Uyunikum

Hu hei! Det er friskt og lett. Lufta er tynn og kald, selv om det blir litt varmere midt på dagen.

Grensestasjonen

Auget ler, men foten dansar ikkje, for det er farlig i denne høyden. St Pedro ligger på 2500 meter, men vi snegler oss opp til 4300. Der blir vi lempet av bussen og venter på videre transport.

Men først må vi gjennom grenseposten. Vi skriver skjemaer, viser pass, og så er vi i Bolivia. Vi krabber inn i en terrengbil og så bærer det innover mot Uyuni
Veien går over fjellet, men – vei og vei. Her er det vei hvor det trengs, men i lange strekninger er det bare å kjøre over vidda. Det er en tørr grusslette, og veibanen er nesten bedre der hvor det ikke har kjørt noen før.

Uendelig over vidda

Rundt oss stiger toppene til 6000 meter. Landskapet er åpent med brede daler. Fjellene er nakne og ligner abstrakte skulpturer, men noen er klassiske vulkankjegler, av og til med snø på toppen. I det fjerne ser vi en vulkan som det stiger røyk fra, som den vil gi oss en advarsel – vi sover ikke. Fargene går i rødbrunt, med noen lyse flekker som viser at det er svovel i grunnen. Vegetasjonen er sparsom, men noen gresstuster holder lamaene og vicunjaene i live. De blir kalt Pajo Bravo – modig gress. Folk er det lite av, vi stanser av og til ved noen lave adobe hus for å spise eller for nødvendige ærend.
Vi har to biler med til sammen elleve deltakere. Sjåførene er lokale folk, de kjenner fjellet, og tydeligvis alle som bor her, men de snakker bare spansk. Høyden er plagsom for noen av oss, men ikke for meg, jeg er bare litt kortpustet, men vi tygger coca blader for å holde hodepinen borte.

Fire down below

Vi stanser ved Laguna Verde, som ikke er så grønn lenger, men det skyldes støv fra slettene, ikke forurensing. Den er grå, men det er et imponerende fjell bak den, og flamingoene vasser rundt som dekorative fargeflekker.
Så kommer vi til de varme kildene, og de er hissige. Dampen freser opp fra bakken og lukter svovel. Noen av hullene er fulle av boblende mudder.

Laguna colorado

De ser ut som en prøvesmak på helvete. Jeg balanserer forsiktig mellom dem og lurer på om faen vil jeg skal falle i hullet til høyre eller til venstre. Resultatet ville bli det samme, og jeg liker ikke å tenke på det, så jeg holder stram balanse på tross av høyden og svoveldampene.
Kvelden nærmer seg og vi stanser ved et herberge. Vi er ved Laguna Colorada, den fargede lagunen. Farge betyr her hvitt salt og vann som er knall rødt. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke, men effekten er overdådig. Jeg har aldri sett noe lignende.

La linda llama llamada Laila

Vi stifter nærmere bekjentskap med dyrelivet, en liten lama som tripper rundt i herberget og ynker seg. Den er en kopp lama, den har mistet moren sin og får melk av en kopp. Lamaer er rett og slett søte, selv de store, men denne slår alle rekorder. Lange slanke ben og lang hals, dekket med kritthvit ull, og noen øyne som har dette litt søvnige, filosofiske kamelblikket. Jeg døper den La Linda Laila, det må da være et passende lamanavn. Det stakkars dyret tjener til sitt eget opphold som fotomodell. Det koster fem kroner per bilde, og det er billig. Midt på natten skal jeg ut i et nødvendig ærend, men må klappe lamaen på veien. Den er utrøstelig, og vil bli med inn på rommet. Men akkurat det går ikke, en lama er litt mye å ha i senga.

Adobe hus på vidda

Neste dag, videre innover mellom vulkanene. Vi passerer noen laguner til, men ingen kan måle seg med Colorado. Bilen punkterer, men det hefter oss ikke så mye, og på kvelden kjører vi inn i Uyuni.
Vi er nesten ved målet, men må først overnatte i byen. Uyuni har dette lyse og åpne preget som de andre byene i omegnen.

Det var en gang

Gatene er brede og husene lave. Folk ser værbitte ut, og damene går med bowler hatt og en haug med fargerike skjørt. Her lever etterkommerne etter Incaene, det er nesten ikke et vestlig fjes å se.
Neste dag starter med et trist syn. Det er en jernbanekirkegård, med lange rekker av rustne vrak. Trafikken har stort sett blitt overtatt av bussene, og det må sies at de er både effektive og komfortable, så den delen er ikke noe å klage på, men – Noen steder satser man på jernbane, i Europa, Japan og Kina. Kanskje denne trenden når Andes regionen også.

Verdens salt

Men tårene tørker fort, for vi nærmer oss reisens høydepunkt, verdens største saltsjø. Landskapet blir stadig hvitere mens vi kjører, og noe lyser der fremme. Det er Salar de Uyuni.
Saltsjøen er blendende hvit og nesten uendelig. I det fjerne skimter vi noen blå fjell, men ellers er det bare hvitt, hvitt og hvitt, med en knallblå himmel som hvelver seg over oss.

Her bruker man ikke solbriller for å være fancy, men for å berge øynene. Det er verre enn påskefjellet, for vi er på 3500 meter, og det er flust med UV stråling, selv om vi er et stykke unna ozon hullet. I utkanten av sjøen utvinnes det salt,

Et hotell av salt

Det er ingen storindustri, bare folk med spader og lastebiler. Noen steder strømmer det opp vann som legger seg som små pytter utover saltflaten. Vi smaker på det, det er godt og salt, men ikke slik at det brenner tunga.
Et stykke ut på sjøen ligger salthotellet, en bygning som er oppført av saltblokker. Det går an å overnatte der, men vi spiser bare lunsj.

Ikke salt på bordet, men i bordet

Vi spiser av saltbord og sitter på saltstoler. Så er det tilbake til Uyuni. Vi forlater sjøen og verden blir grå igjen.
Selskapet splitter seg, noen blir i byen og tar bussen til La Paz, mens vi andre skal tilbake til St Pedro.

Incaene var her også

Avreisen blir forsinket fordi bilen må fylle bensin, men bensinpumpene fungerer ikke fordi strømmen er gått. Vel vel – forrige natt ramlet senga mi sammen, så det skjer jo ting, men man får ta det med humør.
Vi kjører mesteparten av natta og får bare noen timers søvn. Vi er på grensen klokken ni om morgenen. Vi hopper inn i bussen og kjører vi ned til varmen igjen. Jeg går til hotellet for å sove ut, men jeg har nesten lyst til å dra tilbake igjen.

Men så – fortellingen

Hold dere fast i stolen –

Det er blitt lyst. Jeg må ha sovnet allikevel, og alt dette rare har bare vært en drøm. Jeg går inn på badet og tar av meg klærne. Så sjekker jeg hele kroppen, men ikke et sår, ikke en skramme. Jeg begynner å slappe av. Det har bare vært en drøm, en forferdelig drøm, men nå er den over.
Jeg går inn på kjøkkenet og setter over kaffen. Langsomt slurper jeg den i meg, men det er som om den ikke er der, den smaker ingenting, er ikke varm en gang. Jeg setter den forbauset fra meg og ser meg om. Kjøkkenet er som det skal være, ryddig og pent. Utenfor er det lyst, men det er ikke sol. Jeg ser naboen klippe plenen, det gjør han hver søndag, altså må det være søndag.
Er det riktig? Når la jeg ut på løpeturen? I går, men det var da ikke lørdag? Jeg blir helt forvirret, klarer ikke å holde rede på hvilken dag det er. Jeg må ut og spørre han, kanskje er han kommet ut av rytmen.

Døren går opp, nesten av seg selv når jeg tar i håndtaket. Den må ha stått åpen i hele natt. Jeg stiger ut og står på trappen, ser meg om.
Det er ingen i hagen tvers over, han har vel gått inn igjen. Kanskje skulle jeg ringe på og spørre, men jeg kvier meg for det, litt tåpelig å komme med slike spørsmål. Jeg snur og går inn igjen, men akkurat i det døren lukker seg, ser jeg noe rart.
Det er en mann som hadde kommet nedover fortauet. Nå står han rett foran oppkjørselen og stirrer på døren. Uttrykket i fjeset hans er urimelig tåpelig. Jeg blir ergerlig og åpner døren igjen.
Det er som om han skvetter når døren går opp, han virker nesten skremt.
– Hallo, sier jeg
Han svarer ikke
– Hallo!
Jeg smeller døren bak meg, vil gå ned og gi han en lærepenge. Men han er borte. Halvt skjult av hekken ser jeg at han løp nedover gaten. Jeg blir stående og se etter han. Det var en merkelig oppførsel. Jeg går inn igjen med en urolig følelse.
Jeg blir sittende ved kjøkkenbordet, helt forvirret. Glem det, sier jeg til meg selv, han er en idiot, og egentlig er det jo ganske morsomt. Men hvorfor hadde han løpt?
Jeg får ikke noe fornuftig ut av det, og det er som om en grå tåke siger inn over meg. Jeg tusler inn på soveværelset og legger meg på sengen, jeg er ikke trett, men allikevel utmattet.

Jeg må ha sovnet igjen. Jeg våkner opp, men er bare halvveis i virkeligheten. Allikevel føler jeg at det foregår noe rart i huset. Jeg retter meg opp og ser at jeg har joggedrakten på meg fremdeles, men det er noe annerledes med den. Store mørke flekker over magen og brystet. Hva i alle dager kan det være?
Så hører jeg lyder ute fra gangen. Jeg blir plutselig livredd, får en følelse av at noen andre har tatt huset i besittelse, og at jeg ikke lenger hører til her. Jeg reiser meg langsomt, så tar jeg mot til meg og åpner døren.
Et menneske står i den andre enden av gangen, ved døren til stua. Han skvetter til og ser vantro mot meg. Jeg puster lettet ut. Det er jo broren min, Han har låst seg inn, han har jo nøkkelen. Men det virker som om han ikke ser meg, selv om han stirrer mot meg.
– Hallo, sier jeg – Hallo?
– Han reagerer ikke, bare stirrer. Så rister han på hodet og går inn i stua. Noen snakker der inne, jeg hører at det er kona hans.
– Hva var det for noe, Jakop?
– Nei, ingenting.
– Du ser så rar ut.
– Vel, soveromsdøra gikk opp.
– Av seg selv?
– Ja, det må ha vært trekken.
– Jaja, vi er vel begge litt opprørte i dag.
Jeg går inn i soverommet igjen, helt forvirret. Jeg setter meg på senga og klarer ikke å konsentrere meg om noen ting. Så hører jeg at det rasler inne i stua. De snakker lavt sammen. Hva er det som foregår? Dette stemmer ikke. Jeg reiser meg og går ut på gangen igjen. Der hører jeg dem bedre.
– Du, denne vasen er da aldeles forferdelig.
– Ja, han hadde litt rar smak, men han kunne kjøpe fine ting også. Se på dette lille bordet.
– Joda, ikke min smak, men egentlig ganske flott – hvis man liker sånt, da.
– Vi får vel la det stå.
– Ja, naturligvis. Det var papirene vi kom for.
– De må være på arbeidsværelset hans.
Hva er det de driver med? Det er broren og svigerinnen min. Skal de plyndre huset? Jeg blir med ett rasende og går inn i stuen. Døren knirker når jeg åpner den. De skvetter begge to, stirrer mot meg, men det virker ikke som om de ser meg.
– Ærlig talt, sier jeg, hva er det dere driver med?
De svarer ikke, bare stirrer. Jeg blir usikker, vet ikke hva jeg skal gjøre. Så trekker broren min på skuldrene.
– Det er bare trekken, sier han.
Jeg vakler inn på soveværelset igjen. Jeg setter meg på sengen, men det er som om jeg bare er en grå skygge. Svakt hører jeg dem rasle videre inne i stua, men jeg får meg ikke til å gå inn for å kjefte på dem. Det er som om alt initiativ renner ut av meg, og jeg synker sammen inne i meg selv. Jeg bare er, jeg lar ting skje. Så kommer døsen over meg igjen, og alt viskes ut.

Reklame