Høsten i Beijing begynte å puste meg i nakken. Enkelte dager var det grøssent, men andre dager kom solen og varmet. Men så snart den var borte, ble det kaldt. I blokka der jeg bodde bestemte vaktmesteren når det var kaldt nok til å skru på varmen, og han syntes visst at vi kunne tåle litt til. Sammen med varmen forsvant også en del av med elevene, og det ble tommere, men ikke mer enn at vi kunne ta enda en runde med Beijing and. Jeg rakk litt mer av byen, blant annet sommerpalasset og marmorbåten til Cixi.
Ta det rolig, den synker ikke
Her satt hun en gang i ensom majestet, det vil si, selve majesteten satt i husarrest noen meter bortenfor. Han fikk aldri nyte makten, men det fikk kona hans, for hun overtok da han og Cixi døde. Det var hun som underskrev abdikasjonserklæringen. Sommerpalasset er vakkert. Det er ikke dystert, slik som den forbudte by kan virke, men allikevel litt melankolsk.
Men livet går som kjent videre, i alle fall gjør det det i Beijing. Kina feiret seg selv med en hei dundrende olympiade. Det er ikke mer enn fire år siden, men hovedarenaen, fugleredet, ligger der som et relikvium. Den er stor og flott, den er rett og slett pen.
Olympisk vinduspuss
Men den er altså stor, den tar 80 000 tilskuere, og det er så mange at den egentlig bare kan brukes til olympiader. Så den ligger for det meste tom. Det er kanskje litt melankolsk det også.
Men tiden tikket mot eksamen. Jeg tok det avslappet, for jeg regnet det hele som en fritidsbeskjeftigelse. Imidlertid skled jeg gjennom på et vis, og så var det farvel.
Farvel, farvel. Farvel til Beijing, noe som kanskje ikke var så tragisk, for den klarte ikke å sjarmere meg. Den var for stor, for mange høyblokker og veier. De historiske minnesmerkene er storveis, men resten av byen er pregløs, på tross av mange flotte høyhus. Men det var faktisk melankolsk å si adjø til skolen og med elevene. Vi hadde vært en fin gjeng i den måneden det varte.
Idyll i Guilin
En vakker dag dro jeg, selv om dagen ikke var vakker. Det hang tunge grå skyer over hele Kina, noe jeg kan bevitne, da jeg reiste gjennom en stor del av landet. Det var tretti timer på toget med ankomst i Guilin klokken to om natta. Jeg fikk drosje til hotellet og ble ikke snytt denne gangen. Så var det å ruske liv i en søvnig resepsjonsvakt og velte seg til sengs.
Guilin er Kinas svar på Bergen, for det regner mye her, og fjellene skyter opp over alt slik at bebyggelsen må sno seg mellom dem. Landskapet ser ut som om Gud skulle ha hatt en riktig glad dag da han skapte det. Jeg unner han det, faktisk, for han har ellers ganske mye å stri med.
Den første dagen var det solskinn, men så kom gråværet, og jeg oppdaget at høsten var rett i hælene på meg.
Inn i trollheimen
Men på en måte var det fint, for regn og tåke er fint vær på Li elven.
Li elven, Kinas svar på Lofoten, kanskje. Elven snor seg mellom noen usannsynlige fjelltopper. De stikker opp som tårn, og når du ser nedover elven så er det som om en forsamling av troll står og venter på deg. Med tåke og regn blir det ekstra mystisk, da ser det virkelig ut som et kinesisk maleri. Fjellene skyter rett opp fra vannet, som i Lofoten, men Li elven er ikke så stor. Noen steder er den så grunn at det er rart båtene kommer over. Vi skrapte langs bunnen på et sted. Folk i distriktet bruker derfor ikke båter, men flåter av bambus, for bambus er det nok av, det vokser i tette kratt langs elven.
Etter elvecruiset dro vi til en landsby ved en sideelv og fikk en liten tur på bambusflåte. Vi matet vannbøflene og så på lokale fiskere. Her fisker man nemlig med tamme fugler, en type skarv.
Arbeid for en fugl
Fiskeren står på en flåte og har to – tre fugler i virksomhet. Jeg må si at de er effektive, de er ikke under mange sekundene før de kommer opp med en fisk som de naturligvis prøver å svelge i seg, men det blir de snytt for, de har et stramt halsbånd som fisken ikke kommer forbi, og de må tilbake til flåten for at fiskeren skal ta den fra dem. Så er det uti igjen. De får naturligvis en fisk til slutt, men de må virkelig jobbe for det. For tiden er det ikke mange som driver med dette lenger, stort sett er det bare for turistene.
Neste dag, regn regn og regn. Jeg steg på toget og slingret meg gjennom natten. Jeg hadde kjøpt kombinert tog og bussbillett. Men toget var for sent, så jeg rakk ikke bussen. Jeg måtte ta drosje til busstasjonen og kjøpe ny billett. Men drosjesjåføren snøt meg ikke og jeg kom vel om bord.
Det bar sørover, og jeg skulle over enda en grense.
Så kommer fortellingen, siste del.
Hvis dere er snille, kan jeg kanskje skaffe en til.
Han satt i baksetet og kjente rusen komme tilbake til hodet – men det var noe annet som beruset han nå, lysene som strømmet forbi, den nære, tette atmosfæren her inne i mørket, restene av parfymelukt – han lente seg mot en person som ikke var der, fomlet med hånden, og syntes nesten han kjente en annen hånd, liten, smal og nett, varm og kjærlig.
Blokkene sto som svarte silhuetter mot himmelen, helt utslukt. Bak dem, et mørkt, gnistrende stjerneteppe. Han kjente veien godt nå. Det knirket under føttene hans.
Han kjente på døra, den var åpen. Så gikk han opp trappa, stille, stille. Han sto foran døra hennes, løftet hånda mot ringeklokka, men lot den synke igjen. Han sto der lenge.
Så trakk han på skuldrene, snudde seg og gikk langsomt ned igjen.
Den brå kulda utenfor fikk han til å stanse. Det var kaldt, forferdelig kaldt. Det gjorde vondt, tankene hans begynte å flise seg opp, ble til en grøt som este inni hodet hans. Han søkte i sin egen bevissthet, men det var ikke noe han kjente igjen der lenger, ingenting å holde fast i.
Så, nesten automatisk, begynte han å gå langs veggen. Han rundet ett hjørne, to hjørner, og kom til en lav balkong. Han fomlet med fingrene under den og kom fram med en liten, kald nøkkel.
Døra klikket bak han. Han sto i entreen, den koselige, varme og rene entreen hennes. Lukten der inne fylte han med en ubegripelig god følelse. Øynene søkte rundt, det hang klær der, hennes klær, ingen andre – han sukket lettet.
– Halloooo –
Han ropte dempet, halvveis redd for at hun skulle høre det. Han gikk sakte over teppet. Der var soveværelset, døra sto på klem –
Hun var der, lå naken, med dyna halvveis over seg.
Han satte seg.
Det var måneskinn ute, rent, hvitt lys flommet inn gjennom de halvveis fratrukne gardinene, falt på skrå over den sovende skikkelsen, men det var ikke kaldt, bare klart og rent. Han var varm, tvers igjennom, han kjente hvordan alt begynte å tine inni han, alle knutene løste seg opp, spenningene forsvant, og ble erstattet av noe mykt og deilig.¨
Hun lå på ryggen, sov fredelig. Ansiktet var rent og avslappet, håret flommet ut over puten. Huden virket glatt og myk, som om den var laget av klart månelys. Hun var vakker, fantastisk vakker –
Han satt lenge, kunne ikke rive seg løs, begynte å puste i samme takt som henne.
Så stønnet hun, et langt, mett, og søvnig stønn, vred litt på seg, la seg over på siden. Hun begynte å fomle med hendene, som om hun lette etter noe. Han så at det lå en pute til der, ved siden av henne. Hun strakte hånden ut mot den ledige plassen, over ansiktet hennes bredte det seg et smil.
Han reiste seg, gikk bort til henne og bøyde seg ned. Han stanset et par centimeter over kinnet hennes, så formet han et lydløst kyss i den tomme luften.
Han gikk stille ut igjen.
Utenfor var det måneskinn, hvitt, flytende måneskinn. Kulda knitret under føttene, satte seg i kinnene, men stanset der.
Han gikk, blokkene vek til side for han og ga plass til flere stjerner. Han fulgte en sti i snøen, hvit og lysende, glimtende av iskrystaller. Den steg og steg, han så jordene hvor de hadde løpt, lekt, slåss, frosset – han så lysene blinke fra byen, langt der under han.
Han var kommet høyt nå, stjernene begynte å komme nærmere. Månelyset strømmet om han, belyste jordene, åsene, hele landskapet, det bølget under han, det var en seng, sengen hennes, hvite lakener, duftende av kvinne. Han kunne strekke seg ut på dem, svømme i kjærlighet, sveve mot henne.
– der lå hun – månen lekte over ansiktet hennes, glitret i øynene, hun strakte ut en arm mot han og smilte.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 