Tilbake i urskogen

Andesfjellene går som en streng gjennom Sør Amerika. Noen steder er de ganske smale, og helt i sør kan man seile gjennom dem.

Men ved Cusco er det ikke slik, der er det turterreng så langt øyet rekker. Hvis man stiger ned i vest, ender man i et blått hav, hvis man stiger ned i øst havner man i et grønt. Det er ikke flytende, men fuktig nok. Det er regnskogen.

Her begynner verdens mektigste elv, større en de sju neste til sammen. Det er Amazonas, den gjennomvever et område så stort at Europa får makelig plass i det. Riktignok er regnskogen truet, men det er fremdeles enorme områder uten folk, eller med folk som holder seg unna sivilisasjonen etter bitre erfaringer. Hvem som er ville, de på innsiden eller de på utsiden, er ikke godt å si.

En frisk gjeng

Vi var tolv forventningsfulle reisende, et engelsk par, et tysk, en sveitser og en nordmann. Resten av gjengen var fra Holland. Det var en frisk forsamling, og vi ble ganske familiære etter hvert. Vi reiste med et familiedrevet selskap som het Bonanza, og de to guidene var derfor brødre. De het William og Boris, men var så like at jeg tok feil hele tiden.
Vi la våre liv i hendene til sjåføren, Amerigo, og så bar det opp på fjellet.

Hodestups ned i urskogen

Etter to pass var vi på vei nedover mot skogen. Veien ble raskt dårligere. Vi hompet over stein og grus mens bekkene bruste friskt over veien. Et sted kjørte vi gjennom en liten foss og fikk beskjed om å lukke vinduene. Skogen tetnet, den var ikke så høy ennå, men overgrodd av alle slags slyngplanter. Den kalles tåkeskogen, for de skyene som kommer inn fra Amazonas stanser her, og kommer knapt nok over fjellet. Fuktigheten samler seg derfor og gir næring til alle de bekkene som utgjør Amazonas kilder.

Tåkeskogen

Men vi var heldige, den tørre årstiden hadde begynt, og veien var ganske trygg. I regntiden sklir det stadig ut stykker av den, helst når en bil kjører forbi. Veien er rett og slett elendig. I det siste har myndighetene også oppdaget det, og nå er det utbedringer på gang. Veien var bedre da vi kjørte tilbake seks dager senere. Det var nok en lettelse for alle de som bor der.

Så var vi nede på flata og stanset ved første overnattingssted, Rainforest lodge.

Boris på utkikk

Vi var ennå ikke i selve regnskogen, men den la allerede sin klamme hånd om oss. Husene her nede ligger ikke på bakken, men står på peler omtrent en meter oppe. De har ikke vinduer, for hva skal man med det? Det er myggnetting isteden, for det trenger man virkelig. Jeg hadde tatt mine malariapiller, men Daniel ble skeptisk til sine på grunn av bivirkningene, så han lot det stå til, men det er knapt noe malaria i dette området.

Helt uskyldige blader

Neste dag, opp i otta, men gjengen var frisk, det var ikke et eneste sutretryne blant oss. Vi passerte en by med skikkelig western preg og krysset Madre Dios for første gang. Den så omtrent ut som Akerselva i flom, forskjellen var at her lå det cocaplantasjer ved breddene. De var legale, naturligvis. Coca brukes i hele høylandet, og er ikke farlig hvis man bare tygger bladene eller bruker dem til te. Men det er forbudt å raffinere dem til hvitt pulver.
Veien ble om mulig enda dårligere, og da vi hompet inn i Atalaya var takgrinda nær kollaps. Men vi skulle over i båt, for Atalaya er havneby, ikke for oljetankere, men lange, slanke elvebåter med saftige påhengsmotorer. Det trengs, for elva bruser stridt over en steinete bunn, og den er ganske grunn mange steder.

Halvspist

Nedover elva, nedover elva. Båten styrte fra høyre til venstre og tilbake igjen. Det gjelder å holde seg i hovedstrømmen, men av og til skurte vi over rullesteinene. Så var det inn i et stryk, og det sprutet friskt inntil vi gled ut på dypere vann igjen. Noen steder lå det enorme trestammer midt i løpet, for i flomtiden forsyner elven seg grovt av breddene, og den skifter løp hele tiden.

Det kommer en båt med bananer

Kapteinen vår het Nestor, han hadde erfaring, og godt var det, for kommer man på tverke, fylles båten raskt, og man får bruk for livvestene. Dessuten er ikke alle tømmerstokkene virkelige tømmerstokker. Noen av dem er mer levende enn som så –
Veien går et stykke langs bredden, men så er det slutt, og det er bare elven igjen. På venstre bredd ligger parken, riktignok er det en såkalt kulturell sone, men det er vilt nok, for her bor det folk som ikke liker fremmede.

Skumle fotspor

Hva de heter, vet man egentlig ikke, for ingen har snakket med dem. De kalles Mashco Piro og vil ikke ha kontakt med noen. Det gir de tydelig uttrykk for, ikke med ord, men med stein eller piler. Man seiler forbi og ser fotsporene på elvebredden, mens man kikker seg nervøst omkring, for de skyter også på turister, som regel bare med butte piler, men kommer man for nær, bytter de til skarpt.

Nedover elven

De har god grunn. Incaene ble nesten utryddet av sykdommer som europeerne brakte med seg. Den gang var det kopper og meslinger. Nå er kopper historie, men istedenfor har vi fått influensa. De fleste av våre sykdommer kommer fra dyr, kopper og meslinger fra kuer, influensa fra ender. Men siden disse folkene ikke har slike husdyr, har de heller ikke utviklet motstand mot sykdommene, og det vet de utmerket godt. De skyter derfor først og spør ikke en gang. Regjeringen i Peru har innsett dette, og de får være i fred. Park

I land for nødvendig ærend

Rangerne sørger for å holde inntrengere vekk, med de kan også bringe sykdom, så av og til får de noen piler etter seg. Men vi bruste forbi, uten å se noe annet enn fotspor, og på kvelden var vi fremme ved Boca Manu lodge. Vi var trette, men tilfredse. Neste dag skulle vi opp Manu.

Manu er helt forskjellig fra øvre Madre Dios. Mens den siste er stri og steinete, er den første en virkelig jungel elv, bred, stilleflytende og brun som melkesjokolade. Men vannet er ikke skittent, det er bare jord som vaskes ut fra breddene. Det er flom også her, og da er ikke elva så stille lenger.

Er det noe på tømmerstokken?

Den graver med seg store trær som driver nedover og setter seg fast, slik at de nesten kan sperre løpet. Av og til er det små øyer i elva, og foran dem samler det seg enorme tømmervaser. Nederst i elva kan man hente drivtømmer og selge det, men øverst er det forbudt, her skal ingenting røres. Alt skal gjøres for å verne dyrelivet, for det er enestående.
Manu er et av de mest artsrike stedene på jorden. Man har talt 15000 plantearter, og 1000 arter fugler, dessuten 250 pattedyr, og nesten hundre krypdyr.

Man føler seg liten

Hvor mange insekter som finnes er det vel knapt noe tall på, Det man ser mest av på vei oppover er fuglene, hvite heirer og svarte gjess. Av og til seiler det gribber eller papegøyer over oss, og noen ganger ser man mer sjeldne dyr.

Vi brukte nesten hele dagen på elven, og da båten gled inn mot bredden var det bare et lite hull i løvverket og en primitiv trapp som viste at det fantes folk. Men vi var ved Casa Matchiguenga, en lodge som blir drevet av Matchiguengaene. I motsetning til Mashco Piro har de åpnet opp mot omverdenen. De har velordnede landsbyer oppover langs med elven, hvor turistene ikke får komme. De har skole, kortbølgeradio og mobiler, og de har helsetjeneste med vaksinasjonsprogram.

En av gutta

De lever for det meste av skogen, men tar turnus med å drive lodgen. De går omkring i tunikaer som er vevet av fibre fra jungelen. De er høflige, men reserverte. Skepsisen er der nok fremdeles, selv om det er en del år siden de levde isolert.
Amazonas stammer er svært forskjellige, både i språk og utseende, og Matchiguengaene er riktignok mørke, men har ansiktstrekk som nesten er europeiske. Man kan bare spekulere over deres forhistorie. Kom de over Beringstredet under istiden? Var de en stor gruppe, helt forskjellige fra, for eksempel, høylandsindianerne? Innvandringen til Amerika var neppe noen enkelt begivenhet, hele historien er ikke fortalt ennå og vil kanskje aldri bli det.

Men vi fikk i alle fall et kurs i bueskytning og ildmakeri før vi gikk til sengs, og neste dag skulle vi på sjøen igjen, men ikke på elven. Vi skulle på Cocha Salvador.

Og så – fortellingen

Så begynte det formelle. Papirer, attester og kontrakter, noen skriftlige, og noen muntlige, men det var de siste som var viktige. Diana gikk gjennom det hele mens hun betraktet han med et iskaldt blikk, for å understreke at det bare var proforma. Det var ikke noen overraskelse, og det var ikke han imot. Han hadde ikke det minste lyst på et ekteskap, hun virket skremmende kynisk.
– Det er proforma? Spurte han, for å få det bekreftet.
– Ja, naturligvis, ikke spill dum.
– Men –
– Du kan skaffe deg så mye lammekjøtt du vil, vi betaler. Du vil få en bra sum for dette.
– Hvor lenge skal vi –
– Være gift? Du kan ikke skille deg, men du behøver ikke å ha noe med meg å gjøre. Jeg ser på deg at det ønsker du ikke heller, og det er gjensidig. Forstått?

Han satt på rommet sitt, døren var låst, som vanlig, og det samme kunne det være. Han hadde ingen lyst til sosial omgang med de andre tre. Han hadde sett på TV, men skiftet kanal så snart det kom nyheter. Slik zappet han frem og tilbake, og fikk ikke sammenheng i noe som helst.
Han skvatt høyt da telefonen ringte. Hvem i alle dager kunne det være? Ingen, absolutt ingen unntagen de tre visste at han var her. Han grep etter røret, men slapp det igjen. Det kunne være politiet, eller det kunne være en angiver – eller –
Plutselig sluknet TV’en og lyset blunket. Han hadde en følelse av at det var noen i rommet. Han snudde seg rundt, men det var tomt – og telefonen fortsatte å ringe. Nølende tok han den.
– Selva.
– Jada, jeg vet det. Vi bør ha en liten samtale.
– Hvem er du?
– Du kan bare kalle meg Arman. Navnet er ikke så viktig.
– Jeg tror ikke vi har noe å snakke om.
– Jeg kan hjelpe deg.
– Jeg tror ikke det.
– Hør her, du er i en svært farlig situasjon.
– Det har ikke du noe med å gjøre.
– Joda, men av andre grunner enn du tror. For deg er det viktig at jeg kan hjelpe deg.
– Jeg tror ikke det er nødvendig.
– Du har fått en garanti fra sjefen, hva? Du burde tenke over det litegrann.
– Sjefen har –
– Sagt at han er helt pålitelig? Det sier han til alle, men det går galt av og til. Jeg kunne fortelle noen historier –
– Jeg – nei –
– Hør her. Du skal gifte deg, og på en svært tvilsom måte. De har en grunn, naturligvis, men de har nektet å si noe om det.
– Joo –
– Jeg kan svare på noen av spørsmålene dine.
– Jeg –
– Da sier vi det, bare gå ut på fortauet. Jeg plukker deg opp.
– Men –
– Døren er låst? Ikke nå lenger, og de er ikke i stua. Du kan gå og komme tilbake helt ubemerket. Jeg kan til og med låse døren etterpå.
– Kom heller hit.
– Du trenger disse opplysningene, og det er bare meg du kan få dem av.

Reklame