sted og håpet at han skulle forsvinne av seg selv.

Døra smalt så det runget i hele oppgangen. Han skvatt, så gikk han forsiktig nedover trappa, bråkte minst mulig, følte seg som en innbruddstyv.

Han møtte henne nederst i trappa, hun var på vei opp, fullastet med bæreposer. Hun så opp og møtte blikket hans, øynene var forbausede, og litt såre.

– Går du?

– Mm – ja.

– Jeg har kjøpt mat – frokost –

Hun hevet en av posene med en halvveis hjelpeløs bevegelse, en innbydelse til å spise innholdet, akkurat som han hadde spist henne i natt. Han hadde ikke lyst på noen av delene, ikke nå.

– Kan du ikke bli med opp?

– – – –

– Neivel –

Hun senket posen igjen.

Han smøg seg forbi, med et forsøk på et unnskyldende smil.

Reklame