De døde har det, som kjent, godt, og ingen steder har de det bedre enn i Tana Toraja. Hvis du kikker på globusen – helt på den andre siden, ja – så finner du en øy som heter Sulawesi. Det er ikke til å nekte for at den ser litt sprø ut, og det er den.
Men den er nydelig, grønn og frodig, skogkledde fjell og daler med rismarker. I tillegg kommer altså galskapen, eller er det galskap?
De døde velsigner de levende
Omtrent midt på øya ligger Tana Toraja. Torajanerne er en liten folkegruppe som en gang i urtiden kom over havet med båt. Det har de slett ikke glemt, for de bygger hus som ser ut som båter. Det er en sving over takene som ingen kan konkurrere med. De spanderer en del på de flotte takene sine, men de spanderer enda mer på de døde.
En begravelse i Tana Toraja er en folkefest. Den starter med oksekamp og fortsetter i flere dager. Til slutt blir oksene pluss en drøss med griser slaktet til allmenn forlystelse ( ikke for grisene ). Det er ikke småtterier som skal til. Jeg besøkte en begravelse hvor det gikk med 18 okser og over seksti griser. Men deretter kan de døde hvile i fred, forhåpentligvis –
Dans for de døde
Det finnes klippegraver som er hogd ut i fjellet, husgraver som er små hus, og hulegraver, deriblant hengegraver, hvor kistene henger i huletaket. Over hulene er det ofte statuer av de døde. De sitter der og passer på at de levende har det bra, men det gjør de bare hvis de har fått en skikkelig begravelse. Har man knepet på den, kan de bli plagsomme.
Men tiden går, som kjent, og til slutt er kistene råtnet eller har falt ned, og hodeskallene tyter ut. De ligger der til allmenn beskuelse, for hulene er en turistattraksjon.
Akkurat passe skummelt
Man skulle tro at torajanerne var dystre folk, men nei da, de er hyggelige og ganske livate, mer enn oss nordmenn, naturligvis, men det er jo de fleste folkeslag. De har hengegraver, men hengehoder er de ikke. Man kan spørre – er dette et naturlig forhold til døden? Nåvel, jeg ble inspirert til å kjøpe meg en offerkniv, men jeg skal bruke den til å skjære brød med.
Den største byen, Rantepao, er et lite sted, men søvnig er den ikke. Den ligger i en dal som ligner en grønn skål, med skogkledde åser rundt seg. Jeg klatret opp til Batutumonga. Navnet betyr ”steinen som ser ned”, for det ligger en kampestein på vippen oppe i lia. Men ingen så ut til å være nervøse av den grunn. Man går på en vei som snor seg langs åssiden. Utsikten er prima, og kaffebuskene vokser vilt i veikanten.
Fjell og dalar
Jeg rakk tilbake akkurat i tide til å bestille en kulinarisk spesialitet, bøffel i bambus. Senere var det en tur innom en lokal restaurant hvor de serverte palmevin. Man gikk ganske enkelt og forsynte seg med øse fra en stor, rosa tønne midt i lokalet. Jeg var ved urkilden.
Jeg kom midt opp i valgkampen, for man skulle ha ny guvernør for Sør Sulawesi. Det foregår litt friskere enn i Norge, Tilhengerne kjører gjennom byen på motorsykler uten eksospotte, eller de står på lastebiler og skriker ut slagord. Men det ble med bråket, ingen begynte å slåss – denne gangen.
Urkilden
Indonesia har vært gjennom skjærsilden. De var okkupert av Japan under krigen, og det var ingen hyggelig opplevelse. Freden kom, men ikke til Indonesia, for Holland ville ha kolonien sin tilbake. Det ble en fire år lang krig som var så blodig at Holland ikke kom inn i FN før de hadde gitt opp og trukket seg ut.
Deretter ble det selvstendighet under opprørslederen, Soekarno. Men Indonesia er temmelig sammensatt, og det blusset opp flere selvstendighetsbevegelser. Det gikk relativt bra fram til 1965, da vaktene ved palasset gjorde et kuppforsøk. Kuppet mislyktes, og en av generalene, Soeharto, tok over. Skylden for kuppet ble lagt på kommunistpartiet, og en blodig forfølgelse fant sted, man regner med en halv million drepte.
Stemmerett eller skremmerett
Soeharto satt som diktator fram til Asia krisen i 1998. Selv om det hadde vært vekst i økonomien fram til da, var folk blitt leie av diktatur og korrupsjon, og etter blodige opprør måtte Soeharto trekke seg. Dette utløste nye opptøyer og selvstendighetsbevegelser. Men i 1999 ble det holdt valg som gikk skikkelig for seg, og på tross av nye opptøyer har demokratiet blitt styrket sammen med økonomien. I Aceh provinsen var det lenge en fundamentalistisk separatist bevegelse, men etter tsunamien har man klart å forhandle seg fram til en fred. På Sulawesi var det en intern krig mellom muslimer og kristne, men den ble avsluttet i 2006, og siden har det fredelig.
Indonesia er i dag på riktig kurs, og det er et flott land å besøke.
Og så – Et aldri så lite eventyr
Ellington strakte seg i solskinnet. Det var da riktig fint vær, den ville tørke på et blunk, og det var nesten synd, for den tok seg så godt ut der den hang. Den begynte å kikke seg rundt om det skulle være noen beundrere, men så fikk den se noe rart. Først trodde den at det var en liten duk som blafret der borte, men den måtte være liten, nesten en serviett, Men den beveget seg så rart, den liksom hoppet rundt omkring. Den må ha ramlet ned fra en klessnor, tenkte Ellington, og derfor er den blitt skitten, den er jo helt gråbrun. Ellington blafret med kantene, men det var ikke så mye vind, så det ble bare litt småblafring. Nei, tenkte den, det er ikke nok vind til å blåse den rare tingen rundt. Det kan ikke være en serviett, det må være noe annet rart.
Ikke før hadde den tenkt tanken, så kom den rare skapningen hoppende og satte seg midt foran Ellington. Den var dunete som en katt, men ikke riktig en katt, for den hadde noen store ører som stakk opp som lys i en stake, og så hadde den en lyserød snute og to uvanlig frekke øyne.
– Hva er du for en raring? spurte Ellington
– Hvadda – hvaffornoe – er det noen som snakker?
– Ja, det er jeg, svarte Ellington.
– Deg? Ojsann, hele det derre derre som henger der, jammen jammen, du er vel ikke noen hare, litt stor og flat, hva, men fin og hvit slik som jeg er om vinteren.
– Er du hvit om vinteren?
– Åjadda jadajada, men ikke på snuten, neidaneida, der er jeg lyserød – lyyyserød.
– Jeg tror vi må presenteres, sa Ellington, for den holdt egentlig strengt på formene og syntes denne skapningen var litt av en tullebukk, men kanskje den kunne bli mer fornuftig hvis den roet seg ned.
– Presenteres, du, sa skapningen. Neimen neimen, det var da svært så fint, uffdauffda.
– Jeg er Ellington, duken Ellington.
– Haha, er det derfor du er så flat, Ellemelletellington – Sprellington?
– Og, hm, hva heter du?
– Jeg, aller kjenner vel meg, jeg er Haren Krishna, om mani padme hum – hehe – Alle liker meg, reven og gaupa og menneskene.
– Er det fordi du er flink til noe, det da?
– Å jadajada, jeg er flink til løpe, men de liker de ikke, for de vil helst spise meg. Er du en slik du og?
– Jeg spiser ikke, sa Ellington. Jeg liker ikke mat, for den setter bare flekker.
– Åååå? Jeg tror du bløffer.
– Nei, for hadde jeg likt mat, hadde jeg vel fanget deg med en gang, tror du ikke det?
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 