Manu går sikkelig i sikk sakk. Hvert år graver den vekk elvebreddene, slik at svingene blir enda større, og landtungene mellom dem smalere. Til slutt bryter elven gjennom og svingen blir liggende tilbake som en slangeformet sjø. Cocha Salvadore er en slik. Med tiden vil den nok gro igjen, men nå yrer den av liv.
Ikke en tømmerstokk, nei
Det er mye som trives i vannet, piranha, for eksempel, de finnes i tusenvis. Men man blir ikke spist opp sånn uten videre. Vanligvis er de veggiser, men lukter de blod, kommer de, og da kan man bli skjelett på kort tid. Så, ikke bad med sår på foten. Kaimanen er en slags krokodille, den finnes som svart og hvit, hvorav den svarte kan bli 5 meter lang. Den reagerer på plasking, da kommer den, så ikke plask når du bader. Ikke bad i det hele tatt, spør du meg. Ta heller en dusj på hotellet.
Oterpatruljen
Men i denne sjøen fantes det også kjempeoter. Den er en truet art, men akkurat her plasker de lykkelige omkring, eller kanskje ikke helt lykkelige, for de ligger i evig krig med kaimanene.
Vi steg om bord i en katamaran beregnet på turister og padlet stille ut på vannet. Det var liv over alt, papegøyer, hauker og aper, både svart edderkoppape og rød brøleape. Oterne gled som fartsstiper over vannet, de var på fiske og brød seg lite om oss. Men de brød seg om kaimanene.
Det skjer noe der borte!
Det var krig på gang. Oterne holdt til i en flokk inne ved bredden, men en kaiman var på vei dit. Den gled nærmere, og plutselig var alt kaos. Vannet sprutet høyt i været og et dyr skrek inne under løvverket. Så var alt stille inntil det barket løs igjen. Hva hadde skjedd? Hvem vant? Det hender kaimanen tar oter unger, og det hender oterne tar kaiman egg. Det var nok en av delene, men kaimanen var den modigste, for den var alene, og de pleier å få juling av oterne. Vi holdt med oterne, naturligvis, men kanskje kaimanen kom for å forsvare eggene sine.
Og så, var det alt, så vi mer? Ja, bevares, vi var egentlig veldig heldige, vi så hele fire store pusekatter, og de er sjeldne. Den første lå på en trestamme ved Manu og betraktet oss med et slags dovent, brutalt blikk. Den var ikke mye skvetten, den var skogens konge og visste det. Så oppdaget vi to unge, halvstore puser ved den andre bredden.
Var det noe du ville?
Da vi var på vei hjem og styrte opp Madre Dios, gikk vi i land for en tissepause (damer til høyre, herrer til venstre). Vi var vel tilbake i båten da det reiste seg en skikkelig kattepus hundre meter borte. Den lusket dovent vekk og gadd ikke en gang å se på oss. Ingen fare, sa guiden. Jaguarer angriper ikke mennesker – men selv fortalte han noen horror historier, både om jaguarer og kaimaner.
Hvis katamaranen hadde sunket på Cocha Salvadore, og vi hadde plasket i vannet, sa han, hadde kaimanene kommet – og deretter piranhaene –
Småpuser
For et par år siden var det en tysker som stupte rett i kjeften på en kaiman av fem meters typen. Vi så aldri den fyren igjen – og så videre – Vi endte opp med å kalle guiden for Boris Constrictor, noe som broren William syntes var skikkelig morsomt.
Alle dyr er pene, men noen er mindre farlige enn andre, selv om de kanskje ikke er like pene som kjempepusene.
Hva er det de dyrene driver med?
Skilpadder finnes i hele elven. De liker å sole seg, da ligger de på stokker, halvveis oppå hverandre, som om de hadde gruppesex.
Kommer man for nær, faller de i vannet som flate steiner. Heirene er det mange av. De står som nysgjerrige stearinlys og følger med båten som drar forbi. Av og til hogger de ned i vannet og spidder en fisk som forsvinner sprellende ned i nebbet.
Er det noe å spidde her?
Det morsomste er nesten skummefuglene. De suser bortover med nebbet så vidt nedi vannet. Treffer de en fisk vipper de den opp og gulper den lynraskt i seg hvoretter de suser videre. Gjess og ender vagger langsmed bredden, De ser klossete ut, og man kan lure på hvordan de overlever, for her er det virkelig næringskjeder på gang.
I kveldingen flyr papegøyene høyt over elven på vei til sovegrenene sine. De flotteste er de fargerike macawene. De har reder i palmene og lever av frukt og grønt, samt leire, som de trenger til fordøyelsen.
Praktfugl
De har problemer med cappuchinerapene som røver eggene deres, men mennesker er den største trusselen, for de blir jaktet på grunn av de fine fjærene, eller fanget levende for å selges som husdyr. En macaw kan bli nesten likeså gammel som oss, de er svært intelligente og flinke til å snakke. Men av 14 arter er det nå bare åtte igjen. Det synger på siste verset, så sant ikke dyreverngruppene klarer å redde dem.
Om natten rasler det av slanger og annet giftig kryp. Nattens dronning er fugleedderkoppen, eller tarantullaen.
Nå kommer jeg og tar deg!
I motsetning til sitt dårlige rykte er den ikke så giftig, et stikk gir deg bare et par dagers feber. Tarantullaen klarer seg uten gift, for den er på størrelse med en tennisball og kan ta fugleunger bare med klørne. Vanligvis tar den gresshopper og andre insekter. Treffer man på den i skogen, stikker den raskt inn i hulen sin. Men sympatisk er den ikke, hunnene spiser partneren sin –
Der er den – der!
Da er ulveedderkoppen verre, for den er skikkelig giftig, og den kan sitte i et spinn like over hodet ditt, så kom ikke borti. Det kan bli et dødelig kyss.
Jungelen er bortimot uendelig, og den er også eldgammel. Men reisen vår var ikke evigvarende, og vi måtte oppover elven igjen. Vi sa farvel til Matchiguengaene og til Manu. Så snudde vi baugen mot strømmen og kjempet oss tilbake opp Madre Dios. Det ble et sjøslag. Elven var blitt enda grunnere og vi fikk beskjed om å holde oss klar.
Vi står fast – ut i vannet!
Alle gutta skvatt over bord. Strømmen bruste rundt oss, føttene kravlet langs rullesteinene på bunnen mens vi skjøv og halte båten oppover. Klar – tilbake igjen! Vi veltet oss over ripa, ristet av oss vannet og fant pusten igjen. Så var det på med tørre klær, for det var overskyet, og faktisk kaldt.
Pass på unga, din brøleape
Det gikk en time, halvtime, og så kom samme ordre. Ut over ripa, skyv det du klarer – Vi var i vannet fem seks ganger på veien tilbake, men ingen klaget, det var en frisk gjeng, og sant å si var det skikkelig moro.
Vi stanset halvveis opp Madre Dios. Her var hjemmelodgen, Bonanza Lodge. Det var her guidene våre hadde vokst opp, og de hadde en gård lenger inne hvor foreldrene fremdeles bodde. I kveldingen gikk vi gjennom skogen for å se på macawer. Vi kom til gården i mørket etter å ha passert en bekk hvor det blinket i øynene på en kaiman, men den var liten og mer redd for oss enn vi for den. Gården besto av beskjedne hus, men den hadde hatt 200 kuer i sin tid. Nå var det 50 igjen, for jaguarene hadde spist opp resten.
Skummer fisken av vannet
Men familien led ingen nød, reiseselskapet de drev hadde fullbookede turer hele veien. Det skyldtes guidene, som kjente jungelen ut og inn, men det skyldtes også sjåføren Amerigo, som fikk oss levende frem og tilbake. Det skyldtes skipperen, Nestor, som fikk oss gjennom strykene, godt hjulpet av skipsgutten, Manolo. Han var fra høylandet, men drømte om en karriere som ornitolog. Det var han snart overkvalifisert for. Og til sist, kokken Cesario, han overøste oss med kylling i bananblader og andre lekkerier.
Høytidelig prosesjon
Vi sto opp siste dag, støle men fornøyde, og begynte på turen hjem. Elven var like stridbar, så vi måtte uti et par ganger til. Til slutt var vi framme i Atalaya og det var farvel til Madre Dios. Vi steg inn i bilen og ble brakt opp i tåkeskogen, som denne gangen virkelig var tåkete. Etter en uendelig oppstigning kom vi til passet, men da var det nesten kveld. Vi durte videre gjennom mørket og kom til Cusco i de små timer. Vi slepte oss opp til hotellet. Der krøp vi under lakenene og besvimte. Det begynte å bli en vane.
Men nå – har dere helt glemt sommerlitteraturen?
Uanstendige betraktninger i grensesnittet mellom 24. og 25. juni
Nattsolen har visket stjernene vekk
Men over skogbunnen ser du de krype
og ned i sjøen, de blinker i dypet.
Papirutgave kr. 150 + porto
E – bok 12,90 euro
Og så – fortellingen
Han prøvde forsiktig døren. Den gikk opp uten en lyd. Han gikk langsomt gjennom huset. Stua var tom, men han hørte en svak lyd fra kjøkkenet. Han snek seg bort og gløttet i dørsprekken. Der var de alle tre, de satt, eller nærmest lå over kjøkkenbordet i dyp søvn. Han trakk seg raskt tilbake og gikk stille ut.
Han var ikke før kommet ut på fortauet før en bil rullet opp ved siden av han. En dør gikk opp og han steg inn i baksetet. Skikkelsen som satt bak rattet var stor og kraftig. Han snudde seg halvveis mot han, men lot kupeen ligge i mørke. Han klarte ikke helt å få tak i ansiktsuttrykket, men mannen hadde noen merkelige øyne. Blikket var gjennomtrengende. Han visste ikke hva han skulle gjøre eller si. Mannen i forsetet smilte og begynte å snakke i en myk og innsmigrende tone.
– Der er du, Andre Selva – eller skal jeg heller kalle deg ved ditt rette navn? Ikke det, nei.
– Hva er det du vil?
– Først svare på noen av spørsmålene du har stilt deg.
– Hva vet du om dette?
– Ganske mye. Like mye som sjefen, ville jeg tro, og nok for deg, foreløpig.
– Nåvel – Hva vil du ha til gjengjeld?
– Ingenting, kjære deg, alle sier at jeg krever sjelen til folk, men hvorfor skal jeg det? Jeg vil bare hjelpe deg.
– Nåvel –
– La oss ta det fra begynnelsen. Du våkner opp med hukommelsestap og observerer visse flekker på klærne dine. Så møter du sjefen, og han gir deg et tilbud.
– Jo –
– Du behøver ikke å bekrefte det. Vel, du blir tatt med hit og de beskytter deg. De til og med forandrer utseendet ditt. Ikke hvem som helst ville gjort det, eller hatt de rette kontaktene til å gi deg ny identitet, hva?
– Hvem er de?
– Ah, jeg tenker du har svaret?
– Mafia?
– Nesten riktig. De sitter på masse penger. De er søsken, ser du, men bare halvsøsken. De har samme far, og han var relativt rik.
– Han var mafiaboss?
– Ja, men ikke av de store. Stor nok til at barna kan leve av sikre papirer basert på blodpenger. Men, du ser, de to mennene, Frank og David, har samme mor. Diana, derimot, er datter av første ekteskap, og hennes mor var datter av en mye større kjeltring. Hun er den virkelig fete arvingen.
– Men hvorfor –
– Hvorfor vil hun gifte seg med deg? La du ikke merke til at de tok litt tid på å bestemme seg? David, som er den skarpeste av dem, fikk nemlig en ide.
– Å gifte bort søsteren?
– Ja, for hun venter fremdeles på arven. Hennes bestefar var italiensk, en skikkelig gudfar. For slike folk er det familien som teller – ikke alle de familiene de ødelegger med narko, men deres egen kjære familie. Så han ville at slekten skulle fortsette. Han hadde en datter som giftet seg, men hun fikk bare en datter. Så døde hun – litt mystisk –
– Diana var datteren hennes?
– Ja, hun er den eneste som kan føre slekten videre. Men hennes bestefar ville sikre seg at hun virkelig gjorde det. Så derfor fikk han inn en meget spesiell bestemmelse i testamentet.
– Å gifte seg?
– Ikke bare det, men med en italiener.
– Men hvorfor meg?
– Fordi de har fullstendig kontrollen over deg. Det var nemlig det David så med en gang.
– Men hun kunne jo ha funnet hvem som helst?
– Jo, men da ville ektemannen hatt krav å stille. Diana, ser du, er en meget selvstendig dame. Det burde hennes halvbrødre tenke litt mer over.
– Det vil si at?
– Du lever farlig, min venn.
– Men – jeg kan vel bare skille meg igjen?
– Nei, ved skilsmisse mister Diana arven. Du kan aldri skille deg.
– Det bestemmer jeg vel selv?
– Du er ikke i posisjon til å bestemme noen ting, min venn.
– Men –
– Sjefen har gitt visse løfter, hva? Tenk litt over hva han vil forlange til gjengjeld. Du ser, han har også fullstendig kontrollen over deg.
– Hvem er han – og hvem er du?
– Ah, vi er både venner og fiender. Vi har noen små kontroverser av og til, og dette er en av dem. Derfor vil jeg hjelpe deg.
– Hva forlanger du?
– At du bryter kontrakten med sjefen.
– Men du sier at jeg ikke kan det?
– Jo, men bare hvis jeg hjelper deg.
– Hva kan du gjøre?
– Det samme som sjefen.
– Jeg har fått ny identitet allerede.
– Den er ikke verdt mye hvis de vil avsløre deg.
– Jeg har nytt utseende.
– Du har samme fingeravtrykk og DNA profil.
– Men da vil de avsløre seg selv.
– Kjøre deg, hvem vil retten tro på, deg eller dem? De er folk med innflytelse, ser du.
– Men hvis jeg gifter meg, vil de vel ikke ha noen grunn til å avsløre meg?
– Aha, du begynner å tenke logisk?
– Jeg er vel i fare før jeg gifter meg, ikke etter.
– Er du helt sikker?
– Sett meg av.
– Javel, du bestemmer. Men skyld ikke på meg.
Han steg ut av bilen, tok et par skritt og så seg tilbake. Men den var forsvunnet, som om den bare hadde vært en del av natten, og hadde løst seg opp igjen.
Tilgjengelig hos: http://www.kolofon.no
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 