Verdens ende

P2265192_th

Et sted må det ta slutt. Ved Nordkapp, for eksempel, der slutter Europa, men Sør Amerika slutter ved Kap Horn. Etter det er det øde hav, og deretter Antarktis, hvor bare pingviner og forskere trives – pluss en eller annen luksuscruiser.
Men det var det der med luksusen. Å besøke Hornet er en smelldyr affære, så jeg kom ikke helt dit. Men jeg kom til Ushuaia, og det er ganske mye slutt det også.

Guanacoer i den grønne eng

Guanacoer i den grønne eng


Vi seilte, som sagt, tvers gjennom Andes fjellene og ankom Puerto Natales, en koselig småby. Joda, den er en turistmaskin, men allikevel en småby, enkle enetasjes hus langsmed brede gater, åpen, fin og trivelig. Årsaken til turistmaskineriet er den nasjonalparken som ligger et par mil nordenfor, Torres del Paine. Torres betyr tårn, og det er virkelig noen fjelltopper som ser slik ut, så derfor kommer turistene. Jeg kom også, naturligvis, men ble snytt for panoramaet, da det var pissvær og de flotte toppene var skjult av tåke. Men jeg fikk se isfjellene drive nedover fjorden, og ikke minst, fikk jeg se dyrelivet.
Er det der en fugl?

Er det der en fugl?


Her lever det noen sære skapninger. Først og fremst er det guanacoer, et dyr i slekt med alpakkaer og lamaer, og langt ute, med kameler, De er utstyrt med en tykk pels og trives i kulda. Mer overraskende er det å finne en kjempefugl, den er i slekt med struts og kalles njandu. Det finnes også kondorer og en mindre åtselfugl som heter carancho, dessuten er det – flamingoer! Men de flyr nordover om vinteren. Njanduen drar også mot varmere strøk. Ute ved kysten er det måker, petreller, gjess, skarv, dampbåtender og pingviner, naturligvis.

Fra Puerto Natales går det direktebuss sørover til Punto arenas, den chilenske hovedstaden i sør.

Urinnvåner

Urinnvåner


Den ligger ved Magellan stredet. Det er en by på størrelse med Fredrikstad, og den har også litt av dette småbypreget. Den er større en Puerto Natales, men har også disse lave husene og brede gatene. Den er åpen, lys og vennlig. Men man kan dra videre helt til Ushuaia. Da er man på Ildlandet og nær enden, bare en by ligger lengre sør, det er Puerto Williams, men den er ikke så mye til by, så Ushuaia kaller seg selv Fin del Mundo med en viss rett.

Men den ser ikke slik ut. Den ligger i en skråning ned mot Beagle kanalen med skog bak seg. Det er ikke så lenge siden den var en samling forblåste skur, men nå vokser den raskt, for Argentina satser, de skal nemlig ha tilbake Falkland øyene.

Sjøløver er noen krangelfanter

Sjøløver er noen krangelfanter


De heter forresten Malvinas, bare så dere vet det, og Ushuaia er hovedstaden i Malvinas. Det er bare England som ikke har skjønt det.

Tierra de Fuego, Ildlandet, et litt sært navn. Det ble kalt det av Magellan fordi urinnvånerne hadde tent mange bål langsmed stranda da han seilte forbi.
Han var den første som seilte jorda rundt, og han rundet kontinentet ved å seile gjennom det stredet som går mellom Patagonia og Ildlandet. Han dro fra Spania med 230 mann og fem skip, men bare et skip med 17 mann kom fram.

Første båt rundt jorda

Første båt rundt jorda


Magellan var ikke blant dem. Han ble drept da han forsøkte å erobre Filippinene. Stredet han seilte gjennom heter i dag Magellanstredet. I dag tar man bussen. Den krysser stredet på en ferge,og så durer den videre sørover.

Nordenden av Ildlandet består av en enorm tørr og kald slette. Her finnes det bare noen små elver, for sjøene blir aldri så fulle at de renner over kanten. De fylles opp og tørker ut til noen hvite saltflekker. De eneste som trives her er noen forpjuskede sauer, og så guanachoer, naturligvis. Sauefarmene ligger spredt, for beiene er temmelig magre. De kalles estanciaer, det lyder fint, men man skal være litt barsk for å bo her.

Home on the range

Home on the range

Man passerer en søvnig grensepost og er i Argentina. Det bærer videre over Rio Grande, som ikke er så grand, og man durer videre sørover. Så skjer det noe – trærne kommer. Det begynner som busker, men blir snart solid skog, og landskapet blir frodig igjen. Så klatrer bussen over et fjellpass og ned mot havet igjen. Vi er ved Beagle kanalen, og kjører inn i Ushuaia.

Det har bodd folk her i 10 000 år. De levde av fiske og jakt, og hadde tilpasset seg det barske klimaet. Men da de hvite kom, gikk det fort nedover med dem. Nykommerne startet med hvalfangst og selfangst, og deretter sauedrift. Det var ikke meningen å utrydde eller fordrive urinnvånerne, men de mistet mye av næringsgrunnlaget da de dyrene de levde av delvis forsvant, og de ble offer for sykdommer som kopper, meslinger og tuberkulose.

Her bodde det folk

Her bodde det folk


Det var fire hovedgrupper av dem. Kaweskarene bodde i sørlige Patagonia. Det lever ennå noen få av dem i det vesle stedet Eden. Manekenk bodde helt på sørspissen av Ildlandet. De gikk etter hvert opp i en større gruppe, Shelk’nam, som bodde nordenfor på de store slettene og levde av jakt på guanacoer.
I sør vest bodde Yamana, de levde av fiske og fangst av sjøløver. De bodde langs Beagle kanalen og på Navarino øya, nesten helt ut mot Kap Horn.
Borgerskapets diskrete sjarm

Borgerskapets diskrete sjarm


På tross av kulda hadde de nesten ikke klær, men isolerte seg ved å smøre seg inn med selfett, og varmet seg ved bål som de aldri lot slukke. De hadde bål selv i kanoene sine. Det er først og fremst disse som har gitt navn til Ildlandet.
De er ikke helt borte. Like ved Puerto Williams lever det enda noen Yamana, selv om de har blitt litt oppblandet. I byen Rio Grande lever det også noen Shelk’nam.

Ikke bare menneskene, men også naturen har hatt en hard tørn her. Hensynsløs drift og branner har redusert skogen, men det er mye igjen, og ny skog gror opp. Både guanachoer, sjøløver og pingviner ble ofre for hensynsløs jakt, men de har overlevd, og er i dag på vei tilbake.

Enda godt det er bål i kanoen

Enda godt det er bål i kanoen


Det er sommer i sør, men den minner ganske mye om en norsk sommer, eller kanskje høst. Ushaia ligger på 55 grader sør, mens Oslo ligger på 60 grader nord, så det burde vært varmere her og kaldere i Oslo.

Men Norge har sentralvarme, vi har Golfstrømmen, mens Ildlandet har den iskalde Humbolt strømmen.

Lufta er derfor kald, og det merker man om natten, men når sola kommer, blir det fort varmt, for den tar kraftigere her.

Imidlertid har vi en ting til felles, surt regn. Jeg fikk en prøve på det da jeg dro ut i nasjonalparken. Her slutter veien, og her slutter også Argentina. Skogen fortsetter videre inn i Chile, men det bor få mennesker der.

Grov skog ved  verdens ende

Grov skog ved verdens ende


Yamanaene padlet rundt i disse farvannene med sine oppvarmede kanoer.

De fisket og jaktet på sjøløver, dessuten samlet de skjell. Men de er borte, bare noen hauger med skjell ligger igjen etter dem. På trærne vokser det en type sopp som de også brukte, den kalles indianerbrød, men i dag er det ingen som spiser den.

Men det var nok med kalde netter og våte føtter. Jeg var kommet til slutten, og da finnes det bare en vei å ta – tilbake. Jeg skulle nordover til varmen igjen.

Men – Hei!
Det er jo straks påske, og dere må ikke glemme påskekrimmen

Svart kjemi
En grøsser om terrorisme og biologisk krigføring

Etterforsker Børde får en fillesak, en brann på biokjemisk institutt. Men så begynner personellet å forsvinne, og rottene viser seg i gatene.

Papirutgave kr. 200 E bok 16,03€

Tilgjengelig på:
http://www.kolofon.com/nettbutikk

Og så til slutt – jeg hadde lovet dere en fortelling. Her kommer den, men det blir litt kort, for bloggen er så lang. Den er temmelig grøssen, men det er jo påske –

Stans bilen

Å løpe er som en drøm. Man piner fysikken helt til den banker på bevisstheten og sier stans, stans, det er nok. Men bevisstheten svarer, enda litt til, enda litt til. Så glir de to fra hverandre og kroppen får lide alene, verkingen i bena, regnet mot fjeset, de såre lungene, alt dette blir noe som angår den og ikke meg. Så går bevisstheten sine egne veier, først i takt med åndedrettet, hold ut, hold ut, hold ut. Så beveger den seg videre, og det kommer rare tanker fram, forvridde og uforståelige, brokker av dagene som har gått, problemer som må løses, men bare går rundt seg selv. Jeg skyver dem bort og går inn i nye, rare tanker.
Jeg stanser, og med ett er de to koblet sammen igjen. Regnet prikker mot ansiktet, men mindre nå, det har nesten holdt opp. Drakten er våt og guffen å ta på, men inni er den varm, jeg fryser ikke. Lungene er såre, men ikke på en vond måte. Jeg føler meg tilfreds med kroppen. Ingen rare tanker mer.
Har jeg sett den veien før? Jeg har jo løpt her ofte. Jeg klarer ikke helt å få grep på det, men veien frister. Den er uten lys, som en mørk slukt inn i skogen, men det går an å løpe der når øynene har vendt seg til mørket. Jeg står og nøler, det er som om det ligger en voldsom beslutning foran meg. Så tar jeg meg sammen og skjeller ut meg selv. Kutt fantasien nå. Jeg tar de første stegene og er inne i mørket.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til Verdens ende

  1. Hallo Arne! Det er så moro å følge deg! Jeg har prøvd å sende deg en mail. Kunne du tenke deg å ha en påskekrim i Amta? Tenkte på innerste rommet som jeg fikk. Trenger raskt svar! Her eller på ann.t.ford@amta.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s