Et fyrtårn i ørkenen

Silkeveien fortsetter fra Kashgar i to retninger, sør og nord for Taklamakan ørkenen. Jeg startet på den sørlige, forbi Yarkand og Hotan.

Poplene i oasen

Terrenget varierer, man kjører gjennom en oase hvor poplene står tett på begge sider av veien, mens husene ligger bak dem, og åkrene bak husene igjen.
Det er grønt og frodig inntil plutselig – Det grønne forsvinner og man er i ørkenen, en flate med grus og stein så langt øyet rekker. Slik skifter det hele veien. Oasene er oppstått på grunn av elvene som renner ned fra fjellene. Noen renner tvers gjennom ørkenen og noen tørker ut på veien. Her dro man med kameler fullastet av silke, fra oase til oase.

Taklamakan

Ørken er pent, i alle fall sandørken, den ligner litt på påskefjellet, myke konturer som glir over i hverandre, sanddyner som bølger på et frossent hav. Men frossent er det ikke, i alle fall ikke om sommeren, da kan temperaturen være livsfarlig høy, så derfor gikk ikke silkeveien gjennom Taklamakan, den gikk utenom, langs fjellene på sørsiden eller på nordsiden. Om vinteren kan det være iskaldt, men det er nesten like ubehagelig, så karavanene holdt seg til den trygge landeveien. Nåvel, trygg og trygg, det var stadig overfall. Taklamakan er Kinas vill vest. Vakkert er det, men farlig.

Jeg kom inn i ørkenen, men jeg kom også ut igjen, for jeg svevde av gårde i luftkondisjonert sovebuss. Hele dagen suste vi mellom sanddynene, og da kvelden kom var vi på den andre siden.

Muslimske vinmarker

Så bar det videre gjennom oaselandskapet til Ürumqi, hovedstaden i delstaten Xinjiang. Etter en kort, men heftig kamp ved billettluka på jernbanestasjonen suste jeg videre, på toget denne gang.

Den store muren gikk en gang hit, men det er to tusen år siden. Rester av muren står fremdeles, og ikke minst, fyrtårnene. De ble satt opp for å gi lyssignaler hvis barbarene, Xiongnu, skulle komme.

Under neste dynasti, Tang, ble muren trukket østover, og Dunhuang ble en utpost, men den var et knutepunkt på silkeveien, og ikke bare silke strømmet forbi, buddhismen kom også.

Gammelt billedmateriale

Buddhistiske munker begynte å lage huler i fjellet og dekorere dem med malerier. Slik holdt de på i tusen år, og selv om mye ble ødelagt etterpå, er Mogaou hulene berømte. Alle kommer for å se dem, også jeg.
Dunhuang er en swinging town. Det moderne Kina slår virkelig til. Jeg lå på fine hoteller, for alt under tre stjerner fikk ikke lov til å ta imot utlendinger. Senere oppdaget jeg at bacpackerhoteller gikk utenom den regelen, men det var mange dager, og mange kroner senere.

Øst for Dunhuang begynner det virkelige Kina. Man passerer jadeporten, og deretter fortsetter man langs Hexi korridoren. Man reiser med fjellene på den ene siden og ørkenen på den andre, gjennom en smal stripe fruktbart land som i tusenvis av år var kinas forbindelse mot vest, og den første etappen på silkeveien.

Natteliv i oasen

Jeg gjorde meg ferdig med Mogao hulene og kastet meg på bussen til Jiayuguan. Jeg skulle til enden av muren og verdens sterkeste festning.

Og så – fortellingen

– Jeg har mistet nøkkelen.
– Oh!
– Neida, det er ikke så farlig, vent her.
Hun kastet seg ut i snøen igjen, fulgte veggen rundt blokka. Han kom nysgjerrig etter. Rundt hjørnet på baksiden var det en lav balkong, hun la seg på knærne og rotet under den. Kom triumferende fram med en nøkkel.
– Se her! reservenøkkel.

De sto i entreen, den lune, koselige, varme entreen hennes. Men varmen bet ikke på dem, de frøs nesten mer nå som de var kommet inn. Hun satte i et voldsomt hosteanfall.
– Du må få deg et varmt bad, sa han.
– Du også.
– Du først – du er jo blåfrossen. Han dro av henne frakken, skulle til å begynne med genseren, men hun stanset han med en håndbevegelse.
– Nei! jeg skal være rask.
Hun smatt inn på badet. Han hørte det rasle i låsen.

De satt i sofaen, hun hadde på seg en svær, ullen genser, hun skalv ikke lenger, men pustet anstrengt. Av og til kastet hun seg ut i et hosteanfall.
– Er du – OK?
– Ja – nei – Jeg må ha noe varmt å drikke, og så må jeg legge meg.
Han nikket.
– Du må gå, sa hun.

Han trakk på seg de våte klærne igjen, avslo et tilbud om en tørr trøye.
Hun sto stille og så på, det virket som om hun var utålmodig. Han fikk det travelt, følte seg uvelkommen.
– Vi ringes?
– Mja –
– Eh – nummeret – ?
– Hun skrev det raskt ned på en lapp og rakte den til han.
– Jah – så – ?
– Adjø.

Han frøs noe aldeles vannvittig på veien hjem.

De to neste dagene gikk i en forkjølelsesrus. Det var som om hele kroppen hans eksploderte av snørr og hoste. Han forsvant inn under dyna, skjelvende av feber.
Hodet var fullstappet, det var ikke plass igjen til andre tanker enn det å bestemme seg for å gå på badet av og til. Veien tilbake til senga derimot, krevde ingen tanker, den gikk automatisk.
Så, den tredje dagen, begynte det å letne. Han merket det allerede da han våknet, luftveiene hadde begynt å tørke litt, og hodet var ikke så fullstappet lenger, han var i stand til å oppfatte ting rundt seg. Han strakte seg, kikket seg rundt og var tilfreds, lå og døste i det bløte morgenlyset.
Han våknet noen timer senere og følte seg utrolig frisk, men da han sto opp merket han hvor svak han var – og hvor sulten. Han slepte seg ut på kjøkkenet, der gikk han til en grundig og systematisk undersøkelse av kjøleskapet. Han spiste langsomt, i flere timer.
Neste morgen følte han seg helt frisk, men han gikk ikke på jobben. Da han kom tilbake etter handleturen merket han hvor dårlig luft det var. Leiligheten stinket, den var utrolig skitten.
Han brukte resten av dagen til rengjøring og rydding, klarte ikke helt å forstå hvordan det var blitt så jævelig. Klær over alt, tykke støvlag, avisbunker i hjørnene med lodotter og spindelvev bak seg.
Han jobbet hardt og systematisk, så lagde han mat, spanderte på seg, rødvin og biff. Han satte lys på bordet og tente det, som om det skulle vært en seremoni, eller han hadde noen på besøk.
Så, nå var alt klart, maten, vinen – men først –

– Han slo nummeret –
– Det ringte lenge, han knuget røret – nå, der!
– Hallo.
– Hei! Hallo.
– Hvem er det?
– Det er – meg.
– Du?
– Ja.
– Åja.
Det ble stille en stund.
– Ja, jeg bare ringte –
– Åja.
Stemmen hennes var så hes at det knapt var noen stemme i det hele tatt.
– Er det noe galt? Han spurte forsiktig.
– Jeg har lungebetennelse.
– Åja –
– Hun hostet – Det går nok over.
– Ja – Ja, det var vel snøen, jeg har vært forkjølet jeg og.
– Jeg må legge på.
– Ja, jo – vel, god bedring.
– – – –
– Hallo – ?
– Hun hadde lagt på.

Han satt igjen med røret i hånda, det begynte å summe igjen. Han slang det ergerlig på.
Han så på den dampende maten, den fine vinen, og følte seg som en idiot.
Han reiste seg raskt og gikk ut.

Reklame