Den fete byen

Man lander i Uzbekistan, og alt er annerledes. Fra sovesal i hippi hotell til lux lux. Jeg følte meg litt som spurv i tranedans inntil jeg hadde akklimatisert meg.

For oss nordmenn er Uzbekistan halvveis lukket, man må ha ”letter of invitation” for å få visum, og et slikt dokument får man gjennom et reisebyrå. Så det ble å gå på nettet og bestille en pakketur.

Jeg ble stuet sammen med en engelsk dame, en Australsk Vietnamesisk dame og en Saudi araber. Vi ble en trivelig gjeng de seks dagene vi holdt sammen.

Tashkent ser ut som om den ble bygget i går. Det er brede gater med trær og parker, innimellom ligger monumentale offentlige bygninger, og i midten av det hele troner Timur på sin bronsehest mens han rekker hånden ut mot vest – Jeg kommer en dag og tar dere….

Gjengen

Første stopp var Khiva, en gammel festningsby. Bymurene er nesten intakte, og hele gamlebyen er som et museum. Det er et sus av silkevei over det, men byen har ikke de trange, travle gatene som man finner i midt Østen.

Murene rundt Khiva

Byene i Sentral Asia er åpne, med brede gater. Khiva ligger ved det nedre løpet av Amu Darya, eller Oxus, som grekerne kalte den. Landet mellom Oxus og elven Syr Darya ble kalt Transoxania, men den vestligste delen kalles Khoresm. Begge elvene renner ut i Aral sjøen.

Al Khoresmi

Utenfor muren står en statue av byens store sønn, Al Khoresmi, en av verdens største matematikere. Han levde på begynnelsen av 800 tallet. Algebra og algoritme er oppkalt etter han.

Uzbekistan satser hardt på dyrking av bomull. Det er bomullsjorder over alt, noen store og noen små. Når bomullen skal høstes utkommanderes studentene, og de kan holde på i to måneder. De får lav betaling, som ikke rekker til kost og losji hvis de plukker for sakte, og de ender da opp med gjeld.

Bomull bomull –

Innimellom bomullsmarkene er det trær og av og til en maisåker eller en fruktplantasje. Det ser riktig grønt og trivelig ut, men de har problemer med saltforgifting av jorda. Alt vannet kommer fra elven, for det regner nesten ikke her. Der vanningsanleggene ikke når fram, blir det brått ørken. Amu Darya blir imidlertid tappet for så mye vann at nesten ingenting kommer til Aralsjøen, og den har derfor tørket inn. Den lille pytten som er igjen, er ramsalt, og saltet blåser innover jordbruksdistriktene.

Bukhara er en eldgammel silkeveiby. Her er en del av gamlebyen bevart, og den store festningen er gjenoppbygget. Dessverre har en del av muren ramlet sammen nylig, så vi kom ikke inn der. Byen har en grandios moske, med en minaret som er eldre enn resten, fordi den var den eneste bygningen i hele byen som Djingis Khan lot stå. Da han sto ved minareten måtte han legge hodet bakover for å se toppen, men lua falt av, og han måtte bøye seg og ta den opp. ”Vel, sa han, når denne minareten har fått meg til å bøye meg, får jeg la den stå.” Han kunne være snill av og til, selv om resten ble rasert, og innbyggerne ble halshogd.

Pass deg for minareten

Men byen ble bygd opp igjen, og man reiste en ny moske. Helt sivilisert ble det ikke, for troløse kvinner ble styrtet ut fra toppen av minareten, og det var det bare en som overlevde. Hun ba om et siste ønske, å få ha på seg alle de kjolene hun hadde fått av ektemannen. Da hun ble kastet ut, fungerte disse som fallskjerm, og hun kom levende ned.

Samarkand er rosinen i pølsa. Navnet betyr den fete byen, og den har fetet seg på silkeveien i over to tusen år. Den var hovedstaden til Sogdianerne, men ble rasert av Araberne og Djingis Khan. Den lå i ruiner på begynnelsen av 1300 tallet, men så kom Timur. Han er en av verdens store fælinger, han overgikk Djingis Khan. Han erobret Sentralasia, Irak, Iran, det nordlige India og mesteparten av Tyrkia.
Han hadde for vane å rasere byer og halshogge innbyggerne. Hodene ble stablet i hauger utenfor byporten.

Nå kommer jeg og tar dere

Men for Transoxania, og særlig Samarkand, var han en velsignelse. Han brukte alt plydregodset til praktbygg i Samarkad, og noe står enda. Han bygde moskeen Bibi Khanum, og den er enorm. Men kuppelen ramlet ned etter kort tid, og noen sa det var en hevn for plyndringen av Delhi. Timur er en helt i Uzbekistan, og en skurk i Iran. Tadjikerne liker han ikke, for de er persere. Han var stormannsgal og vel så det. Da han var nærmere nitti dro han med en hær for å erobre Kina. Men han døpde på veien og det var det. Kineserne kunne puste lettet ut. Timurs mausoleum, Gur i mir, er en beskjeden, men vakker bygning. Timur ligger i en kiste av svart jade.
Graven ble åpnet av russerne i 1941. Det skulle de ikke ha gjort, for dagen etterpå invaderte Tyskland.
Da Timur ble lagt tilbake i kisten i 1943 vant russerne slaget ved Stalingrad like etterpå.

Må ikke røres

Det lureste er nok å la han ligge, for på gravstenen står det: ”Hvis jeg var i live ville verden ikke være glad.”

Storslagent

Men toppen er Registan plassen. Den er omkranset av enorme bygninger, to madrasaer (universiteter) og en moske. De er bygget i persisk stil, de har enkle grunnformer, men dekket av fliser i et intrikat mønster, De er både monumentale og elegante.
Den første madrasaen ble bygget av Ulug Beg, Timurs sønnesønn. Han var, i motsetning til sin bestefar, en meget kultivert mann, som bygget et observatorium og beregnet planetenes baner, samt årets lengde så nøyaktig at vi i dag nesten ikke har noe bedre. Han ble myrdet av fanatikere, naturligvis, og observatoriet ble revet – Man kan trekke paralleller.

Ulug Beg og stjernene

Etter Samarkand var det tilbake til Tashkent, og så bar det innover Fergana dalen. Jeg var alene på den turen, men hadde med en guide og en sjåfør (man holder en viss standard). Fergana ligger innimellom de store fjellkjedene, Tian Shan og Pamir. Men dalen er så bred at det ser ut som en stor slette. Syr Darya renner gjennom den, og gjør det fint og grønt. Den har vært invadert utallige ganger, både fra øst og vest. Djingis Khan kom ned fra fjellet og la alt i grus. Men man har bygget det opp igjen, gang på gang.

På silkevei i Fergana

Dalen er grønn og vakker, og den er et senter for silkeproduksjonen. Jeg var innom en silkefabrikk og så hele prosessen. Man hiver en bøtte kokonger opp i en kjele med kokende vann, lar det ligge noen minutter, og så er det å samle noen tråder, som man spinner sammen og nøster opp på en spole. Det trengs ca 20 kokonger til en tråd, men den er mange hundre meter lang. Deretter er det farging og veving. Det er håndarbeid, og er naturligvis dyrt, men det blir lekre saker.

Silkefint

Jeg tar inn på hotell i Marghilan. I morgen skal jeg over grensen til Osh i Kyrgyzstan, og har lagt enda et land bak meg. Jeg ligger i sengen og lytter ut i natten. Det er noe der ute, et svakt signal, en slags fløyte eller horn som kommer med regelmessige mellomrom. Jeg vet ikke hva det er, og fantasien begynner å røre på seg. Det var nettopp her silkeveien kom ned fra fjellet, og det samme gjorde Djingis khan. Er det en gjenklang fra tidligere tider? Jeg lytter og lytter, men så blir lyden borte. De har dratt forbi.

Snart drar jeg også.

Og så var det fortellingen

Da han kom hjem smurte han seg noen skiver, men det var ikke mye han orket. Så gikk han inn på soverommet og veltet seg på senga. Lakenene var ikke så rene, men de var hans. Utenfor vinduet skimtet han noen nakne, svarte grener, de tilhørte treet ute på gårdsplassen, han kjente det, hver kvist av det. Han kjente alt her inne, det var hans eget hjem. Han strakte seg, slappet endelig av.

Da han våknet igjen var det mørkt, men han var i god form. Han fylte stekepanna med bacon og egg, spiste langsomt og fornøyd, var skikkelig sulten.
Det hadde vært en merkelig natt. Nå som hodet og kroppen fungerte igjen så han den i et nytt lys. Han måtte smile litt av det – lørdagsknull, hva var uvanlig med det, gjorde ikke de fleste slikt noe?
Det var ikke snakk om å gå og legge seg, det var ikke så sent heller. Han følte en trang til å gå og drive rundt i byen uten noe mål eller forpliktelser, være alene i mengden og eksistere, rett og slett.

Byen var fremdeles travel, butikkene holdt lenge oppe nå i julerushet. Snøen hadde forvandlet seg til regn, og gatene var våte og svarte, men fulle av reflekser fra alle lysene, gule, grønne og røde, blinkende og varme.
Folk hadde regn i håret og på klærne, det sildret over paraplyer og tunge bæreposer, over frosne hender, dryppende neser, langsmed klissvåte hårtjafser.
Han var innom mange barer, vaglet seg på de høye krakkene, et glass her, en kopp der. Det dampet av folk, små glitrende dråper satt i yttertøyet deres og dusjet omgivelsene når de rørte på seg. Han var på utkikk, registrerte alle som kom inn, hva så han etter? Brunt hår? nette små skikkelser, ekornaktige øyne –
Slik var det ja, slik hadde hun vært, ellers husket han ikke så mye av henne, forbausende lite, noen uklare detaljer bare, og en slags – sitrende følelse. Den satt ikke noe bestemt sted, den var i hele kroppen, et slags sug, men også tilstedeværelse av noe nytt – henne – hun satt liksom i kroppen hans – fremdeles.
Hvordan hadde hun sett ut – da hun tok av seg klærne?
Han husket nesten ikke – bare det at hun hadde vært så naken – og hun hadde ikke vist seg så lenge, hun hadde slukket lyset, genert naturligvis. Han skulle gjerne ha sett mer på henne, slik at han hadde kunnet huske henne bedre, det var liksom så lite igjen etter henne, det hadde gått så fort – et raskt knull, ikke noe mer –
Han måtte gjøre noe med dette suget, kaste seg ut i – et eller annet –
Han begynte å se seg om og fant øyne over alt, han møtte dem i korte glimt, små smil som trakk seg raskt bort til sine egne affærer, men allikevel, de var beregnet på han, en gave i forbifarten, vennlig og gratis. Han beruset seg på disse blikkene, ville ha mer av dem, øynene hans søkte brunt når, svart hår, lyst hår, glinsende av vanndråper, viltert spredt utover kåpene, sensuelt fuktig nedover pannene, han fanget dufter, små varprøver –
Det var pokker så mange flotte damer som hang rundt på disse barene, nesten for mange, han måtte ut og kjøle seg på regnet igjen. Han følte det som om han hadde sittet i en badstue, med deilige, nakne skikkelser rundt seg. Han måtte ut før han gjorde noe overilt –
Han drev rundt i en rus, midt i den travle mengden. Han hadde en følelse av at han hadde noe å gi dem, alle sammen, det ble ikke mindre av å dele på det.
Han oppdaget plutselig at han satt på det samme stedet som i går kveld, den samme stolen til og med, men plassen rett ovenfor var tom.
Kom hun ikke snart? Hun måtte da skjønne at han ville være her, det var da uangripelig logisk. Han kikket stadig mot døren, kvapp til hver gang det kom en liten nett skikkelse inn, fullstendig klar over at han var en idiot
Det var ikke så mange kvinner i lokalet, hvor hadde det blitt av dem? De få som var, satt langt borte, uoverstigelig langt borte.
Fy faen for et fjols han hadde vært.
Han hadde stukket av, som ei piska bikkje, med halen mellom bena – Han kunne ikke fatte det, at han hadde vært så dum – og nå satt hun og var forbanna naturligvis, nyttet ikke å komme dit mer – han ville ikke finne fram heller.
Ølet smakte jævelig.
Han reiste seg brått, måtte ut og gå fra seg disse tankene. Her inne satte de seg fullstendig i vranglås og sperret luftveiene. Han trengte kaldt regn i fjeset.

Reklame