Tilbake og fram

Tilbake og fram er ikke like langt, det er et godt stykke videre. Gutteturen lakket mot slutten, for Daniel tilhørte de vanlig dødelige og måtte tilbake på jobb.

Storslagent

Vi tumlet ut midt på natten og ble brakt til flyplassen. Da vi landet i Lima, var det fremdeles grytidlig, og vi ankom hotellet med en god del av dagen fremfor oss. Vi var trøtte, men det nyttet ikke å legge seg nedpå, for vi skulle også gjøre denne byen.
Lima er en storby, her brøler trafikken i alle retninger, og naturligvis har den tatt kvelertak på byen. Det er rushtid hele døgnet. Byen har ikke T bane, men har funnet opp noe nytt, bussbane. Det består i at de nye motorveiene har egne felt for busser, med stasjoner som om det skulle vært en bane.

Nesten som T banen

Det funker utmerket, men er naturligvis ikke nok. Man bygger og bygger, men nissen blir med på lasset.

Lima er en gammel by. Den var et viktig sted lenge før Incaene. Langs med kysten av Sør Amerika oppsto det flere kulturer, Moche, Chimu, Nasca og en drøss andre. Lima kulturen var en av dem, og den må ha vært et overskuddsprosjekt, for den har etterlatt seg en enorm pyramide.

Pyramidalsk

Det var ingen primitiv kultur, de etterlot seg gullsmykker av første kvalitet. De kan man i dag se på gullmuseet i Lima.
Da spanjolene kom, flyttet de hovedstaden fra Cusco til Lima, og her bygde de en havn for å eksportere rikdommene de hadde suget ut av landet. Det gikk med skip til Panama, hvor det ble fraktet over land, og så videre på skip som seilte til Spania. Rikdommene veltet inn i spanske havner, særlig Sevilla, men mye gikk også til Holland, som var spansk den gangen.

El Dorado

Men i Karibien lå ulveflokken, ledet av Francis Drake, en statsansatt engelsk sjørøver. Til slutt ble spanjolene så forbanna at det prøvde å invadere England. De sendte en enorm flåte over Biscaya, men der møtte de først en storm, og deretter Francis Drake. De sørgelige restene av flåten drev til alle kanter, og en av skutene skal ha havnet i Gryllefjord. Det er sikkert sant, for der har de siesta fremdeles.

Men det var den gang. Peru kan by på ferskere dramatikk. På 80 tallet oppsto det to kommunistiske gerilja bevegelser, Sendero Luninoso og Tupac Amaru. Lederen for den første het Guzman. Han var en tidligere filosofiprofessor som tok opp våpnene da en oppstand ved universitetet ble knust og mange studenter ”forsvant”.

En mann og hans panamahatt

Etter hvert degenererte geriljaen til ren terror virksomhet, og da president Fujimoro på 90 tallet fikk knekt dem, ble han populær – så lenge det varte.

Nå sitter han i fengsel for bestikkelser og brudd på menneskerettighetene. Han bestakk sjefen for sikkerhetstjenesten og opprettet dødsskvadroner.

Peru, har, som de andre landene i Sør Amerika, kommet på rett kjøl igjen i alle fall sånn noenlunde. Både Guzman og Fujimoro havnet i fengsel, de hadde begge ansvaret for mange drap. Men terroren og mot-terroren førte til en flyktningstrøm inn til Lima. De bosatte seg i slumstrøk på åsene nær byen, og der er de fremdeles. Det finnes ikke nok arbeidsplasser til dem, så det blir fattigdom og kriminalitet. Men i dag blomstrer økonomien og ting blir langsomt bedre.

Lima er en dynamisk by. Sentrum er flott, med bygninger i spansk arabisk stil, og et enormt president palass. Presidenten bor ikke der, han syntes det ble for pompøst, og det er jo et sunnhetstegn.

På en plass like ved er det matmarked hver søndag, for Peru er Sør Amerikas fremste matland og Lima er gourmetbyen fremfor noen. Vi dro imidlertid ut til en bydel som het Barranca. Her ligger barene og restaurantene tett i tett, og vi ble guidet gjennom det av Daniels bekjentskaper.

Man gir etter for drikkepresset

Daniels internettlærerinne, Rosa, og hennes kollega Katti loset oss fram til den beste Pisco sour i Lima, og antagelig i verden. Det var et gammelt herskapshus som nå er fylt med pisco drikkende kjendiser og ikke kjendiser. Der mesket vi oss med gudedrikken og fat på fat med fingermat mens vi tørket opp etter å ha vært gjennom fonteneparken tidligere på kvelden.

Men Daniel dro, og jeg skulle ta fatt på siste etappe. Imidlertid var jeg uheldig med en drosjesåfør. Han var ærlig nok, men han hostet virus i ansiktet på meg, og dagen etterpå hadde jeg nesa i en klut.

Herfra og ned elven

Det ble fem dager med host og snufs mens jeg gjorde ferdig en drøss med blogger. Jeg var ganske mye på etterskudd, men jeg var altså ikke død, bare forkjølet.
Så, en vakker morgen var det på flyet igjen. Jeg dro tilbake til jungelen.

Det bar østover, tilbake over fjellet. Jeg landet i Pucallpa, som ligger et stykke nord for Cusco. Den viktigste veien vestover går hit, og herfra kan man ta båt helt til Atlanteren. Man kan busse til Pucallpa, men ulempen er at bussen blir røvet av og til. Jeg feiget altså ut og tok fly. Jeg hadde allerede blitt frastjålet et PC, og syntes det fikk klare seg.

Man går planken

Byen er en utpost, et sted hvor landeveien og vannveien møtes. Vannveien heter Ucayali. Den er allerede en mektig elv, omtrent som Glomma på sitt største.

Den begynner langt oppe i fjellet, og en av grenene heter Urubamba og renner forbi Machu Picchu. Ved Pucallpa er man imidlertid nede på slettelandet, så det er ingen stryk mer, bare en sjokoladebrun vannflate som slynger seg nordover til den møter Maranjon elven like ved Iqiutos.
Pucallpa har en havn som ikke er noen havn. Det er bare en leirbakke ned mot elven. Båtene har derfor en spesiell form, de er nesten som landgangsbåter, flate og brede foran, slik at de kan stange seg inn i leira. Så legger man ut en planke og balanserer om bord.
Det var 17 mai, og jeg forlot landlivet. Jeg steg om bord i M/F Eduardo VIII. Jeg skulle ned Amazonas.

Her slutter «Gutta på tur, og jeg drar videre alene.
De bildene som har vært i innleggene har både blitt tatt av meg og Daniel. De beste er stort sett Daniels.

Men så – fortellingen
Det hele tar en djevelsk vending

Vielsen var en merkelig affære. Den bar preg av å være pro forma, selv om den fant sted i en kirke, en katolsk kirke til og med. De kjørte raskt av gårde til et lokale hvor det ventet en liten forsamling. Han betraktet dem nysgjerrig, lurte på om de var gangstere alle sammen, men de så ikke slik ut. Ingen kalde øyne, ingen mistenksomme buler under dressjakkene. Men stemningen var ikke akkurat løftet, det virket som om alle var der motvillig. Et par av de eldre damene trengte seg inn på han med nærgående spørsmål. Han ga dem en innlært lekse og lyttet til aksenten deres. Hvis de var italienere, kunne de lett avsløre han.
Men det ble ikke tid til noen videre utspørring. De ble dratt fra hverandre og han havnet ved siden av Diana. Etter et lite måltid og et par skåler for brudeparet løste selskapet seg opp.
Han satt i baksetet sammen med Diana. Hun betraktet han med et iskaldt blikk.
– Hvis du vil ha en bryllupsnatt, sa hun, kan vi ringe etter en dame til deg. Hva liker du best, blond eller mørkhåret?

Det gikk et par uker og han begynte å slappe av. Døren var ikke lenger låst, men han holdt seg allikevel inne. Han var stadig innom speilet, prøvde å finne spor etter det gamle ansiktet sitt. Det både var der og var ikke der. Dessuten var det fingeravtrykkene. Han begynte å klø i fingertuppene, betraktet dem med mistenksomhet, og passet nøye på å ikke etterlate noen avtrykk. Det var tåpelig, men han ble ikke kvitt følelsen av å være forfulgt, selv ikke etter at de hadde gjort avtaler om fremtiden.
– Du bør bli her i alle fall noen måneder, sa David til han. Det bør se ut som et ordentlig ekteskap, men deretter kan du flytte for deg selv.
– Utenlands?
– Ikke foreløpig. Du bør holde deg i byen i minst et år. Deretter kan du flytte lenger vekk, men opprettholde et visst skinn av at ekteskapet fremdeles eksisterer.
– Men hvis Diana skulle finne seg en annen istedenfor?
De så på han med blikk som var blitt skarpe og vaktsomme.
– Det vil hun ikke gjøre.
– Vil hun ikke?
– Det problemet kan vi løse når det oppstår, sa Diana med kattemyk stemme.

De hadde latt han få gå ut, oppfordret han til det. Han tok seg en tur på byen, men holdt seg unna kjente plasser. Han gikk forbi på lang avstand og prøvde å la være å se lengselsfullt etter de stedene han hadde pleid å oppsøke, pubene og kafeene. Det var som om de dro i han, ville ha han tilbake, og han fikk en sugende lengsel etter det gamle livet sitt. Men samtidig veltet panikken opp i han, og han syntes at det nye utseendet var en maske som satt løst og kunne falle av når som helst.
Et par ganger virket det som om noen fulgte etter han. Han prøvde først bare å avvise det, i alle fall la være å kikke seg over skulderen, men inntrykke ble bare sterkere. Til slutt smatt han rundt et hjørne og gjemte seg i en butikkinngang. Et par mennesker kom forbi. Gikk de bare videre? Nei, den ene hadde stanset. Han sto på hjørnet tvert imot og tente en sigarett. Det måtte være en forfølger.
Han bestemte seg plutselig, sprang ut i gaten og stanset en drosje. Han dirigerte den et par turer rundt i byen og fikk den til å stanse ved en T bane stasjon. Han betalte og steg ut. Var det noen der? Han kunne ikke se noen.
Han tok flere baner, skiftet fra linje til linje. Så tok han seg sammen, kuttet ut vaktsomheten og stilte seg ved plattformen som et vanlig menneske på vei til jobben. Han begynte å kjefte på seg selv. Han måtte se å få mer kontroll over nervene, dette var tåpelig.
Perrongen fylte seg opp. Han betraktet de andre, trygge, alminnelige hverdagsmennesker. Han misunte dem. Slik skulle han aldri ha det mer. Se, der kom toget –
Så skjedde det. Et voldsomt dult i ryggen sendte han ravende mot kanten. Han vaklet et sekund, men klarte ikke å holde balansen. Han falt, falt, kjente ryggen knase mot skinnene. Der kom toget –
Så var det som om en stor klo grep tak i han, og han ble løftet opp. Plutselig var han på plattformen igjen, som om ingenting hadde hendt. Han så seg om og møtte forskrekkede blikk.
– Det var nære på det, gutten min –
Han bråsnudde og så inn i dette rare fjeset igjen.
– Jeg sa jo at du var i fare.
– Jeg – snublet –
– Jada, du gjorde vel det.
– Var det du som –
– Plukket deg opp igjen, og det hadde nok ingen andre klart.
– Vel, tusen –
– Ikke takk meg for dette. Jeg ga deg et forslag, men du valgte å gifte deg.
– Hvem er du?
– Den samme som forrige gang, og mer trenger du ikke å vite. Forslaget står fremdeles ved makt. Og det er ikke sikkert at jeg vil redde deg neste gang.

Reklame