Ta din harpe opp og spill

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Farvel til den nye verden. Jeg landet i Sevilla etter en lang reise over Atlanteren.
Sevilla er en praktfull by. Kjernen er middelalder, en labyrint av skjeve gater hvor det er nesten umulig å finne fram. Utenfor labyrinten ligger det praktfulle bygg fra gullalderen, den gangen rikdommene fra Amerika strømmet inn. Selv etter at det eventyret var slutt, ble det reist flotte bygninger, og dagens bygg er heller ikke dårlige.

La Giralda reluce

La Giralda reluce


Midt i byen ligger Alcazaba, hvor de spanske kongene fikk bygd seg et palass i maurisk stil. Katedralen er i gotisk stil, men allikevel dyster. Det er ikke uten grunn, for det var her inkvisisjonen holdt sine prosesser. Klokketårnet, la Giralda, er imidlertid arabisk. De hadde akkurat fått bygget det ferdig da byen ble erobret av spanjolene. I dag er det byens stolthet.

Men Sevilla er hovedstaden i Andalucia, og musikken her heter flamenco. Flamenco er dans, sang og gitar, den er hissig og rytmisk, men kan også være myk og melodiøs. Man kommer neppe langt i Sevilla uten å se tilbud om konserter og danseopptredener.

Men jeg beveget meg inn mot kjernen, til en flamenco klubb som heter La Carboneria. Her får man servert originalversjonen, fremført av sanger, gitarist og danserinne.

Så det gnistrer

Så det gnistrer


Den sistnevnte var en skikkelig Carmen type, med et blikk som minnet om de helt store pusekattene, de som ikke mjauer, men brøler. Hun danset så det gnistret.

Midt i byen ligger en bygning som ser ut som et slott, men den ble bygget som tobakksfabrikk. Det var her Carmen herjet i sin tid. Hun satt og rullet sigarer inntil hun stakk ned en rivalinne og forførte politioffiseren som kom for å arrestere henne. I dag er det universitet her, og litt fredeligere – håper jeg.

Men jeg skulle videre, til gamle tomter. Jeg ble forført en gang, ikke av Carmen, men av flamenco musikken, og derfor tilbrakte jeg et år i Granada for å lære å spille gitar. Litt spansk lærte jeg også.

Her herjet Carmen

Her herjet Carmen


Det er et kvart århundre siden, og byen har forandret seg siden den gang, men den har fremdeles et buldrende natteliv, eller, det er blitt enda mer buldrende.

Da jeg bodde i Granada virket byen litt sliten. Nå er bygningene pusset opp og modernisert. Den gangen fantes det fremdeles esler i gatene og bodegaer med sagflis på gulvet. Nå er alt blankt og nytt. Elvira gaten, som den gang var mørk og skitten, er i dag rene idyllen, og den blir mer og mer arabisk, for maurerne er tilbake, det kryr av arabiske restauranter og kaffehus.

Arab style

Arab style


Fortiden har alltid preget byen, for hvis man klatrer opp fra Plaza Nueva, kommer man til et palass som er klippet ut av tusen og en natt. Det er den røde borgen, Alhambra.

Spania var den ytterste utposten av det muslimske verdensrike, men det rev seg tidlig løs og fikk sin egen kalif med hovedstad i Cordoba. På 1200 tallet raknet det imidlertid, kalifen var for lengst borte, og de regjerende Almohadene klarte ikke å stå imot den spanske kongen. Cordoba og Sevilla ble tatt, mens Granada reddet seg ved å underlegge seg den spanske kongen. De fortsatte som muslimsk stat i 250 år, men ble til slutt erobret av kongeparet Isabel og Ferdinand.

Comares tårnet

Comares tårnet


Den siste emiren over Granada het Muhammed den 12, men han blir vanligvis kalt Boabdil. Han ga til slutt opp frivillig, antagelig for å unngå at Granada skulle lide samme skjebne som Malaga, den var blitt herjet på det grusomste. Men mange regnet han som en forreder, og han høstet ingen ære. Han døde ensom og forlatt i landflyktighet.

Deretter ble Alhambra overtatt av den spanske kongen, men falt etter hvert i glemsel og delvis i ruiner. Den som reddet slottet, var en amerikaner, Washington Irving. Han kom til Granada i 1820. Han var ambassadør i Spania, og litt av en romantiker. Han møtte en av byens eventyrfortellere, og utga en bok med fortellinger fra Alhambra. Boken førte til en turiststrøm, og man begynte å pusse opp palasset. Det fortsetter de med den dag i dag.

Kort vei til himmelen

Kort vei til himmelen


Alhambra er rett og slett vakkert. Det er en stil og eleganse over det som slår spansk barokk ned i støvlene. Så strømmer også turistene til i tusenvis. Det er en folkevandring gjennom de mauriske salene, men det hviler allikevel en eventyr atmosfære over palasset, og man blir grepet av en melankolsk stemning når man tenker på den siste, tragiske herskeren, Boabdil.
Han er verdt en sang.

Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil
Han som dro ifra sitt land, der han engang var sultan.
Som kom aldri mer igjen, men ble sveket av hver venn.
Han dro ut på åpent hav, hviler i en ensom grav.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

I Comares tårnets sal, står din trone tom og kald.
Imens Løvegårdens vann, gråter stilt for sin sultan.
Og for aller siste gang, hører du dens klare sang.
Bøy ditt hode, vend deg om, og Alhambra ligger tom.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

Ta din hjelm og ta ditt sverd, du skal ut på siste ferd.
Du drar ut ifra din borg, med et hjerte fylt av sorg.
Solen glitrer over sky, på Granadas skjønne by.
Fjellet lyser hvitt av sne, sender blanke elver ned.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

Ser du byen ligger skjønn, og en Vega lyser grønn,
Der du kjempet med din hær, trodde seieren var nær.
Du blir hjemløs nå i kveld, du skal møte Isabel.
Du drar ut på siste fjell, og der gråter du farvel.
Ta din harpe opp og spill, syng en sang for Boabdil.

Det var tungt å følge med, da sultanen dro av sted.
Det var harde, bitre ord som han hørte fra sin mor.
Hvorfor gråter du min sønn, nå som du har fått din lønn.
Har du kjempet som en mann. Tørk din tåre vekk i skam.
Tørk din tåre vekk og spill, syng en sang for Boabdil.

Bak Granada står et fjell, i den måneklare kveld.
Dypt der inne finns en hall, den er stor og den er kald.
Og der sitter Boabdil, med et hjerte fylt av ild.
Han skal engang komme frem, med en hær av døde menn.
Gå i måneskinn og spill, syng en sang for Boabdil.

Det står faktisk et fjell bak Granada. Sagnet sier at det skal finnes en hall der inne, men Boabdil har ikke kommet ennå.

Men da han dro, var det en annen som kom, Colombus. Han hadde tenkt å oppdage sjøveien til Kina, men hadde fått nei av portugiserne. Det er for langt, sa de, du søkker midtfjords.

Prisen for Amerika

Prisen for Amerika


Men Colombus visste at det var et land der, for han hadde vært på Island og hørt historien om Vinland. Men han måtte altså prøve seg et annet sted, og han reiste til Granada, hvor Isabel satt med hæren sin. Hun hadde imidlertid ikke penger, så han ga til slutt opp og dro. Men han var ikke kommet langt før det kom en kurer etter han. Boabdil har overgitt seg, sa kureren, og dronningen vil snakke med deg.
Dette skjedde i Santa Fe utenfor Granada. Colombus fikk dronningens smykkeskrin som han pantsatte hos noen jødiske bankfolk. Så dro han til Amerika for pengene.
Dronningen fant imidlertid ut at hun ville ha skrinet tilbake, så hun utviste alle jødene og slapp å betale for skrinet. Det er farlig å handle med folk som har all makt.
Her ligger han - kanskje

Her ligger han – kanskje


De spanske jødene kalles de Sefardiske. De er fremdeles en viktig del av jødedommen, og den sefardiske kulturen regnes som et av middelalderens høydepunkter. Skrinet kan man se den dag i dag. Det står i gravkapellet til Isabel og Ferdinand. Det er faktisk prisen for Amerika.
Det skulle vise seg at dronningen hadde investert lurt, men Colombus fikk så å si ingenting, på tross at han ble lovet gull og grønne skoger. Han døde ensom og fattig, og det gikk noen århundrer før man flyttet knoklene hans til Sevilla, der han nå ligger i katedralen. Men det er antagelig ikke hans knokler som ligger der.

I dag er gullalderen over, mens Sør Amerika er på vei opp. Spania har hatt en slags gullalder etter at diktaturet var slutt på 70 tallet. Det ser man over alt, særlig i Granada. Men de siste årene har det gått dårlig.

Fortsatt idyll - tross alt

Fortsatt idyll – tross alt


Spania sliter med statsgjeld og arbeidsløshet. Det har begynt å komme tiggere i gatene og uteliggere i skogen bak Alhambra. Det er ikke folk på kjøret, men vanlige mennesker som har mistet det de hadde å leve av. Årsaken er den uansvarlige økonomiske politikken som har vært ført over hele den vestlige verden. Sør Amerika kan i dag flire av oss, men det ser ikke ut til at det blir bedre med det første, for spekulantene sitter fremdeles ved makta. Allikevel er det ingen depressiv stemning i Spania. De har en livsstil som ikke så lett lar seg kue.
Men jeg skal hjem og føre valgkamp for De Grønne – så får vi se om vi klarer å gjøre verden litt mer fornuftig.

Når vi snakker om politikk –

Jeg kan anbefale en bok om grønn økonomi

Grønn politisk økonomisk analyse

En kritikk av dagens økonomiske tenkning og en analyse av hvorfor økonomien har behov for å vokse.

Papirutgave kr. 200,-
Kan lastes ned som E – bok

Tilgjengelig på http://www.kolofon.no

Og så – fortellingen

Det banket på døren. Han skvatt opp, men ble stående og nøle.
– Lukk opp, det er bare meg.
– Diana?
– Ja, jeg er så bekymret for deg.
Han følte at han smeltet litt. Så gikk han og lukket opp.
Hun sto der, i en selskapskjole som viste det meste. Hun hadde sminket seg skikkelig opp. Hun lyste opp i et strålende smil. Han rygget litt tilbake, men hun kom etter han og grep han om livet.
– Jeg har ikke behandlet deg slik jeg skulle, sa hun.
– Du har vel –
– Jeg har ikke løyet for deg, men jeg har ikke fortalt alt.
– Så fortell da.
– Vel, det er sant det du sa.
– Det er et testamente?
Hun nikket – du skjønner, de pengene betyr så mye for oss, vi er egenlig i en knipe, og jeg kunne arve en god del.
– Hvis du giftet deg?
– Ja, men det ville jeg ikke, i alle fall ikke ennå.
– Og så fikk dere ideen om et proforma ekteskap?
Hun nikket – David fikk den ideen da du ankom.
– Og jeg var en bra kandidat, fordi dere hadde makten over meg.
– Nei nei, Men vi måtte ha en italiensk statsborger.
– Og dere gjorde meg til italiener, skaffet meg et nytt fjes, til og med.
– Jo, men det var jo for å redde deg.
– Du oppførte deg ikke som om du hadde til hensikt å redde meg. Du var temmelig iskald.
– Men hva skulle jeg tro om deg? Du var på flukt for noe alvorlig. Jeg var jo litt redd for deg. Det skjønner du vel?
– Jo –
– Men da du kom fra den ulykken på T banen, begynte jeg å tenke meg om. Vi hadde latt deg gå alene i byen, og så hadde de –
– De?
– Noen som var etter deg. Jeg vet ikke hvem det kan ha vært, men jeg ble redd for deg. Du skjønner vel det?
– Jo –
– Kom, la oss være skikkelige ektefolk, nå i natt.
– Du vil bli her hos meg?
– Nei, kom. Jeg har gjort det litt koselig for oss.

Hun nærmest dro han med seg. Han var helt forvirret, men det kom ikke på tale å si nei, bare å se på henne ga han varme grøsninger.
Hun hadde gjort i stand, visst hadde hun det. De kom inn i et rom hvor det var dekket et lite bord. Det var hummer og kaviar, med en stor flaske sjampanje i kjøler. Bak det hele sto det en fristende dobbeltseng med silkelakener.
– Sett deg ned – nei, vi sitter sammen, hva?
– De gled ned i en myk sofa. Han kunne ikke styre seg, men begynte å grafse på henne. Hun lot det villig skje, ga bare fra seg et lite klynk av og til.
– Vent litt – vent da.
– Hvorfor?
– Vi må jo ha sjampanje.

De var langt nede i den tredje flasken med sjampanje, og den andre runden med sengekos. Han strakte seg ut i krøllete, svette lakener med henne ved siden av seg. Hun måtte være full hun også, men oppførte seg som en liten pusekatt.
– Mer sjampanje – nei, jeg vil ha konjakk!
– Har du ikke fått nok?
– Nei, jeg vil ha mer – av deg og!
Hun smilte, så gled hun ned fra sengen og gikk bort til et skap. Hun kom tilbake med en krystallkaraffel. Hun stanset og så på han. Han lå som et slakt over sengen og snorket. Hun smilte et bredt smil, men det var ikke et spor av omsorg eller kjærlighet i det.
Hun gikk bort til et skap og fant en kappe hun slo om seg. Så gikk hun stille ut. Det klikket i låsen.

Hva var det for en lukt? Han våknet halvveis og vred på seg. Hvor var han – silkelakener. Jo, haha, han husket – hvor var hun? Han famlet ved siden av seg, men fant ingen. Så gled han inn i en døs, men våknet igjen. Den lukten, det var – bensin?
De hadde faenmeg sølt bensin et eller annet sted – eller kjørt fram limosinen, med lekk tank, tenk det, lekk tank. Han ble liggende og le for seg selv. Diana, det var vel henne. Hun hadde vært faen så deilig. Han ville ha henne, en gang til. Hvor var hun? Han prøvde å reise seg, men det var for anstrengende. Han ramlet ned på puten og sovnet igjen.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s