Hanoise

Været klarnet på vei sørover, og det ble glimt av sol. Bussen fløt av gårde mellom uendelige jorder med sukkerrør. Så kom vil til grensen og landskapet endret seg. Her var det skogkledde fjell med små rismarker mellom. De vietnamesiske husene begynte å dukke opp. Det skal visstnok være slik at man betaler boligskatt etter bredden på huset mot gaten, og derfor bygger man i høyden og i dybden.

Høyere og høyere

Husene kan se ut som tårn, men stygge er de ikke, for vietnameserne spanderer gjerne en flott fasade. Det er søyler og buer og utsmykninger malt i pastellfarger, og nesten bestandig godt vedlikeholdt. Det liver opp, og sammen med det knallgrønne landskapet gjør det Vietnam til et vakkert land.

Vi ble tippet av på en busstasjon midt i hvorsomhelst. Det er det kritiske punktet for en backpacker. Hvor i helvete er jeg, og hvor i helvete skal jeg. Naturligvis var det service, en sverm av drosjesjåfører var på pletten, men de tar gjerne dobbelt betaling og lurer deg inn på et hotell hvor de får kommisjon for å bringe kunder.

Varetransporten

Jeg hadde imidlertid alliert meg med par koreanere, og den ene kjente byen, så han fikk oss inn på riktig buss. Så var det gatevandring til jeg fant et anbefalt backpacker hotell. Det viste seg å være et svært så kult sted, smekkfullt av amerikanere. De så litt Rambo ut, men oppførte seg sivilisert, selv ut over kvelden når hotellet spanderte gratis øl til man lå der.
US is back! Litt av en ironi. I dag er de Vietnams fremste allierte, de holder marineøvelser sammen. Grunnen er naturligvis presset fra den store naboen i nord. Men man kan spørre seg hva i alle dager den krigen var for.

Midt i byen ligger Ho Chi Minh. Han er balsamert og ligger på utstilling, mot sitt eget ønske. Men det er hellig grunn for mange vietnamesere.

Ned på bakken igjen

Det var onkel Ho som ledet dem i kampen for selvstendighet, gjennom to forferdelige kriger.

Når man besøker Vietnams krigsmuseer får man virkelig sett hvor forferdelige de var. Militærmuseet i Hanoi har en samling med bilder og en samling våpen, innbefattet amerikanske fly og helikoptre som de erobret. De skjøt faktisk ned ganske mange, og en del av vrakrestene har blitt stablet sammen i det sterkeste krigsmonumentet jeg har sett.

Men fra det forferdelige til det forbløffende – Halong bay. Navnet betyr noe slikt som ”der dragen synker i havet” Det var visstnok en drage som en gang tok seg en dukkert der, og den gikk litt berserk. Det er helt sant, for landskapet er nærmest revet i filler.

Der eit fjell stig mot sky

Det er en usannsynlig samling bratte klipper som skyter opp av havet, noen av dem bare enorme steiner med turkis vann ved foten og frodig vegetasjon i alle revner.

Jeg meldte meg på et en dags cruise, og det var verdt pengene. Vi dro med båt til et fiskevær som var bygd på flåter, for det finnes ikke flat grunn her.

Gjennom vann og fjell

Så var det over i kajakk på padletur langs med fjellvegger og gjennom huleåpninger. Saftige saker. Lofoten har en hard konkurrent.

Men Hanoi – Hanoise. Byen har et enormt kommunikasjonsproblem. Det finnes ikke T bane. De skal bygge en, men det kan ta tid. Gatene er alt for trange til den store befolkningen, så derfor har myndighetene lagt knallharde avgifter på biler, men man kan få kjøpt en kinesisk scooter for et par tusen kroner, og det har de fleste råd til.

Hanoi kryr som en maurtue av scootere. De velter fram med et brøl når det blir grønt lys, og man er konstant i livsfare, for de kjører på rødt også – kanskje fordi det er kommunistisk –

Nå bærer det løs

Nåvel, kommunistisk – det er en ett partistat, men Vietnam kan være erkekapitalistisk. Det er small business og big business, og business på hvert gatehjørne. Som turist er man fritt vilt. Man går ikke mange meterene mellom hvert tilbud. Som regel er det bare drosjer, av og til er det – andre ting.

Ikke alt er åpent i Vietnam, men ledningsnettet er det.
Ledningene henger i usannsynlige klaser på stolpene. Et under at ikke hele byen kortslutter.

Det vil helst gå godt

Hanoi er livlig, for å si det mildt. Man kjeder seg ikke, og hvis man skulle gjøre det, kan man gå på vann dukketeater. Scenen er et basseng, hvor dukkene dukker opp – og dukker under. Det går så det plasker etter, alt akkompagnert av livlig folkemusikk.
Men tiden tikker og jeg skal videre sørover til Hue. Der er det vel litt roligere.

Reklame