Det bar nordover. Fra Punta Arenas er det ikke langt til Argentina. Man passerer grensen og er på pampas, den sørligste delen. Jeg håper virkelig den nordlige delen er frodigere, for vi kjørte gjennom et landskap som rett og slett var plenty of nothing.
Det var mil på mil med knusktørr slette dekket med tuster av stivt gras, eller noen grå, støvete busker. Allikevel var det guanachoer, njanduer og noen pjuskete sauer. Det er altså noe som overlever her også, men jeg skjønner godt at kondorene har gode dager.
Nåvel – ferden gikk videre og mørket kom. Gjennom vindusrutene så jeg at vi passerte noen byer, så det var litt liv. Først neste morgen, da lyset kom tilbake, kunne jeg betrakte landskapet igjen, og hokus pokus, vi var mellom frodige fjell og brusende bekker.
Det var Andes fjellene som tok imot oss.
Regnbue over Andes
Vi klatret og klatret, men landskapet var ikke dramatisk. Vi flatet ut i en bred dal, og kjørte langsmed en stor sjø. Så passerte vi grensen og var i Chile igjen. Vi hadde passert fjellene litt nord for der jeg var tidligere, og jeg hadde kunnet se vulkanen Osorno hvis været hadde vært bedre.
Tilbake i Puerto Varas. Byen var nesten blitt en gammel kjenning, men jeg ble ikke lenge. Det ble direkte buss til Santiago, enda en natt på veien, og ankomst tidlig på morgenen. Jeg var merkelig nok ikke særlig trøtt. Jeg tok inn på det røde huset og bevilget meg en hviledag.
Langsmed Stillehanvet
Neste morgen bar det videre. Vi forlot Santiago og reiste gjennom et halvtørt landskap som snart ble tørrere. På venstre side bruste stillehavet i lange dønninger inn mot stranda, men det ga ikke fra seg noe fuktighet, så her var det ingen regnskog. Utover dagen ble det mindre og mindre vegetasjon, og ved solnedgang var vi på vei inn i verdens tørreste ørken, Atacama.
Men jeg ble snytt for den. Da dagen grydde var vi gjennom den tørreste delen og på vei inn i Calama, som er en oase i Atacama, men ørkenen har mistet litt av grepet her, så det er noen busker og grastuster.
Stein som ble til overs
I selve Atacama regner det aldri, i Calama har man hatt to regnvær på ti år. Det siste var for noen måneder siden og livet nok opp, men det er ikke det som gjør Calama grønt, det er elven som kommer ned fra fjellene.
Calama er en av de oasene som Incaene brukte på veien sørover. De prøvde å ta alt, men fikk juling av Mapuchene. Senere kom spanjolene samme vei, og fikk juling i tre hundre år, før de endelig kunne fortsette helt til verdens ende.
Arvekobberet
Calama er Chiles økonomiske motor, og grunnen til det er det store hullet i fjellet. Her ligger verdens største kobbergruve. Den heter Chuquicamata og er eid av gruveselskapet Codelco. Den startet opp i 1914 og var eid av amerikanske selskaper helt til 1969, da kjøpte Chile 51% av aksjene. To år senere fikk Chile en marxistisk president, Allende, og han nasjonaliserte likeså godt hele greia. Allende satt ikke så lenge, men ble styrtet i et blodig kupp. Kanskje nasjonaliseringen var en av grunnene til kuppet.
En jevn strøm
Men hvis det tidligere eierne gned seg i hendene, fikk de en rask blåmandag. Den diktatoren som tok makten, Pinochet, ga ikke selskapet tilbake. Man kan være blodig diktator og fascist, men man gir ikke fra seg arvekobberet.
Vanligvis regner man 50 års levetid for en kobbergruve. Men Chuquicamata har holdt på i snart hundre, og det er kobber nok til hundre år til, men det kommer naturligvis an på hvor mye man tar ut.
Dvergene i Kzad dum utvant mithril, men de gravde for dypt og vekket opp redsler fra verdens urtid. Vi får håpe at dette ikke skjer i Chuquicamata, men hvis det er noen troll i fjellet så må de snart begynne å røre på seg, for det er litt av et høl.
Det er et såkalt dagbrudd, et krater som er fem kilometer bredt, tre kilometer dypt, og en kilometer dypt. Man står på kanten og blir svimmel. Det er verdens største menneskelagde høl, og de graver stadig dypere. Men for å ta ut resten av kobberet skal de nå begynne å grave ganger og sjakter, og kobberet skal ut med transportbånd, ikke med lastebiler som i dag. Så hølet blir vel liggende, og fremtidens generasjoner kan spekulere over om det har vært ufoer på ferde.
Man bruker grov redskap, lastebilene har dekk som er tre meter høye, og de kommer i en jevn strøm opp fra hølet. Fjellet inneholder bare en prosent kobber. Det er ikke så galt, for lønnsomhetsgrensen ligger ved 0,66. Men de utvinner 1500 tonn hver dag, og det blir 150000 tonn stein. Steinrestene blir tippet i noen enorme hauger som de kaller ”kaker”, og de er i ferd med å begrave en hel by.
Se opp for spøkelser
Det ligger nemlig en by like ved gruven, en by uten mennesker. Det er en spøkelsesby, men den ser fremdeles pen ut, for de siste flyttet i 2008. Byen ble gitt opp fordi gruven var kommet for nær, og forurensningene hadde blitt for store, dessuten skulle man tippe stein der. Det må ha vært en fin by en gang, samfunnshus, idrettshall og kirke. Den var ikke så liten, for den var for gruvearbeiderne, og i selskapet jobber det 16000 mennesker med stort og smått. Nå bor de fleste i Calama, i serieproduserte rekkehus som ser ganske pene ut.
Dette er altså Chiles økonomiske motor. Chuquicamata er ikke den eneste, for det er drøssevis av gruver i ørkenen, spøkelsesbyer også, for Chile har hatt en boom før, da var det salpeter fra ørkenen som var det store.
Grov redskap
Kobber er for Chile hva olje er for Norge, og begge deler er litt vill vest. Man utvinner mer og mer, og Nordsjøen vil vel ikke vare så mange år til. Det er mer å ta av i Chuqicamata, men alt må ta slutt, eller vil det? Egentlig må man bare gå over til fattigere forekomster, men hvis kobberinnholdet faller til halvparten, må man gjennom dobbelt så mye stein, og til slutt blir det dyrt. Det gjelder alle råvarer som man tar opp fra bakken. Kobber er ikke så knapt, da er det verre med olje og fosfat. Til slutt blir det for dyrt, og forbruket må gå ned. Da spørs det om vi er forberedt på det.
Romerne gikk på en slik smell. Romersk jernproduksjon var på høyde med det man hadde i 1820, men det varte ikke. Det ble ikke mangel på jern, men på energi, som den gangen var trekull. De avskoget hele middelhavsområdet, særlig Spania, hvor de utvant – kobber.
Men om dette er fremtid eller ikke, så er det nok av fortid i området. Ørken eller ikke, dette er gammelt kulturland, og de har utvunnet kobber i tre tusen år.
Jeg skal kikke litt mer på det.
Men dere – ærlig talt, nå kan dere ikke somle lenger.
Dere risikerer jo å møte påsken uten krim.
Så derfor –
Svart kjemi
En grøssen historie om terrorisme og biologisk krigføring
Etterforsker Børde får en fillesak, en brann på biokjemisk. Men så begynner personellet å forsvinne og rottene viser seg i gatene –
Papirutgave Kr. 200 + porto E bok 16,03€
Tilgjengelig gjennom
http://www.kolofon.com/nettbutikk
Men til dere som ikke får somlet dere til å bestille en bok:
Her kommer neste del av «Stans bilen»
Jeg ser veien så vidt, men det er mer føttene enn øynene som leder meg. Det er som om jeg drømmer meg innover i et tomrom. Det drar meg, men fortsetter å skremme meg. Veien blir lang, og det virker som om tiden strekker seg ut og ikke eksisterer mer, jeg er i en tredemølle, på en vei som ikke er en vei, men bare et rom jeg eksisterer i. Gradvis blir mørket borte, og erstattes av et slags lys, men jeg ser ikke mer av den grunn, jeg behøver ikke å se, kroppen arbeider seg automatisk fremover, og jeg bare er.
Så skjer det, et sterkt lys bak meg, hvinende bremser, og så kommer støtet, men det gjør ikke vondt. Jeg svever, svever, og befinner meg på skogbunnen. Det lukter rå mose. Så blir det stille, bare hjertet dunker videre, men det blir svakere og svakere.
Lyset er der fremdeles. Jeg prøver å reise meg opp, men klarer det ikke. Jeg ligger på skogbunnen med nesa i mosen og føler meg underlig fraværende.
Noen reiser meg opp, og jeg er på bena igjen. Jeg ser inn i et fjes som ikke er noe fjes, øynene mine har visst ikke vendt seg til lyset, og jeg får ikke grep på noen ting, men kroppen lystrer meg, og vi går sammen mot bilen. Jeg skyves inn i baksetet. Så smeller døren igjen, og jeg hører motoren starte.
Det er flere i bilen. De sitter tause og bleke ved siden av meg. De ser rett frem, det gjør jeg også, jeg har en merkelig følelse av ikke å være til stede. Kroppen min er langt borte, jeg merker den nesten ikke. Jeg burde da ha vondt etter å ha blitt kjørt på og kastet ut av veien? Men jeg kjenner ikke noe. Det er som om jeg løper fremdeles, og kroppen bare er der et sted.
Jeg ser fremover. En skikkelse sitter bak rattet, han som kjørte på meg, og tok meg med – til et sykehus? Jeg må jo være skadet. Han kjører fort, kanskje for å rekke frem i tide, men det er ikke nødvendig, jeg kjenner ingen ting, jeg er like hel. Jeg ser meg rundt, de bleke ansiktene ved siden av meg, min egen kropp. Den er som den skal være, men jeg må se på meg selv for å vite at jeg er.
Farten øker. Jeg føler veien rase forbi under hjulene, bilen duver lett, svever nesten. Det går da alt for fort? Jeg lener meg fram, prøver å henvende meg til sjåføren, men han sitter der som en steinblokk, en maskin. Jeg ser på de andre i baksetet, de ser ikke meg, bare duver lett med hodene i takt med bilens bevegelser. Langt der fremme aner jeg et svakt lys. Jeg må få han til å stanse. Jeg griper etter jakken hans for å få han til å høre på meg – men?
Det er ingen der, bilen kjører av seg selv, men den er ikke ute av styring, den går rett fram, fortere og fortere. Jeg ser meg om i panikk, nå oppdager jeg hvem jeg kjører sammen med, en kvinne og et barn, men de er tause, reagerer ikke.
Stans bilen – stans stans!
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 