Ucayali

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

17 ble til 18, og ingenting skjedde. Det skjedde riktignok en masse, men noen avgang ble det ikke, for det kom stadig mer last.

Fæsk, for farsken

Fæsk, for farsken


Båten lå i en klynge av større og mindre farkoster og var temmelig inneklemt. Det virket ikke som om den skulle gå med det første, så jeg ble hengende over rekka og betrakte havnelivet. Vi var akkurat der hvor man brakte fisken i land. Den kom med små elvebåter som var utstyrt med langhalemotorer. Fisken lå midtskips i en dynge av is, over den hadde man et lag med treskeavfall for isolasjon, og det hele ble dekket av en presenning. På denne måten kan man hente fersk fisk fra hele elven og selge den på markedet i Pucallpa.
Dyrisk

Dyrisk


Isen kommer i store blokker og blir fraktet ut til fiskelandsbyene med ferga. På land var det liv og røre av folk og fe, det vil si lausbikkjer og fugler.

De siste var ikke kråker, som hos oss, men gribber. De var ikke pene fugler, og de oppførte seg som dyr, det var vill slåsskamp hver gang det dukket opp en råtten fiskebit.

Pucallpa har ingen containerhavn, og knapt noen brygger eller kraner. Her er det gammelmetoden som gjelder. Nesten alt blir båret om bord av rekker med svettende sjauere.

Gammelmetoden

Gammelmetoden


De er staute karer, men fy for et slit, sekkene med ris eller poteter veier minst 50 kilo, og man må balansere over en planke over på båten. Jeg sto på passasjerdekket og betraktet dem. Jeg følte meg som et luksusdyr, men var fornøyd med det.

Så, endelig, utpå kvelden den 18. la vi ut på elven. Jeg hadde allerede tilbrakt en natt i hengekøye på båten, så jeg var litt innkjørt. Det var medpassasjerene også, for de hadde vært med før. På passasjerdekket er det stenger i taket hvor man kan knytte fast hengekøyer, og så sover man mens man dingler i takt. Her var det folkeliv, hele familier med unger som kvernet rundt, en liten søt skipskatt, samt noen andre allrighte dyr.

Biologisk vekkeklokke

Biologisk vekkeklokke

Hønen Agda var litt engstelig, for ungene dro henne stadig vekk i halen. Hanen var et praktfullt eksemplar som vekket oss om morgenen, og på framdekket lå det en deprimert gris. Den regnet nok med å bli koteletter ganske snart, og det kan man jo ikke kalle fremtidsutsikter.

Ucayali går i vide slynger nordover. Landskapet er flatt og breddene er høye, for her er det skikkelig flom hver gang det er regntid. Akkurat nå var det lav vannstand, men når regnet faller på sommeren kan elva stige opp mot 10 meter. En vanlig brygge ville rett og slett blitt vasket vekk. Man kan ha flytebrygger, men de må være solid fortøyd. Stort sett er det bare leirbakker, og alt må bæres i land. Vi stanset på de forunderligste steder, noen ganger bare ved et lite skur, men det sto folk der og vinket oss inn. Om natta blinket de oss inn med lommelykter. For det meste losset vi isblokker til fiskerne, men et sted hvor vi ankom midt på natta, bar de i land et tonn med brus.

Vanskelige havneforhold

Vanskelige havneforhold


Den første natta stanget vi oss inn i leirbakken og fortøyde til et tre. Vi var like ved noen lumske mudderbanker som kapteinen ville passere i dagslys. Men de andre nettene fortsatte vi bare nedover elven. De styrer godt i mørket, visstnok uten radar eller ekkolodd. Det går på erfaring, og som en medpassasjer fortalte meg ”Det er ikke så vanskelig som det synes, for elva graver en kanal hvor vannet er dypt nok”. Men kanalen slynger seg enda mer enn elva, så veien blir lang.

Endeløst forbi

Endeløst forbi


Nedover elva, nedover elva. Jeg satt ved rekka og betraktet skogen som bugnet på begge sider. På den ene bredden, ytterst i svingen, graver elva seg inn, og her står trærne og bare venter på å falle. På den andre siden legger den fra seg mudderbanker, som ganske snart blir gjengrodd av høyt siv. Elveløpet skifter stadig, så det er en kunst å styre riktig. Vannet er brunt og inneholder mye mudder som til slutt havner i Atlanterhavet. Men det var fremdeles langt dit.

Aftenstemning

Aftenstemning

Fem dager og fem netter. Dagene gikk med lesing og betraktning av folkelivet. Om nettene sto vi på framdekket og drømte oss videre i månelyset mens sydkorset hang på himmelen og viste retningen. Passasjerer kom og gikk, noen steg i land på elvebredden, mens andre ble fraktet inn i lettbåten. Et sted, hvor det faktisk var en flytebrygge, gikk det galt med lettbåten, og den holdt på å synke. De fikk halt den halvveis opp langs skipssiden, mens et par karer plasket i vannet og alle hylte og skrek og forsøkte å være sjef. Plutselig var det noen som ropte et varsel. En planke kom drivende langs skipssiden, og på den lå en slange av typen muy peligroso. Det ble rop og forbannelser mens man kastet bananer på den, men gutta i vannet plasket videre uten å vite hva som kom drivende. Til slutt fikk slangen nok bananer og stakk av, gud vet hvor, men den bet seg i alle fall ikke fast i ryggen på de som lå og plasket. Endelig kom båten på rett kjøl og de øste den ut. Neste dag viste det seg at de til og med hadde fått berget motoren, og da var jo ingen skade skjedd.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Servering var inkludert. Frokosten besto av tynn, søt velling og tørre rundstykker med smørklatter. Lunsj og middag besto av ris, en kjøttbit og kokebananer. Det var greit nok, og magen holdt seg rolig, men jeg ble litt lei av ris etter hvert. Måltidene ble varslet med en alarmklokke som var ganske ilter. Første gang trodde jeg at båten holdt på å synke, men man skulle altså bare synke maten.
Rutetider er et fremmedord på Ucayali. Når man ser forholdene de har å stri med, forstår man det, men jeg var i villrede om når vi kom fram. Jeg hadde litt motvilje mot å ankomme midt på natta, for havnestrøkene er ikke helt trygge, og som turist er man en fet kalkun.
Men lykken står den kjekke bi, på kvelden den femte dagen gled vi inn mot Iquitos. Jeg pakket sekken, og ikke mist hengekøya, for den ville jeg få bruk for videre nedover elven.

Men nå har dere sikkert sluppet opp for god litteratur.
Denne gangen anbefaler jeg noe for de anvanserte, to usannsynlige grøssere

To ekle fortellinger

Sirkelen
Fortellingen om uteliggeren som forveksles med direktøren – men hvem er han egentlig?

Video
En gjeng på en øde øy. Men så begynner videokameraet å vise ting som ikke har skjedd, og de forsvinner, en etter en –

Papirutgave kr. 200,- + porto
Kan også lastes ned som E bok

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Og til slutt – fortellingen
Nå begynner det å bli farlig –

Han kom hjem som et skjelvende vrak og ble møtt av en Diana som for første gang viste noen form for sinnsbevegelse. Hun fikk han ned i sofaen og kom med plaster og salve. Han hadde bare et par rifter, men allikevel ble han pleiet som et lite barn. Så satte hun seg ned og begynte å spørre. Han svarte litt nølende, syntes at han ikke riktig kunne si hele sannheten.
– Snublet du?
– Ja, jeg må jo ha gjort det.
– Men – var det noen som reddet deg?
– Ja, en – stor, sterk type. Han grep meg da jeg falt.
– Falt du?
– Jeg – holdt på å falle.
– Men han som reddet deg – Vi ville gjerne gi han en belønning. Sa han ikke navnet sitt?
– Nei – han gjorde ikke det.
– Kanskje du trenger beskyttelse.
– Neida, det var bare et uhell.
– Du skjelver jo fremdeles. Jeg skal hente litt konjakk til deg.

Det ble et glass, to, og han visste ikke hvor mange. Diana viste seg fra en helt annen side. Han begynte å innbille seg at hun virkelig mente noe med dette merkelige ekteskapet. Hva hadde denne fyren sagt? En arv? Han kunne jo bare spørre henne rett ut. Hvorfor gjorde han ikke det?
– Du, Diana Hvorfor i alle dager –
– Hvorfor jeg giftet meg med deg?
– Ja – Det er jo litt sprøtt, hva?
– Du skulle jo ikke spørre om det.
– Jeg er mannen din, for faen. Du kan vel svare. Er det noe med en arv?
– Jeg arver litt etter bestefar, men det har jo ikke noe med dette å gjøre.
– Jammen hvorfor?
– Jeg liker deg jo ganske godt også, da.
– Det har du ikke gjort før.
– Jo, men det var så vanskelig.
– Hva var vanskelig?
– Ikke spør så mye, da. Kan vi ikke ha det litt koselig?
– Kosekoselig?
– Bare litt – Og ikke si noe til de andre, hva?

Han satt på rommet igjen, nærmest sanseløst full. Men hele kroppen verket etter Diana. Hun hadde smøget seg innpå han og hisset han opp, så hadde hun glidd vekk igjen, men kommet tilbake med mer konjakk. Til slutt hadde de åpnet en sjampanje og sølt på hverandre. Han hadde grepet etter henne, men hun smøg seg vekk. Til slutt hadde han sovnet, og da han våknet var han alene. Han vaklet tilbake til rommet igjen.
Hva fanden var det som foregikk? Var hun virkelig interessert? Men hvorfor hadde de gjort det på denne sprø måten? Nåvel, han hadde ankommet på en enda mer sprø måte, og de hadde tatt imot han. De hadde skjult han, gitt han ny identitet, alt –
Var det på grunn av en arv? Hvorfor kunne de ikke si det rett ut? Nei, det var ikke noen arv. Arman var en bløffmaker. Hun var virkelig interessert –
Han vred hjernen, vaklet mellom å tro det ene eller det andre, men kroppen skrek etter henne. De var jo gift, for faen, han ville ha henne. Hun var dødelig forelsket, bare litt sjenert.
Eller var det noe helt annet? De bodde jo sammen, tre søsken, ingen hadde partner. Var det noe mellom dem? ”Ikke si noe til de andre ”– Hva hadde hun ment med det?
Plutselig ringte telefonen, og han hadde den i hånda før han hadde tenkt seg om.
– Selva – Andre
– Du behøver ikke å skape deg. Det er Gabriel.
– Hvor i helvete har du vært hen?
– Ikke akkurat der, nei. Men du har snakket med en som kaller seg Arman.
– Jah, det har jeg.
– Og han foreslo?
– At jeg skulle helle dere ut med badevannet.
– Ikke prøv. Det vil ha alvorlige konsekvenser.
– Det har faenmeg vært alvorlig nok allerede, og det var han som reddet meg.
– Ja, men det hadde også vi gjort. Har du tenkt over hvem det var som dyttet deg?
– Jeg snubla.
– Det gjorde du ikke, og det vet du, selv om du er full.
– Jah, jeg har vel grunn til å bli litt full.
– Nei, for du må holde kontrollen, ellers er du i fare.
– Jeg blir beskytta av kona mi, hun er –
– Beklager å måtte si det, men du kan ikke stole på henne.
– Jeg stoler på hvem jeg vil. Nå er jeg lei av dette. Jeg går og snakker med denne Arman, og så hopper jeg i senga til Diana –
– Diana er ikke i huset. Du er alene, og du burde være forsiktig.
– Dere er noen bløffmakere. Jeg bryter kontrakten, hører du, bryter den!
– Hør nå her –
Han brøt samtalen. Så vaklet han inn i stua og fant en flaske konjakk. Han satte den til munnen og helte i seg.
– Diana, skrek han, kom, så hopper vi i kassa. Kom, for faen, vi er gift.
Ingen svarte. Det var som om husets tomhet slo mot han fra alle kanter. Han reiste seg, halvt i svime. Arman, han måtte ha tak i Arman, den eneste som kunne redde han –
Han åpnet døren og vaklet ut på gaten, sto og veivet litt før han rettet seg opp igjen.
– Arman, skrek han. Jeg har brutt kontrakten. Hvor er du?
Ingen svarte. Istedenfor kom det en lyd som vokste uhyggelig raskt, og et blendende lys. Han så opp, men for sent. Bilen traff han med voldsom hastighet, kastet han opp i luften og lot han sveve i noen sekunder før han klasket i bakken og alt ble borte.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s