Amazonas

Amazonas, bare navnet har et sus av eventyr. Det er naturligvis mindre eventyrlig nå til dags, men å seile nedover elven i en hengekøye er allikevel en spesiell opplevelse.

Joda, det er skog

Hvorfor heter den Amazonas? Da Francisco de Orellana seilte nedover elven i 1541 ble han møtt med piler fra elvebredden. Han oppdaget at jentene også var med og skjøt, så derfor kalte han den amasonenes elv, Amazonas.
Den dag i dag er det mye villmark, og enkelte stammer holder seg unna resten av samfunnet, man regner med ca 60 grupper som har isolert seg og er ”ukontaktet”. De fortsetter å skyte piler, men om jentene deltar er litt usikkert.

Men Amazonas kulturen er gammel. Ved Monte Alegre har man funnet helleristninger som er 11000 år gamle. Det var heller ikke bare villmark før europeerne kom. På Ihla de Marajo ble det drevet et avansert jordbruk, og de laget fin keramikk. Det har de fortsatt med.

There’s a mooon over the Amazooon

Men kontakten med europeerne ble fatal for mange. Sykdommene herjet, og gjenger med bandeirantes trengte inn i urskogen på jakt etter gull og slaver. Da gummi boomen begynte, ble det nye slavetokt. I dag er det avskoging som truer, selv om myndighetene gjør en del for å beskytte urinnvånerne. I tillegg til nasjonalparkene er det avsatt store områder for dem, og deres ønske om å være i fred blir stort sett respektert. Man vet at de har gode grunner.

Enebolig

Men urskogen blir spist opp av tømmerhogst og etablering av beiteområder. Dette skjer særlig i den sør østlige delen, men også langsmed de veiene som er bygget. I Peru har det vært snakk om en vei mellom Iquitos og Pucallpa, men mange innbyggere går mot det, da de vet hva som vil skje. Ved Belo Monte i Para er det planer om en dam som vil ødelegge mye skog og fordrive de som bor der. Det har vært kraftige protester mot den.

Padle på skogstur

I skogen nord for Amazonas lever Yanomaniene. De var stort sett ukontaktet fram til 1950, men så kom et gullrush og man bygde en vei inn i området. Fra 1986 til 1993 døde en femtedel av stammen. Nå har både Venezuela og Brasil satt av områder til dem, så det verste ser ut til å være over. Men de gjenlevende har trukket seg dypt inn i skogen.

Regn over regnskogen

Ut fra dette skulle man tro at området ser herjet ut. Men seiler man langs elven, er det ikke slik. I byene kan man glemme at man er i urskogen, men man skal ikke komme langt vekk før det bugner av vegetasjon langs begge bredder, og lange strekninger er uten folk. Det finnes småbyer langs elven, og enkelthus som ligger på flåter eller står på peler, for dette er flom områder.

Da jeg seilte nedover sto skogen i vann til knes, og vel så det. Flommen var over i Ucayali, men her pågikk den for fullt. Imidlertid er dette noe som skjer hvert år, og både skogen og innbyggerne har tilpasset seg. Folk padler på skogstur og piranhaene svømmer inn mellom trærne og har glade dager. De er mette og fornøyde og så snille som pusekatter. Men når vannet tørker inn og de blir etterlatt i en liten pytt, skal man ikke stikke foten nedi.
Jeg steg om bord i en båt som både var mindre og mer rufsete enn den forrige.

Ren idyll

Men jeg fikk opp hengekøya og ruslet opp på soldekket. Her var det kiosk med øl og heisann musikk nesten døgnet rundt. Vi dampet i tre dager ned til Manaus, bare avbrutt av en politirazzia. Jeg nikket og smilte og oppførte meg blåøyd. De dro av gårde med en fyr som fikk hendene tapet på ryggen. Hva han hadde gjort, vet ikke jeg, kanskje ingenting.

Carmen i urskogen

Manaus er mer by enn Iquitos, og selv om det er litt vill vest i havnestrøket, består den av veier og blokker, som over alt ellers. Man kunne vært på Tveita. Men Manaus har en ting å skryte av, de har opera. Den er ikke noe småtteri, men en flott bygning i neo klassisk stil. Den ble reist i gummebaronenes tid, og Caruso skal ha sunget der. Selv var jeg bare på omvisning, men jeg fikk med meg toreador arien fra Carmen.

Så var det å ta fatt på siste etappe. Jeg steg over i en større båt, og la ut på en fire dagers tur helt ut til elvemunningen. Det ble ganske trangt mellom hengekøyene, så jeg holdt meg for det meste på framdekket

Etter Manaus vider elven seg ut, og breddene blir fjerne på begge sider. Men først passerer man vannenes møtested. Det har seg slik at de to største sideelvene møtes her, Solimoes og Rio Negro. Den siste er naturligvis svart.

Motvillig blandevann

Den kommer nordfra, og har kildene i Yanomani land. Fargen skyldes antagelig jordbunnen. Men Solimoes er hvit, eller egentlig lysebrun, for den kommer fra Andes fjellene, og tar med seg en del av terrenget ut mot Atlantyerhavet. De er altså søstere, eller kanskje ektefeller, tvunget til å flyte sammen, men de kan ikke fordra hverandre, og fortsetter mange kilometer nedover uten å blande seg.

På galeien

Om kvelden andre dag la vi til i Santarem, og ble der til neste formiddag. Da vi dro videre var elven som et hav, like bred som Oslofjorden ved Horten. Jeg sto for det meste på fordekket, for på bakdekket dundret popmusikken døgnet rundt, og jeg fikk vondt i hodet. Men men, de solgte konjakk i plastbeger til seks kroner, og jeg hadde fremdeles mine sigarer med urskogstobakk. Ut på kvelden kom stjernene opp og man kunne stå og beundre Sydkorset på den ene siden og Karlsvogna på den andre.

Neste dag var vi i trangere farvann. Vi nærmet oss utløpet, og her deler Amazonas seg i mange små løp. Midt i ligger Marajo øya, den er likeså stor som Portugal. Langsmed bredden er det små tettsteder og hus på stylter. Ungene kom roende opp til oss og folk kastet pakker ned til dem. Så kom båthaikerne, de rodde opp langs siden og haket seg fast med en jernkrok. Der hang de mens de gikk om bord og solgte reker. Etter et par kilometer gjorde de seg løs og iglet seg på en båt som gikk den andre retningen.

Risikosport

Slik drev de antagelig på hele dagen, og det så virkelig ut som en risikosport. Utpå kvelden kom vi ut på Para fjorden og horisonten ble vid igjen. Vi dampet inn i mørket og så fyrene foran oss.

Neste morgen våknet jeg av at båten la til kai. Det var kl fire om morgenen, og vi var i Belem do Para. Jeg drøyde litt om bord, for jeg ville ikke gå gjennom havnestrøket i mørket. Til slutt slo jeg meg sammen med en gjeng franskmenn og vi tok drosje til det beste backpackerhotellet. Jeg slo meg til ved PCen og fikk bestilt billett over Atlanteren.

Belem ligner på Manaus, fint i sentrum og vill vest i kantene.

Skjønnheten og udyret i Belem

Brasil er kjent for sin høye kriminalitet, og man føler seg litt rar når det er bevæpnet vakt selv på et gatekjøkken.

Men Brasil er i slaget, med president Lula ved roret har de tatt et langt skritt videre mot reelt demokrati. Økonomien blomstrer, og litt trenger ned til de på bunnen. Lula har opprettet en grunntrygd, ”La bolsa familia”, eller ”familieposen”.

Vivaldi i fredsteateret

Fattigdommen er betydelig redusert, og det vil nok redusere kriminaliteten på sikt. Men det er langt igjen, og når man ser på hvor mange år landet har vært vanstyrt, er det ikke så vanskelig å forstå.

Neste morgen våknet jeg av at båten la til kai. Det var kl fire om morgenen, og vi var i Belem do Para. Jeg drøyde litt om bord, for jeg ville ikke gå gjennom havnestrøket i mørket. Til slutt slo jeg meg sammen med en gjeng franskmenn og vi tok drosje til det beste backpackerhotellet. Jeg slo meg til ved PCen og fikk bestilt billett over Atlanteren.

Belem ligner på Manaus, fint i sentrum og vill vest i kantene. Brasil er kjent for sin høye kriminalitet, og man føler seg litt rar når det er bevæpnet vakt selv på et gatekjøkken. Men Brasil er i slaget, med president Lula ved roret har de tatt et langt skritt videre mot reelt demokrati. Økonomien blomstrer, og litt trenger ned til de på bunnen. Lula har opprettet en grunntrygd, ”La bolsa familia”, eller ”familieposen”. Fattigdommen er betydelig redusert, og det vil nok redusere kriminaliteten på sikt. Men det er langt igjen, og når man ser på hvor mange år landet har vært vanstyrt, er det ikke så vanskelig å forstå.

Man venter på høyvann

Jeg ble tre dager i byen. Jeg rakk noen restaurantbesøk og en klassisk gratiskonsert i Teatro da Paz, ”fredsteateret”, en praktfull bygning i ny barokk. Den er fra gummibaronenes tid, naturligvis. Ellers gikk tiden med til bloggskriving.
Jeg har sjekket ut, og siste innlegg er under skriving. Flyet går midt på natten, og jeg tar drosje til flyplassen, noe annet er galskap. Så stiger jeg om bord og flyr vekk, langt over havet mot øst.
Farvel, Amerika

Og så – en siste påminnelse

To ekle fortellinger

To absurde fortellinger. Det usannsynlige blir virkelighet – og hva gjør man da?

Papirutgave kr. 200,-
Kan også lastes ned som E bok

Tilgjengelig på:
http://www.kolofon.no

Men nå – fortellingen

Det var Frank som lukket opp. Han ble bare stående med vidåpne øyne og glane. Så lukket han døren langsomt igjen. Det var redsel i blikket hans.
– Frank, lukk opp. Det er jo meg.
– Er det –
– Jeg er ikke noe spøkelse. Jeg kommer rett fra sykehuset.
– Er du –
– Litt støl, bare. Er Diana hjemme?

Stua var et eneste rot. David og Diana satt sammen med en mann i dress og gikk gjennom bunker med papirer. De så opp da han kom inn, men det virket ikke som om de forsto hva de så.
– Diana, jeg er tilbake.
– Du er – tilbake – ?
– Jeg kommer rett fra sykehuset.
– Men – men –
– Ja, de var litt forbauset der også.
– Du lever?
– Ja, gi meg en klem!
Hun kom imot han som en søvngjenger. Han grep henne og knuget henne til seg, men hun var som en melsekk å ta i. De andre hadde reist seg. Mannen i dress stirret vantro på han.
– Er det?
– Ja, sa David hest, det er han.
– Da tror jeg faktisk ikke jeg har noe her å gjøre.
Han samlet febrilsk sammen papirene og strøk ut av værelset.
– Hvem i alle dager var det?
– Advokaten vår, sa Diana hest. Vi trodde alle at –
– Jeg var død?
Hun nikket. Så var det som om hun tok seg kraftig sammen. Hun satte opp et strålende smil.
– Men du er jo tilbake, sa hun. Det er et mirakel.
– Ja, det er faktisk det.

Han satt på rommet sitt med blandede følelser. De hadde svermet rundt han og nærmest smisket for han. Slik hadde de aldri vært før – jo, kanskje Diana, eller – Hun hadde endelig oppført seg som en hustru. Hun hadde jo giftet seg med han, for pokker!
Men hvorfor? Noe med en arv, det hadde Arman sagt. Men kunne han stole på Arman? Junior hadde advart han, og junior hadde vært virkelig tillitsvekkende. Han hadde fått han frisk på rekordtid. Han hadde vært død – tull, det var naturligvis en bløff. Nåvel, da kunne han ikke stole på Junior heller. Hvem skulle han stole på?
Skulle han bare stikke av? Nei, det hadde han gjort i går, og blitt overkjørt. To ulykker på rad, klart at det ikke var noen tilfeldighet. Diana hadde sagt at de burde beskytte han. Hva mente hun med det? De var rike, og de hadde kontakter som kunne gjøre det meste, så det ut til. Men kunne han stole på Diana? Hun hadde skiftet så brått, fra å være iskald til å være omsorgsfull. Dessuten – denne advokaten. Hvorfor var han der?
Hva hadde stått i de papirene? Pokker at han ikke hadde undersøkt, men Diana hadde tatt all oppmerksomheten hans, og så hadde de samlet sammen papirene. Nåvel, det var vel opplagt. De hadde trodd han var død, og så hadde de gått gjennom alle papirer for å se om hun fremdeles kunne få arven – men kanskje det ikke var noen arv. Arman var ikke til å stole på – Pokker så kynisk, forresten, hente advokaten noen timer etter at han var ”død”. Diana skulle jo heller sittet ved sykesengen og grått. Men når han tenkte over det, kunne han ikke forestille seg at Diana ville gjøre noe slikt.

Reklame