Happy in the jungel

Ta vann litt lenger oppe i bekken, for her har elefantene gått og tråkket.
Åja –
Et gammelt jungelordtak sier at elefanter har en uvane med å skite i bekken.

Malaysia er et rart land. Langs kysten av Malakka halvøya er det moderne byer og flust med gammel kultur. I midten er det skog og lite folk. Riktignok har skogen de fleste steder blitt hogget ut og erstattet med gummiplantasjer eller oljepalmer. Bilismen er i ferd med å spise opp kloden, og det ser man tydelig her.

Klar til avfart

Men men. Midt i det hele ligger Taman Negara, en nasjonalpark på over 4000 kvadratkilometer hvor det aldri har vært hogd, og de siste ville tigere og elefanter holder til. Det er folk her også, de heter Bataq, og lever av urskogen. De har lov til å jakte, noe de gjør med spyd og forgiftede piler. Men ellers er de fredelige og hyggelige.

Så har vi altså turistene, blant annet meg. Vi var, som sagt, tre stykker som bordet en langbåt, og så gikk det så det suste oppover elven. Vi landet i Kuala Tahan, den så virkelig ut som en by på grensen til villmarken, men ved nærmere undersøkelse viste det seg at de fleste flåtene var restauranter.

Så ble det jommen nyttår

Vi ble innlosjert i et hotell på den siden hvor urskogen begynner. Det var et fint sted, men jeg holdt meg til sovesalen i en brakkelignende bygning. Man skal jo ha litt pioner atmosfære rundt seg.
Det var nyttårsaften. Restauranten tilbød festmiddag. Den var skitdyr, men pytt pytt, nyttår er nyttår. Jeg fikk meg til og med et glass rødvin ( fransk syrah ). Jeg sjanglet hjem over en plen hvor villgrisene og grevlingene gikk og gryntet i mørket.

Neste dag, ut i skogen, opp i trærne. Trærne er høye, opp mot femti meter, skikkelige saker.

Høyt henger de

De har laget en gangvei mellom plattformer førti meter opp, den er temmelig gyngete, man svaier seg fremover og får et inntrykk av hvordan apekattene har det. De var forresten ikke der, de holdt seg ved hotellet for å stjele mat.
Deretter på kurs hos Bataqene. Ildmakeri og blåserørskyting. De var fanden så effektive til begge deler. Teknikkene hadde tydeligvis vært raffinert i noen tusen år.

Bataqene lever fremdeles av urskogen, men tjener en ekstra slant på å selge jungelhonning og ta imot turister. Så kjøper de seg T skjorter og påhengsmotorer og lever lykkelig ved elvebredden. De flytter på seg med jevne mellomrom, for eksempel når noen dør.

Konsentrasjon

De blir da begravd i en plattform oppe i trærne, og hele landsbyen flytter til et nytt sted. Men vi ble kurset i produksjon av giftpiler, og fikk en kort instruksjon i hvordan man skulle håndtere blåserøret. Naturligvis traff jeg blinken.

Neste dag, jungelen for alvor. Vi var en ny gruppe, et fransk par og meg, samt en fører. Man kan ikke gå inn i skogen uten fører, for det er forferdelig lett å gå seg vill, og da er man temmelig fortapt. Føreren vår var en skikkelig barsking som delvis levde i skogen. Han var fra kysten, men hadde flyttet hit og levde nå av et lite hotell, samt av å føre folk gjennom skogen.

På vei gjennom mudderet

Regnskogen er halvmørk og fuktig. Men den er ikke ugjennomtrengelig. Det er trær i flere etasjer. De virkelig høye rager opp og bryr seg ikke så mye om resten av vegetasjonen. De halvhøye danner et løvtak som slipper lite sollys gjennom, og på nederste nivå er det palmer og planter med store blader for å fange det lille som er igjen av sol lyset. Men underskogen er ikke tett, unntagen ved elvebredden og rundt en lysning. På bakken er det et tynt lag med visne blader, men nesten ingen humus, det er leire, gulbrun leire.

Det merker man, for stiene har en tendens til å løse seg opp i regntiden, og det var altså regntid.
Vi gikk bare 17 kilometer på to dager, en lek på landeveien, men ingen spøk i jungelen. Det var å skreve over røtter, klatre under og over vindfall, vakle utenom gjørmehull og skli ned såpeglatte leirbakker.

Hulemennesker

Så kom naturen og begynte å knaske på oss. Ikke tigere – hjelpe seg. Neida, det var blodigler. De ser ut som små, søte kålormer, men de klatrer opp på deg og biter seg fast. Så suger de blod til de blir store og fete. Jeg oppdaget for sent at de kunne bite seg gjennom sokkene mine. Egentlig er de ikke farlige, for de overfører ikke sykdommer, de er bare ekle. Mygg derimot, finnes ikke i jungelen, for det er ingen pytter med stillestående vann hvor de kan klekkes, så man kan vandre uten frykt for malaria.

Vi gikk og gikk – og gikk og vaklet. Så var vi fremme i hulen hvor vi skulle overnatte.

Naboer

Den var som en katedral, stor og høy, og dekorert med dryppstener. Vi hentet ved og vann og slo leir for natten. Bålet flammet opp, og vi var nesten tilbake i steinalderen.
Hele natten brant bålet, vi måtte stadig passe på det, for uten bål kunne det komme ville dyr, og noen kunne være farlige. Føreren sa at han en gang hadde funnet en elefant sovende i hulen da han kom. Utpå natten fikk vi allikevel besøk, men det var en grevling som skulle snoke matrester.
Neste dag var det kortere distanse, men nesten mer slitsomt, for det begynte å regne. Vi ble ikke noe våtere av det, for vi var allerede gjennomtrukket av svette, så litt fra eller til –

Men stien løste seg enda mer opp, og da vi kom tilbake til elven var buksene mine revet i filler og innsatt med søle.

Dyr med næringsvett

Fra skoene tøt det fram stappmette igler, og det ble blodspor på gulvet i dusjen etterpå.

Så – jungelen lokker? Ja, for pokker. Det var en fantastisk tur. Det var en atmosfære jeg ikke har opplevd maken til. Jeg skal gjenta det i Amasonas, men ikke med fotformsko, det blir solide støvler som kan plaske gjennom alt. Men så blir det innover på jungelstiene igjen.

Men forresten – jeg hadde lovet dere en fortelling på nyåret.

Nåvel, her kommer den.

Det triste lille eventyret om duken Ellington og haren Krishna.
Men også om puddelen Putte og familien Olsen, og spesielt om søte lille Merete.

Duken Ellington hang og koste seg. Den hadde nettopp blitt vasket, og det liker duker godt, for de er veldig renslige av seg. Når de er skitne er det ikke deres skyld, da er det fordi noen mennesker har sølt på dem. Derfor liker ikke duker mat, men de varter allikevel tålmodig opp med rødvin og fete sauser, for det er jobben deres.
Ellington likte ikke rødvin, og hver gang noen satte et glass på den, ble den nervøs, men det hjalp ikke noe, for en duk kan ikke bare lette på seg og kaste vekk det den ikke liker. Duker gjør ikke slik, for de er svært pliktoppfyllende.
Duken Ellington likte å vaske seg, særlig med Blenda, for den var en fin, hvit damask duk, en duk som til nød kunne brukes på en søndag, men aller helst ved brylluper og konfirmasjoner, eller kanskje på julaften. Ellington var laget av bomull, og det syntes den var mye finere enn lin, for det var litt simpelt og hjemmelaget. Den hadde nok hørt om silkeduker, men den visste ikke riktig om den skulle tro på det, og hvis det var sant, måtte de være skikkelig høye på pæra, så Ellington hadde bestemt seg for å ikke like silkeduker, enten de eksisterte eller ikke.
Selv om Ellington var en svært pliktoppfyllende duk, var det mye den ikke likte, Den likte, som sagt, ikke rødvin, og heller ikke brun saus, den hatet levende lys, for de satte stearinflekker som måtte tas bort med strykejern og trekkpapir, og det sved og gjorde vondt. Den avskydde kaffeflekker, for de gikk nesten ikke bort, bare en kur med koking i massevis av Blenda kunne få dem vekk, og selv om Ellington likte Blenda, fikk det være måte på det.
Men det var en ting den virkelig var livredd for, og det var sigaretter. Særlig ille var det når tante Emma kom på besøk, for hun røykte som en skorstein og drakk masse rødvin, helt til hun satt og roterte glasset så det nesten skvalpet over. I tillegg drysset asken ned på stakkars Ellington, men det fikk så være, så lenge hun ikke bommet på askebegeret og sumpet røyken midt på den fine hvite magen hans. Da visste Ellington at det var slutten. En duk med svihull var ikke noen duk lenger, og selv om noen snille mennesker bare satte en lysestake over, så var det til slutt ingen nåde, det bar mot søppelkassa. Hva som ventet etter søppelkassa, visste ikke Ellington, men det måtte være forferdelig.
Men som sagt, nå hang den og koste seg, og syntes at tross alt, var livet trivelig. Den hadde hørt sånn halvveis at sjefen til Olsen skulle komme på besøk, og da måtte det jo være hvit duk, damaskduk, det ville si Ellington, naturligvis. Så den hang og blafret med kantene mens de pønsket ut en skikkelig fin oppdekking, levende lys – tja, det måtte vel til, rødvin også, men den fikk stramme seg opp og ta det som en duk. Men det måtte jo være bordoppsats og blomsterdekorasjoner, fine servietter og bordkort med gullskrift. Ellington gledet seg bare ved tanken. Den kunne godt ha gitt Olsen noen tips, for Ellington hadde erfaring, men det var sjelden noen mennesker hørte på hva den sa, selv om den blafret og krøllet seg aldri så mye. Nåja, tenkte Ellington, de er jo ikke så dumme her i huset, så det blir nok fint.

Reklame