Bussen klatrer og klatrer Vi passerer 4000 meter, og fremdeles bærer det oppover. Så flater det ut, og vi kjører inn over rødbrune vidder, ispedd noen tuster med modig gress. Fjell dukker opp og forsvinner bak oss, vi passerer sjøer som er intenst blå, av og til med hvite bredder av salt. Så er det en grensestasjon, og vi er i Argentina.
Ned under skyene
Det bærer videre over en blendende saltsjø, Salina de Cauchari. Veien stiger opp mot en fjellkam og vi begynner nedstigningen til slettelandet. Foran oss ligger en dal, fylt med skyer som om noen hadde stappet bomull ned i den. Det blir bratt, veien går i sikk sakk, og vi kryper under skydekket. Dalen blir langsomt grønn, og når vi flater ut på slettelandet, er det frodig rundt oss. Vi kjører inn i Salta, en grønn og pen by.
Salta er et pent sted
Incaene dyrket solguden Inti, gudekongen Virachoca og modergudinnen Pachamama. De var sivilierte folk, men av og til ofret de mennesker. De var ikke slaver eller krigsfanger, det var barn av overklassen. De ble nøye utvalgt og gikk gjennom diverse seremonier. Så ble de bedøvet og begravd på toppen av et hellig fjell. Der ble de liggende i fem hundre år til arkeologene gravde dem opp og plasserte dem i et museum i Salta, På grunn av høyden og kulden er de godt bevart, det ser ut som om de kunne åpne øynene når som helst.
Inca skatter
Barbarisk? Vel, Incaene trodde at de ble tatt opp i gudenes verden, så det var godt ment – på en måte.
Det finnes også et annet museum i Salta, det er privat og inneholder krukker, metallgjenstander og tekstiler fra de forskjellige indianerkulturene. Noen av tekstilene er over tusen år gamle, men har fremdeles friske farger. Det er også kobber og bronsegjenstander, for Incaene hadde nådd bronsealderen, selv om de for det meste brukte stein.
På bussen igjen, vi kjører sørover, og landskapet blir stadig tørrere. Dette er Pampas, den nord vestlige delen. Men nettopp i dette landskapet ligger det en oase, en vin oase.
Mendoza, hvem har hørt om den?
Alle som driver i bransjen, for argentinsk vin er på opptur, og det meste kommer fra denne byen. I tillegg er Mendoza en pen by. Det er grønt der, området rundt byen er gjennomvevd av vannkanaler, og det bugner av vinranker og olivenlunder.
Grønne gater i Mendoza
Men selve byen er også grønn, for nesten alle gater er kantet med trær. Den sentrale plassen har flotte gamle bygninger, og alt er rent og pent.
Men tilbake til hovedsaken – vin. Jeg dro ut til sentrum i vindistriktet, den lille byen Maipu. Her leier man sykkel og tråkker seg fra vingård til vingård. Landskapet er flatt og fylt med vinranker.
Bodegaene er store og moderne. Jeg valgte meg Trappiche, et av de kjente vinmerkene. Her kan man drikke vin direkte av tanken.
De edle dråper rislet ned i strupen og brakte humøret på topp – jeg kunne godt tenkt meg en svømmetur også –
Slurpe av kilden
Den største bodegaen, Giol, er nedlagt. Mendoza var en gang kjent for å produsere enorme mengder med billig vin, og mye av den kom fra Giol. Den er gigantisk. De sendte vin i en rørledning til en jernbanestasjon. Her ble den ble tappet i tankvogner og sendt til andre byer, hvor den ble tappet på flasker. Det var nesten som et oljeraffineri. Men utviklingen har gått en annen vei, nå er det kvalitet som gjelder, og mengdene er redusert. Argentinsk vin gjør det bra på verdensmarkedet, for den er virkelig god. Giol ligger der som et monument fra en annen tid.
Men bakom suser fjellene. Fra Mendoza er det relativt kort vei til Santiago i Chile – men for en vei, her kan man snakke om berg og dalbane.
Plass til litt vin
Veien opp fra Mendoza er relativt moderat, den klatrer jevnt og pent oppover dalen. På den andre siden, derimot, er det rene Trollstigen. Fjellene mellom de to landene er i verdensklasse, og dronningen er Aconcagua, Hun rager hele 6960 meter i været. Jeg tok meg en ekstra dag for å beundre henne. Vi busset opp i en stadig tynnere luft, og på 4000 meter steg vi av og fortsatte til fots.
Sikk sakk
Den snøkledde damen lå foran oss, flott innrammet av bratte fjellsider. Jeg passerte en hengebro og fant ut at jeg måtte ha spesialtillatelse for å gå videre. Men det fikk da være måte på byråkrati. Jeg kikket meg rundt – ingen vakter i sikte. Så jeg gikk videre, med hivende pust og uskyldig mine, helt til jeg måtte snu for å rekke tilbake til bussen.
Neste dag entret jeg bussen igjen, og denne gangen var det alvor. Det var farvel til Argentina. Vi passerte passet og grensestasjonen. Så sikk sakket vi oss nedover tørre daler inntil terrenget flatet ut, og vi var tilbake i Chile, i sankt Jakobs by. Jeg tok inn på det røde huset og bevilget meg en dag til å få igjen pusten, Jeg skulle langt av sted, ut over stillehavet til verdens navle. Der ventet kjempene på meg.
Men hei, folkens!
Sommeren er nær, selv om det er høst i Lima.
Dere trenger noe for å få opp temperaturen
Uanstendige betraktninger i grensesnittet mellom 24.og 25. juni
Nakne troll og sjampanje i blodet –
Er det da rart at man mister hodet?
Kr. 150 + porto
12,90 euro som E – bok
Tilgjengelig på http://www.kolofon.no
Men – så var det fortellingen. Nå kommer slutten – men går det bra, eller kanskje ikke?
Jeg er på veien. Bilen kommer. Jeg stiger inn. Farten øker. Så drar jeg i håndbrekket. Bilen stanser og lyset slukker. Jeg driver inn i et tett mørke. Så er det som om det hele repeteres, veien, bilen, lyset.
Jeg vet ikke hvor mange ganger den samme drømmen raser gjennom hjernen min. Jeg våkner brått og ser at det er blitt mørkt igjen. Jeg føler meg svak og utenfor. Den grå døsen henger ved, jeg blir ikke kvitt den. Jeg må komme meg i gang med noe.
Jeg blir stående en liten stund på gangen. Skal jeg lage mat? Nei, jeg orker ikke, er ikke sulten, ikke mett. Jeg er ingenting, føler ingenting. Jeg må da være sulten? Kanskje jeg er slik fordi jeg er helt utmattet. Jeg trenger å spise noe, men har ikke lyst på noen ting.
Jeg går inn på arbeidsværelset. Det har vært noen der. Javisst, det var broren min. Han skulle ha noen papirer. Hvilke, hvorfor? En mappe står framme. Det er den med de viktigste papirene, forsikring, fødselsattest, kjøpekontrakter, testamente – testamente?
Jeg leter gjennom mappen, og finner det meste, men testamentet er ikke der. Har han tatt det? Jeg klarer ikke å forstå det. Hva skal han med det?
Jeg går inn i stua. Jeg må tenke, forstå, men klarer ikke. Jeg skrur på TVen og de flimrende bildene dukker opp igjen. Det foregår et eller annet ute i verden, men det bare strømmer forbi meg. Jeg skrur opp lyden, men det blir bare en buldring i ørene. Jeg reiser meg og går inn på soveværelset.
Døsen kommer over meg igjen, og jeg holder på å drive bort. Svakt hører jeg TVen i stua. En ulykke –
En ulykke – ulykke – På mellomveien – en ulykke.
Jeg reiser meg, sitter på sengekanten. Jeg har fremdeles joggedrakten på meg, men nå er den blitt skitten, flekkete og opprevet. Jeg reiser meg, går mot speilet, men stanser. Jeg vet det. Jeg vet hva jeg vil se – og ikke se.
Døren lukker seg bak meg. Ute må det være kaldt, men jeg kjenner ingen ting. Jeg går langsomt nedover gaten, så fortere, og til slutt jogger jeg. Regnet pisker meg i ansiktet, men jeg kjenner ingenting. Jeg ser nesten ikke veien, alt er i en tåke, men føttene finner fram.
Jeg løper og løper, kilometer på kilometer. Så er den der, veien. Jeg nøler ikke, men svinger inn i den mørke tunnelen.
Jeg behøver ikke å løpe langt. Snart seg jeg lyset bak meg. Jeg går ut til siden, venter.
Bilen kommer glidende opp mot meg og jeg stiger inn. Den starter. Jeg er alene, sjåføren er ikke der, men jeg trenger han ikke. Jeg vet hvor det bærer hen.
Farten øker, øker og øker. Der framme ser jeg et svakt lys. Det blir sterkere og sterkere – og sterkere. –
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 