Bangkok fra elvesiden
Hvis dere tror jeg er uerfaren på jordomseilinger, så tenk om igjen, jeg har nemlig vært jorda rundt en gang før. Det var i 1966, og jeg var 20 år gammel. Jeg jobbet den gangen i SAS, og det var raust med flybillettene, så jeg bestilte likeså godt en rundtur. Det gikk først over nordpolen til Alaska, så rett til Tokyo, Filipinene og Bangkok.
Fremdeles idyll i bakgatene
For første og eneste gang på denne reisen har jeg krysset mitt spor. Men det var ikke derfor jeg ble nesten en uke i Bangkok, det var fordi jeg ventet på et visum til Myanmar. Men altså, jeg var tilbake, og jeg var naturligvis nysgjerrig på om byen var til å kjenne igjen. Det var ikke så lett å si. Elva var som sist, kongens slott var som sist, men den gangen var jeg ikke der, for så vidt jeg husker bodde kongen fremdeles i slottet. Kongen er faktisk den samme, kong Bhumibol Adulyadej Rama den niende, men han bor i et annet slott.
Men jeg fant ut at byen også var forandret. Det flytende markedet, som før lå i byen, er nå langt ute på landet, og trafikken har tatt over. Midt i dette markedet lå Wat Traimit tempelet, med en statue av fem tonn gull. Statuen er der fremdeles, men jeg kjente ikke igjen tempelet, og ganske riktig, det var helt nytt, det gamle lå ved siden av.
Fint skal det være
Jeg kom til byen med nattbuss og ble lempet av i et veikryss. Heldigvis var det like ved bacpacker strøket, og det var ikke vanskelig å finne hotell. Men jeg likte meg ikke helt i turistghettoen. Da var det mer spennende å streife rundt i Chinatown, et strøk som bobler over av rabalder og kaos, men det er ekte vare, og turistene drukner i folkemengden.
Da jeg var på vei gjennom den første gang, fanget øynene opp et skilt ”Birds nest”. Jeg gikk videre, men stanset. Så snudde jeg og gikk inn i restauranten. Jeg har altså spist fulgerede. Det var dyrt, men i alle fall eksotisk. Hvordan smakte det? Jeg sier ikke noe. Dra til Bangkok og prøv selv. Dere dør ikke.
Fuglerede
Jeg ble seks dager i byen, den siste dagen fordi kongen hadde bursdag, og det måtte jeg være med på å feire. Kongen er populær, han blir sett på som den som binder landet sammen, for politikken i Thailand kan være skarp.
Siden demokratiet ble innført i 1932 har det vært en serie militærkupp, det siste i 2006. Da ble statsminister Thaksin styrtet. Han er i eksil, men ved valget i 2011 ble søsteren hans ny statsminister. Thaksin hadde kommet med populære reformer, blant annet innen helsevesenet. Men han ble anklaget for korrupsjon.
Man kan si at det er to politiske fronter i landet, gulskjortene, som støtter kongen og de militære, og rødskjortene, som har bakgrunn i distriktene og støtter Thaksin.
Kanskje kommer kongen
Kongen ble feiret med brask og bram. Byen var dekorert med gule kongeflagg og det thailandske flagget som er rødt hvitt og blått, og ligner ikke så lite på det norske. Folk samlet seg på en enorm plass like ved slottet Her hørte de på taler og jublet når foreninger og militærkorps marsjerte inn. Hele seansen ble avsluttet med at hundrevis av varmluftballonger ble sendt opp. Men de som var på plassen hadde gule skjorter alle sammen. Politikken lå like under overflaten.
Bangkok er ikke hele Thailand. Jeg dro nordover, til en liten by som heter Chiang Mai. Den ligger langt inne i landet men har en gang vært hovedstad i det som het Lanna kongdømmet en gang på 1200 tallet.
Den gangen var Angkor fremdeles stormakten i området, men var på nedtur. Lanna begynte å spise opp de vestlige delene av Angkor, det var begynnelsen til dagens Thailand.
Det er gull alt som glimrer
Men så kom det invasjon fra Burma, de holdt Thailand okkupert i 200 år, inntil thaiene gjorde opprør og etablerte et nytt Thai rike, men nå med hovedstad i Bangkok, og med en kongefamilie som sitter på tronen ennå.
Man drar til Chiang Mai med et tog som er slitt og gammeldags, men virkelig koselig. Det er som regel et par timer forsinket, men det tilgir man jo. Intet hastverk. Det rasler nordover, først gjennom flate rismarker, og så gjennom åser kledd med skog.
Chiang Mai er også koselig. På grunn av byens store fortid er det en drøss med templer her, og man har ikke spart på forgyllingene. De er rett og slett praktfulle. Man kan virkelig lure på hvor de har fått tak i så mye gull. Men de bruker det fornuftig. Gull skal ikke ligge en støvete bank. Fram med det så folk får se det.
Det er juuul!
Neste innlegg blir et juleinnlegg. Jeg går ut fra at dere klarer å svelge det unna mellom all akevvitten og ribbefettet. Over Nyttår, når fordøyelsen er kommet i orden igjen, får dere en ny fortelling. Denne gangen blir det et trist lite eventyr om duken Ellington.
Følg med følg med
Og til dere som ennå ikke har kjøpt julegaver:
Mysteriet på Drapne – en nervepirrende julegrøsser
Dere får den i papirutgave eller elektyronisk.
Gå inn på http://www.kolofon.com
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 