Løvestaden

Ikke tigerstaden, men løve staden – Singha pura. Den brøler, naturligvis, som alle byer, men det finnes roligere pletter. En av dem er Lille India, hvor jeg bodde.

Handelen blomstrer I Lille India

Det er virkelig indisk der, bortsett fra at det er renere enn i originalen. Singapore er nesten glinsende ren, det skyldes de strenge lovene, du får svi skikkelig hvis du kaster noe på gata, og tyggegummi er forbudt. Men det skyldes også klimaet, for byen blir regelmessig spylt ren av monsunen.
Man kan bli trett av Østens kaos, og da er det fint å slappe av i løvestaden. Jeg kom direkte fra jungelen i Taman Negara, og trengte både det ene og det andre, blant annet en ny bukse, for det ene paret hadde gått i søppelkassa etter jungelturen, og det andre var også slitent. Neste gang jeg kom til byen, var fire uker senere, jeg hadde vært på Sulawesi i mellomtiden og trengte igjen å slappe av. I tillegg hadde enda et par bukser gått i søpla.

Lytt til dyrene

Men byen er ikke bare til å slappe av i, den kan også nytes. På Sentosa Island ligger kasinoene, men de passet ikke min lommebok, istedenfor gikk jeg til akvariet, som er helt overdådig, det må være verdens flotteste. I tillegg finnes det en fuglepark som også skal være verdens beste. Jeg har en viss grunnleggende kjennskap til fuglespråket, så jeg fikk god kontakt med beboerne. Fugler er faktisk allrighte dyr.
Jeg skulle videre til Chile, men hadde drøyd avreisen for å få med meg kinesisk nyttår. Det ble en litt blandet opplevelse. Jeg sto hele kvelden og ventet på det jeg trodde skulle være en parade, men det eneste som skjedde var at de smalt noen kinaputter.

Født i et drage år?

Neste dag var jeg smartere, jeg spurte på turistinformasjonen og fikk vite at det var et gratis show nede ved havna. Det var dans og akrobater, og noen sangere som faktisk var skikkelig bra. Rundt scenen sto lys skulpturene, en kinesisk spesialitet. De består av et skjelett laget av ståltråd, som er trukket med silke, og så setter man lys inni. Virkningen er fantastisk.
Jeg vendte nesen hjemover, men stanset og løftet blikket. En lysskulptur, men mye større, lå foran meg – Singapore i neonlys. Jeg sier gjerne hva jeg mener om moderne arkitektur, men det må innrømmes, den kan være alt fra forferdelig til fantastisk, og akkurat denne delen av Singapore hører til den siste gruppen.

Løvestaden kledd i neon

Nå må det sies, det er mange grå blokker med nulldesign i byen, men det finnes også noen fantastiske bygg. Det mest imponerende er kanskje himmelparken. Den ligger ut mot havet, og den må være over hundre meter høy. Det er tre skyskrapere med en felles plattform på toppen, og på den er det en park og et svømmebasseng. Herlig galskap. Jeg tok heisen opp, naturligvis, der svevde jeg over byen og så bilene som små biller under meg mens et tordenvær rullet inn over byen. Singapore skulle ta seg et nytt bad

Høyt henger den

Like ved ligger en vanlig park ( på bakkenivå ), men den har også noen nydelige bygg som ikke kan sies å være funksjonalistiske, kanskje futuristiske, men heller inspirert av Star Wars eller Tolkien.

Jeg gikk og glante til øynene var stappmette, og så gikk jeg for å fylle opp magen også. Det ble butter chicken med garlic nan – og tiger øl. En verdig avslutning før jeg forlot løvestaden.
Så var det T banen til flyplassen. Jeg skulle rundt halve jordkloden.

Og så – Eventyret.

Han burde rømme, det burde han virkelig gjøre. Han var ikke noen rosa puddel, men et farlig og grusomt rovdyr, et dyr som alle burde være redde for. Han hadde sylskarpe tenner. Det skulle Merete bare visst – eller, hun visste det jo godt, for hun pusset dem hver kveld med Colgate. Men han kunne ikke bite henne, om hun var aldri så udannet og ikke forsto god hundeskikk.

Han burde bli lausbikkje, en slik som sørget for seg selv, løp gjennom gatene om natten på jakt etter rotter og søppelkasser. Et riktig hundeliv, et ekte hundeliv, det var det han ville ha.
Men når han hadde hisset seg riktig opp over tanken på friheten, så kom tvilen over han. Det var det med matskåla, det evige problemet. Han hadde lojalitetsbånd til familien, naturligvis, men matskåla var det viktigste, den var livets sentrum, og når alt kom til alt, var han slett ikke sikker på om det fantes nok rotter eller søppelkasser til å holde det gående. Lausbikkjer lever et farlig liv, tenkte han, frihet er flott, men det er usikkert.
Så Putte ble liggende og vakle mellom friheten og matskåla. Til slutt reiste han seg og snøftet, mens han ristet på hodet så ørene klasket han i nakken. Nå fikk det være nok, sa han til seg selv, ingen flere dumme tanker. Han var en ansvarlig puddel, en skikkelig – men –

Det luktet rart, det luktet vilt. Kanin? Nei, ikke riktig kanin, det luktet hare, faktisk luktet det hare. Putte ble på et sekund forvandlet til det rovdyret han egentlig var. Han spisset ører og – jo, det foregikk et eller annet i bakgården. Det var en hare, og den virket skikkelig opphisset.
Ta det rolig, ta det rolig, Putte, sa han til seg selv. Ingen overilte beslutninger, ikke som når han bjeffet på bilene, det gjorde han jo bare for å øve seg. Dette var alvor, det krevde taktikk og planlegging. Han var et rovdyr, ikke en dum puddel.
Jeg sniker meg innpå som en katt, tenkte Putte. Harer er veldig raske, og dessuten er de smarte. Man skal aldri undervurdere byttet, slik som dumme villabikkjer pleier. Jeg er Putte, en dreven jeger. Dette skal jeg klare. Den haren er min, og deretter, friheten!

Duken Ellington og Haren Krishna var kommet i et stadium hvor ingen av dem verken hørte eller så. Ellington var så sint at han var helt rynkete, og Krishna hadde fått mørkerøde ører.
– Ditt prompelaken! Skrek Krishna.
– Ditt – ditt – dasspapir! Svarte Ellington.
Men noe mer fikk de ikke sagt. De ble avbrutt av et brøl, et forferdelig brøl, et løvebrøl.
Ingen skulle vel trodd at Putte kunne brøle slik, men han hadde samlet opp aggresjon i flere år, og dessuten var han jo løveklipt. Han kom som et lyn rundt hjørnet og kastet seg mot haren Krishna.
Da gjorde Ellington sitt livs største tabbe. Han falt ned av snora i ren forskrekkelse.

Noen ville vel si at han prøvde å redde haren Krishna, men det var slett ikke tilfelle. Han ønsket Krishna det verste han kunne tenke seg, og ville slett ikke hjelpe, han bare skvatt av snora, rett og slett, men han landet på hodet til Putte, og derved fikk Krishna brøkdelen av et sekund, akkurat det han trengte til å redde livet.

Reklame