Mot dypet

Veiene på Sulawesi er, la oss si, romantiske. Det betyr at man kommer sent frem. Det betyr også at kjøreturen er en opplevelse, men ikke med hjertet i halsen, for de kjører pent. Veiene er altså smale, og de snor seg gjennom et landskap som er storslagent. Sulawesi er rett og slett vakker, det er fjelltopper på 3000 meter, og de er knall grønne helt til topps.

Jeg skulle til Togean øyene, og det tok meg tre dager. Til slutt befant jeg meg på en strand hvor det fantes tre hoteller. Det billigste var fullt, det dyreste var ikke så fristende, og det midt i mellom drev en dykkerskole, så da ble det altså til det – jeg meldte meg på.
Jeg har tidligere vært innom scuba verdenen, så jeg var litt forberedt, og godt var det, for vi gikk gjennom ferdigheter som å ta på maska under vann, miste luftslangen, hjelpe kamerater som var uten luft, og foreta nødoppstigninger. Man deler på lufta, holder fast i hverandre og svømmer sammen mot overflaten, men ikke for fort, for det er farlig det –

Ingen vei tilbake

Da kurset var ferdig begynte jeg likeså godt på et til, så nå har jeg advanced sertifikat, med rett til å gå ned til 30 meter. Går man dypere, trenger man dekompresjon, og det er noe for de profesjonelle.
Men 30 meter rakk akkurat til å få med seg noen saftige opplevelser, for det er mye som rører seg i dypet.

Man velter seg over bord, tømmer vesten for luft og synker ned. Det blir mørkere, og alt blir blått. Så er man på riktig dybde og svømmer langs bunnen, eller inntil en fjellvegg hvor det vokser koraler og kjempestore svamper. Fisk er det i massevis, fargesprakende og nysgjerrige. Men pass på, pass på – det finnes steinfisk, skorpionfisk og løvefisk, og de er satans giftige, så gjør som på Mosseveien – hold avstand.

Trø meg ikkje for nære

Haiene holdt seg borte, baracudaene også. Begge to er langt bedre enn sitt rykte, så jeg skulle gjerne hilst på dem. Men jeg så en havskilpadde, den padlet av gårde noen meter under meg, og var ikke begeistret for møtet, men jeg kunne fortalt den at jeg ikke er interessert i skilpaddesuppe.

De giftige krekene er imidlertid noen sky små skapninger som bare vil være i fred, så det går bra hvis man ikke klapper dem eller setter seg på dem.

Vrak er spennende. Vi dykket ned til et bombefly som hadde havnet på bunnen under andre verdenskrig, for noen av de største slagene i stillehavskrigen fant sted like i nærheten.

Har du sett nokke fæsk?

Det er godt bevart, kanskje fordi det er av aluminium, og fordi at det ikke krasjet, men gikk pent ned på vannet. Farvannet omkring er grumsete, for det er sandbunn som lett virvles opp. Vi padlet rundt med froskespark og kontrollerte dybden med pusten. Oppe på vingene satt løvefiskene mellom korallene og kikket nervøst på oss. Jeg klappet dem ikke, så begge parter kom fra det med helsa i behold.

En uke under vannet, og så skulle jeg videre. Den siste kvelden tok jeg en liten aftentur og gikk meg skikkelig vill i jungelen. Jeg skled opp og ned leirbakker og satte meg fast i slyngplantene, men hva jeg enn gjorde, kom jeg alltid fram til samme sted.

Tungt terreng

Jeg var forberedt på å tilbringe natten på en øde strand, men folk fra hotellet fant fram til meg, så jeg kom tilbake til sivilisasjonen.

Hvis du vil ha en annerledes opplevelse, så gå deg vill i jungelen på nattestid. Det er stemning, det garanterer jeg. Man føler seg alene, men det er man jo ikke, for det finnes villsvin og slanger og kokoskrabber. De siste lever av kokosnøtter, og de er ekte landkrabber, for de går aldri ut i sjøen. De åpner kokosnøtter og spiser dem, så de er sterke i klypa. Det hadde vært artig å treffe noen, men kanskje ikke i mørket. Imidlertid finnes det eremittkreps som også lever på land.
De rasler av gårde med halen i et lånt sneglehus.
Sydhavet er litt bakvendtland, det er flere krabber på land enn i vannet, og fiskene flyr i lufta.

Litt idyll var det jo også

Når man kjører med båt, skremmer man opp flyvefisk, de spretter opp av sjøen og kan seile hundre meter over bølgene for de smetter ned i sjøen igjen. Av og til kommer delfinene og bryter vannflaten. De raser rundt båten i en lystig flokk og springer opp i lufta for å vise hvor overlegne de er.

Togean øyene er utenfor allfarvei, så det kryr ikke av turister. De er vakre, slik som resten av Sulawesi, og det er nok av opplevelser, både over og under vann.

Og så –

Månedens bokanbefaling

Det blå rommet
En cyber thriller.

Hun våkner opp fra koma og oppdager at hun er lam. Men legene har et tilbud, ved hjelp av en databrikke kan hun få førligheten tilbake. Men de har ikke forutsett alt – Det viser seg at brikken er koblet opp mot nettet –

Tilgjengelig på http://www.kolofon.com/nettbutikk
Papirutgave: 198.- + porto E-bok: 22,44€

Men jeg hdde jo nesten glemt eventyret-

Haren Krishna satte seg ned på bakbena og tenkte seg om. Så ristet den på hodet så ørene blafret. Du klarer ikke å fange meg, sa den. Jeg løper fra alle.
– Joda, sa Ellington, jeg kan ramle veldig fort ned fra snora, og da faller jeg over deg og holder deg fast. Men jeg vil ikke det, for da blir jeg skitten, og dessuten liker jeg ikke mat.
– Ååå du liiiker ikke mat? Sa Haren Krishna, som hadde trukket seg et par skritt tilbake – Hva liker du da, ikke harestek, hva?
– Jeg liker Blenda, sa Ellington.
– Blenda? Hvaerdeffornoe? Smaker det godt?
– Man smaker ikke på Blenda, det er til å bade i, og da blir man fin og hvit.
– Jeg blir fin og hvit allikevel jeg, hver høst, uten bellelelelenda.
– Jada, men jeg er en duk og du er en hare. Hva liker du da?
– Tjaaa – kløver, timotei, rognebark, og naturligvis gulerøtter.
– Gulerøtter, sa Ellington, og tenkte så den krøllet seg – Hmm, ja, gulerøtter, de setter jo ikke flekker.
– Neidaneida, haha – om mani padme hum – Det er jeg som setter flekker, små raske hareflekker, haha. Man spiiiser gulerøtter, knasker, knaskerasker, gnager gnangeragerage –
– Jadda jadda, sa Ellington, og tenkte at denne skapningen måtte virkelig være en tullebukk – Du bare hopper rundt og gnager du?
– Jadda, det gjørjegså, for det er det harer gjør. Vi gnager alt, jeg kan gnage deg også, bare vent.
– Slutt og tull, sa Ellington. Men egentlig var den litt skremt, for denne skapningen virket som om den var i stand til hva som helst – Man skal ikke bare gnage på alt, sa Ellington, man må følge visse regler.
– Åjaddajadda, mine regler, hareregler – om mani padme hum – og de er ikke som dumme menneskeregler.
– Og hva sier de reglene da?
– Tjaaa – jeg lukter at det er gulerøtter i nærheten, så da sier reglene at jeg skal gnage dem i meg.
– Det er kjøkkenhagen til Olsen, og den må du ikke røre, for den er privat. Ellington visste utmerket godt hva som var privat eller ikke. Egentlig mente den at alt var privat, for duker er veldig småborgerlige.
– Er du helt Shiva eller? Jeg er Haren Krishna, og jeg bestemmer etter harereglene, for etter dem er alt som kan gnages lov til å gnage på. Det tilhører harene, for det har Vishnu bestemt.
– Du burde være litt forsiktig, det burde du.
– For deg, hva? Ditt bleke laken.
Ellington fikk nesten flekker der den hang, for det verste du kan si til en duk er å kalle den et laken. Lakener var simple ting, selv om de var av bomull. De var noe som folk drev og prompet i, og det var uhygienisk. Det var skittprat. Denne skapningen måtte være fullstendig ubalansert.

Reklame