De flytende øyene

Fra Copacabana var det kort vei til grensen, Vi viste pass og skrev skjemaer, og så var vi i Peru. Veien gikk videre langsmed Titicaca. Vi var fremdeles på Altiplano, landskapet var åpent og lyst.

Cordillera Real

På den ene siden hadde vi sjøen, som så ut til å fortsette i det uendelige, på den andre siden var det lave, rullende åser, og langsmed veien lå potetåkrerne. Langt borte, på den andre siden av sjøen kunne vi ane noen snøkledde fjell, Cordillera Real, men de er bare synlige i klart vær. Titicaca er stor, man kan se tvers over den, men ikke på langs, da ser man bare horisonten, som om man skulle være ute på Stillehavet.

Torgdag på sjøen

Nær nordenden er det en stor bukt, og her ligger Puno, en havneby og turistby. Men den bærer i grunnen ikke preg av noen av delene, den er fredelig og velstelt, og har mange flotte gamle bygninger i kolonistil. Vi installerte oss på Hotel America, og hutret oss gjennom gatene til en restaurant hvor de stekte pizza i vedovn. Her var det deilig og varmt, og vi kunne lette på snippen.

Akkurat som Heyerdal

Daniel og jeg regner oss som gamle sjøulker, der fartøy flyte kan, er vi i vårt element. Men en flytende øy – er det et fartøy? Hvordan får man en øy til å flyte? Vel, den er egentlig en flåte av siv som ligger midt ute i bukta. Vannet er grunt, og man forankrer øya til noen påler så den ikke skal drive av gårde. Oppå øya bygger man hus av siv, og her lever hele familier. En slik øy varer ikke evig, man må stadig legge mer siv på toppen for å erstatte det som råtner vekk i bunnen. Det er et fuktig tilholdssted, og ikke helt fritt for mygg. Husene er små, men pene, og beliggenheten er suveren.

I kontakt med naturen

Hvordan i alle dager kunne noen finne på å slå seg til her? Kanskje på grunn av fisket, for det er mye å hale i land, både tradisjonell fisk og ørret som er importert fra Canada og trives godt i Titicaca. Men den egentlige grunnen er antagelig at de som bor her, Uro folket, har vært nødt til å flykte ut på sjøen for å kunne forsvare seg. Noen sier at de er etterkommere etter Tiwanaku folket, men i så fall må andre legender være feil, for de har ikke rødt skjegg.

Nærmere deg, min Pachamama

Nesten alt her er laget av siv, også båtene, og de minner om Heyerdal og Ra. Det er absolutt ikke tilfeldig, for Heyerdal var her og engasjerte båtbyggere som ble brakt helt til Irak. Han klarte å bevise at en slik båt kan krysse havet, men resten er det strid om. Kom Påskeøy folket i slike båter? I Bolivia mener man det, og de konstruerte en båt som dro samme veien som Kon Tiki.

Fest på bygdom

I dag er det ikke så mange som bor på flytende øyer, for storsamfunnet har sine krav. Riktignok har man elektrisitet med solpaneler, men det er ingen internett kafeer. Ungdommen går på skole på fastlandet, og det er nok mange som ikke vil fortsette det strevsomme livet her ute.

Men vi steg om bord i båten igjen, vi skulle til neste øy, og den var solid forankret i bunnen av sjøen. Første stopp var Amantani, en fjelløy med to topper hvorav den ene er viet til Pachamama, moder jord, og den andre til Pachatata, det mannlige, som gjerne blir symbolisert med vann og regn. Begge fjelltoppene har sitt tempel, og hit går folk for å be. I tillegg er de også katolikker, men de gamle gudene er høyst levende.

Dresset opp

Vi ble møtt på brygga av vår vertinne, en frisk dame som lignet på Pachamama. Huset var enkelt og malerisk, med en gårdsplass full av roser. Om kvelden var det dans på lokalet. Vi ble kledd i poncho og strikkelue, og så veivet vi rundt til musikken. Det var trommer, fløyte og charanga, samt øl og friske fraspark.

Neste dag var det en ny øy, Taquile. Den ble brukt av spanjolene som fengselsøy i sin tid, men det er det slutt med. De lokale folkene har flyttet tilbake, og skapt et samfunn som det står respekt av. De driver med turisme, men også med tekstiler.

Sjefen orienterer

Plaggene de lager er svært fargerike, og berømt over hele Peru. Alle damene går rundt med håndten, og selv gutta går og strikker. Vi kom midt i en festival og alle hadde tradisjonelle klær. Gutta hadde forskellige luer som viste deres status og om de var gift eller ikke. Jentene gikk med sjal over hodet. Når de går på bygdefest kan de signalisere med sjalet. Holder de i den høyre dusken, er de på sjekkern, holder de i den venstre er de gift, men på sjekkern allikevel.

Her skulle vi ikke overnatte, men vi ble servert et måltid som var like suverent som de klærne de laget. Det er ingen konkurranse mellom restaurantene, retten til å servere går på omgang mellom de forskjellige familiene, og prisene er regulert.

Få være med, jeg også

Her praktiseres det fellesskap. Taquile er et lite idealsamfunn midt i Titicaca, midt i Andes, og midt i Sør Amerika. Kanskje verdens sentrum ligger her, og ikke i Jerusalem, for der slåss alle mot hverandre

Vi dro tilbake til Puno og neste dag entret vi rutebilen. Tur agenten hadde anbefalt en dyr tur med mat og omvisning, for rutebussene var fulle, sa han. Det var naturligvis ikke sant, så vi dro til stasjonen og kjøpte billett, hvoretter vi fortalte med et smil at vi hadde vært veldig heldige. Deretter så vi ikke mer til han. Vi sto opp tidlig og dro av gårde. Vi skulle til Incaenes hovedstad.

Og så – fortellingen. Nå begynner det å bli innfløkt.

Bilen hadde stanset. Han så at de var i et fint strøk. En smijernsport førte gjennom en lav mur, og bak den lå det et stort hvitt hus.
– Nåvel. Da er det bare å sette i gang.
– Jammen –
– Gå opp og ring på døren.
– De venter meg?
– Nei.
– Men –
– Kom deg ut!
Han skvatt ut av bilen, akkurat som om stemmen til den andre blåste han ut. Han skulle til å protestere, men oppdaget at bilen var forsvunnet. Han tok seg til hodet, for liksom å finne igjen virkeligheten, men oppdaget at han hadde mistet badehåndkledet. Han vil vekk, bare løpe bort –
Hva var det? Stemmer nede i gaten. De kom nærmere, og der, på den andre siden, kom det noen i svarte klær –
Han bestemte seg og kastet seg mot porten. Den virket låst, men plutselig skvatt den opp. Han sto i en gruslagt oppkjørsel kantet meg prydbusker.
Veien opp mot døren ble tung. Han gikk nølende, stanset. Så hørte han stemmer fra gaten. Han snudde seg og gikk videre. Han var framme, trykket inn ringeknappen og ventet.
Det gikk noen minutter. Han lyttet mot gaten, det var mange stemmer der ute. Han ringte igjen, desperat.
Så gikk døren opp, og en mann i grå bukse og lyserød skjorte sto der.
– Jøss!
– Jeg – eh. Jeg mener, der borte, kan dere –
– Det er faenmeg det rareste jeg har sett. Diana, kom og se.
– Hva er det?
– Kom, for faen. Du vil ikke tro det.
– Vær så snill, slipp meg inn.
– Jeg tror ikke det, nei. Nå, Diana, skal vi slippe han inn?
Hun som kom var ganske ung, hadde et pent ansikt, men harde øyne. Hun målte han kynisk.
– Hva faen er det du har arrangert nå?
– Jeg har ikke gjort noe, han bare sto der.
– Helvete heller – Hva er du for en blotter?
– Vær så snill –
– Hører du, han spiller ikke. Jeg tror at noen er etter han.
– Smell døra i trynet på han, eller hent hagla.
– Nei, pokker, jeg har blitt nysgjerrig.
– Så slipp han inn da, vi får heller pælme han ut senere.
Døren lukket seg bak han. Takknemlig vaklet han inn og sank ned i en sofa. Hun tok opp en pute og slang bort til han.
– Putt denne foran snurrebassen, og så vil vi ha en historie ut av deg. Er du ute etter småjentene?
– Nei – nei –
– Hvorfor i helvete –
– Slapp av, Diana, sa den andre. Han er ingen blotter, han er på flukt fra noe.
– Nåvel, er du på flukt?
– Ja, jo –
– Politiet?
– Vel –
– Ser man det. En voldtekt som gikk litt skjevt, hva? Dama fikk ringt purken, og nå er du her? Du er virkelig litt av en type.
– Nei nei! Jeg våknet opp på et hotellrom og skulle ta en dusj, og så smalt døra bak meg.
– Og så kom du hit? Det er ikke noe hotell på et par kilometers avstand. Du, den er for tykk.
Se og pell deg ut!

Reklame

Solens fødeland

Langt opp i Andes, på Altiplano, eller høysletta, ligger det en sjø som nesten er et hav, Pumaklippe sjøen. Nær sørenden ligger selve Pumaklippen.

Tunga rett i munnen

Men nå går vi litt fort fram. La oss spole tilbake til fredsbyen, La Paz.
Det var tidlig en morgen, og kondorene seilte på en blå himmel mens cholitaene pakket ut varene for dagens salg. Ut av hotellet kom to glade menn, de skulle nordover til solens rike. De entret en buss som sneglet seg rundt i bratte gater for å plukke opp diverse passasjerer, men endelig klatret den opp til høysletta og vi suste innover mot sjøen. Vi skulle til Copacabana, men måtte først passere et fergeleie.

Badeliv ved Titicaca

Bussen ble fraktet over på en liten pram, og passasjerene tok en annen båt, for være med bussen var litt for risikabelt.
Copacabana ligger nydelig til ved sjøen, med en fin hvit strand. Men vi ble ikke lenge, vi hoppet om bord i en ny båt og bega oss utover mot solens øy.

Målet var Cha’llampa, en landsby på nordsiden av øya. Her går livet rolig for seg, ingen biler, bare esler og lamaer, men det er rett og slett et nydelig sted, åpent, lyst og fredelig, omgitt av blått vann og grønne åser. Hotellet ligger rett ved playaen, en fin hvit sandstrand.

Transport original

Man kan bade i sjøen hvis man ikke er frossen av seg. Vannet holder norsk temperatur eller enda kaldere, for sjøen ligger på nesten fire tusen meter. I denne høyden kan nettene være iskalde, men dagene er varme, for vi er egentlig like ved ekvator, og sola henger høyt på himmelen. Men det er en grunn til, det er nemlig her sola er født.
Vi var på en slags pilegrimsferd, for Isla del Sol var et hellig sted for alle høylandskulturene, både Tiwanacu og Inka riket. Det helligste stedet ligger nord på øya, og vi fulgte en gammel Inca vei opp dit. Vi kom til en åsrygg som svevde høyt oppe mellom himmelen og en knallblå sjø. Kondorene seilte over oss, og bare noen turister brøt den hellige stillheten.

Solens fotspor

Vi var kommet til Pumaklippen, Titi Khar’ka. Sjøen er oppkalt etter den, Titicacasjøen. Akkurat her er solen født, og før den steg opp på himmelen etterlot den seg to fotspor midt på stien. Vi passerte dem andektig, for vi var på hellig grunn. I gamle dager måtte alle pilegrimene ta av seg skoene. Hvis man betrakter klippen nøye, kan man se omrisset av en puma, med hale, øyne, nese og en gapende kjeft. Rett foran kjeften er det et steinalter hvor man ofret – litt av hvert.
Men det er ikke bare solens fødested, den mytiske gudekongen Virachoca oppsto også her. Den dag i dag kan man se fjeset hans i fjellveggen. Viracocha hadde hvit hud og skjegg. Myten sa også at han en dag skulle komme tilbake, noe som førte til at Incaene ble helt i villrede da spanjolene kom. De lærte snart at nykommerne ikke var særlig guddommelige, men da var det litt for sent –

Solens alter ved pumaklippen

Etter å ha født Viracocha tok solen seg en pause, og trodde vel at alt gikk bra. Men da den kikket ned på jorden oppdaget den at det var et salig kaos.

Viracocha ser ned på deg

Menneskene trenger noen til å holde orden, tenkte solen, og så skapte den Manco Capac, den første Inca keiseren. Månen syntes den ikke kunne være dårligere, så den skapte den første Inca dronningen, Mama Ocllo. Fra Isla del Sol dro de ut i verden og skapte et stort imperium som varte helt til spanjolene kom.

I dag ligger helligdommen øde, men klippen er der fremdeles, og foran den står steinalteret. Her brer heksene ut sine remedier for å kunne spå folk og fortelle dem at det venter stor rikdom og en lykkelig familie med mange barn.

Et forfriskende bad i ungdomskilden

I gamle dager var det en mur rundt området, og den som kom innenfor kunne betrakte presten utføre sine ritualer. Det må ha vært et fargerikt syn. Folk hadde med seg gaver som de skjenket til tempelet, men for å komme dit, måtte de gå på knærne. Tempelet er stort, med romslige skattkamre, det ser ut som en labyrint. I dag er det bare første etasje som står igjen. Man kan gå fra rom til rom, og helt nederst finner man en kilde. Det er ikke hvilken som helst kilde, det er selve ungdomskilden.
Man kan si at jeg egentlig ikke trenger det – men naturligvis tok jeg en slurk.

Den helllige vei over fjellet

Fra pumaklippen kan man ta veien over fjellet, over øyas ryggrad. Vi trasket et stykke, men overlot resten til neste dag. Vi hadde ærend nede i landsbyen, ørret med quinoa og en herlig tomatsalat. Mette og tilfredse gikk vi til hotellet, men naturligvis hilste vi på folk og sa godnatt til eslene.
Neste dag var vi igjen på fjellet. Vi fulgte den hellige veien og havnet i en inca ruin helt på sydspissen. Veien tilbake førte oss forbi enda en hellig kilde. Vi hadde forlatt veien over åskammen, og nå fulgte vi en som gikk på en hylle i fjellet. Da vi kom fram hadde natten allerede lagt seg over landsbyen. Det var tropenatt, med sydkorset høyt på himmelen, men varmt var det ikke, vi var ved Titicaca, verdens største høylands sjø. Vi krøp under et solid lag med ulltepper. Neste dag skulle vi over enda en grense.

Og så – fortellingen

– Skynd deg, hørte han en gretten stemme si bak seg.
– Men jeg –
– Sett deg inn i bilen, ditt fjols. Du har gjort en avtale og den bør du ikke bryte.
Han satte seg inn. Ved rattet satt en høy person med et strengt ansikt, også han kledd i en hvit kappe. Han så ut av vinduet, men det var ingen på fortauet lenger.
– Hvem var det der?
– Sjefen.
– Sjefen?
– Vi kaller han bare sjefen, og ikke spør så dumt.
– Hva er han sjef over?
– Det meste, eller alt, faktisk, selv om noen tviler på det, og jeg har ikke tid til flere tullete spørsmål.
– Jeg lurer egentlig på om jeg –
– For sent, du har gjort en avtale med sjefen, og bryter du den, setter han tingene på plass igjen.
– Du mener?
– 12 år, men du slipper etter åtte og et halvt på grunn av god oppførsel. Kan vi så komme til saken?
– Hva skal vi?
– Jeg kjører deg dit hvor du skal, og så er det bare å fortsette.
– Jammen hva skal jeg gjøre?
– Du skal følge med på begivenhetene, det er alt.
– Skaff meg i alle fall noen klær.
– Det får du siden, bra klær også, Armani. Men akkurat nå passer dette antrekket, eller mangelen på antrekk, inn i opplegget.

Bilen suste gjennom byen. Han lente seg tilbake og var helt forvirret. En tåpelig latter begynte å boble opp fra magen. Mannen ved rattet så på han.
– Ikke overdriv.
– Jeg ler ikke.
– Nåvel, men det høres slik ut, og det er litt i meste laget.
– Meste laget?
– Du skal heller virke litt tåpelig.
– Er dette tåpelig?
– Ikke for deg, men for de som lukker opp.
– Hvem?
– Folk som velger å beskytte deg, men det får du vite etter hvert. Bare følg med på begivenhetene.
– Jeg tror det er best å stikke av.
– Feil, og ikke glem avtalen.
– Men hva vil skje?
– De vil beskytte deg.
– Hvem er det, mafiaen?
– Noe ville si det, ja, men de er ikke egentlig mafia. De vil beskytte deg av en spesiell grunn.
– Hva slags grunn?
– Du skal gifte deg. Men ikke spør mer. Det passer ikke inn i opplegget at du vet mer.
– Men –
– Vi er framme.

Gutta på tur

Det er natt og jeg sitter på flyplassen. Timene snegler seg mot midnatt og forbi, den blir ett, halv to – Så kommer det en beskjed i høyttaleren. Flyet fra Lima har landet. En skikkelse med hatt og ryggsekk kommer ut av porten. Hallo, Daniel!

Over kanten og ned i byen

Gutta er samlet igjen, og nå skal vi gjøre Andesfjellene. Vi praier en drosje og beveger oss inn mot sentrum. Så når vi kanten og stupdykker ned i byen. La Paz ligger i en dal som er så trang at man nesten blir svimmel. Sentrum og de offisielle bygningene ligger i bunnen, og jo lengre man kommer opp i lia, desto fattigere blir det. Byen ligner en skål fylt med røde mursteinshus. Den er ganske slitsom å bevege seg i, men det er lett å finne fram, for tyngdekraften bringer deg alltid tilbake til sentrum.

Cholitaene samler seg

Daniel har bestilt et hotell i sentrum, og der installerer vi oss. Så går ferden ut i trange, bratte gater, hvor chotiaene sitter ved sine boder, eller bare med varer spredd ut over fortauet. Cholitaer er maleriske, en haug av fargerike skjørt, sjal over skuldrene, to svarte fletter og på toppen, en bowler hatt. De vet hvem de er, for uten cholitaer stanser Bolivia. Drakten er tradisjonell, men i dag er den nesten blitt mote igjen. Bolivia har fått en indiansk president, Evo Morales. Han er en del av den nye demokratiske utviklingen som Sør Amerika har gått gjennom, og han har innført mange sosiale reformer. Urbefolkningen, som stort sett er Aymaraer, har tatt opp sin gamle identitet, og cholitaene er et uttrykk for dette.

Gate opp og gate ned

Gatelivet er heftig, turistene blir nesten borte i folkestrømmen, for det er marked over alt, en gate med klær, en annen med elektronikk, og så videre. En av gatene er reservert for souvenirer, men det er ikke billig skrot, det er førsteklasses håndverk.

Men vi skulle oppsøke fortiden, vi skulle til Tiwanaku, en begravd by på høysletta. Man regner med at den eksisterte fra 1500 før kristus til ca. 1200 etter, men den var stormakt fra ca 400 før til 800 etter. Hvorfor ble den forlatt? Den mest aksepterte teorien er at klimaet endret seg slik at landskapet tørket ut, og det intense jordbruket ikke kunne opprettholdes.

Over altiplano

Noen mener at Titicacasjøen trakk seg tilbake, og byen ikke lenger lå ved bredden, slik at økonomien gikk i stå. Andre mener at den ble invadert av Aymaraene, og at befolkningen måtte flykte. De skal ha hatt hvit hud og skjegg, og deres etterkommere er Chipaya folket i det sørlige Bolivia. En annen teori sier at etterkommerne er Uro folket som lever på flytende øyer i nærheten av Puno i Titicacasjøen. Men Aymaraene er sikre på at det var deres forfedre som bygget byen.

Beskyttet av de gamle guder

Tiwanaku er også blitt koblet sammen med Påskeøya, i alle fall mener Heyerdal at det er en forbindelse. Påskeøyas langører skal ha hatt lys hud, skjegg og rødt hår, slik som legenden beskriver Tiwanaku folket, og det finnes også kulturelle likheter. De statuene som er funnet, har lange ører og hendene på magen, slik som Påskeøya statuene.
Vi dro altså til dette rare stedet uten å ha noen teorier, vil ville bare suge inn stemningen. Veien gikk over høysletta, Altiplano. Den er stor og åpen med spredt jordbruk og beitende llamaer.

Ligner litt

Tiwanaku ligger i en dal med lave åser rundt seg. Gjennom dalen gikk Incaenes hovedvei, og den er der fremdeles. I byens storhetstid må det ha vært et intenst jordbruk her, for det var mange tusen innbyggere, kanskje så mye som 200 000.

Man har gravet ut flere templer, blant annet en enorm pyramide, Akapana pyramiden. På en plattform ved siden av ligger Kalasaya tempelet. Det er egentlig bare en åpen plass med et alter på midten. Det hadde ikke tak, for de dyrket solen. I det ene hjørnet ligger solporten, hvor guden Viracocha er avbildet. Han ble også dyrket av Incaene, og han blir dyrket den dag i dag.

Et stykke fra de andre ruinene ligger Pumapuku tempelet. Det har satt fantasien i sving, for noen av steinblokkene er kjempestore, en av dem er på hele 131 tonn, og den har kanskje blitt transportert 10 kilometer. Hvordan gikk det an?

Viracocha holder koken

Vi har vanskelig for å forstå at man kunne utrette slikt med bare håndkraft, så teoriene har blomstret. Var det små grønne menn i flygende tallerkener som hjalp til? Guiden vår mente at steinene måtte ha blitt kuttet med laser, men han var tydeligvis litt mye new age. Men det var ikke helt steinalder, de hadde bronse, laget av kobber og arsen. Noen av steinene i templene er bundet sammen med ankere av bronse, akkurat som i greske templer.

Tiwanaku er som Påskeøya, den ruger over sine hemmeligheter. Arkeologene krangler seg imellom, og vi vet ikke så mye, ikke en gang hva byen het den gang. Tiwanaku er det moderne stedsnavnet. Vi vet ikke om folket der hadde noe skriftspråk, i alle fall er det ikke funnet noe. Vi har bare legendene og det man finner i jorda. Tiwanaku er fremdeles innhyllet i historiens tåke.
Men vi skulle videre, nordover mot solen. Vi hadde tenkt å møte den personlig.

Men folkens – nå må vi ikke glemme litteraturen.

Uanstendige betraktninger i grensesnittet mellom 24 og 25 juni
Fire ungdommer på sankthansfeiring i skjæørgården. Men noe går galt. De kommer fra hverandre, går seg vill og mister klærne. Og det finnes mange rare ting i skogen.

Papirutgave 150,- + porto
E – bok 12,90 euro

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Og så – fortellingen

– Nåvel, det er vel ikke nødvendig å fastslå det, det sier seg selv. Du ser de karene i svarte uniformer der borte.
– De – de –
– Det er politiet, helt riktig. De har visst fått øye på deg.
Han reiste seg halvveis opp og så seg tilbake. De tre mennene hadde stanset, men den ene pekte i retning mot han.
– Du får vel, tja, la oss tippe, åtte år for det der, skulle jeg tro. Jeg kan naturligvis si det helt nøyaktig, men det er ikke nødvendig, du oppfatter poenget, hva?
– Hvem er du?
– Ah, det er litt komplisert. Navnet mitt, ser du, bør helst ikke nevnes, og ikke se meg inn i ansiktet, det er ikke lurt. Nei, vi kan heller si at jeg kan hjelpe deg.
– Hjelpe meg?
– Mot en liten tjeneste, naturligvis.
– Kan du hjelpe meg ut av dette?
– Jada. Ojsann, nå har de bestemt seg der borte. Se, de kommer hitover.
– Hjelp meg!
– Fint, da sier vi det. Se der, de har visst ombestemt seg.
Han så seg tilbake igjen, og til sin forbauselse oppdaget han at politifolkene hadde snudd og var på vei tilbake mot hjørnet igjen
– Så vi har en avtale, hva?
– Hva er det du vil jeg skal gjøre?
– Ah, ikke så mye. Jeg skal hjelpe deg med det meste, men vi trenger en aktør.
– Hvem er du, en mafia boss?
– Haha, den var morsom. Det har faktisk ingen kalt meg før, selv om de har kalt meg mye rart gjennom tidene.
– Jeg stoler ikke på deg.
– Det var dumt, for meg kan du faktisk stole fullt og helt på.
– Jeg gjør ikke det, og nå går jeg.
– Ser man det. Da har vi kanskje ikke noen avtale?
– Nei.
– Det var da leit. Vel vel, da får vi sette ting på plass igjen. Se der borte.
Han snudde seg, og oppdaget at det hadde også politifolkene gjort. De var på full fart mot han igjen
– Nåvel, skal vi la dem ta deg? Det blir, ja, åtte år – noe slikt –
– Nei!
– Du vil tenke litt over det, kanskje? Nåvel, vi kan stanse litt, men ærlig talt, nå har jeg snart ikke mer tid til dette.
– De har – stanset igjen?
– Jo, men nå må du bestemme deg.
– Du kan få dem til å stanse?
– Jada, det er ikke det som er problemet. Men hva blir det til?
– Jeg – jeg – ja.
– Fint, da er vi enige. Og ta på deg det håndkledet igjen, du ser aldeles tåpelig ut.
Han kikket seg tilbake, men kunne ikke se politifolkene noe sted.
– Hva skal jeg gjøre?
– Nå, som sagt, ikke så mye. Du skal egentlig bare følge med på begivenhetene.
– Men -?
– Nå. Jeg har ikke så mye tid lenger. Du får alle instrukser av Gabriel. Han kommer der borte.
Det hadde dukket opp en stor hvit bil like nede i gaten, den hadde på en måte materialisert seg ut av luften. Den rullet langsomt mot dem og stanset ved fortauskanten. Han snudde seg igjen, men ble møtt av et blendende lys, så han måtte holde seg for øynene.

Verdens navle

Verdens ensomste sted, verdens rareste sted. Te mano o Te Pitua, Rapa Nui, eller bare Påskeøya.
Jeg kom i rett tid – Når er det? Ikke vær dum, i påsken, naturligvis. Jeg ankom andre påskedag og ble møtt med hele sydhavets overdådighet av varme og blomsterduft. Det var grønt og frodig, hawairosene lyste langs veikanten og alle kvinnene hadde en blomst bak øret, ikke fordi at de trengte det, for jeg har sjelden sett så mye eleganse på en gang.

Havet står på

Øya er vakker, og det er menneskene også. Det ånder av fred og harmoni – men det ligger mer gjemt under bakken. Påskeøya har en dramatisk historie, som blir enda mer mystisk fordi den fremdeles gjemmer på hemmeligheter. Vi kan ane hva som har skjedd, vi kan lage teorier, men vi vet ikke egentlig. Legendene forteller om konflikter og omveltninger, storhet og fall, Forskerne tror på noen legender og tviler på andre, mens de graver i jorda etter bevis for sine teorier, men heller ikke de er enige.

Myke vulkaner

Jeg var i ”hovedstaden”, Hangaroa. Her bor alle innbyggerne. Helt fram til 70 tallet var det forbudt for folk å forlate området, mesteparten av øya var leid ut til et privat selskap som drev med sauedrift. I dag er mesteparten av øya en nasjonalpark, for turismen er viktigere enn sauer, og nå er det ville hester og noen kuer som gresser på de frodige beitene. Det finnes også ville høner og katter, men jordbruket er konsentrert omkring Hangaroa.

Rano Kau

Etter å ha sjekket inn på hotellet bar det til fjells. Jeg besteg Rano Kau, en utslokt vulkan like ved Hangaroa. Den har et enormt krater med en innsjø. Her vokser tortora siv som de lager svømmeflottører av.
I gamle dager var det et viktig politisk sentrum her oppe. Hvert år ble det holdt en konkurranse for å kåre en fuglemann, som ble øyas hersker. Hver klan stilte med en kandidat, og konkurransen var tøff.

En svømmetur ut hit?

De måtte klatre ned et stup på 400 meter og svømme med flottør to kilometer ut til en liten øy hvor ternene kom for å ruge. Der lå de i huler og ventet på fuglene. Den som kom tilbake med det første egget ble årets fuglemann, men noen ble også liggende i ura eller på havets bunn, hvis de ikke ble slukt av en hai.
Helt oppe på kraterkanten ligger seremonilandsbyen Orongo, den består av lave hytter bygd av stein. Herfra startet konkurransen, og det var fargerike seremonier med mange tilskuere.

Fuglemenn ved Orongo

Påskeøya er ikke stor, man sykler over den på et par timer. Jeg tråkket meg langs kysten til Rano Raraku, kjempenes fødested. Her ble de hogd ut av fjellet, og fremdeles står de i fjellskråningen. Noen er halvveis hogd ut, noen er reist ved foten av steinbruddet for å hogges ferdig, og noen var under transport til de plattformene de skulle stå på. Til sammen er det 320 statuer, men i tillegg kommer det 350 som allerede var reist på plattformer. De varierer i størrelse fra to meter til en kjempe på 21 meter, den ligger i fjellveggen og ikke er ferdig. Den største av de som står på plattform er ti meter høy.

Blinde kjemper i ura

I tillegg har mange av dem hatt en ”hatt” eller hårtopp på hodet, denne er laget av rød stein og veier like mye som to elefanter.

Man kan bare stå og måpe mens man rister på hodet – hvordan i alle dager klarte de dette på en så liten øy? Hva var vitsen, og hvorfor sluttet det så brått?
Legendene forteller om en borgerkrig mellom to folkeslag på øya. De som reiste statuene ble kalt langører, for de forlenget øreflippen ved å lage hull og sette inn en plugg. Det kan man se den dag i dag, for statuene har slike ører. De andre ble kalt kortører, og de gjorde til slutt opprør på grunn av tvangsarbeidet. Det ble en borgerkrig som nesten utryddet langørene.

Nesegrus

Deretter gikk øya inn i en periode med krig mellom klanene inntil de fikk etablert fuglemann dyrkelsen og krig ble erstattet med en idrettskonkurranse.
Men her er forskerne uenige. Heyerdal mente at langørene kom fra Sør Amerika, og de var de første. Kortørene kom senere, fra Polynesia. I dag er Heyerdal ute, de fleste forskerne mener at det har bare vært en innvandring, fra Polynesia. Så det siste ordet er sagt – eller kanskje ikke?

Problemet med Heyerdals teori er at den er vanskelig å bevise, for det folket han snakker om ble nesten utryddet. Men noen spørsmål står igjen.

Herre med hatt

Det er sannsynlig at arbeidet med statuene ble brått slutt, etter en epoke med voldsom aktivitet, for nesten halvparten av dem er uferdige. Noen monumenter ligner også på de man finner i Tiwanaku i Sør Amerika. Statuene har lange ører og hendene på magen, slik som de har i Tiwanaku, og en av plattformene har en mur som til forveksling ligner på en Inca mur. Heyerdal blir anklaget for å ha valgt ut de fakta han vil tro på, men det samme kan vel sies om de andre forskerne.
I løpet av borgerkrigen ble alle statuene veltet fra plattformene. Den første ble reist igjen under Heyerdals ekspedisjon i 1955, men det var øyas innbyggere som selv gjorde det. Heyerdal spurte borgermesteren, som var av langøreslekt, om han kunne reise den med bare gamle teknikker. Jo da, var svaret – hvor stor skal den være? Det viste seg at innbyggerne både kunne hogge ut og reise statuer, de husket til og med seremoniene som hørte til.
Det må sies til Heyerdals ære at han hørte på innbyggerne, noe som dagens forskere ikke er så flinke til. Jeg var innom det lokale museet og plukket opp en del litteratur, men det fantes ikke en eneste antydning til at det faktisk var innbyggerne som hadde reist den første statuen.

Incamur?

Allikevel er borgerkrigen bare en del av forklaringen på at kulturen på øya klappet sammen. Den viktigste årsaken var sannsynligvis en økokatastrofe. I 1955 fantes det knapt et tre på øya, men i gammel tid må den ha hatt tett skog, det kan man finne ut med pollenanalyser. Skogen ga brensel og byggematerialer. Statuene kunne ikke blitt reist uten trebjelker og tau laget av bark. Skogen gjorde klimaet fuktigere og jorda fruktbar. Men etter hvert som befolkningen økte, ble den hogget ut, og til slutt kunne ikke øya brødfø en så stor befolkning. Kampen om ressursene førte til krig og befolkningen sank katastrofalt. Så kom europeerne med sykdommer og slavetokt. Til slutt var det litt over hundre igjen. I dag er befolkningen på 6000, men halvparten er innvandrere.

Bolig for gode tider

I dag virker alt som en idyll, men helt rolig er det ikke. Urbefolkningen vil ha restriksjoner på innvandring, de vil ha igjen eiendomsretten til øya si, og de vil hindre masseturisme med store luksushoteller. For et par år siden var det en demonstrasjon som ble slått brutalt ned av politiet. Så siste ordet er ikke sagt på dette området heller.

Å tråkke rundt på øya var pust og pes, for jeg var ute av sykkeltrening. Men det er mye å se, flere av plattformene har fått reist statuene igjen. Den mest imponerende er plattformen ved Tongariki, eller Ahu Tongariki. Her står det hele 15 moai, eller statuer, en av dem med rød hatt på hodet. De ble reist av en japansk organisasjon – men de brukte heisekran. Den statuen som innbyggerne reiste på oppdrag av Heyerdal er i dag pakket inn i pressenning, angivelig fordi den skal restaureres, men den har stått slik lenge.

Velkommen til min ringe bolig

Øya er full av ruiner etter boliger. Det er flere typer av dem. Noen har vært lange og båtformet, strådekte og med reisverk av grener som var satt ned i fint uthogde steiner. Noen er trange og gufne steinhus med lav åpning til å krype gjennom, og noen er huler med en trang åpning som lett kunne skules, De ble brukt under borgerkrigen og ser helt forferdelige ut.

Jeg var også en tur til øyas høyeste fjell, på 507 meter. Det er en vulkan naturligvis, for øya er bygd opp av tre vulkaner. Alle er utslokte – selv om man ikke er helt sikker på det. En vakker dag sier det kanskje pang.

Påskeøyas mysterium er bare delvis løst. Det ligger mer under torva. Innbyggerne har hatt hemmelige huler fylt med skulpturer. Heyerdal ble sluppet inn i noen av dem, men det ser ikke ut til at andre har kommet inn, for i dag nevnes de ikke. Nylig har en norsk forsker oppdaget sør amerikanske gener blant urinnvånerne, så det skjer stadig noe, og nye mysterier kan dukke opp.
Påskeøya, Rapa Nui, Te Mano o te Pitua er fremdeles verdens rareste sted.

Men så var det bokanbefalingen
Dere må skynde dere, boken blir snart utsolgt, og hvordan skal dere komme dere gjennom sommeren uten? Det blir sikkert regn.

Uanstendige betraktninnger i grensesnittet mellom 24 og 25 juli
En dampende sankthansfeiring i skjærgården.

Papirutgave 150,- pluss porto
E – bok 12,90 euro

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Og så – En ny fortelling. Denne gangen en gudommelig spøk – det er ikke til å tro.

Sjefen

Det var allerede langt på dag da han våknet opp. Han reiste seg i sengen og fikk et anfall av hodepine. Han la seg ned og så i taket, men det var noe ukjent ved det. Han så seg rundt og kjente ikke igjen noen ting. Rommet var pent og velstelt, men det var noe upersonlig over det. Han reiste seg, mer forsiktig denne gang.
Det måtte være et hotellrom, men han kunne ikke huske hvordan han var kommet dit. Han prøvde å pine hjernen, men det var som om det var en dør mellom han og fortiden. Han søkte bakover og fant gamle minner, noe gode, noen dårlige. Han fulgte dem fremover, i fjor, forrige måned, forrige uke, onsdag – men så var det stopp, han kunne ikke huske noe fra de to siste dagene.
Der, på gulvet, lå klærne hans. Kanskje hadde han noe i lommene som kunne få han til å huske. Han satte føttene på gulvet og oppdaget at han var helt naken. Han tok opp skjorta og rykket til. Det var store røde flekker på den. På ermene og på magen – Buksa? Han tok den opp og fant flekker på den også. Han så på hendene sine. De var rene – nesten rene, men helt inne ved negleroten på høyre hånd var det noe rødt.
Plutselig var det som om alt kom tilbake til han, men bare i et sekund, så var det borte igjen, men det hadde dannet seg en klump i magen. Det hadde skjedd noe, og så – hadde han dratt hit.
Han gikk inn på badet og vasket hendene, vasket dem grundig. Skjorta – Han prøvde å vaske den også, men uten å lykkes, flekkene ble bare større.
Han gikk inn og satte seg på sengen. Magen hadde begynt å knyte seg. Det hadde skjedd noe forferdelig, men han kunne ikke huske hva. Han måtte bort. Han reiste seg og grep etter buksa, men stanset. Han kunne ikke gå med den, ikke med de flekkene. Han fant et stort badehåndkle og tullet det rundt livet. Så satte han seg igjen.
Det gikk fem minutter, men han bare satt stille, visste ikke hva han skulle gjøre. Så kvapp han til. Det var noen ved døren, noen som prøvde å åpne den. Han ville gjemme seg, men fant ikke noe sted. Det ble stille igjen – hadde de gått?
Plutselig veltet panikken opp i han og han raste mot døren, rev den opp. Det var ingen der, korridoren var tom. Han snek seg videre ut, og døren smekket bak han. Han styrtet tilbake, men den hadde gått i lås. Nå hørte han stemmer nede i trappen.

Han styrtet bortover gangen og fant en dør med nødutgang skilt på. Låsen var plombert, men han rev den opp og smatt ut. Døren smekket igjen bak han.
Han sto på en stålplattform høyt over gaten. Rett under han var det en bakgård, og en jerntrapp førte ned dit. Han gikk nølende nedover. Jerntrinnene skar han i føttene, men han tvang seg videre, etasje etter etasje. Så var han nede. Han gikk til innkjørselen og kikket forsiktig ut. Gaten var nesten tom, bare noen biler hadde parkert lengre nede.
Han tok mot til seg og gikk ut, trakk håndkledet tettere om seg. Han så seg tilbake og magen knøt seg igjen. Der nede ved hjørnet, tre menn i svarte uniformer. Han måtte vekk, han slapp grepet i håndkledet og skulle til å spurte, men det falt av han og han snublet i det, ramlet så lang han var. Dette er slutten, tenkte han, slutten. Så hørte han noen kremte like ved. Han så opp og der sto en person i en slags hvit kappe. Han hadde skjegg og langt hår, og ansiktet – det fikk han ikke helt tak på.
– Unnskyld at jeg sier det, men du vekker en viss oppsikt.

Høyt over fjellet og dypt nedi glasset

Bussen klatrer og klatrer Vi passerer 4000 meter, og fremdeles bærer det oppover. Så flater det ut, og vi kjører inn over rødbrune vidder, ispedd noen tuster med modig gress. Fjell dukker opp og forsvinner bak oss, vi passerer sjøer som er intenst blå, av og til med hvite bredder av salt. Så er det en grensestasjon, og vi er i Argentina.

Ned under skyene

Det bærer videre over en blendende saltsjø, Salina de Cauchari. Veien stiger opp mot en fjellkam og vi begynner nedstigningen til slettelandet. Foran oss ligger en dal, fylt med skyer som om noen hadde stappet bomull ned i den. Det blir bratt, veien går i sikk sakk, og vi kryper under skydekket. Dalen blir langsomt grønn, og når vi flater ut på slettelandet, er det frodig rundt oss. Vi kjører inn i Salta, en grønn og pen by.

Salta er et pent sted

Incaene dyrket solguden Inti, gudekongen Virachoca og modergudinnen Pachamama. De var sivilierte folk, men av og til ofret de mennesker. De var ikke slaver eller krigsfanger, det var barn av overklassen. De ble nøye utvalgt og gikk gjennom diverse seremonier. Så ble de bedøvet og begravd på toppen av et hellig fjell. Der ble de liggende i fem hundre år til arkeologene gravde dem opp og plasserte dem i et museum i Salta, På grunn av høyden og kulden er de godt bevart, det ser ut som om de kunne åpne øynene når som helst.

Inca skatter

Barbarisk? Vel, Incaene trodde at de ble tatt opp i gudenes verden, så det var godt ment – på en måte.
Det finnes også et annet museum i Salta, det er privat og inneholder krukker, metallgjenstander og tekstiler fra de forskjellige indianerkulturene. Noen av tekstilene er over tusen år gamle, men har fremdeles friske farger. Det er også kobber og bronsegjenstander, for Incaene hadde nådd bronsealderen, selv om de for det meste brukte stein.
På bussen igjen, vi kjører sørover, og landskapet blir stadig tørrere. Dette er Pampas, den nord vestlige delen. Men nettopp i dette landskapet ligger det en oase, en vin oase.

Mendoza, hvem har hørt om den?
Alle som driver i bransjen, for argentinsk vin er på opptur, og det meste kommer fra denne byen. I tillegg er Mendoza en pen by. Det er grønt der, området rundt byen er gjennomvevd av vannkanaler, og det bugner av vinranker og olivenlunder.

Grønne gater i Mendoza

Men selve byen er også grønn, for nesten alle gater er kantet med trær. Den sentrale plassen har flotte gamle bygninger, og alt er rent og pent.

Men tilbake til hovedsaken – vin. Jeg dro ut til sentrum i vindistriktet, den lille byen Maipu. Her leier man sykkel og tråkker seg fra vingård til vingård. Landskapet er flatt og fylt med vinranker.
Bodegaene er store og moderne. Jeg valgte meg Trappiche, et av de kjente vinmerkene. Her kan man drikke vin direkte av tanken.
De edle dråper rislet ned i strupen og brakte humøret på topp – jeg kunne godt tenkt meg en svømmetur også –

Slurpe av kilden

Den største bodegaen, Giol, er nedlagt. Mendoza var en gang kjent for å produsere enorme mengder med billig vin, og mye av den kom fra Giol. Den er gigantisk. De sendte vin i en rørledning til en jernbanestasjon. Her ble den ble tappet i tankvogner og sendt til andre byer, hvor den ble tappet på flasker. Det var nesten som et oljeraffineri. Men utviklingen har gått en annen vei, nå er det kvalitet som gjelder, og mengdene er redusert. Argentinsk vin gjør det bra på verdensmarkedet, for den er virkelig god. Giol ligger der som et monument fra en annen tid.

Men bakom suser fjellene. Fra Mendoza er det relativt kort vei til Santiago i Chile – men for en vei, her kan man snakke om berg og dalbane.

Plass til litt vin

Veien opp fra Mendoza er relativt moderat, den klatrer jevnt og pent oppover dalen. På den andre siden, derimot, er det rene Trollstigen. Fjellene mellom de to landene er i verdensklasse, og dronningen er Aconcagua, Hun rager hele 6960 meter i været. Jeg tok meg en ekstra dag for å beundre henne. Vi busset opp i en stadig tynnere luft, og på 4000 meter steg vi av og fortsatte til fots.

Sikk sakk

Den snøkledde damen lå foran oss, flott innrammet av bratte fjellsider. Jeg passerte en hengebro og fant ut at jeg måtte ha spesialtillatelse for å gå videre. Men det fikk da være måte på byråkrati. Jeg kikket meg rundt – ingen vakter i sikte. Så jeg gikk videre, med hivende pust og uskyldig mine, helt til jeg måtte snu for å rekke tilbake til bussen.

Neste dag entret jeg bussen igjen, og denne gangen var det alvor. Det var farvel til Argentina. Vi passerte passet og grensestasjonen. Så sikk sakket vi oss nedover tørre daler inntil terrenget flatet ut, og vi var tilbake i Chile, i sankt Jakobs by. Jeg tok inn på det røde huset og bevilget meg en dag til å få igjen pusten, Jeg skulle langt av sted, ut over stillehavet til verdens navle. Der ventet kjempene på meg.

Men hei, folkens!
Sommeren er nær, selv om det er høst i Lima.
Dere trenger noe for å få opp temperaturen

Uanstendige betraktninger i grensesnittet mellom 24.og 25. juni
Nakne troll og sjampanje i blodet –
Er det da rart at man mister hodet?

Kr. 150 + porto
12,90 euro som E – bok

Tilgjengelig på http://www.kolofon.no

Men – så var det fortellingen. Nå kommer slutten – men går det bra, eller kanskje ikke?

Jeg er på veien. Bilen kommer. Jeg stiger inn. Farten øker. Så drar jeg i håndbrekket. Bilen stanser og lyset slukker. Jeg driver inn i et tett mørke. Så er det som om det hele repeteres, veien, bilen, lyset.
Jeg vet ikke hvor mange ganger den samme drømmen raser gjennom hjernen min. Jeg våkner brått og ser at det er blitt mørkt igjen. Jeg føler meg svak og utenfor. Den grå døsen henger ved, jeg blir ikke kvitt den. Jeg må komme meg i gang med noe.
Jeg blir stående en liten stund på gangen. Skal jeg lage mat? Nei, jeg orker ikke, er ikke sulten, ikke mett. Jeg er ingenting, føler ingenting. Jeg må da være sulten? Kanskje jeg er slik fordi jeg er helt utmattet. Jeg trenger å spise noe, men har ikke lyst på noen ting.
Jeg går inn på arbeidsværelset. Det har vært noen der. Javisst, det var broren min. Han skulle ha noen papirer. Hvilke, hvorfor? En mappe står framme. Det er den med de viktigste papirene, forsikring, fødselsattest, kjøpekontrakter, testamente – testamente?
Jeg leter gjennom mappen, og finner det meste, men testamentet er ikke der. Har han tatt det? Jeg klarer ikke å forstå det. Hva skal han med det?
Jeg går inn i stua. Jeg må tenke, forstå, men klarer ikke. Jeg skrur på TVen og de flimrende bildene dukker opp igjen. Det foregår et eller annet ute i verden, men det bare strømmer forbi meg. Jeg skrur opp lyden, men det blir bare en buldring i ørene. Jeg reiser meg og går inn på soveværelset.
Døsen kommer over meg igjen, og jeg holder på å drive bort. Svakt hører jeg TVen i stua. En ulykke –
En ulykke – ulykke – På mellomveien – en ulykke.

Jeg reiser meg, sitter på sengekanten. Jeg har fremdeles joggedrakten på meg, men nå er den blitt skitten, flekkete og opprevet. Jeg reiser meg, går mot speilet, men stanser. Jeg vet det. Jeg vet hva jeg vil se – og ikke se.

Døren lukker seg bak meg. Ute må det være kaldt, men jeg kjenner ingen ting. Jeg går langsomt nedover gaten, så fortere, og til slutt jogger jeg. Regnet pisker meg i ansiktet, men jeg kjenner ingenting. Jeg ser nesten ikke veien, alt er i en tåke, men føttene finner fram.
Jeg løper og løper, kilometer på kilometer. Så er den der, veien. Jeg nøler ikke, men svinger inn i den mørke tunnelen.
Jeg behøver ikke å løpe langt. Snart seg jeg lyset bak meg. Jeg går ut til siden, venter.

Bilen kommer glidende opp mot meg og jeg stiger inn. Den starter. Jeg er alene, sjåføren er ikke der, men jeg trenger han ikke. Jeg vet hvor det bærer hen.
Farten øker, øker og øker. Der framme ser jeg et svakt lys. Det blir sterkere og sterkere – og sterkere. –

Uyunikum

Hu hei! Det er friskt og lett. Lufta er tynn og kald, selv om det blir litt varmere midt på dagen.

Grensestasjonen

Auget ler, men foten dansar ikkje, for det er farlig i denne høyden. St Pedro ligger på 2500 meter, men vi snegler oss opp til 4300. Der blir vi lempet av bussen og venter på videre transport.

Men først må vi gjennom grenseposten. Vi skriver skjemaer, viser pass, og så er vi i Bolivia. Vi krabber inn i en terrengbil og så bærer det innover mot Uyuni
Veien går over fjellet, men – vei og vei. Her er det vei hvor det trengs, men i lange strekninger er det bare å kjøre over vidda. Det er en tørr grusslette, og veibanen er nesten bedre der hvor det ikke har kjørt noen før.

Uendelig over vidda

Rundt oss stiger toppene til 6000 meter. Landskapet er åpent med brede daler. Fjellene er nakne og ligner abstrakte skulpturer, men noen er klassiske vulkankjegler, av og til med snø på toppen. I det fjerne ser vi en vulkan som det stiger røyk fra, som den vil gi oss en advarsel – vi sover ikke. Fargene går i rødbrunt, med noen lyse flekker som viser at det er svovel i grunnen. Vegetasjonen er sparsom, men noen gresstuster holder lamaene og vicunjaene i live. De blir kalt Pajo Bravo – modig gress. Folk er det lite av, vi stanser av og til ved noen lave adobe hus for å spise eller for nødvendige ærend.
Vi har to biler med til sammen elleve deltakere. Sjåførene er lokale folk, de kjenner fjellet, og tydeligvis alle som bor her, men de snakker bare spansk. Høyden er plagsom for noen av oss, men ikke for meg, jeg er bare litt kortpustet, men vi tygger coca blader for å holde hodepinen borte.

Fire down below

Vi stanser ved Laguna Verde, som ikke er så grønn lenger, men det skyldes støv fra slettene, ikke forurensing. Den er grå, men det er et imponerende fjell bak den, og flamingoene vasser rundt som dekorative fargeflekker.
Så kommer vi til de varme kildene, og de er hissige. Dampen freser opp fra bakken og lukter svovel. Noen av hullene er fulle av boblende mudder.

Laguna colorado

De ser ut som en prøvesmak på helvete. Jeg balanserer forsiktig mellom dem og lurer på om faen vil jeg skal falle i hullet til høyre eller til venstre. Resultatet ville bli det samme, og jeg liker ikke å tenke på det, så jeg holder stram balanse på tross av høyden og svoveldampene.
Kvelden nærmer seg og vi stanser ved et herberge. Vi er ved Laguna Colorada, den fargede lagunen. Farge betyr her hvitt salt og vann som er knall rødt. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke, men effekten er overdådig. Jeg har aldri sett noe lignende.

La linda llama llamada Laila

Vi stifter nærmere bekjentskap med dyrelivet, en liten lama som tripper rundt i herberget og ynker seg. Den er en kopp lama, den har mistet moren sin og får melk av en kopp. Lamaer er rett og slett søte, selv de store, men denne slår alle rekorder. Lange slanke ben og lang hals, dekket med kritthvit ull, og noen øyne som har dette litt søvnige, filosofiske kamelblikket. Jeg døper den La Linda Laila, det må da være et passende lamanavn. Det stakkars dyret tjener til sitt eget opphold som fotomodell. Det koster fem kroner per bilde, og det er billig. Midt på natten skal jeg ut i et nødvendig ærend, men må klappe lamaen på veien. Den er utrøstelig, og vil bli med inn på rommet. Men akkurat det går ikke, en lama er litt mye å ha i senga.

Adobe hus på vidda

Neste dag, videre innover mellom vulkanene. Vi passerer noen laguner til, men ingen kan måle seg med Colorado. Bilen punkterer, men det hefter oss ikke så mye, og på kvelden kjører vi inn i Uyuni.
Vi er nesten ved målet, men må først overnatte i byen. Uyuni har dette lyse og åpne preget som de andre byene i omegnen.

Det var en gang

Gatene er brede og husene lave. Folk ser værbitte ut, og damene går med bowler hatt og en haug med fargerike skjørt. Her lever etterkommerne etter Incaene, det er nesten ikke et vestlig fjes å se.
Neste dag starter med et trist syn. Det er en jernbanekirkegård, med lange rekker av rustne vrak. Trafikken har stort sett blitt overtatt av bussene, og det må sies at de er både effektive og komfortable, så den delen er ikke noe å klage på, men – Noen steder satser man på jernbane, i Europa, Japan og Kina. Kanskje denne trenden når Andes regionen også.

Verdens salt

Men tårene tørker fort, for vi nærmer oss reisens høydepunkt, verdens største saltsjø. Landskapet blir stadig hvitere mens vi kjører, og noe lyser der fremme. Det er Salar de Uyuni.
Saltsjøen er blendende hvit og nesten uendelig. I det fjerne skimter vi noen blå fjell, men ellers er det bare hvitt, hvitt og hvitt, med en knallblå himmel som hvelver seg over oss.

Her bruker man ikke solbriller for å være fancy, men for å berge øynene. Det er verre enn påskefjellet, for vi er på 3500 meter, og det er flust med UV stråling, selv om vi er et stykke unna ozon hullet. I utkanten av sjøen utvinnes det salt,

Et hotell av salt

Det er ingen storindustri, bare folk med spader og lastebiler. Noen steder strømmer det opp vann som legger seg som små pytter utover saltflaten. Vi smaker på det, det er godt og salt, men ikke slik at det brenner tunga.
Et stykke ut på sjøen ligger salthotellet, en bygning som er oppført av saltblokker. Det går an å overnatte der, men vi spiser bare lunsj.

Ikke salt på bordet, men i bordet

Vi spiser av saltbord og sitter på saltstoler. Så er det tilbake til Uyuni. Vi forlater sjøen og verden blir grå igjen.
Selskapet splitter seg, noen blir i byen og tar bussen til La Paz, mens vi andre skal tilbake til St Pedro.

Incaene var her også

Avreisen blir forsinket fordi bilen må fylle bensin, men bensinpumpene fungerer ikke fordi strømmen er gått. Vel vel – forrige natt ramlet senga mi sammen, så det skjer jo ting, men man får ta det med humør.
Vi kjører mesteparten av natta og får bare noen timers søvn. Vi er på grensen klokken ni om morgenen. Vi hopper inn i bussen og kjører vi ned til varmen igjen. Jeg går til hotellet for å sove ut, men jeg har nesten lyst til å dra tilbake igjen.

Men så – fortellingen

Hold dere fast i stolen –

Det er blitt lyst. Jeg må ha sovnet allikevel, og alt dette rare har bare vært en drøm. Jeg går inn på badet og tar av meg klærne. Så sjekker jeg hele kroppen, men ikke et sår, ikke en skramme. Jeg begynner å slappe av. Det har bare vært en drøm, en forferdelig drøm, men nå er den over.
Jeg går inn på kjøkkenet og setter over kaffen. Langsomt slurper jeg den i meg, men det er som om den ikke er der, den smaker ingenting, er ikke varm en gang. Jeg setter den forbauset fra meg og ser meg om. Kjøkkenet er som det skal være, ryddig og pent. Utenfor er det lyst, men det er ikke sol. Jeg ser naboen klippe plenen, det gjør han hver søndag, altså må det være søndag.
Er det riktig? Når la jeg ut på løpeturen? I går, men det var da ikke lørdag? Jeg blir helt forvirret, klarer ikke å holde rede på hvilken dag det er. Jeg må ut og spørre han, kanskje er han kommet ut av rytmen.

Døren går opp, nesten av seg selv når jeg tar i håndtaket. Den må ha stått åpen i hele natt. Jeg stiger ut og står på trappen, ser meg om.
Det er ingen i hagen tvers over, han har vel gått inn igjen. Kanskje skulle jeg ringe på og spørre, men jeg kvier meg for det, litt tåpelig å komme med slike spørsmål. Jeg snur og går inn igjen, men akkurat i det døren lukker seg, ser jeg noe rart.
Det er en mann som hadde kommet nedover fortauet. Nå står han rett foran oppkjørselen og stirrer på døren. Uttrykket i fjeset hans er urimelig tåpelig. Jeg blir ergerlig og åpner døren igjen.
Det er som om han skvetter når døren går opp, han virker nesten skremt.
– Hallo, sier jeg
Han svarer ikke
– Hallo!
Jeg smeller døren bak meg, vil gå ned og gi han en lærepenge. Men han er borte. Halvt skjult av hekken ser jeg at han løp nedover gaten. Jeg blir stående og se etter han. Det var en merkelig oppførsel. Jeg går inn igjen med en urolig følelse.
Jeg blir sittende ved kjøkkenbordet, helt forvirret. Glem det, sier jeg til meg selv, han er en idiot, og egentlig er det jo ganske morsomt. Men hvorfor hadde han løpt?
Jeg får ikke noe fornuftig ut av det, og det er som om en grå tåke siger inn over meg. Jeg tusler inn på soveværelset og legger meg på sengen, jeg er ikke trett, men allikevel utmattet.

Jeg må ha sovnet igjen. Jeg våkner opp, men er bare halvveis i virkeligheten. Allikevel føler jeg at det foregår noe rart i huset. Jeg retter meg opp og ser at jeg har joggedrakten på meg fremdeles, men det er noe annerledes med den. Store mørke flekker over magen og brystet. Hva i alle dager kan det være?
Så hører jeg lyder ute fra gangen. Jeg blir plutselig livredd, får en følelse av at noen andre har tatt huset i besittelse, og at jeg ikke lenger hører til her. Jeg reiser meg langsomt, så tar jeg mot til meg og åpner døren.
Et menneske står i den andre enden av gangen, ved døren til stua. Han skvetter til og ser vantro mot meg. Jeg puster lettet ut. Det er jo broren min, Han har låst seg inn, han har jo nøkkelen. Men det virker som om han ikke ser meg, selv om han stirrer mot meg.
– Hallo, sier jeg – Hallo?
– Han reagerer ikke, bare stirrer. Så rister han på hodet og går inn i stua. Noen snakker der inne, jeg hører at det er kona hans.
– Hva var det for noe, Jakop?
– Nei, ingenting.
– Du ser så rar ut.
– Vel, soveromsdøra gikk opp.
– Av seg selv?
– Ja, det må ha vært trekken.
– Jaja, vi er vel begge litt opprørte i dag.
Jeg går inn i soverommet igjen, helt forvirret. Jeg setter meg på senga og klarer ikke å konsentrere meg om noen ting. Så hører jeg at det rasler inne i stua. De snakker lavt sammen. Hva er det som foregår? Dette stemmer ikke. Jeg reiser meg og går ut på gangen igjen. Der hører jeg dem bedre.
– Du, denne vasen er da aldeles forferdelig.
– Ja, han hadde litt rar smak, men han kunne kjøpe fine ting også. Se på dette lille bordet.
– Joda, ikke min smak, men egentlig ganske flott – hvis man liker sånt, da.
– Vi får vel la det stå.
– Ja, naturligvis. Det var papirene vi kom for.
– De må være på arbeidsværelset hans.
Hva er det de driver med? Det er broren og svigerinnen min. Skal de plyndre huset? Jeg blir med ett rasende og går inn i stuen. Døren knirker når jeg åpner den. De skvetter begge to, stirrer mot meg, men det virker ikke som om de ser meg.
– Ærlig talt, sier jeg, hva er det dere driver med?
De svarer ikke, bare stirrer. Jeg blir usikker, vet ikke hva jeg skal gjøre. Så trekker broren min på skuldrene.
– Det er bare trekken, sier han.
Jeg vakler inn på soveværelset igjen. Jeg setter meg på sengen, men det er som om jeg bare er en grå skygge. Svakt hører jeg dem rasle videre inne i stua, men jeg får meg ikke til å gå inn for å kjefte på dem. Det er som om alt initiativ renner ut av meg, og jeg synker sammen inne i meg selv. Jeg bare er, jeg lar ting skje. Så kommer døsen over meg igjen, og alt viskes ut.

Salt og damp

Fra en oase til neste. I St Pedro de Atacama renner det også en liten elv ned, og den gjør stedet grønt. Calama er moderne, men St Pedro ser ut omtrent som den må ha gjort på incaenes tid. Det er en gammel by, de første menneskene kom hit for 10 000 år siden, og de siste sju tusen år har det vært fast bebyggelse her.

Slik har det vært lenge

Den første stormakten i området var Tiwanacu, som lå ved Titicacasjøen. Det er et drøyt stykke unna, men Tiwanacu hadde handelsforbindelser langt ned i Argentina, og de kom til Atacama distriktet for å kjøpe kobber. De holdt det gående fra ca 300 e.kr til 1000 e.kr. Da de forsvant, gikk det tilbake med handelen og St Pedro ble en av mange småstater. Så kom neste stormakt, Inkariket.

Hotell i særklasse

De var også ute etter kobber, men i Atacama hadde man mer å by på, de hadde begynt å fremstille bronse. Kobberet hadde stort sett blitt brukt til smykker, men bronse egner seg også til redskaper. Man kan si at de var ved begynnelsen til en bronsealder da det ble brått slutt, og verden ble snudd på hodet.
Incaene erobret området, men det varte ikke lenge. De kom hit ca 1450, men allerede 90 år senere kom neste stormakt, Spania, og da ble alt annerledes – Eller kanskje ikke.
St Pedro har et spansk navn, men husene i gamlebyen er fremdeles av adobe, og innbyggerne stammer ikke fra den andre siden av Atlanteren, de er vaskeekte Atacamaer den dag i dag.

Flamingokvartetten

St Pedro er turistifisert, men har allikevel preg av en landsby. Det er rett og slett et pent sted, men grunnen til all turismen ligger rundt byen, i fjellene og saltsjøene.
Sør for byen ligger en av verdens største saltsjøer, Salar de Atacama, en enorm flate av salt og leire. Midt utpå er det er par innsjøer hvor flamingoene vasser omkring og spiser små krepsdyr som trives i det ramsalte vannet.

Salt salt salt. Selv fjellene er fulle av salt. Valle de la Luna er et månelandskap av hvite fjell, hvor saltet tyter ut over alt. Man drar dit for å se på solnedgangen over de hvite og rødbrune fjellene.

Solnedgang over saltfjellet

Drar man den andre veien, opp i fjellene, kommer man til knallblå laguner. Disse er også salte, for det er ikke nok nedbør til at de renner over kanten, så de har ikke noe utløp, vannet bare damper bort, og blir saltere og saltere. Men flamingoene trives, de vasser omkring som noen rosa fjærbusker mot det blå vannet. De tåler saltet aldeles utmerket, og derfor finner man dem i slike laguner.
Når man kommer opp i fjellene, over 3000 meter, blir det frodigere enn på slettelandet, men det er allikevel ikke så mye vegetasjon, den består for det meste av stivt gress som vokser i tuer. Det er imidlertid bra nok for lamaer og vicunjaer.

Lille frøken vicunja ( lett forvirret )

I Sør Amerika finnes det fire typer kamel lignende dyr. Lamaer og alpakkaer er tamdyr, mens guanacoer og vicunjaer er ville slektninger. Den fineste ullen kommer fra vicunjaene, men de kan ikke temmes, så derfor ble de nesten utryddet av jakt. Til slutt begynte man å fange dem inn, klippe dem og slippe dem løs igjen. Siden en klipt vicunja er så å si verdiløs, fikk man bukt med tjuvjakten, og i dag er bestanden ganske stor. De tripper elegant rundt i det åpne landskapet og er ikke spesielt skye.

Men grunnen under Andes gløder. Den er en av verdens høyeste, men også yngste fjellkjeder. Den er dannet av et Stillehav som krymper og en havbunn som blir skubbet inn under kontinentet.

Det ryker av fjellet

Slikt blir det trøbbel av. Jordskjelvene kan være ødeleggende, og vulkaner er det over alt. De fleste er utslukt, men noen putrer fremdeles, og man vet aldri hva som kan hende. Det putrer spesielt i Tatio, men her er det hissige varme kilder, geysirer, som bobler opp.
Jeg kravlet meg opp kl. fire og entret en søvndrukken buss. Den rullet ut i mørket, og vi skumpet gjennom ørkenen i to timer. Vi kom fram like før soloppgang. Vi var på en slette hvor det freste damp opp over alt. Her skal man trå forsiktig, for noen steder er det ikke fast grunn, men tynne skorper som kan briste, og man faller ned og blir kokt.

Lettkokt

Riktig så galt gikk det ikke med meg, men jeg følte behov for litt koking allikevel, da vi var i 4000 meters høyde og det var bitterlig kalt mellom damp søylene.

Men det er ikke noe problem i Tatio, for det finnes et basseng, naturligvis. Jeg kastet av meg fillene og gled ned i herlig varmt vann, direkte fra vår herres sentralvarmeanlegg, mens sola steg opp over fjellene og lyste opp dampsøylene.

Samme ulla

Ut over dagen forsvinner dampen, og dermed også turistene. Vi skumpet tilbake, men stoppet i noen landsbyer som sikkert hadde ligget der i tre tusen år. Her driver man med lama, og det gir både ull og kjøtt. Ulla spinnes på håndten og blir til fargerike plagg som man selger til turistene.
Men dagen ble varmere og det begynte å sige på. Vi dro tilbake til St Pedro, og jeg strakte meg ut.

Jeg skulle videre inn i fjellene.

Og så – til dere som somler fremdeles

Svart kjemi
Påskekrimmen du ikke må gå glipp av

Tilgjengelig på:

http://www.kolofon.com/nettbutikk

Til slutt, fortellingen. Nå begynner det å bli skummelt

Ingen hører. Jeg ser lyset komme nærmere, snart er vi framme, og jeg vil ikke. Jeg lener meg fram, griper etter håndbrekket og drar kraftig, farten minker, men vi stanser ikke. Jeg ser meg om, og oppdager tenningsnøkkelen. Jeg griper den og vrir den om, drar den ut og mister den på gulvet.

Farten minker, det går saktere og saktere. Så, med et rykk, stanser bilen. Jeg puster ut og ser meg om, vil gi de andre en forsikring om at det var nødvendig å stanse. Men jeg ser ingen av dem, det er mørkt i bilen, alle lys er slukket. Jeg famler etter dørhåndtaket. Så tumler jeg ut og faller over ende på bakken.

Jeg reiser meg og ser meg om. Mørket er nesten ugjennomtrengelig, lyset der framme er borte, og bilen kan jeg ikke se. Jeg tar et par prøvende skritt og kroppen lystrer meg. Svakt merker jeg at det gjør vondt et sted, men jeg klarer å bevege meg. Jeg begynner å gå bakover, i den retningen jeg kom fra. Jeg klarer ikke å løpe, jeg går, men jeg vakler ikke, føttene finner veien automatisk.

Det er langt, bilen må ha kjørt mange kilometer. Men jeg blir ikke trett, jeg bare går, og meterne forsvinner bak meg, blir til kilometer, kilometer etter kilometer. Jeg har det ikke godt, ikke vondt.

Jeg kommer meg inn gjennom utgangsdøren, etter å ha gått halve natten. Leiligheten virker kald og trist. Jeg får meg ikke til å ta av klærne, bare synker ned i sofaen, og der blir jeg liggende i en døs. Jeg burde tatt meg en varm dusj, men heller ikke det klarer jeg, På en merkelig måte føler jeg at det ikke er nødvendig. Jeg fryser ikke, er ikke sulten, heller ikke spesielt sliten, selv om jeg har løpt og gått mange timer. Jeg er heller ikke trett, det er bare denne grå døsen som siger inn over meg. Jeg rister meg løs og skrur på TV en. Lyden virker ubehagelig høy, så jeg skrur den ned og bare ser på bildene, men også disse blir plagsomme, de stikker meg i øynene, og jeg klarer ikke å få noe ut av dem. Det er visst nyheter, krig et eller annet sted, men det betyr ingenting, ikke nå lenger.

Så kommer døsen over meg og jeg driver av gårde. Jeg sover ikke, jeg merker huset rundt meg, TV en som flimrer videre, men ikke noe av dette angår meg. Jeg er i bilen igjen, den raser av sted, og lyset kommer nærmere. Det er som om noe snakker til meg, noe inne i hodet mitt: Kom med, kom med. Jeg klarer ikke å nekte, legger meg bakover og driver med. Så våkner trassen i meg og jeg lener meg fram og drar i håndbrekket. Det går fortere å stanse denne gang. Jeg våkner opp og ser at jeg befinner meg i sofaen.

Trollet i ørkenen

Det bar nordover. Fra Punta Arenas er det ikke langt til Argentina. Man passerer grensen og er på pampas, den sørligste delen. Jeg håper virkelig den nordlige delen er frodigere, for vi kjørte gjennom et landskap som rett og slett var plenty of nothing.

Det var mil på mil med knusktørr slette dekket med tuster av stivt gras, eller noen grå, støvete busker. Allikevel var det guanachoer, njanduer og noen pjuskete sauer. Det er altså noe som overlever her også, men jeg skjønner godt at kondorene har gode dager.

Nåvel – ferden gikk videre og mørket kom. Gjennom vindusrutene så jeg at vi passerte noen byer, så det var litt liv. Først neste morgen, da lyset kom tilbake, kunne jeg betrakte landskapet igjen, og hokus pokus, vi var mellom frodige fjell og brusende bekker.
Det var Andes fjellene som tok imot oss.

Regnbue over Andes

Vi klatret og klatret, men landskapet var ikke dramatisk. Vi flatet ut i en bred dal, og kjørte langsmed en stor sjø. Så passerte vi grensen og var i Chile igjen. Vi hadde passert fjellene litt nord for der jeg var tidligere, og jeg hadde kunnet se vulkanen Osorno hvis været hadde vært bedre.

Tilbake i Puerto Varas. Byen var nesten blitt en gammel kjenning, men jeg ble ikke lenge. Det ble direkte buss til Santiago, enda en natt på veien, og ankomst tidlig på morgenen. Jeg var merkelig nok ikke særlig trøtt. Jeg tok inn på det røde huset og bevilget meg en hviledag.

Langsmed Stillehanvet

Neste morgen bar det videre. Vi forlot Santiago og reiste gjennom et halvtørt landskap som snart ble tørrere. På venstre side bruste stillehavet i lange dønninger inn mot stranda, men det ga ikke fra seg noe fuktighet, så her var det ingen regnskog. Utover dagen ble det mindre og mindre vegetasjon, og ved solnedgang var vi på vei inn i verdens tørreste ørken, Atacama.

Men jeg ble snytt for den. Da dagen grydde var vi gjennom den tørreste delen og på vei inn i Calama, som er en oase i Atacama, men ørkenen har mistet litt av grepet her, så det er noen busker og grastuster.

Stein som ble til overs

I selve Atacama regner det aldri, i Calama har man hatt to regnvær på ti år. Det siste var for noen måneder siden og livet nok opp, men det er ikke det som gjør Calama grønt, det er elven som kommer ned fra fjellene.
Calama er en av de oasene som Incaene brukte på veien sørover. De prøvde å ta alt, men fikk juling av Mapuchene. Senere kom spanjolene samme vei, og fikk juling i tre hundre år, før de endelig kunne fortsette helt til verdens ende.

Arvekobberet

Calama er Chiles økonomiske motor, og grunnen til det er det store hullet i fjellet. Her ligger verdens største kobbergruve. Den heter Chuquicamata og er eid av gruveselskapet Codelco. Den startet opp i 1914 og var eid av amerikanske selskaper helt til 1969, da kjøpte Chile 51% av aksjene. To år senere fikk Chile en marxistisk president, Allende, og han nasjonaliserte likeså godt hele greia. Allende satt ikke så lenge, men ble styrtet i et blodig kupp. Kanskje nasjonaliseringen var en av grunnene til kuppet.

En jevn strøm

Men hvis det tidligere eierne gned seg i hendene, fikk de en rask blåmandag. Den diktatoren som tok makten, Pinochet, ga ikke selskapet tilbake. Man kan være blodig diktator og fascist, men man gir ikke fra seg arvekobberet.

Vanligvis regner man 50 års levetid for en kobbergruve. Men Chuquicamata har holdt på i snart hundre, og det er kobber nok til hundre år til, men det kommer naturligvis an på hvor mye man tar ut.

Dvergene i Kzad dum utvant mithril, men de gravde for dypt og vekket opp redsler fra verdens urtid. Vi får håpe at dette ikke skjer i Chuquicamata, men hvis det er noen troll i fjellet så må de snart begynne å røre på seg, for det er litt av et høl.

Det er et såkalt dagbrudd, et krater som er fem kilometer bredt, tre kilometer dypt, og en kilometer dypt. Man står på kanten og blir svimmel. Det er verdens største menneskelagde høl, og de graver stadig dypere. Men for å ta ut resten av kobberet skal de nå begynne å grave ganger og sjakter, og kobberet skal ut med transportbånd, ikke med lastebiler som i dag. Så hølet blir vel liggende, og fremtidens generasjoner kan spekulere over om det har vært ufoer på ferde.

Man bruker grov redskap, lastebilene har dekk som er tre meter høye, og de kommer i en jevn strøm opp fra hølet. Fjellet inneholder bare en prosent kobber. Det er ikke så galt, for lønnsomhetsgrensen ligger ved 0,66. Men de utvinner 1500 tonn hver dag, og det blir 150000 tonn stein. Steinrestene blir tippet i noen enorme hauger som de kaller ”kaker”, og de er i ferd med å begrave en hel by.

Se opp for spøkelser

Det ligger nemlig en by like ved gruven, en by uten mennesker. Det er en spøkelsesby, men den ser fremdeles pen ut, for de siste flyttet i 2008. Byen ble gitt opp fordi gruven var kommet for nær, og forurensningene hadde blitt for store, dessuten skulle man tippe stein der. Det må ha vært en fin by en gang, samfunnshus, idrettshall og kirke. Den var ikke så liten, for den var for gruvearbeiderne, og i selskapet jobber det 16000 mennesker med stort og smått. Nå bor de fleste i Calama, i serieproduserte rekkehus som ser ganske pene ut.

Dette er altså Chiles økonomiske motor. Chuquicamata er ikke den eneste, for det er drøssevis av gruver i ørkenen, spøkelsesbyer også, for Chile har hatt en boom før, da var det salpeter fra ørkenen som var det store.

Grov redskap

Kobber er for Chile hva olje er for Norge, og begge deler er litt vill vest. Man utvinner mer og mer, og Nordsjøen vil vel ikke vare så mange år til. Det er mer å ta av i Chuqicamata, men alt må ta slutt, eller vil det? Egentlig må man bare gå over til fattigere forekomster, men hvis kobberinnholdet faller til halvparten, må man gjennom dobbelt så mye stein, og til slutt blir det dyrt. Det gjelder alle råvarer som man tar opp fra bakken. Kobber er ikke så knapt, da er det verre med olje og fosfat. Til slutt blir det for dyrt, og forbruket må gå ned. Da spørs det om vi er forberedt på det.

Romerne gikk på en slik smell. Romersk jernproduksjon var på høyde med det man hadde i 1820, men det varte ikke. Det ble ikke mangel på jern, men på energi, som den gangen var trekull. De avskoget hele middelhavsområdet, særlig Spania, hvor de utvant – kobber.
Men om dette er fremtid eller ikke, så er det nok av fortid i området. Ørken eller ikke, dette er gammelt kulturland, og de har utvunnet kobber i tre tusen år.

Jeg skal kikke litt mer på det.

Men dere – ærlig talt, nå kan dere ikke somle lenger.
Dere risikerer jo å møte påsken uten krim.
Så derfor –

Svart kjemi
En grøssen historie om terrorisme og biologisk krigføring

Etterforsker Børde får en fillesak, en brann på biokjemisk. Men så begynner personellet å forsvinne og rottene viser seg i gatene –

Papirutgave Kr. 200 + porto E bok 16,03€

Tilgjengelig gjennom
http://www.kolofon.com/nettbutikk

Men til dere som ikke får somlet dere til å bestille en bok:

Her kommer neste del av «Stans bilen»

Jeg ser veien så vidt, men det er mer føttene enn øynene som leder meg. Det er som om jeg drømmer meg innover i et tomrom. Det drar meg, men fortsetter å skremme meg. Veien blir lang, og det virker som om tiden strekker seg ut og ikke eksisterer mer, jeg er i en tredemølle, på en vei som ikke er en vei, men bare et rom jeg eksisterer i. Gradvis blir mørket borte, og erstattes av et slags lys, men jeg ser ikke mer av den grunn, jeg behøver ikke å se, kroppen arbeider seg automatisk fremover, og jeg bare er.
Så skjer det, et sterkt lys bak meg, hvinende bremser, og så kommer støtet, men det gjør ikke vondt. Jeg svever, svever, og befinner meg på skogbunnen. Det lukter rå mose. Så blir det stille, bare hjertet dunker videre, men det blir svakere og svakere.
Lyset er der fremdeles. Jeg prøver å reise meg opp, men klarer det ikke. Jeg ligger på skogbunnen med nesa i mosen og føler meg underlig fraværende.
Noen reiser meg opp, og jeg er på bena igjen. Jeg ser inn i et fjes som ikke er noe fjes, øynene mine har visst ikke vendt seg til lyset, og jeg får ikke grep på noen ting, men kroppen lystrer meg, og vi går sammen mot bilen. Jeg skyves inn i baksetet. Så smeller døren igjen, og jeg hører motoren starte.
Det er flere i bilen. De sitter tause og bleke ved siden av meg. De ser rett frem, det gjør jeg også, jeg har en merkelig følelse av ikke å være til stede. Kroppen min er langt borte, jeg merker den nesten ikke. Jeg burde da ha vondt etter å ha blitt kjørt på og kastet ut av veien? Men jeg kjenner ikke noe. Det er som om jeg løper fremdeles, og kroppen bare er der et sted.
Jeg ser fremover. En skikkelse sitter bak rattet, han som kjørte på meg, og tok meg med – til et sykehus? Jeg må jo være skadet. Han kjører fort, kanskje for å rekke frem i tide, men det er ikke nødvendig, jeg kjenner ingen ting, jeg er like hel. Jeg ser meg rundt, de bleke ansiktene ved siden av meg, min egen kropp. Den er som den skal være, men jeg må se på meg selv for å vite at jeg er.
Farten øker. Jeg føler veien rase forbi under hjulene, bilen duver lett, svever nesten. Det går da alt for fort? Jeg lener meg fram, prøver å henvende meg til sjåføren, men han sitter der som en steinblokk, en maskin. Jeg ser på de andre i baksetet, de ser ikke meg, bare duver lett med hodene i takt med bilens bevegelser. Langt der fremme aner jeg et svakt lys. Jeg må få han til å stanse. Jeg griper etter jakken hans for å få han til å høre på meg – men?
Det er ingen der, bilen kjører av seg selv, men den er ikke ute av styring, den går rett fram, fortere og fortere. Jeg ser meg om i panikk, nå oppdager jeg hvem jeg kjører sammen med, en kvinne og et barn, men de er tause, reagerer ikke.
Stans bilen – stans stans!

Verdens ende

Et sted må det ta slutt. Ved Nordkapp, for eksempel, der slutter Europa, men Sør Amerika slutter ved Kap Horn. Etter det er det øde hav, og deretter Antarktis, hvor bare pingviner og forskere trives – pluss en eller annen luksuscruiser.
Men det var det der med luksusen. Å besøke Hornet er en smelldyr affære, så jeg kom ikke helt dit. Men jeg kom til Ushuaia, og det er ganske mye slutt det også.

Guanacoer i den grønne eng

Vi seilte, som sagt, tvers gjennom Andes fjellene og ankom Puerto Natales, en koselig småby. Joda, den er en turistmaskin, men allikevel en småby, enkle enetasjes hus langsmed brede gater, åpen, fin og trivelig. Årsaken til turistmaskineriet er den nasjonalparken som ligger et par mil nordenfor, Torres del Paine. Torres betyr tårn, og det er virkelig noen fjelltopper som ser slik ut, så derfor kommer turistene. Jeg kom også, naturligvis, men ble snytt for panoramaet, da det var pissvær og de flotte toppene var skjult av tåke. Men jeg fikk se isfjellene drive nedover fjorden, og ikke minst, fikk jeg se dyrelivet.

Er det der en fugl?

Her lever det noen sære skapninger. Først og fremst er det guanacoer, et dyr i slekt med alpakkaer og lamaer, og langt ute, med kameler, De er utstyrt med en tykk pels og trives i kulda. Mer overraskende er det å finne en kjempefugl, den er i slekt med struts og kalles njandu. Det finnes også kondorer og en mindre åtselfugl som heter carancho, dessuten er det – flamingoer! Men de flyr nordover om vinteren. Njanduen drar også mot varmere strøk. Ute ved kysten er det måker, petreller, gjess, skarv, dampbåtender og pingviner, naturligvis.

Fra Puerto Natales går det direktebuss sørover til Punto arenas, den chilenske hovedstaden i sør.

Urinnvåner

Den ligger ved Magellan stredet. Det er en by på størrelse med Fredrikstad, og den har også litt av dette småbypreget. Den er større en Puerto Natales, men har også disse lave husene og brede gatene. Den er åpen, lys og vennlig. Men man kan dra videre helt til Ushuaia. Da er man på Ildlandet og nær enden, bare en by ligger lengre sør, det er Puerto Williams, men den er ikke så mye til by, så Ushuaia kaller seg selv Fin del Mundo med en viss rett.

Men den ser ikke slik ut. Den ligger i en skråning ned mot Beagle kanalen med skog bak seg. Det er ikke så lenge siden den var en samling forblåste skur, men nå vokser den raskt, for Argentina satser, de skal nemlig ha tilbake Falkland øyene.

Sjøløver er noen krangelfanter

De heter forresten Malvinas, bare så dere vet det, og Ushuaia er hovedstaden i Malvinas. Det er bare England som ikke har skjønt det.

Tierra de Fuego, Ildlandet, et litt sært navn. Det ble kalt det av Magellan fordi urinnvånerne hadde tent mange bål langsmed stranda da han seilte forbi.
Han var den første som seilte jorda rundt, og han rundet kontinentet ved å seile gjennom det stredet som går mellom Patagonia og Ildlandet. Han dro fra Spania med 230 mann og fem skip, men bare et skip med 17 mann kom fram.

Første båt rundt jorda

Magellan var ikke blant dem. Han ble drept da han forsøkte å erobre Filippinene. Stredet han seilte gjennom heter i dag Magellanstredet. I dag tar man bussen. Den krysser stredet på en ferge,og så durer den videre sørover.

Nordenden av Ildlandet består av en enorm tørr og kald slette. Her finnes det bare noen små elver, for sjøene blir aldri så fulle at de renner over kanten. De fylles opp og tørker ut til noen hvite saltflekker. De eneste som trives her er noen forpjuskede sauer, og så guanachoer, naturligvis. Sauefarmene ligger spredt, for beiene er temmelig magre. De kalles estanciaer, det lyder fint, men man skal være litt barsk for å bo her.

Home on the range

Man passerer en søvnig grensepost og er i Argentina. Det bærer videre over Rio Grande, som ikke er så grand, og man durer videre sørover. Så skjer det noe – trærne kommer. Det begynner som busker, men blir snart solid skog, og landskapet blir frodig igjen. Så klatrer bussen over et fjellpass og ned mot havet igjen. Vi er ved Beagle kanalen, og kjører inn i Ushuaia.

Det har bodd folk her i 10 000 år. De levde av fiske og jakt, og hadde tilpasset seg det barske klimaet. Men da de hvite kom, gikk det fort nedover med dem. Nykommerne startet med hvalfangst og selfangst, og deretter sauedrift. Det var ikke meningen å utrydde eller fordrive urinnvånerne, men de mistet mye av næringsgrunnlaget da de dyrene de levde av delvis forsvant, og de ble offer for sykdommer som kopper, meslinger og tuberkulose.

Her bodde det folk

Det var fire hovedgrupper av dem. Kaweskarene bodde i sørlige Patagonia. Det lever ennå noen få av dem i det vesle stedet Eden. Manekenk bodde helt på sørspissen av Ildlandet. De gikk etter hvert opp i en større gruppe, Shelk’nam, som bodde nordenfor på de store slettene og levde av jakt på guanacoer.
I sør vest bodde Yamana, de levde av fiske og fangst av sjøløver. De bodde langs Beagle kanalen og på Navarino øya, nesten helt ut mot Kap Horn.

Borgerskapets diskrete sjarm

På tross av kulda hadde de nesten ikke klær, men isolerte seg ved å smøre seg inn med selfett, og varmet seg ved bål som de aldri lot slukke. De hadde bål selv i kanoene sine. Det er først og fremst disse som har gitt navn til Ildlandet.
De er ikke helt borte. Like ved Puerto Williams lever det enda noen Yamana, selv om de har blitt litt oppblandet. I byen Rio Grande lever det også noen Shelk’nam.

Ikke bare menneskene, men også naturen har hatt en hard tørn her. Hensynsløs drift og branner har redusert skogen, men det er mye igjen, og ny skog gror opp. Både guanachoer, sjøløver og pingviner ble ofre for hensynsløs jakt, men de har overlevd, og er i dag på vei tilbake.

Enda godt det er bål i kanoen

Det er sommer i sør, men den minner ganske mye om en norsk sommer, eller kanskje høst. Ushaia ligger på 55 grader sør, mens Oslo ligger på 60 grader nord, så det burde vært varmere her og kaldere i Oslo.

Men Norge har sentralvarme, vi har Golfstrømmen, mens Ildlandet har den iskalde Humbolt strømmen.

Lufta er derfor kald, og det merker man om natten, men når sola kommer, blir det fort varmt, for den tar kraftigere her.

Imidlertid har vi en ting til felles, surt regn. Jeg fikk en prøve på det da jeg dro ut i nasjonalparken. Her slutter veien, og her slutter også Argentina. Skogen fortsetter videre inn i Chile, men det bor få mennesker der.

Grov skog ved verdens ende

Yamanaene padlet rundt i disse farvannene med sine oppvarmede kanoer.

De fisket og jaktet på sjøløver, dessuten samlet de skjell. Men de er borte, bare noen hauger med skjell ligger igjen etter dem. På trærne vokser det en type sopp som de også brukte, den kalles indianerbrød, men i dag er det ingen som spiser den.

Men det var nok med kalde netter og våte føtter. Jeg var kommet til slutten, og da finnes det bare en vei å ta – tilbake. Jeg skulle nordover til varmen igjen.

Men – Hei!
Det er jo straks påske, og dere må ikke glemme påskekrimmen

Svart kjemi
En grøsser om terrorisme og biologisk krigføring

Etterforsker Børde får en fillesak, en brann på biokjemisk institutt. Men så begynner personellet å forsvinne, og rottene viser seg i gatene.

Papirutgave kr. 200 E bok 16,03€

Tilgjengelig på:
http://www.kolofon.com/nettbutikk

Og så til slutt – jeg hadde lovet dere en fortelling. Her kommer den, men det blir litt kort, for bloggen er så lang. Den er temmelig grøssen, men det er jo påske –

Stans bilen

Å løpe er som en drøm. Man piner fysikken helt til den banker på bevisstheten og sier stans, stans, det er nok. Men bevisstheten svarer, enda litt til, enda litt til. Så glir de to fra hverandre og kroppen får lide alene, verkingen i bena, regnet mot fjeset, de såre lungene, alt dette blir noe som angår den og ikke meg. Så går bevisstheten sine egne veier, først i takt med åndedrettet, hold ut, hold ut, hold ut. Så beveger den seg videre, og det kommer rare tanker fram, forvridde og uforståelige, brokker av dagene som har gått, problemer som må løses, men bare går rundt seg selv. Jeg skyver dem bort og går inn i nye, rare tanker.
Jeg stanser, og med ett er de to koblet sammen igjen. Regnet prikker mot ansiktet, men mindre nå, det har nesten holdt opp. Drakten er våt og guffen å ta på, men inni er den varm, jeg fryser ikke. Lungene er såre, men ikke på en vond måte. Jeg føler meg tilfreds med kroppen. Ingen rare tanker mer.
Har jeg sett den veien før? Jeg har jo løpt her ofte. Jeg klarer ikke helt å få grep på det, men veien frister. Den er uten lys, som en mørk slukt inn i skogen, men det går an å løpe der når øynene har vendt seg til mørket. Jeg står og nøler, det er som om det ligger en voldsom beslutning foran meg. Så tar jeg meg sammen og skjeller ut meg selv. Kutt fantasien nå. Jeg tar de første stegene og er inne i mørket.

Leve Patagonia

Hurtigruta – Chilensk versjon. Her heter den Navimag, og er først og fremst en fraktelinje, men vi er en anselig gjeng oppe på passasjerdekket.

Inn i skoddeheimen

Skuta arbeider seg langsomt sørover. Vi passerer den store øya Chiloe hvor den trans amerikanske landeveien slutter. Øya har flott natur og god sjømat, blant annet muslinger, og de er ikke bare gode, men er også spennende, for av og til opptrer blåskjellforgifting, noe de kaller ”rødt tidevann” marea roja. Det er visst noen som dør hvert år, men jeg prøvde ikke, så jeg lever fremdeles. På Chiloe skal det også finnes noen forferdelige ånder og spøkelser som dukker opp av tåka av og til. Men vi reiste, som sagt, forbi.

Natten falt på, og da vi våknet var vi på vei inn i en av de patagonske fjordene, og det hele begynte å ligne på Vestlandet. Det er faktisk så likt at man må i land for å se forskjell.

Hurtigruta i Chile

Vegetasjonen er både lik og ulik. Trærne er helt annerledes, ikke noe bjørk, men forskjellige rare trær som er i slekt med bøk. På bakken er det mer man kan kjenne igjen, løvetann, balderbrå, bringebær, hundegras, ja til og med vassarv.

Det bor ikke så mange mennesker her. De som bodde i Patagonia, Chonoene og Alacalufene, var aldri tallrike, men fikk være i fred ganske lenge, inntil regjeringen ga Aisen området til et selskap som skulle drive med gruver, sagbruk og sauedrift.

Fisk på bås

De dominerte området i nesten hundre år, og ødela mye av vegetasjonen, blant annet ved å sette i gang store skogbranner. Urtinnvånerne ble her, som andre steder, nesten utryddetav de sykdommene som innvandrerne brakte med seg, kopper, meslinger og tyfus.

I dag er den tradisjonelle virksomheten dempet ned, men man har fått noe nytt, lakseoppdrett.
Chile har fjorder hvor laksen trives godt, og mange selskaper, blant annet en del norske, har hoppet på boomen.

Seler er allrighte dyr

Men det har vært vill vest. Flere fjorder er sterkt forurenset, og det har kommet sykdommer på laksen som har slått ut store deler av industrien. Man ser allikevel en del oppdrettsanlegg innover i fjordene. Vi får håpe at virksomheten blir bedre regulert heretter.

Vi forlot Aisen området, og det begynte å bli øde. Vi nærmet oss steder der ”kor ingen skulle tru at der nokon kunne bu”. Men om det mangler folk, så finnes det dyr. Rundt båten spratt det fram flokker av delfiner og sel, og pingvinene svømte i vannflaten og dukket når båten kom.

Ut mot hav

Tåken som hadde hengt over fjorden på morgenen, forsvant, og vi styrte ut mot det glitrende Stillehavet. Chile har sitt Stadt, en halvøy som heter Tres Montes, og her står havet rett imot, så når det er riktig dårlig vær, må båtene ligge og vente. Vi hadde nesten havblikk da vi stevnet ut, og i det fjerne så vi blåsten fra en flokk med hvaler. Så blåste det plutselig opp til kuling, og sjøen grov seg opp. Jeg sto på dekk for å kikke etter flere hvaler, men ble kald og måtte gå inn til varmen.

Neste morgen var vi på ny i fjordane, og havet var som et stuegulv. Vi var midt i Patagonia og det var nesten folketomt.

Et lite stykke istid

Båten tok en avstikker inn mot en arm av den store innlandsisen, Campo de Hielo Sur. Her går blåisen helt ned i vannet, og vi kunne se hvordan breen kalvet, isen raste ned i sjøen og drev utover i fjorden. På vei ut passerte vi et skip som hadde gått på grunn i 1930. Det sank ikke, men står der fremdeles. Ingen har kommet og fjernet det, og sant å si, bedre sjømerke kan man knapt få.

På hele strekningen i midtre Patagonia finnes det bare en bebygd plass, et lite fiskevær med 40 sjeler som heter Eden – altså, ikke der hvor Adam vokste opp. Dette er i Patagonia, men kunne like gjerne vært Lofoten, bortsett fra at det er et lite stykke paradis allikevel. St. Peter har nemlig et kapell oppe i skråningen.

Han var jo fisker

Her står han i en fiskebåt og velsigner alt som finnes i nærheten. Det kan trenges, for stedet er i ferd med å avfolkes. Ungdommen flytter vekk, delvis på grunn av internett og alt det der, men også fordi den tradisjonelle næringen, skjelldyrking, ble ødelagt av marea roja. Blant innbyggerne finnes de siste etterkommerne av urinnbyggerne. Det er bare 11 stykker igjen, men de ser livskraftige ut, det er solide og staute folk, som man kan vente seg i et fiskevær.

Så durer båten videre, og en ny natt faller på. I morgen er vi ved veis ende. Vi skal inn en fjord som går tvers gjennom Andes. Her begynner pampas, og her ligger bestemmelsesstedet, Puerto Natales.

Men dere, nå er det snart påske, og da trenger man en krim.

Svart kjemi
Nervepirrende beretning om terrorisme og biologisk krigføring.
Papirutgave 200,- + moms E-bok 16,03 €

Og så: Siste del av eventyret.

For Putte var det ikke så mye bedre. Han lå ved hundehuset med ørene i bakken og følte seg mislykket. Det var helt opplagt, sa han til seg selv, haren var min, men jeg klarte det ikke. Jeg var for sein. En hare er veldig rask, men jeg bare tullet meg bort i en dum duk og rotet til det hele. Jeg er visst en puddel allikevel.
Putte sukket dypt og la seg enda flatere på magen. Den prøvde å finne en eneste liten ting som den kunne glede seg over. Jo, det var en ting. Det hadde ikke blitt body lotion, men det hadde ikke blitt så mye bedre heller. Hele flokken hadde vært bestyrtet over hva han hadde gjort, og lille søte Merete hadde smurt tykt på da hun fortalte om det. De hadde begynt å snakke om dyrlegen, og det gjorde Putte nervøs, selv om han ikke helt skjønte hva de mente.
Enden på det hele var at han ble forvist til hundehuset og måtte sove der om natten. Det burde vært midt i blinken for et grusomt rovdyr, men Putte visste at han ikke var det, han hadde strøket til eksamen, og nå lå han og frøys på ryggen, for han var løveklipt, og det passer bare for innendørspudler som har en varm god kurv å ligge i.
Han oppdaget at han faktisk savnet Merete, for han hadde pleid å sove i sengen hennes, og der var det godt og varmt, og selv så slem hun var, så var hun en valp i flokken.
Du er mislykket, sa Putte til seg selv, både som rovdyr og puddel.

Lille søte Merete hadde det heller ikke så bra. Hun lå i sengen og savnet Putte, for selv om han var uskikkelig, hadde han luktet godt, noe som hun selv hadde sørget for. Hun hadde aldri forestilt seg at pudler kunne oppføre seg slik. Pitbull terriere, ja, men pudler? Hun forsto det ikke, og langsomt demret det for henne at hun hadde en god del å lære om pudler. De er visst rovdyr allikevel, sa Merete til seg selv og sukket tungt ned i puten.

Men aller verst gikk det med duken Ellington. For han sto det om livet, og han hadde blitt aldeles stivet av skrekk da fru Olsen hadde holdt han opp og sukket.
– Den duken her kan vi visst bare glemme, hadde hun sagt.
Det blir søppelkassa, det blir søppelkassa, tenkte Ellington. Å kjære, ikke søppelkassa, vær så snill.
Akkurat da kom det en reddende engel inn i rommet. Det var lille søte Merete.
– Skal du kaste den fine duken? Spurte hun.
– Jammen Merete, man kan ikke ha en hvit damaskduk med søleflekker og blodflekker.
– Joda så, vi har vaskepulver med enzymer, sa Merete og satte nesa i været.
– Joo – jo, vi har jo det. Men Merete, det er jo et stort hull på midten.
Hmm, sa Merete og la pannen i tenksomme folder. Ellington lyttet intenst, han syntes han øynet et ørlite håp – og hun er så pen når hun rynker pannen, tenkte han.
– Vi må nok kaste den, Merete, sa fru Olsen. Jeg er lei for det.
– Du, vet du hva, sa Merete. Vi kan kjøpe en ny, helt maken, og så kan vi klippe denne opp og lage servietter av den.

Og slik ble det. Ellington ble til familien Ellington. Nå pleier ikke duker å få barn, og heller ikke vokser de, så Ellington følte seg sterkt redusert. Han gråt sine modige tråder der de klippet han opp. Men han hadde tross alt unngått søppelkassa. Det finnes kanskje ikke et liv etter søppelkassa, tenkte han, men det finnes et liv etter å ha blitt revet i filler av en gal puddel.
Men det var ikke til å komme utenom at han følte seg som en splittet personlighet. Når han lå i skapet sammen med de andre delene av seg selv, begynte de å snakke sammen, inntil han lurte på om han var blitt schizofren. Jeg blir gal, jeg blir gal. tenkte Ellington, og hørte sin egen stemme bli gjentatt av åtte andre servietter.
Nesten like ille var det at han hadde fått en annen jobb. Nå lå han ikke pent og bød fram lekker mat, men han ble stappet inn i halslinningen eller holdt mellom bena, noe som er opprørende for en renslig duk, og så tok de han og tørket seg om munnen, så det ble strimer av saus over hele han. Blenda, skrek han, blenda! Jeg holder ikke ut.
Men med tiden begynte han å vende seg til det, og syntes at han tross alt gjorde en viktig jobb, for familien Olsen brukte ikke lenger papirservietter. Det var da en liten fordel, tenkte Ellington, for papirservietter er nesten ikke bedre enn dasspapir.
Men det var kommet enda en duk i skapet, en fin, ny damaskduk. Det tok litt tid før Ellington turte å presentere seg
– Jeg – eh, vi, heter Ellington, sa han.
– Åh, jeg heter Bianka, sa hun
– Eh, du er fin og hvit –
– Sier du det – tusen takk.
Bianka var faktisk nydelig, skinnende hvit og med et flott mønster. Hun var av bomull, så hun var ikke høy på pæra. Det varte ikke lenge før de ble gode venner.
– Du vet vel at det er jeg som har skittjobben, sa Ellington.
– Åja, jeg får nesten dårlig samvittighet, sa Bianka.
– Nå nå, men jeg har erfaring, så jeg kan gi deg noen gode råd. Pass deg for levende lys, rødvin og kaffe. Men du må først og fremst passe deg for tante Emma, hun er ikke til å stole på. Og så er det en ting til.
– Hva da?
– Hold deg unna pudler, sa Ellington. De er livsfarlige.

Neste gang kommer det en spøkelseshistorie.

Tilgjengelig hos: http://www.kolofon.com