Ikke min vei (håper jeg), men silkeveien. Jeg har fulgt den trofast i nesten tre måneder, fra dens begynnelse i Trabzon og til nå, til Xi An.
Historiens tåke
Xi an var Kinas hovedstad i tusen år, men størst var den under Tang dynastiet (618 – 907). Da het den Chang an, den evige fredens by. Freden varte så lenge Tang keiserne holdt koken, men da dynastiet ramlet gikk Kina inn i en av sine blodigste epoker, og den varte helt til 960, da Sung dynastiet kom til makten. Så kom mongolene og utryddet en tredjedel av befolkningen, hvoretter de flyttet hovedstaden til Beijing (det betyr hovedstaden i nord).
Xi an sank ned i glemsel helt til en fillete hær ankom. Det var Mao og restene av kommunistpartiet som hadde overlevd den lange marsjen. De slo seg ned i Yan an nord for Xi an. Det var den gang et fattig og isolert område.
Røde lykter over Xi an
Her klorte de seg fast og overlevde japanere og angrep fra Goumindang regjeringen, helt til andre verdenskrig var slutt. Da var Guomindang så korrupt at folk gikk over til kommunistene i store mengder, og de feide over resten av landet på kort tid.
Jeg ligger på backpacker hotell og trives. Jeg gjorde resepsjonsdamen oppmerksom på at jeg var født to år før revolusjonen. Det gjorde et visst inntrykk, kanskje fordi det snart var nasjonaldag, selve revolusjonsdagen. Den ble feiret på, la os si, typisk vis. Man vifter med små røde flagg og – shopper. I Beijing var det visstnok militærparade. Det kunne vært artig å se, litt avveksling fra barnetogene, liksom.
Xi an er ikke hovedstad, men noen bakevje er den ikke lenger, den er en storby, og svært bevisst på sin storhetstid. De har tatt vare på den gamle bymuren, man kan sykle rundt hele gamlebyen på muren. Man kan naturligvis gå, men det er 14 kilometer.
Muren er tolv meter høy og atten meter bred og dessuten forsynt med noen elegante tårn. Imidlertid er det småtterier mot Tang tiden, da var arealet syv ganger så stort. Chang an var en millionby, verdens største.
Men byen er mest kjent på grunn av noe som skjedde i 1974. En bonde skulle grave en brønn og fant terrakottakrigerne, hæren til den keiseren som samlet Kina for 2200 år siden, Qin Shi Huangdi, den gule keiseren. Man kan si at han skapte Kina, men over millioner av lik.
Her ligger fælingen
De som bygde gravhaugen hans ble henrettet alle sammen, og det må ha vært mange, for den er 300 meter høy. Inne i den skal det være en modell av Kina med elver og hav av kvikksølv, og ganske riktig, man har funnet mye kvikksølv i jorda. Man venter med å grave den ut fordi man ikke har teknologien til det, eller kanskje man nøler fordi jorda er forgiftet av kvikksølv.
En kilometer fra gravhaugen fant man altså krigerne. De er i full størrelse og ikke to er like. De er portretter av de soldatene som samlet Kina. Man kan stå på et galleri og stirre dem rett inn i fjeset.
Gutta
Ikke alle står oppreist, de var knust da man fant dem, og de er møysommelig plukket sammen igjen. Dette arbeidet pågår fremdeles. Hæren til Qin Shi Huangdi vokser stadig.
Et mål er nådd og andre lokker. Jeg hoppet av silkeveien og på toget til Ping yao. Reisen var behagelig bortsett fra en drosjesjåfør som forlangte seksdobbelt pris. Men på toget hadde jeg soveplass og ankom rimelig uthvilt.
Ping yao er gamal Kina. Byen var i sin tid et finanssenter, så kom dårlige tider og alt stoppet opp. Da tidene ble bedre på 80 tallet oppdaget man at byen var så å si intakt bak murene.
I dag kryr den av turister, og jeg var spesielt uheldig, da det var kinesisk høstferie. Det myldret av folk og alle hoteller var fulle. Jeg endte på et rådyrt hotell, men jeg slapp da å sove på gata.
Man kan gå tvers gjennom byen og ikke se et nytt hus, alle er over 200 år gamle. Hvis man hever hodet litt over den buldrende folkemengden, får man et innblikk i hvordan folk hadde det den gangen keiseren fremdeles hersket over land og strand. De fattige bodde vel som fattige alltid har bodd, med filler og skitt, men de rike luxet seg med rene bygningskomplekser,
Herskap og tjenere
Et klassisk kinesisk hus består av flere gårdsplasser etter hverandre, men en eller to etasjes bygninger rundt. Sidefløyene er til tjenerne, der er det lavere under taket.
Kvinnene var naturligvis stengt inne, og de fikk ødelagt føttene i ung alder ( så de ikke skulle løpe sin vei ). Fortiden var elegant, men brutal.
I dag er det vanskelig å fatte at kvinnene hadde det slik for 100 år siden, kinesiske kvinner er friske og freidige, og holder et høyt lydvolum. Men ett barn politikken gjør at flere jenter enn gutter blir abortert. Grunnen er at guttene har plikt til å ta seg av foreldrene, mens jentene går over i en annen familie. Uten sønner risikerer man en fattig alderdom. En folketrygd ville rette opp en del av disse skjevhetene.
Gammelt og nytt
I dag har Kina en rekordhøy andel av befolkningen i produktiv alder, det er en av grunnene til den økonomiske veksten, men det betyr også høy andel i reproduktiv alder, og derfor fortsetter befolkningsveksten. Om 20 år vil de ha en høy andel gamle mennesker, og de får det samme problemet som Japan. Da vil nok politikken bli endret. I mellomtiden buldrer fremskrittet videre. Kina bygger som om de hadde fanden i hælene.
Men fanden kommer som kjent inn gjennom bakdøra. De vil møte de samme problemene som resten av verden, klima og oljemangel. Imidlertid tenker de også på dette. I ørkenen mellom Taklamakan og Gobi er det tusenvis av vindmøller. Kineserne oppfattes som klimaverstinger, men de er bedre enn Ola Nordmann, som gir blanke blaffen.
Klima og klima, Det går mot høst, også på disse kanter. Jeg har kursen mot Beijing, og der skal jeg være en måned. Veien dit blir litt tornestrødd, for jeg fikk bare en tolv timers stå billett på toget. Jeg får manne meg opp til litt kinesisk sisu. Jeg overlever nok.
Og så – fortellingen
Han var innom et par barer, pinte ned en halvliter her og en halvliter der. Han ble kvalm av ølet. Han burde ikke ha gått ut – hvorfor faen hadde han gjort det?
Da han kom hjem varmet han opp maten igjen og fortsatte den avbrutte festen. Han undret seg over sin egen oppførsel, han var vist i ferd med å bli helt hysterisk. Det var jo ikke noe problem, bare å ringe igjen om et par dager.
Han ringte allerede neste dag, slo nummeret og hørte det ringe – det ringte hos henne – Var hun ikke hjemme? Så fikk han plutselig panikk, og slang på røret igjen. Hun var sikkert syk fremdeles, ville bare bli irritert og sur, nei, han måtte vente noen dager, til hun var i humør igjen.
Han ventet flere dager. Det ble julaften, og da syntes han at han ikke kunne ringe. Andre juledag prøvde han seg, men uten resultat.
Han var oppgitt, så ble han bekymret – Hun hadde skjønt at det var han, og ikke giddet å svare – kanskje var hun alvorlig syk, lå alene uten at noen visste det – Tøys! hun hadde reist bort, hadde sikkert noe familie et eller annet sted –
Han gikk en del ut i romjula, orket ikke bare å sitte på hybelen. Byen var full av julestemning, han så det i øynene til folk, og den litt hektiske måten de beveget seg på. Det var som om de ikke var normale lenger, som om de var et helt annet sted, hadde blikket vendt hjemover hele tiden, til juletreet, ribba, surkålen, akevitten, til pakker, nissemasker, onkler og tanter, griske barneøyne over gavehaugen, alt det tullet som hørte jula til, og som folk ble gale av, asosiale, de prostituerte seg villig vekk på dette sprøytet, dopet seg ned, amputerte hjernen –
Han fikk lyst til å legge seg i dvale, og først komme ut når verden var blitt normal igjen. Han burde legge seg på sofaen og drikke seg sanseløst full. Hvis det ikke var noen andre steder han kunne dra, så kunne han i alle fall dra på ferie inne i sitt eget hode – etter å ha bedøvet hjernen tilstrekkelig, slik at den høyere tankevirksomheten ikke plaget han. Men han hadde glemt å gjøre innkjøp, og polet var stengt, to øl i kjøleskapet var ikke mye å holde fest på.
Istedenfor gikk han og leide seg en hel bunke med filmer. Han måtte ta det han fikk, for butikken var nærmest ribbet, det var visst flere enn han som trengte visuelt dop i disse tider. Det trøstet han litt, hyggelig å tenke på at han ikke var alene om å ha det jævelig.
Han gikk hjem, la seg på senga og sov helt til han var sikker på at det siste dagslyset var forsvunnet, så sto han opp og satte seg foran skjermen. Han fikk sett en fem – seks – eller kanskje åtte filmer før han ble nødt til å stoppe, hodet, nakken, og hele ryggen verket. Lungene var såre, han hadde røykt opp en hel pakke.
Han så på haugen av filmer for å finne ut hva han egentlig hadde sett, han husket ikke stort annet enn en eneste lang flimrende drøm av raske biler, eksplosjoner og glimtende revolvere. Det hadde fungert fint, hvem trengte vel alkohol når man hadde film, dessuten var det billigere, og tok ikke så hardt på leveren. Hodet var det ikke så farlig med, han hadde bare godt av å sløve det ned, han tenkte alt for mye, det var det som var feilen.
Ps.
Hvis noen av dere skulle føle dere ensomme i høstmørket, så kan jeg anbefale en bok fra Thodok.
Tilgjengelige på papir eller elektronisk gjennom
http://www.kolofon.com
Omtale på:
http://www.thodok.no
Månedens anbefaling:
Mysteriet på Drapne. En julegrøsser.
Kos deg med en skikkelig spøkelsesfortelling.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 