Indrefileten

Campuchea er land, men også ganske mye vann. Midt i alt det grønne ligger en av Asias største innsjøer, og den er temmelig spesiell.

Langbente hus

Sjøen heter Tonle Sap. Den er forbundet med Mekong via en elv som også heter Tonle Sap, og den er kanskje verdens særeste elv, for den flyter begge veier. Når det er flom i Mekong flyter vannet opp elva og inn i sjøen.

Når det er tørke flyter vannet ut igjen. Sjøen blir nesten dobbelt så stor i flomtiden, den skyller inn over land slik at trærne står til knes. Alle hus er naturligvis sikret mot flom, de er enten bygd på flåter eller på peler.

Mer vann enn land

Sjøen regulerer hele økosystemet i regionen, og den koker av fisk. Derfor er den også full av fiskebåter, de forsyner hele Campuchea med verdifull mat.
Man kan seile gjennom mesteparten av landet, først opp elva, og deretter tvers over sjøen. Jeg forberedte meg på et cruise, og klatret om bord i en hurtigbåt. Det gikk så det freste opp elva, helt til vi var kommet i innløpet av sjøen. Da streiket motoren, og vi ble liggende fortøyd til noen busker mens vi ventet på unnsetning.

Det tok nesten tre timer, så kom det en ny båt fra Phnom Penh og tok oss med videre. Midt ut på sjøen streiket også motoren på denne, og jeg tenkte at dette blir et nattcruise.

Havsnød

Men de fikk den i gang igjen, og vi ble satt i land på en mørk brygge. Jeg hadde bestilt en tuc tuc, og steg om bord. Så suste vi oppover veien mot Siem Reap.

Det var skikkelig tropenatt. Langsmed veien lå det butikker, restauranter og vanlige bolighus, men de var av bambus og hadde bare tre vegger, mot veien var de åpne. Folk var det over alt. De satt og spiste, de handlet eller lå i hengekøyer. Så til slutt svingte vi inn i gater som var mer bymessige. Jeg hoppet av og fant meg et hotell. Det ble sovesal til tre dollar den første natten. Etter det fikk jeg et rom til hele syv dollar. Det var bare å strekke seg ut og vente på dagslyset. Jeg nærmet meg indrefileten.

Frem fra urskogen

Siem Reap betyr ”Siameserne er slått”. Det er ikke akkurat noe diplomatisk navn, men så har det også vært en del slåsskamp. Siste gang var det franskmennene som tok tilbake området, og man må vel si det var riktig, for like nord for byen ligger Khmerernes gamle hovedstad, Angkor.
Khmer riket eksisterte fra ca. år 800 til 1500, men storhetstiden var fra 900 til 1200. Da hersket de over store deler av Indokina, og de hadde god råd, så de brukte pengene til å bygge templer. De står der enda, delvis skjult av jungelen. Det blir sagt at de lå helt gjemt og glemt inntil noen franskmenn oppdaget dem for 200 år siden. Det er ikke helt sant, for det største tempelet, Angkor Wat, har vært i bruk hele tiden. Campucheanerne har heller aldri glemt sin storhetstid, og de vet at mye av kulturen i området egentlig stammer fra Angkor.

Jeg bestemte meg for en ekspedisjon på sykkel, for ruinene dekker et stort område. Å gå er helt umulig, men man kan leie en tuc tuc. Men jeg syklet fra by til by, for det var flere byer her.

Beregnet på å gjøre inntrykk

Husene er borte, for de var bygd av tre, Men det er gjerne en mur rundt området, og en vollgrav utenfor den. Innenfor muren er det skog, og i midten ligger det templer som er mer eller mindre overgrodd.
Den største byen, Angkor Thom, er på 10 kvadrat kilometer, så her bodde det folk. På den tiden da Oslo ble grunnlagt var dette en millionby. Inne i byen er det flere templer, blant annet Bayon, som er utstyrt med 37 tårn, og hvert av dem har flere kjempestore steinansikter. De skal forestille en gud, men ligner nok mest på kongen som fikk dem bygd, Jayavarman 7. Han regnes som den største av Angkor kongene.

Men det er mer mellom buskene. Ta Prohm tempelet er kjent som Tomb Raider tempelet. Man tok opp en del av filmen der, for det er fremdeles overgrodd med enorme trerøtter og ser mer enn mystisk ut, selv med en skokk av turister som strømmer mellom røttene og steinblokkene.

Sivilisasjonens røtter

De fleste templene var overgrodd da man fant dem, men de er blitt ryddet, fordi røttene sprengte i stykker bygningene. I Ta Prohm har man latt de største trærne få stå, for de er en sensasjon i seg selv. Det finnes et tempel som det ikke er gjort noen ting med, det heter Beng Meala og ligger litt utenfor allfarvei. Det var også litt utenfor min allfarvei, så jeg sto over den.

Angkor Wat er det største tempelet. Det regnes som verdens største religiøse bygning. Det hever seg i tre terrasser med endeløse gallerier og korridorer rundt. På toppen står det fem tårn, og rundt ytterkanten løper en frise med 600 meter relieffer som stort sett fremstiller slagscener.

Angkor wat

Det er scener fra Ramayana og Mahabarata, for tempelet ble opprinnelig bygget til hinduguden Vishnu. Senere ble det buddhistisk, og det er det fremdeles.
Til slutt var jeg en tur til ”dametempelet”. Det er lite, for det er ikke bygd av en konge, men av en guru. Han hadde dårligere råd enn kongen, men han hadde god smak, for relieffene er utsøkte.

Man kan drømme og fantasere – hvordan var Angkor på sitt største og mektigste? I templene finner man relieffer av dansere, såkalte asparaer. De ser ut til å ha vært i livlig virksomhet. Det er mulig å se dem danse fremdeles, så jeg besøkte et teater for å få et inntrykk. Aspara dans slik den fremstilles i dag er rolig, nærmest som tai chi, men den er stilig, og kostymene er praktfulle, det er silke og gullkrone på hodet.

Asparaene danser igjen

Den ligner på dansen i Thailand, for den kommer også fra Angkor. Thailenderne plyndret nemlig byen og dro av gårde med de dyktigste musikerne og danserne.
Men det er over fem hundre år siden Angkor ble forlatt. Det meste er glemt og borte, og bare gjenglansen er her fremdeles.

Reklame