Tornerose

Tornerose sov i hundre år. Så lenge Har ikke Myanmar sovet, men det har sovet siden 1962, da generalen Ne Win gjorde et kupp. Deretter fulgte 26 år med korrupsjon og idiot styre, men i 1988 ble det opprør, ledet av buddhistmunkene. Ne Win måtte gi seg, og det ble lyst ut valg.

Kolonitiden er over

Det de militære ikke hadde tenkt seg, var at de fikk en skikkelig motkandidat. Aung San Suu Kyi, datteren av Myanmars store folkehelt, Aung San. Det var han som hadde befridd landet fra engelskmennene, og han gjorde det med forhandlinger. Men da han skulle starte som leder i det nye Burma, ble han, og hele regjeringen myrdet.
Midt i Yangon er det et kvartal med en gammel viktoriansk bygning. Det er avsperret med piggtråd. Jeg trodde det var noe militært, og tok ingen bilder. Men det var altså her han ble myrdet, og siden har stedet ligget i ruiner, akkurat som resten av landet.
Valget ble holdt i 1989, og endte med brakseier for Aung San Suu Kyi og hennes parti, National League for Democracy. Men de militære hadde dannet sin egen organiasjon, SLORC, og den var omtrent så ille som det høres ut.

Prinsippet bak militærstyre

De annullerte valget og satte Aung San Suu Kyi i husarrest. Hun fik lov til å forlate landet, men nektet, for da kunne hun ikke vende tilbake igjen.
Der satt hun i 20 år. Imens ble landet kastet inn i uykker. Det ble nytt opprør i 2007, som ble slått brutalt ned. I 2008 kom orkanen Nargis, den drepte ca 200 000 mennesker i de sørlige delene av landet. Militærstyret gjorde lite annet enn å hindre hjelpeorganisasjonenes arbeid.
Så skjedde noe rart, de militære startet reformer. Men de gjorde det på en smart måte. Først fikk de vedtatt en ny konstitusjon, deretter utlyste de valg. Det ble holdt i 2010, og i mangel av andre kandidater vant en tidligere general, Thein Sein. Han er fremdeles statsminister, men reformene fortsetter. Media er blitt friere, det slås ned på korrupsjon, og Aung San Suu Kyi er sluppet løs. Hennes parti, NLD, stilte opp i suppleringsvalg i 2012, og tok 43 av de 45 plassene som var utlyst.

Munkene samler seg

Problemet er kanskje at NLD vant så knusende, og i neste valg vil de antagelig gjøre rent bord. Vil Thein Sein og hans parti, USDP,finne seg i det? I dag sitter de ved makten, men skal de beholde den, må de øke sin popularitet. For å oppnå det må de komme med reformer. Så, hva vil skje? Vil de militære slå til igjen?

Men det ser ut til at Thein Sein og hans regjering har virkelig bestemt seg for å opprette demokrati. Det har ført til internasjonal støtte. Obama var der og roste reformene, den neste blir vel Stoltenberg sammen med oljelobbyen. Alle håper på det beste, ikke minst burmeserne selv, som virkelig har begynt å tro på forandringen.

Fisk på gata i Yangon

Så hvordan ser det ut, dette merkelige landet? Slitent, er vel et dekkende uttrykk. Noen strøk i Yangon er fine, men sentrum har tydeligvis skranglet på tomgang i femti år, og ser slik ut. Hvis man skal på restaurant, finnes det bare topp og, la oss si folkelig, for det er slik det har vært, noen få rike på toppen, mens de fleste andre er fattige.

Byen ellers ligner mye på India for 30 år siden, til og med et Kali tempel er der. Men Yangon har allikevel noe som kan slå det meste ned i støvlene – de gyldne pagodene.

Ingen over, ingen ved siden

Myanmar strutter av pagoder, og ikke få av dem er dekket med gull. I Yangon var jeg og så tre av dem, men en pekte seg ut, Shwedagon.

Den er nesten hundre meter høy, og dekket med gullplater. Prøv å forestille deg hvordan det ser ut i solskinnet. Du klarer det ikke, det må oppleves. Shwedagon slår Peterskirken ned i støvlene, og den er mye eldre, omtrent 2000 år gammel.
Det er mye gull i Myanmars pagoder, man kan si at pengene kunne vært brukt til noe annet, men det meste av gullet stammer fra gamle dager, og sant å si, finnes det bedre anvendelse for gull enn å forgylle kupler og pagoder?

Jeg endte på et backpackerhotell, naturligvis, og der møtte jeg den harde kjerne, masseturismen har ikke begynt ennå. Vi var tre som dro av sted nordover i landet. Vi hompet av gårde i en ganske bra buss, og Myanmar har en motorvei, faktisk, men det er få biler på den, og den virker litt overgrodd.

Før industriell morgensgtemning

På morgenkvisten ankom jeg og en tysk dame til Nyaungshwe. Der var det ingen i herberget, men vi fikk ristet liv i noen. Det viste seg at romreservsjonen var somlet bort, men den tyske damen albuet seg til en seng allikevel, hun var dødstrett. Jeg, derimot, var oppegående og vandret rundt i de få timene til daggry. Ved sjutiden sto sola opp og langhalebåtene brølte fram og tilbaka på elven, men det var allikevel en slags førindustriell stemning, og jeg nøt den.

Nyaungshwe ligger like nord for Inle sjøen, og neste dag dro jeg og to danske damer på båttur nedover kanalene og over sjøen. Inle er rett og slett et nydelig sted, og man kan kalle det ”uberørt”, selv om det er noen turister. Landsbyene ligger ute i vannet, med hus på stylter, og fiskerne opererer fra små kanoer. Siden det bare er en mann i båten, må han sette ut garn og ro samtidig. Oppgaven løses ved at hendene jobber med garnet, mens han ror med den ene foten. Den siste må han jo stå på. Det er balansekunst av dimensjoner i en liten gyngete kano.

Balansekunst

Myanmar består av en sentral slette langsmed elva, og åser og fjell rundt omkring. På sletta bor flertallsbefolkningen, burmeserne, eller Bamar, som de egentlig heter. De skal ha innvandret fra Himalaya, og ligner faktisk litt på Tibetanerne.
Sentralregjeringen har ligget i krig med flere av minoritetsfolkene. Nå er det nye takter også her, man prøver med forhandlinger. Men en gruppe har det hardt fremdeles, Rohingya folket, som bor i Rakhain delstaten, i sør vest. De har ikke engang fått status som folkegruppe, men regnes som illegale innvandrere fra Bangla Desh. Skal man til den delen av landet, må man fly, for det går ikke veier dit. Da er man virkelig ute og reiser. Men foreløpig er det nok litt utrygt, det er stadig bråk mellom Buddhister og Rohingya folket, som er muslimer.

Men dit skulle jeg altså ikke. Jeg kastet meg på en buss i morgentimene og dro over fjellet, ned til Bagan, Myanmars historiske hjerte.

Reklame