Det er natt og jeg sitter på flyplassen. Timene snegler seg mot midnatt og forbi, den blir ett, halv to – Så kommer det en beskjed i høyttaleren. Flyet fra Lima har landet. En skikkelse med hatt og ryggsekk kommer ut av porten. Hallo, Daniel!
Over kanten og ned i byen
Gutta er samlet igjen, og nå skal vi gjøre Andesfjellene. Vi praier en drosje og beveger oss inn mot sentrum. Så når vi kanten og stupdykker ned i byen. La Paz ligger i en dal som er så trang at man nesten blir svimmel. Sentrum og de offisielle bygningene ligger i bunnen, og jo lengre man kommer opp i lia, desto fattigere blir det. Byen ligner en skål fylt med røde mursteinshus. Den er ganske slitsom å bevege seg i, men det er lett å finne fram, for tyngdekraften bringer deg alltid tilbake til sentrum.
Cholitaene samler seg
Daniel har bestilt et hotell i sentrum, og der installerer vi oss. Så går ferden ut i trange, bratte gater, hvor chotiaene sitter ved sine boder, eller bare med varer spredd ut over fortauet. Cholitaer er maleriske, en haug av fargerike skjørt, sjal over skuldrene, to svarte fletter og på toppen, en bowler hatt. De vet hvem de er, for uten cholitaer stanser Bolivia. Drakten er tradisjonell, men i dag er den nesten blitt mote igjen. Bolivia har fått en indiansk president, Evo Morales. Han er en del av den nye demokratiske utviklingen som Sør Amerika har gått gjennom, og han har innført mange sosiale reformer. Urbefolkningen, som stort sett er Aymaraer, har tatt opp sin gamle identitet, og cholitaene er et uttrykk for dette.
Gate opp og gate ned
Gatelivet er heftig, turistene blir nesten borte i folkestrømmen, for det er marked over alt, en gate med klær, en annen med elektronikk, og så videre. En av gatene er reservert for souvenirer, men det er ikke billig skrot, det er førsteklasses håndverk.
Men vi skulle oppsøke fortiden, vi skulle til Tiwanaku, en begravd by på høysletta. Man regner med at den eksisterte fra 1500 før kristus til ca. 1200 etter, men den var stormakt fra ca 400 før til 800 etter. Hvorfor ble den forlatt? Den mest aksepterte teorien er at klimaet endret seg slik at landskapet tørket ut, og det intense jordbruket ikke kunne opprettholdes.
Over altiplano
Noen mener at Titicacasjøen trakk seg tilbake, og byen ikke lenger lå ved bredden, slik at økonomien gikk i stå. Andre mener at den ble invadert av Aymaraene, og at befolkningen måtte flykte. De skal ha hatt hvit hud og skjegg, og deres etterkommere er Chipaya folket i det sørlige Bolivia. En annen teori sier at etterkommerne er Uro folket som lever på flytende øyer i nærheten av Puno i Titicacasjøen. Men Aymaraene er sikre på at det var deres forfedre som bygget byen.
Beskyttet av de gamle guder
Tiwanaku er også blitt koblet sammen med Påskeøya, i alle fall mener Heyerdal at det er en forbindelse. Påskeøyas langører skal ha hatt lys hud, skjegg og rødt hår, slik som legenden beskriver Tiwanaku folket, og det finnes også kulturelle likheter. De statuene som er funnet, har lange ører og hendene på magen, slik som Påskeøya statuene.
Vi dro altså til dette rare stedet uten å ha noen teorier, vil ville bare suge inn stemningen. Veien gikk over høysletta, Altiplano. Den er stor og åpen med spredt jordbruk og beitende llamaer.
Ligner litt
Tiwanaku ligger i en dal med lave åser rundt seg. Gjennom dalen gikk Incaenes hovedvei, og den er der fremdeles. I byens storhetstid må det ha vært et intenst jordbruk her, for det var mange tusen innbyggere, kanskje så mye som 200 000.
Man har gravet ut flere templer, blant annet en enorm pyramide, Akapana pyramiden. På en plattform ved siden av ligger Kalasaya tempelet. Det er egentlig bare en åpen plass med et alter på midten. Det hadde ikke tak, for de dyrket solen. I det ene hjørnet ligger solporten, hvor guden Viracocha er avbildet. Han ble også dyrket av Incaene, og han blir dyrket den dag i dag.
Et stykke fra de andre ruinene ligger Pumapuku tempelet. Det har satt fantasien i sving, for noen av steinblokkene er kjempestore, en av dem er på hele 131 tonn, og den har kanskje blitt transportert 10 kilometer. Hvordan gikk det an?
Viracocha holder koken
Vi har vanskelig for å forstå at man kunne utrette slikt med bare håndkraft, så teoriene har blomstret. Var det små grønne menn i flygende tallerkener som hjalp til? Guiden vår mente at steinene måtte ha blitt kuttet med laser, men han var tydeligvis litt mye new age. Men det var ikke helt steinalder, de hadde bronse, laget av kobber og arsen. Noen av steinene i templene er bundet sammen med ankere av bronse, akkurat som i greske templer.
Tiwanaku er som Påskeøya, den ruger over sine hemmeligheter. Arkeologene krangler seg imellom, og vi vet ikke så mye, ikke en gang hva byen het den gang. Tiwanaku er det moderne stedsnavnet. Vi vet ikke om folket der hadde noe skriftspråk, i alle fall er det ikke funnet noe. Vi har bare legendene og det man finner i jorda. Tiwanaku er fremdeles innhyllet i historiens tåke.
Men vi skulle videre, nordover mot solen. Vi hadde tenkt å møte den personlig.
Men folkens – nå må vi ikke glemme litteraturen.
Uanstendige betraktninger i grensesnittet mellom 24 og 25 juni
Fire ungdommer på sankthansfeiring i skjæørgården. Men noe går galt. De kommer fra hverandre, går seg vill og mister klærne. Og det finnes mange rare ting i skogen.
Papirutgave 150,- + porto
E – bok 12,90 euro
Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no
Og så – fortellingen
– Nåvel, det er vel ikke nødvendig å fastslå det, det sier seg selv. Du ser de karene i svarte uniformer der borte.
– De – de –
– Det er politiet, helt riktig. De har visst fått øye på deg.
Han reiste seg halvveis opp og så seg tilbake. De tre mennene hadde stanset, men den ene pekte i retning mot han.
– Du får vel, tja, la oss tippe, åtte år for det der, skulle jeg tro. Jeg kan naturligvis si det helt nøyaktig, men det er ikke nødvendig, du oppfatter poenget, hva?
– Hvem er du?
– Ah, det er litt komplisert. Navnet mitt, ser du, bør helst ikke nevnes, og ikke se meg inn i ansiktet, det er ikke lurt. Nei, vi kan heller si at jeg kan hjelpe deg.
– Hjelpe meg?
– Mot en liten tjeneste, naturligvis.
– Kan du hjelpe meg ut av dette?
– Jada. Ojsann, nå har de bestemt seg der borte. Se, de kommer hitover.
– Hjelp meg!
– Fint, da sier vi det. Se der, de har visst ombestemt seg.
Han så seg tilbake igjen, og til sin forbauselse oppdaget han at politifolkene hadde snudd og var på vei tilbake mot hjørnet igjen
– Så vi har en avtale, hva?
– Hva er det du vil jeg skal gjøre?
– Ah, ikke så mye. Jeg skal hjelpe deg med det meste, men vi trenger en aktør.
– Hvem er du, en mafia boss?
– Haha, den var morsom. Det har faktisk ingen kalt meg før, selv om de har kalt meg mye rart gjennom tidene.
– Jeg stoler ikke på deg.
– Det var dumt, for meg kan du faktisk stole fullt og helt på.
– Jeg gjør ikke det, og nå går jeg.
– Ser man det. Da har vi kanskje ikke noen avtale?
– Nei.
– Det var da leit. Vel vel, da får vi sette ting på plass igjen. Se der borte.
Han snudde seg, og oppdaget at det hadde også politifolkene gjort. De var på full fart mot han igjen
– Nåvel, skal vi la dem ta deg? Det blir, ja, åtte år – noe slikt –
– Nei!
– Du vil tenke litt over det, kanskje? Nåvel, vi kan stanse litt, men ærlig talt, nå har jeg snart ikke mer tid til dette.
– De har – stanset igjen?
– Jo, men nå må du bestemme deg.
– Du kan få dem til å stanse?
– Jada, det er ikke det som er problemet. Men hva blir det til?
– Jeg – jeg – ja.
– Fint, da er vi enige. Og ta på deg det håndkledet igjen, du ser aldeles tåpelig ut.
Han kikket seg tilbake, men kunne ikke se politifolkene noe sted.
– Hva skal jeg gjøre?
– Nå, som sagt, ikke så mye. Du skal egentlig bare følge med på begivenhetene.
– Men -?
– Nå. Jeg har ikke så mye tid lenger. Du får alle instrukser av Gabriel. Han kommer der borte.
Det hadde dukket opp en stor hvit bil like nede i gaten, den hadde på en måte materialisert seg ut av luften. Den rullet langsomt mot dem og stanset ved fortauskanten. Han snudde seg igjen, men ble møtt av et blendende lys, så han måtte holde seg for øynene.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 