Jeg kom i land på brygga i Phnom Penh, og noe av det første jeg fikk se, var kongeslottet. Midt på inngangsportalen hang det et stort portrett av Kong Sihanouk, og foran satt det folk med lotusblomster og røkelse.
Kongen er død
Sihanouk var død for over en måned siden, men folk sørget fremdeles. Det var kanskje ikke så rart, for han er nesten en legemliggjørelse av Campucheas historie.
Han ble konge i 1941, og franskmennene hadde nok tenkt han som en utstillingsfigur, slik som kongene før han. Man Sihanouk så at kolonitiden var over, og etter krigen ledet han en bevegelse for selvstendighet. I motsetning til i Vietnam gikk det temmelig fredelig for seg. Sihanouk var ikke kommunist, og Campuchea hadde mye å takke Frankrike for.
På 1400 tallet begynte Khmer imperiet å svekkes. Det ble etablert et nytt kongedømme i Phnom Penh, men de var klemt mellom Vietnam og Thailand, og da franskmennene kom, var det nesten ikke noe igjen av Campuchea. Men siden Frankrike regnet det som sitt, var de også villige til å forsvare det. De sendte kanonbåter mot Bangkok, og tvang Thailand til å gi tilbake de vestlige delene, med de historiske ruinene av Khmer hovedstaden Angkor.
Sølvpagoden i slottet.
Sihanouk ble leder i et selvstendig rike, men han sa fra seg kongetittelen og ble valgt som president isteden. Han regjerte landet helt til Vietnam krigen gjorde det umulig. Nord Vietnam forsynte styrkene i sør gjennom Ho Chi Minh stien som gikk gjennom Campuchea. I et forsøk på å stanse det, kastet USA nesten tre millioner tonn bomber over landet. Campuchea fikk to millioner interne flyktninger. Til slutt fikk USA i stand et kupp som avsatte Sihanouk. Han dro til Kina og allierte seg med Røde Khmer.
Støtten fra Sihanouk og den forferdelige bombingen var to faktorer som hjalp Røde Khmer til å vinne. Men det viste seg at de var fullstendig sinnssyke. De tømte Phnom Penh for innbyggere og massakrerte en tredjedel av landets innbyggere. Til slutt ble folkemordet stanset av Vietnam, som invaderte landet i 1978. De var der til 1989, da de trakk seg ut etter internasjonalt press. Det ble holdt en folkeavstemning og landet ble demokratisk. Sihanouk kunne komme tilbake.
Pene Phnom
Når man går i Phnom Penh i dag er det nesten umulig å forestille seg hva som skjedde for knappe førti år siden. Man må nesten klype seg i armen, for byen er både vennlig og vakker. Turist bisnissen blomstrer som aldri før, og økonomien er på vei oppover. Phnom Penh er pen, rett og slett, særlig i strøket ved slottet, hvor jeg bodde, men urbaniseringen har vært skånsom andre steder også. Det er få mastodont blokker og brølende motorveier. Dessverre er det heller ikke bybusser, så hvis man skal noe sted, må man enten gå eller ta en tuc tuc, det vil si en moped med passasjer tilhenger. Det er både luftig og gir god utsikt, men man må forhandle om prisen, ellers blir det dyrt.
Tuc tucer på startstreken
Krigens mareritt synes å være glemt, men allikevel måtte jeg oppsøke fortiden. Jeg dro ut til dødsmarkene, det vil si et sted som heter Choeung Ek. Det er bare et av de stedene hvor det ble foretatt massakrer. De som ble drept her hadde sittet i Tuol Sleng fengselet. De ble grusomt torturert, og så kjørt ut til Choeung Ek hvor de ble drept og begravd.
Selve stedet er like kontrastfylt som historien bak det. Det er rett og slett pent der, et grønt område med frodige trær. Men man har gravet opp tusenvis av hodeskaller, og selv i dag kommer knokler opp av jorda når det regner. Det er bygget en pagode hvor alle hodeskallene er plassert, og det er et lite museum. Folk går stille rundt i området.
De døde kommer opp igjen
Jeg dro tilbake til byen, halve veien til fots, for jeg ville litt tettere inn på landsbygda. Det var vakkert. Solen stekte over grønne rismarker og lotusen blomstret i veikanten. Fortidens mareritt er borte, og jeg håper det aldri kommer tilbake.
I Phnom Penh var det imidlertid en annen stemning, for Obama var på besøk. US is back, også her. Det er nesten litt ironisk, etter hva som foregikk i 70 årene. Men Obama er ikke Nixon eller Ford. Han kommer som et tegn på at ting er blitt normale igjen. La oss håpe at det varer.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 