Verdens navle

P4036281_th

Verdens ensomste sted, verdens rareste sted. Te mano o Te Pitua, Rapa Nui, eller bare Påskeøya.
Jeg kom i rett tid – Når er det? Ikke vær dum, i påsken, naturligvis. Jeg ankom andre påskedag og ble møtt med hele sydhavets overdådighet av varme og blomsterduft. Det var grønt og frodig, hawairosene lyste langs veikanten og alle kvinnene hadde en blomst bak øret, ikke fordi at de trengte det, for jeg har sjelden sett så mye eleganse på en gang.

Havet står på

Havet står på

Øya er vakker, og det er menneskene også. Det ånder av fred og harmoni – men det ligger mer gjemt under bakken. Påskeøya har en dramatisk historie, som blir enda mer mystisk fordi den fremdeles gjemmer på hemmeligheter. Vi kan ane hva som har skjedd, vi kan lage teorier, men vi vet ikke egentlig. Legendene forteller om konflikter og omveltninger, storhet og fall, Forskerne tror på noen legender og tviler på andre, mens de graver i jorda etter bevis for sine teorier, men heller ikke de er enige.

Myke vulkaner

Myke vulkaner

Jeg var i ”hovedstaden”, Hangaroa. Her bor alle innbyggerne. Helt fram til 70 tallet var det forbudt for folk å forlate området, mesteparten av øya var leid ut til et privat selskap som drev med sauedrift. I dag er mesteparten av øya en nasjonalpark, for turismen er viktigere enn sauer, og nå er det ville hester og noen kuer som gresser på de frodige beitene. Det finnes også ville høner og katter, men jordbruket er konsentrert omkring Hangaroa.

Rano Kau

Rano Kau


Etter å ha sjekket inn på hotellet bar det til fjells. Jeg besteg Rano Kau, en utslokt vulkan like ved Hangaroa. Den har et enormt krater med en innsjø. Her vokser tortora siv som de lager svømmeflottører av.
I gamle dager var det et viktig politisk sentrum her oppe. Hvert år ble det holdt en konkurranse for å kåre en fuglemann, som ble øyas hersker. Hver klan stilte med en kandidat, og konkurransen var tøff.
En svømmetur ut hit?

En svømmetur ut hit?


De måtte klatre ned et stup på 400 meter og svømme med flottør to kilometer ut til en liten øy hvor ternene kom for å ruge. Der lå de i huler og ventet på fuglene. Den som kom tilbake med det første egget ble årets fuglemann, men noen ble også liggende i ura eller på havets bunn, hvis de ikke ble slukt av en hai.
Helt oppe på kraterkanten ligger seremonilandsbyen Orongo, den består av lave hytter bygd av stein. Herfra startet konkurransen, og det var fargerike seremonier med mange tilskuere.

Fuglemenn ved Orongo

Fuglemenn ved Orongo

Påskeøya er ikke stor, man sykler over den på et par timer. Jeg tråkket meg langs kysten til Rano Raraku, kjempenes fødested. Her ble de hogd ut av fjellet, og fremdeles står de i fjellskråningen. Noen er halvveis hogd ut, noen er reist ved foten av steinbruddet for å hogges ferdig, og noen var under transport til de plattformene de skulle stå på. Til sammen er det 320 statuer, men i tillegg kommer det 350 som allerede var reist på plattformer. De varierer i størrelse fra to meter til en kjempe på 21 meter, den ligger i fjellveggen og ikke er ferdig. Den største av de som står på plattform er ti meter høy.

Blinde kjemper i ura

Blinde kjemper i ura


I tillegg har mange av dem hatt en ”hatt” eller hårtopp på hodet, denne er laget av rød stein og veier like mye som to elefanter.

Man kan bare stå og måpe mens man rister på hodet – hvordan i alle dager klarte de dette på en så liten øy? Hva var vitsen, og hvorfor sluttet det så brått?
Legendene forteller om en borgerkrig mellom to folkeslag på øya. De som reiste statuene ble kalt langører, for de forlenget øreflippen ved å lage hull og sette inn en plugg. Det kan man se den dag i dag, for statuene har slike ører. De andre ble kalt kortører, og de gjorde til slutt opprør på grunn av tvangsarbeidet. Det ble en borgerkrig som nesten utryddet langørene.

Nesegrus

Nesegrus


Deretter gikk øya inn i en periode med krig mellom klanene inntil de fikk etablert fuglemann dyrkelsen og krig ble erstattet med en idrettskonkurranse.
Men her er forskerne uenige. Heyerdal mente at langørene kom fra Sør Amerika, og de var de første. Kortørene kom senere, fra Polynesia. I dag er Heyerdal ute, de fleste forskerne mener at det har bare vært en innvandring, fra Polynesia. Så det siste ordet er sagt – eller kanskje ikke?

Problemet med Heyerdals teori er at den er vanskelig å bevise, for det folket han snakker om ble nesten utryddet. Men noen spørsmål står igjen.

Herre med hatt

Herre med hatt


Det er sannsynlig at arbeidet med statuene ble brått slutt, etter en epoke med voldsom aktivitet, for nesten halvparten av dem er uferdige. Noen monumenter ligner også på de man finner i Tiwanaku i Sør Amerika. Statuene har lange ører og hendene på magen, slik som de har i Tiwanaku, og en av plattformene har en mur som til forveksling ligner på en Inca mur. Heyerdal blir anklaget for å ha valgt ut de fakta han vil tro på, men det samme kan vel sies om de andre forskerne.
I løpet av borgerkrigen ble alle statuene veltet fra plattformene. Den første ble reist igjen under Heyerdals ekspedisjon i 1955, men det var øyas innbyggere som selv gjorde det. Heyerdal spurte borgermesteren, som var av langøreslekt, om han kunne reise den med bare gamle teknikker. Jo da, var svaret – hvor stor skal den være? Det viste seg at innbyggerne både kunne hogge ut og reise statuer, de husket til og med seremoniene som hørte til.
Det må sies til Heyerdals ære at han hørte på innbyggerne, noe som dagens forskere ikke er så flinke til. Jeg var innom det lokale museet og plukket opp en del litteratur, men det fantes ikke en eneste antydning til at det faktisk var innbyggerne som hadde reist den første statuen.

Incamur?

Incamur?

Allikevel er borgerkrigen bare en del av forklaringen på at kulturen på øya klappet sammen. Den viktigste årsaken var sannsynligvis en økokatastrofe. I 1955 fantes det knapt et tre på øya, men i gammel tid må den ha hatt tett skog, det kan man finne ut med pollenanalyser. Skogen ga brensel og byggematerialer. Statuene kunne ikke blitt reist uten trebjelker og tau laget av bark. Skogen gjorde klimaet fuktigere og jorda fruktbar. Men etter hvert som befolkningen økte, ble den hogget ut, og til slutt kunne ikke øya brødfø en så stor befolkning. Kampen om ressursene førte til krig og befolkningen sank katastrofalt. Så kom europeerne med sykdommer og slavetokt. Til slutt var det litt over hundre igjen. I dag er befolkningen på 6000, men halvparten er innvandrere.

Bolig for gode tider

Bolig for gode tider

I dag virker alt som en idyll, men helt rolig er det ikke. Urbefolkningen vil ha restriksjoner på innvandring, de vil ha igjen eiendomsretten til øya si, og de vil hindre masseturisme med store luksushoteller. For et par år siden var det en demonstrasjon som ble slått brutalt ned av politiet. Så siste ordet er ikke sagt på dette området heller.

Å tråkke rundt på øya var pust og pes, for jeg var ute av sykkeltrening. Men det er mye å se, flere av plattformene har fått reist statuene igjen. Den mest imponerende er plattformen ved Tongariki, eller Ahu Tongariki. Her står det hele 15 moai, eller statuer, en av dem med rød hatt på hodet. De ble reist av en japansk organisasjon – men de brukte heisekran. Den statuen som innbyggerne reiste på oppdrag av Heyerdal er i dag pakket inn i pressenning, angivelig fordi den skal restaureres, men den har stått slik lenge.

Velkommen til min ringe bolig

Velkommen til min ringe bolig


Øya er full av ruiner etter boliger. Det er flere typer av dem. Noen har vært lange og båtformet, strådekte og med reisverk av grener som var satt ned i fint uthogde steiner. Noen er trange og gufne steinhus med lav åpning til å krype gjennom, og noen er huler med en trang åpning som lett kunne skules, De ble brukt under borgerkrigen og ser helt forferdelige ut.

Jeg var også en tur til øyas høyeste fjell, på 507 meter. Det er en vulkan naturligvis, for øya er bygd opp av tre vulkaner. Alle er utslokte – selv om man ikke er helt sikker på det. En vakker dag sier det kanskje pang.

Påskeøyas mysterium er bare delvis løst. Det ligger mer under torva. Innbyggerne har hatt hemmelige huler fylt med skulpturer. Heyerdal ble sluppet inn i noen av dem, men det ser ikke ut til at andre har kommet inn, for i dag nevnes de ikke. Nylig har en norsk forsker oppdaget sør amerikanske gener blant urinnvånerne, så det skjer stadig noe, og nye mysterier kan dukke opp.
Påskeøya, Rapa Nui, Te Mano o te Pitua er fremdeles verdens rareste sted.

Men så var det bokanbefalingen
Dere må skynde dere, boken blir snart utsolgt, og hvordan skal dere komme dere gjennom sommeren uten? Det blir sikkert regn.

Uanstendige betraktninnger i grensesnittet mellom 24 og 25 juli
En dampende sankthansfeiring i skjærgården.

Papirutgave 150,- pluss porto
E – bok 12,90 euro

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Og så – En ny fortelling. Denne gangen en gudommelig spøk – det er ikke til å tro.

Sjefen

Det var allerede langt på dag da han våknet opp. Han reiste seg i sengen og fikk et anfall av hodepine. Han la seg ned og så i taket, men det var noe ukjent ved det. Han så seg rundt og kjente ikke igjen noen ting. Rommet var pent og velstelt, men det var noe upersonlig over det. Han reiste seg, mer forsiktig denne gang.
Det måtte være et hotellrom, men han kunne ikke huske hvordan han var kommet dit. Han prøvde å pine hjernen, men det var som om det var en dør mellom han og fortiden. Han søkte bakover og fant gamle minner, noe gode, noen dårlige. Han fulgte dem fremover, i fjor, forrige måned, forrige uke, onsdag – men så var det stopp, han kunne ikke huske noe fra de to siste dagene.
Der, på gulvet, lå klærne hans. Kanskje hadde han noe i lommene som kunne få han til å huske. Han satte føttene på gulvet og oppdaget at han var helt naken. Han tok opp skjorta og rykket til. Det var store røde flekker på den. På ermene og på magen – Buksa? Han tok den opp og fant flekker på den også. Han så på hendene sine. De var rene – nesten rene, men helt inne ved negleroten på høyre hånd var det noe rødt.
Plutselig var det som om alt kom tilbake til han, men bare i et sekund, så var det borte igjen, men det hadde dannet seg en klump i magen. Det hadde skjedd noe, og så – hadde han dratt hit.
Han gikk inn på badet og vasket hendene, vasket dem grundig. Skjorta – Han prøvde å vaske den også, men uten å lykkes, flekkene ble bare større.
Han gikk inn og satte seg på sengen. Magen hadde begynt å knyte seg. Det hadde skjedd noe forferdelig, men han kunne ikke huske hva. Han måtte bort. Han reiste seg og grep etter buksa, men stanset. Han kunne ikke gå med den, ikke med de flekkene. Han fant et stort badehåndkle og tullet det rundt livet. Så satte han seg igjen.
Det gikk fem minutter, men han bare satt stille, visste ikke hva han skulle gjøre. Så kvapp han til. Det var noen ved døren, noen som prøvde å åpne den. Han ville gjemme seg, men fant ikke noe sted. Det ble stille igjen – hadde de gått?
Plutselig veltet panikken opp i han og han raste mot døren, rev den opp. Det var ingen der, korridoren var tom. Han snek seg videre ut, og døren smekket bak han. Han styrtet tilbake, men den hadde gått i lås. Nå hørte han stemmer nede i trappen.

Han styrtet bortover gangen og fant en dør med nødutgang skilt på. Låsen var plombert, men han rev den opp og smatt ut. Døren smekket igjen bak han.
Han sto på en stålplattform høyt over gaten. Rett under han var det en bakgård, og en jerntrapp førte ned dit. Han gikk nølende nedover. Jerntrinnene skar han i føttene, men han tvang seg videre, etasje etter etasje. Så var han nede. Han gikk til innkjørselen og kikket forsiktig ut. Gaten var nesten tom, bare noen biler hadde parkert lengre nede.
Han tok mot til seg og gikk ut, trakk håndkledet tettere om seg. Han så seg tilbake og magen knøt seg igjen. Der nede ved hjørnet, tre menn i svarte uniformer. Han måtte vekk, han slapp grepet i håndkledet og skulle til å spurte, men det falt av han og han snublet i det, ramlet så lang han var. Dette er slutten, tenkte han, slutten. Så hørte han noen kremte like ved. Han så opp og der sto en person i en slags hvit kappe. Han hadde skjegg og langt hår, og ansiktet – det fikk han ikke helt tak på.
– Unnskyld at jeg sier det, men du vekker en viss oppsikt.

Reklame
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s