Gammelfjellet

Incaene hadde ikke høydeskrekk, derimot hadde de byggefeber, det må ha klødd i fingrene på dem. En grunn til all denne byggingen var at skatten ble delvis krevd inn som pliktarbeid. De hadde nok folk, men de visste også hvordan man skulle sette dem i virksomhet.

Blåner

Skrift på snor

Man kan lure på hvordan de klarte å administrere dette. De hadde et imperium på størrelse med Romerriket, som var bundet sammen med et nettverk av veier, hvor kurerer løp med post og hærene beveget seg dit det var nødvendig. De kjente til hjulet, men brukte det ikke så mye, for de hadde ikke gode trekkdyr og veiene var for bratte. Men de hadde ikke skrift i vanlig forstand, de brukte et system med snorer og knuter som blir kalt quipos.

Sikk opp

Da spanjolene kom, ødela de det meste, så det finnes få quipos igjen. Noen mener at de bare var til regnskap, eller kanskje de også var en form for skrift. Men ingen kan lese dem, for hos Incaene kunne bare overklassen lese, og de ble drept nesten alle sammen.

Alt ble herjet og plyndret, men ikke byen ved gammelfjellet, for spanjolene oppdaget den ikke. Derfor er den i dag et av verdens underverker. Den ligger der Urubamba elven gjør en sving. Den er så å si omkranset av elven, men rager fire hundre meter opp over dalen. Den ligger mellom tre fjell, ungdomsfjellet, barnefjellet og gammelfjellet.

Og sakk ned

I dag vet ingen hva byen het, så man kaller den bare gammelfjellet, Machu Picchu.

En ting var sikkert, vi skulle til gammelfjellet, men vi bestemte oss for å dra bakveien. Det viste seg å være en luftig opplevelse. Det begynte ganske moderat, men plutselig stupte bussen ned i en dal, og så gikk det opp igjen, helt til snaufjellet på 4300 meter. Deretter siksakket vi oss nedover sammen med risiko syklerne som klamret seg til veikanten. Nede i dalen tenkte vi at det verste var unnagjort, men den gang ei.

Ikke se ned – ikke se ned –

Bussen svingte brått inn på en grusvei som var rene hompetitten, og vi steg oppover og oppover på en hylle i fjellet – ikke se ned – bare ikke se ned –
Til slutt endte vi i en pen, men inneklemt by som het noe så prosaisk som Hidroelectrico, for det ligger et vannkraftverk der.

Fra den andre kanten kom det en jernbane, og det siste stykket måtte vi gå langs linja til hotellet i Aguas Caliente. Vi trasket langs sporet og kikket oss nervøst tilbake, mens kaffebuskene blomstret og elva bruste hissig forbi. Aguas Caliente var en turistmaskin og ganske dyrt, men vi satt alene på restauranten, for det var visst lavsesong.

Pass deg for toget, Olemann

Man skal se soloppgangen på Machu Picchu, og det betyr opp kl. halv fire. Det knirket i leddene og øynene var ganske gjenklistret. Veien gikk langsmed elven, men det var stup mørkt, så vi måtte lyse oss fram

Ta beina fatt

Klokken fem var vi ved broen over Urubamba. Søvnen var ute av øynene og det begynte å lysne. Så var det sti med trapper fire hundre meter opp. Pytt pytt, vi gikk fra de fleste ungdommene. For mye data og disco, spør du meg.

Vi kom opp på åskammen sammen med solen, og byen lå badet i lys. Den er så å si intakt, bortsett fra takene. Men hvis man kniper sammen øynene litt, kan man se byen slik Inca Pachacuti så den, den gangen han hadde fått den bygget ferdig og skulle flytte inn. Det var omkring 1450, altså en stund siden, men den fikk et sørgelig kort liv.

Badet i sol

I 1536 var det slutt. Manco Inca Yupanqui hadde tapt det siste slaget og trakk seg tilbake til Vilcabamba, som lå vest for Cusco. Midtveis ligger Machu Picchu. Han kan ha vært innom byen og rett og slett nedlagt den, tatt med seg de fineste skattene for så å forsvinne i jungelen. Han dro antagelig over Inca broen og trakk vekk stokkene, slik at det ble umulig å følge etter.

Så ble byen liggende og sove som Tornerose helt til Hiram Bingham fant den i 1912 – eller det gjorde han egentlig ikke. Machu Picchu var ikke helt glemt, lokale folk visste at den lå der, og noen bønder hadde flyttet dit og tatt opp jordbruket på terrassene.

Ta med deg plankene når du går

Bingham var amerikansk arkeolog, han var på jakt etter Vilcabamba og trodde han hadde funnet den. Han kom tilbake året etter med stort mannskap og begynte å grave. I dag er han omstridt, for man kan godt si at han reddet byen fra jungelen, men han tok også med seg en del skatter som fremdeles er i USA. De fortsetter å krangle om dem.

Machu Picchu var antagelig en keiserlig residens og en hellig by, men man har funnet rester etter metallstøping og noen mener at den også var et senter for jordbruksforskning.

Nedenom og hjem

I dag kan man vandre gjennom de keiserlige gemakker og tempelet, som er laget med uovertruffen presisjon. Det spesielle med Machu Picchu er at alt er hogd ut i granitt, og det er som kjent hardt, så hvordan i alle dager –
Like ved tempelet ligger en klippe som er hogd ut i en merkelig form. Dette er Intihuatana, soluret, som de brukte til å beregne årstidene med. De var skikkelige astronomer også.

Intihuatana

Byen var godt planlagt, blant annet hadde den vannforsyning som fungerer den dag i dag. Vannet kommer fra en kilde og risler fra basseng til basseng. Det øverste bassenget var naturligvis for Incaen, men de andre var nok like bra, for jeg tror ikke de pisset i brønnen. De hadde naturligvis et velorganisert renholdsvesen, noe som europeerne ikke hadde tenkt på en gang. Det må ha vært en lykkelig by, så lenge det varte.

Godkjent av helsevesenet

Kanskje den allerede var forlatt i 1536, for den kan ha blitt rammet av en koppe epidemi som utryddet de fleste av innbyggerne. Dritten kom med oss. Man kan grøsse ved å tenke på det.

Men selv med sin himmelstrebende beliggenhet, lå byen like ved landeveien. Incaene bygde veier som gikk over dal og berg. De var laget for folk og lamaer, men ikke for vogner, så de gikk i trapper opp og ned, og ligger gjerne på de steileste fjellkammene. Man kan følge veien fra Cusco til Machu Picchu, det er den såkalte Inca Trail.

Veien mot solporten

Det er en kjent turistløype, men bare for de som er sterke i bein og lunger. Vi gikk den andre veien, men bare til solporten på nærmeste fjellkam. Hvis man går den andre retningen, kommer man også til Cuco, men denne veien er stengt etter Inca broen. Broen er himmelstrebende nok i seg selv, men veien videre går på en hylle som kun appellerer til risikosporterne.

Etter å ha finkjemmet byen og smakt på Inca veiene, var vi til slutt trette i bena og mette i blikket. Vi trillet ned stien igjen og fikk det siste toget fra Aguas Caliente. Suget fra avgrunnen satt en stund i magen, men vi skulle videre og utfordre det igjen.

Og så, fortellingen.

Han følte seg som et husdyr, eller som en kjøttklump. De dro han med i en bil med mørke vinduer. Han fikk et teppe over hodet da de førte han inn i en bygning. Da han fikk se operasjonslokalet fikk han nesten panikk og ville styrte ut igjen. Men det var ingen vei utenom.

Han så seg i speilet. Ansiktet var fremdeles dekket av bandasjer, men han ante at det var blitt annerledes. Kinnene var blitt fyldigere, de hadde lagt inn silikon, og nesa var også forandret. Det var en merkelig opplevelse å finne et fremmed ansikt i speilet, det opprørte han, og ga en slags trist følelse av å ha mistet noe, men det ga også en følelse av frihet. Han var trygg, de ville beskytte han, men hvorfor?

Han var ikke seg selv lenger. De kom med papirer til han, og han lærte fort hvem han nå var, Andre Selva. Han fikk pass, sertifikat og fødselsattest, han fikk fødested og en lang lekse om hvor han hadde vokst opp, han fikk en liste over italienske ord og prøve på uttale, men streng beskjed om ikke å snakke italiensk. Derimot fikk han instruksjon om hvordan han skulle legge an en italiensk aksent.
– Ikke overdriv, sa de. Hvis du overspiller kan du bli avslørt.
– Hvem er egentlig denne Andre Selva?
– Det er deg. Hør her, hele personen er oppdiktet.
– Da er det vel også lett å avsløre?
– Nei, du er registrert som italiensk statsborger. Ingen kan avsløre deg på den måten.
– Hvordan –
– Alt kan kjøpes.
– Kan det ikke bli avslørt?
– Jo, men da må de undersøke nærmere. Gi dem ikke noen grunn til det.
– Hvorfor hjelper dere meg?
– Du skal gjøre oss en tjeneste til gjengjeld.
– Hva da?
– Du skal gifte deg med Diana.
– Hvorfor det?
– Avtalen var at du ikke skulle spørre.

Etter et par uker var bandasjene borte, og han betraktet sitt nye ansikt med forbauselse. Det virket forbløffende ekte. Han oppdaget at han faktisk var fornøyd med det. Det var fremmed, og derfor likte han det. Han likte ikke seg selv lenger. Han begynte å lære rollen sin, og fant ut at det ikke var vanskelig. Han begynte å drømme om barndomsminner fra Italia, de ble mer og mer livaktige, og hans tidligere liv forsvant, det ble til en drøm, til noe som ikke hadde hendt.
Etter hvert som identiteten kom på plass ble han introdusert i selskapslivet. Det kom folk på besøk, venner og familie, gamle og unge. De behandlet han overflatisk vennlig, men lot han diskret forstå at de ga fullstendig blaffen. Noen virket også fiendtlige, av hvilken grunn, visste han ikke, og det gjorde han nervøs. Han ville gjerne spørre, men turte ikke.

Reklame