Broren til Jesus, sankt Jakop, var okay. Sammen med Peter overtok han menigheten etter sin halvbrors tragiske bortgang. Det kan man vel si var en knallsuksess. Riktignok hadde han en krangel med en nyfrelst fariseer som het Paulus, men det løste seg – i alle fall i følge Paulus.
Det røde huset
Nå er det mulig at også Jakop fikk en tragisk bortgang, men under over undere, han ble begravd i Spania. Hvordan det gikk til er litt vanskelig å forstå, men helgener fikser det meste, så han ligger altså i Santiago de Compostela. Nå var han, som sagt, en kul type, så det er mange som vil dele på æren. Det spratt opp Santiagoer mange steder i verden. Jeg var på vei til en av dem, den som er hovedstad i Chile.
Litt luksus
Det første inntrykket var at dette ligner forferdelig på Spania, omtrent samme type klima, men fjellene i bakgrunnen er mer dramatiske. Selve byen ser også spansk ut, et gammelt, klassisk sentrum, nye, glinsende kjøpesentre, og Barrio Brasil, der hvor jeg bodde. Strøket er litt slitent og regnes ikke som helt trygt, men det er rolig og avslappet, og det har et spesielt backpacker hotell – Det røde huset. Her er fordums eleganse, men akkurat så slitent at man merker historiens sus. Det er salonger, korridorer og patioer, og innerst en liten hage med svømmebasseng. Det må ha tilhørt en rik familie en gang. Man får en liten følelse av å være i åndenes hus.
Allende er tilbake
I sentrum får man et annet sus. Jeg lette meg fram til La Moneda, presidentpalasset. Det var her Allende holdt ut de siste timene mens flyene bombet bygningen. I dag ser man få spor av dette, alt er bygd opp igjen, men så vidt jeg husker hadde bygningen et tårn som nå er borte. Utenfor palasset står en statue av Allende. Ting er blitt normale i Chile også, og selv om det finnes problemer, så fungerer i alle fall demokratiet rimelig bra. Men jeg har noe av den samme følelsen som jeg hadde i Vietnam, Campuchea og Indonesia. Chilenerne har vært gjennom skjærsilden.
Så var det sørover, sørover. Jeg hoppet på en buss til Puerto Montt, men gikk av en stasjon for tidlig. Jeg hadde funnet ut at Puerto Varas var et kulere sted, og midt i smørøyet for å besøke Andes fjellene.
Byen ligner noe mellom et nordnorsk fiskevær og en sørlandsby. Jeg likte den med en gang, men etter en times vandring så det ut til at alle hoteller var opptatt.
Tror dere på engler? Jeg har begynt å tvile litt, kanskje de finnes. Jeg vandret mistrøstig i skumringen da en søt ung dame kom bort til meg og lurte på om jeg trengte hjelp. Jovisst, det gjorde jeg virkelig.
Hotellet i Puerto Varas
Jeg la fram mitt problem, og vips – viste hun meg et koselig og billig hotell, et lite rødt hus fullt av hippier. Jeg snudde meg for å si takk, men hun var borte – hun hadde vel tatt til vingene. Jeg befant meg i enda et rødt hus, men stilen var mer norsk enn sydlandsk, et lite trehus med bratte trapper og en stor hage. De holdt seg med huskatt og en skjødehane som klukket høytidelig omkring og rotet opp blomsterbedene.
Jeg skulle inn mellom Andesfjellene. De er ikke så høye her, men dramatiske nok. Imidlertid er det noen saftige vulkaner som pynter på landskapet. Jeg busset innover til Alle Helgen Sjøen, som ligger ved foten av Osorno vulkanen.
Er vannet hellig, mon tro?
Jeg forlot turistvrimmelen og befant meg på en stille skogsvei hvor kolibriene svirret rundt og samlet honning. Så kom jeg ned til sjøen som var omkranset av grønne åser og blå fjell i det fjerne. Det var rett og slett jævelig pent der.
Neste dag var det innover samme stien, men jeg tok av til venstre og bega meg opp i åsen mot Osorno. Vulkanen er på 2600 meter, men jeg gikk omtrent en tredjedel mot toppen. Jeg var på ca. 1000 meter, og det var høyfjell, med reinlav og dvergbjørk, eller, ikke riktig, for alle planter er litt forskjellige her, men lav var det, mange forskjellige typer, så lufta må være ren og fin. Den er rett og slett krystallklar, man ser langt av gårde, blåne etter blåne, og innimellom stikker det opp vulkaner med hvite kapper på toppen.
Slike fjell og dalar
Den tredje dagen tok jeg katamaran over sjøen til Peulla. Derfra kan man busse videre til neste sjø, og så er det båt og buss et par ganger til, inntil man er i Bariloche i Argentina. Fjellovergangene er ikke så høye her, man kan si man reiser gjennom Andesfjellene og ikke over dem.
Man er i Mapuche land. Mapuchene er noen tøffinger, de kastet ut Incaene, og holdt stand mot Spanjolene i 300 år. De ga seg ikke før i 1850, og er i dag i høyeste grad til stede. De fleste bor i Temuco regionen, litt lenger nord. De har mistet mye av sine landområder, men kjører en kamp i retten for å få en del av det tilbake. De hadde en viss framgang helt til kuppet i 1973, som var et tilbakeslag. I dag lever de av jordbruk og håndverk, selv om mange av dem bor i byene. De siste årene har de opprettet skoler og kultursentre for å ta vare på sin identitet, men de er fremdeles hardt trengt av storsamfunnet.
Er vi i Alpene?
Da Chile hadde klart å pasifisere Mapuchene, trengte de nye innbyggere til landet. De fikk derfor i stand en innvandring fra Tyskland, og hele regionen har i dag et tysk preg, ikke minst i bygningsstilen. Man kan av og til tro man er i Schwartswald eller Bayern.
Reisen over Alle Helgen Sjøen til Peulla er sterkt turistifisert. Det er et familiefirma som driver alt sammen, og pakka er komplett med rafting og canopy sliding og alt som hører med. Folk stappes sammen i store skravlende flokker og sluses inn i maskinen. Det er to hoteller i Peulla, og begge er store og dyre.
På vei mot Argentina
Så det var ikke noe for meg. Jeg vandret et stykke langs landeveien og betraktet vegetasjonen som klatret oppover mot grønne fjell med snø på toppen. Det var knallvakkert og jeg hadde intet behov for rafting.
Tilbake i Puerto Varas bevilget jeg meg en lat dag før jeg dro videre, for det trengte jeg sannelig. Så er det til sjøs og nedover fjordene i Patagonia.
Men dere har vel ikke glemt månedens bokanbefaling?
Det blå rommet
En Cyber grøsser
Hun våkner opp etter ulykken og er lam. Men legene gir henne et tilbud, ved hjelp av en databrikke kan hun få igjen førligheten. Hun blir nesten helt frisk, men så går det gradvis opp for henne at brikken er koblet oppp mot nettet –
Papirutgave: kr. 198 + porto E bok 22,44 €
Tilgjengelig på http://www.kolofon.com/nettbutikk
Og så – Eventyret
Men Putte var ikke innstilt på å gi seg, han raste fremover med Ellington over hodet, og kastet seg over Krishna som så vidt hadde unngått det første angrepet. Det ble en vill kamp på bakken, hvor Krishna prøvde å vri seg løs, og Ellington bare ville løpe sin vei, men det var ikke lett, for duker har ikke ben, slik som harer. Han ble kastet hit og dit, og fikk virkelig merke at Putte hadde skarpe tenner, ja så skarpe at de bet seg tvers gjennom magen til Ellington, og fikk tak i haletuppen på Krishna.
– Jeg har deg! bjeffet Putte.
Men det skulle han aldri ha gjort, han skulle bare bitt seg fast. Istedenfor mistet han grepet, og Krishna fikk revet seg løs. Han for som en gråbrun strek over gjerdet til Olsen og ble borte i skogen på et blunk, for harer kan løpe forferdelig fort.
Putte hylte av raseri, men han hadde viklet seg inn i Ellington, og strevde desperat for å komme seg løs, så stakkars Ellington holdt på å bli revet i stumper og stykker. Den som reddet han var lille søte Merete. Hun hadde hørt bråket og kom løpende som et lyn, for Merete kunne også løpe veldig fort.
Da Putte fikk se Merete bare la han seg ned med halen mellom bena. Fra å være et rovdyr ble han plutselig forvandlet til en skikkelig puddel .
Det blir body lotion, tenkte han i panikk – Å nei, la det ikke bli body lotion.
Så det hele endte temmelig trist.
Haren Krishna kom seg unna, men halen var borte, den forsvant mellom tennene på Putte, noe han ikke syntes smakte godt, for han var bare vant til hundepellets. Men Krishna måtte hoppe gjennom livet uten hale, og det er ingen lett sak for en hare. Harer er veldig til å sjekke og få kjærester, for de lever ikke så lenge, og må få mange barn for at noen av dem skal fortsatt kunne hoppe rundt. Men Krishna var ute av den leken, for skal man ha lykke med jentene, må man ha hale.
Så stakkars Krishna hoppet rundt med sår bak, og syntes livet var trist. Til slutt oppsøkte han gamlekjæresten sin, Helene Harefrøken, for å få litt trøst. Men hun bare satte opp et par stramme ører og rynket på snuten.
– Du, ærlig talt, sa hun. Jeg har ikke noen sans for halvgamle harefjomper, og absolutt ikke for halve gamle harefjomper.
– Jammen –
– Skaff deg en ny hale, så kan vi snakke om det, men ellers kan du la være å plage meg, OK?
Det var aldeles ikke OK, men Krishna skjønte at slaget var tapt. Han hoppet sørgmodig rundt og prøvde å trøste seg med kløver og timotei, men det var sent på sommeren, og ikke så mye å finne, så han måtte nøye seg med rognebark, og som alle vet, rognebark er en mager trøst.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 