Flyvefiskens vei

For ni hundre år siden var det to stormakter i Indokina. I øst lå Angkor, og i vest det burmesiske Bagan. Så begynte det å gå nedover med dem, man kan nesten si at de bygget seg i hjel.

På vei ned mot sletta

De reiste templer som var så store at man nesten ikke kan forstå at det lot seg gjøre – og det gjorde det vel heller ikke. Bagan ble til slutt invadert av mongolene, etter det sank landet ned i kaos, inntil det oppsto nye kongedømmer i sør, og i nord, med sentrum i Mandalay.
Bagan ble en småby, men glemt ble den ikke, for sletta rundt byen strutter av 4400 pagoder og templer, og de går det ikke an å overse.
Det gjorde heller ikke jeg. Jeg kom ned fra fjellene på en vei som minnet litt om vestlandet, altså skikkelig pent, men trærne var teak og ikke bjørk.

Så langt øyet rekker

Bagan ligger ved elva, altså Ayeyarwady, eller Irrawady, som den het før. Den er en av Asias store elver. Den er liten om vinteren og svulmer opp på sommeren, for det nordlige delene av Myanmar har monsunklima, tørt om vinteren og forsommeren, regn fra juni til ut på høsten, og da REGNER det.
Men det regnet ikke da jeg var der, det var fint vær, så jeg leide en sykkel og kastet meg inn i pagodevrimmelen.

Man kan spørre hva i alle dager de skulle med så mange, men jeg tror jeg fikk svaret i en bok av Orwell, ”Burmesiske dager”. Hvis man er drittsekk i Myanmar, kan man bli gjenfødt som frosk eller noe lignende slimete, og da er det jo lang vei til nirvana.

Nær nirvana

Man kan imidlertid bøte på det med gode gjerninger, og hva er bedre enn å bygge en pagode? Dessuten, har man vært en skurk, er man jo rik, ikke sant? Å kjøpe seg plass i himmelen er en sport som praktiseres i de fleste religioner. Buddhismen har fine idealer, men den folkelige utøvelsen har sine sider –

Jeg bodde i en landsby som het Nyaung u. Den er temmelig turistifisert, men har allikevel bevart sitt rolige landsbypreg – vi får håpe det varer. Men det finnes billige og bra restauranter der, og alle folk er hyggelige og sier hallo – det vil si, det kan bli litt mye hallo når sandmaleriselgerne kommer i flokk etter deg. Men de mener det godt, og folk i Myanmar trenger sannelig inntektene sine.

På Ayeyarwady

Så en vakker morgen dro jeg oppover det jeg trodde var flyvefiskens vei, elva til Mandalay.
Flyvefisken uteble, men turen var knall. Ayeyarwady er annerledes enn Mekong, som bugner av frodighet. Her er det imidlertid høye elvebredder med halvtørt landskap bak. I monsuntiden er det nok en annen regndans, da flyter det meste, men nå måtte båten av og til sikk sakke seg mellom breddene for å finne et farbart løp.

Vi kom til Mandalay i solnedgangen, og jeg hompet i en triscaw til hotellstrøket. Jeg fikk et rom med et skrik, for det var dårlig med rom i herbergene. Men det var et fint rom med bad og hele pakka.
Mandalay er også sliten, naturligvis, men husene er lavere, gatene bredere, og den virker mer avslappet enn Yangon. Mandalay har et kongeslott, men det er ikke mye igjen av det, for det ble skutt i filler under kampene mellom England og Japan.

Nå kommer jeg og tar deg

Det fineste stedet er Mandalay hill. Man kipper av seg skoene og klatrer 200 meter opp, langs trapper som er omkranset av templer med gyldne pagoder, naturligvis. Pent, men jeg var bortskjemt av Shwedagon.

Det er omgivelsene som er flotte i Mandalay, for de gamle kongene flyttet hovedstaden rundt etter hva astrologene anbefalte. ( Det holder de på med fremdeles, for hovedstaden er flyttet fra Yangon til en ny by – etter råd fra en astrolog. Ikke helt billig for et konkurs land.)
Men jeg slo meg sammen med noen franskmenn og dro med drosje rundt på landsbygda, hvor vi inspiserte rester av klostre, palasser og pagoder, naturligvis. Det fineste var faktisk kulturlandskapet. Det er landsbyer med palmelunder og rismarker, og de er aldeles idylliske.

Du har sett en stavkirke, men et stavtempel –

Vi så på en teakbro på 1,2 kilometer, verdens lengste av det slaget, men den hadde sett sine bedre dager og var litt skjelven. Den holdt imidlertid så lenge jeg var oppå den.

Tilbake til Mandalay, og farvel farvel. Men en ting til skulle gjøres – feire jul. Crazy Christmas. Jeg fant bare to restauranter som var verdige til en julemiddag, og den ene var snusefin, så valget ga seg selv. Det ble en japansk kinesisk meny, og ølen måtte jeg ta et annet sted, på en populær bule, riktignok, men julestemning var det fint lite av. Nåvel, jeg har feiret slik jul før, og det har sin sjarm det også.

Slapp av, broen er trygg

Neste morgen var det fly tilbake til Bangkok. Det var litt vemodig, for jeg likte Myanmar, det er på en måte litt i tornerosesøvnen ennå, og folk er veldig hyggelige og sympatiske selv om de har det hardt.

Man kommer i snakk med folk, og får vite en del om hvordan det har vært. Korrupsjonen har vært kvelende. Det skjer på alle plan, man får ingen offentlige tjenester uten å bestikke noen, og skal man starte forretningsvirksomhet blir man årelatet. Men det har sine grunner. Offentlige funksjonærer er så dårlig betalt at de klarer seg ikke uten bestikkelser. Selv professorer ved universitetene tar imot penger. Man får eksamen hvis man betaler, hvis ikke, kan man gi opp.

Det er klart at et slikt system ødelegger alt, blant annet høyere utdannelse. Mn må nesten beundre burmeserne for at landet henger såpass sammen. Men jeg kunne også gi litt informasjon, for det er ikke helt bra hos oss i Vesten heller. De siste tjue årene har spekulantene kunnet herje fritt, og har kunnet plassere utbyttene i skatteparadis. De har nå nesten ødelagt Europas og USAs økonomi.
Myanmar har hatt det langt verre, og de har ikke hatt demokrati. I Vesten har vi demokrati, men nesten ingen politikere tar til motmæle, og i avisene kommer det dårlige og til dels falske opplysninger om krisen, så jeg vet ikke –

Soloppgang for Myanmar?

Jo, jeg vet naturligvis at vi har det langt bedre, men Myanmar har snudd, og håper på en bedre framtid. De er i ferd med å få demokrati. I Europa har man det, men folk stemmer på Berlusconi.

Så til slutt. Bør man dra til Myanmar? Bør man ikke vente til forandringene er mer sikre? Til det vil jeg svare et absolutt nei. Det er nå man skal dra. Demokrati og reformer er ennå usikre, og regjeringen kom til makten i et valg som de kontrollerte. Det kan fort slå den andre veien igjen. Men nettopp derfor skal man dra. Jo flere som kommer og jo flere forbindelser som opprettes med demokratiske land, desto større sjanse har det nye demokratiet, og jo vanskeligere blir det å skru tiden tilbake.
Så dra til Myanmar – dra nå.

Reklame