Med strømmen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er noe sært ved Iquitos, man kan ikke kjøre dit. Det går vei, bevares, men det er vannveien, selveste Amazonas.
Jeg kom i land som en gullfisk og møtte den vanlige forsamlingen av drosjesjåfører.

Baronens palass

Baronens palass


Jeg bukket pent og gikk forbi, gjennom gater som så ganske lurvete ut. Da kjørte det en drosje opp ved siden av meg. Det var det ene kjæresteparet fra båten, to skikkelige hippier. ”Leter du også etter et billig hotell?” Vi stuet oss sammen og ble kjørt til det ene hotellet billigere enn det andre. Til slutt fant vi et til 30 kroner natta, med sovesal, riktignok. Men det var greit nok for meg.
Iquitos ligger ved Maranjon, en av sideelvene til Amazonas. Skal man dit, må man enten ta fly eller båt.

Litt mindre luksus

Litt mindre luksus


Den har et fint sentrum, men jo lenger man kommer fra det, desto mer vill vest blir det. Byen ble grunnlagt i 1750 som en jesuitt misjon. Den skranglet helt fram til 1880 årene, da ble det gjort to oppfinnelser, vulkaniseringsprosessen og bildekket. Behovet for gummi steg til de store høyder, og det eneste stedet det fantes var ved Amazonas. Gummi er egentlig en slags sevje som man får når man skjærer i barken på gummitreet. Man må sette en liten kopp under dryppet, og så komme igjen neste dag. Man trenger mange trær for at det skal bli noe ut av det.
Ingen ilandstigning

Ingen ilandstigning

Det sier seg selv at man trengte mye arbeidskraft, og gummibaronene skaffet den ved å lure til seg folk som havnet på slavekontrakt. I tillegg angrep de landsbyene til urskogsfolkene og gjorde dem til slaver. Rikdommen strømmet inn, men det hadde en forferdelig pris.
I dag er boomen over, for England opprettet gummiplantasjer i Malaysia. En av dem var faktisk der hvor jeg hadde min forrige jungeltur.

Singing in the rain

Singing in the rain


Ved strandpromenaden ligger prakthusene etter gummibaronene, men går man noen hundre meter videre, møter man den andre virkeligheten, den lurvete brakkebyen Belen. Man kommer til et punkt hvor gatene plutselig blir skitne, og så er man på fiskemarkedet. Det er liv og lurveleven, men selv om det er møkk i gatene, er folk velstelte og pene.

Jeg ble overfalt av et regnvær av Amazonastypen. Det sto som kniver i bakken, og vannet pøste ned fra takene. Noen benyttet anledningen til å ta en dusj, og alle tok det med godt humør, unntagen hønene, som lå buntet sammen og ventet på å bli pollo asado.

Ro på bytur

Ro på bytur


Men det virkelige Belen ligger og flyter. Jeg kapret en kano med roer og vi padlet ut mellom husene. Her finnes det bare gangveier og vannveier. De innerste husene står på stylter, men lenger ut mot elven ligger de på flåter. Det er mindre elegant enn Venezia, men ligner mye på landsbyene ved Inle sjøen i Myanmar, selv om de siste faktisk er renere. Det er lurvete i Belen, men ikke noen knugende fattigdom. Folk hadde et friskt humør som også smittet over på meg. Jeg steg av båten og kjøpte meg en pakke sigarer med ”jungeltobakk”. Så slo jeg meg ned på en bar i et gammelt gummibaronhus.

Neste dag var det grytidlig opp og om bord i hurtigbåten. Man kan ikke dra direkte til Manaus, men bare til grensen. Båten brølte nedover mens elven ble stadig bredere. Jeg begynte å komme i Amazonas stemning.

Grytidlig

Grytidlig


Utpå ettermiddagen kom vi til Perus siste utpost, Santa Rosa. Derfra tar man drosjebåt og kan velge å stige i land i Colombia eller i Brazil. Jeg valgte det siste. Jeg steg i land i Tabatinga og alt var bare samba og kaos. Ingen ville se passet mitt, og ikke noe hotell i sikte. Jeg måtte søke hjelp hos en taxisjåfør. Han viste seg å være en skikkelig pratmaker, men han ordnet det meste. Jeg kom meg til en minibank som lå i Colombia, men grensen var åpen, for det går ingen veier herfra, verken til Colombia eller andre deler av verden. Så var det tilbake til Brazil og jeg ble innlosjert på hotell Sao Francisco.
Jeg hadde passert enda en grense. Nå bar det videre nedover elven.

Nåvel, folkens.
Dere har vel kjøpt bok, eller trenger dere en påminnelse?

To ekle fortellinger
Sirkelen
En fortelling om uteliggeren som forveksles med direktøren – Men hvem er han egentlig?
Video
En vennegjeng på ferie på en øded øy. Men så begynner det å gå galt. Videokameraet viser ting som ikke har skjedd – ennå.

Papirutgave: kr. 200,- + porto
Kan lastes ned som E – bok

Tilgjengelig hos http://www.kolofon.no

Til slutt – fortellingen

Han kom til seg selv i en seng, Han hadde en merkelig følelse av å være bastet og bundet. Han rørte på hodet og oppdaget at det gikk slanger og ledninger over alt på kroppen hans. Rommet lå i halvmørke, og det var mange maskiner med lys som blinket. Hva i alle dager var dette?
Så hørte han noen snakke et sted. Stemmene kom nærmere. Det var som om de holdt en lavmælt diskusjon, og han skjønte at de snakket om han.
Noen trakk fra en gardin, og rommet ble helt lyst. Han betraktet seg selv med forbauselse. Han måtte være på et sykehus. En skikkelse kom fram til sengen, en ung mann med langt hår og et velfrisert skjegg. Ansiktet var rolig og vennlig, ustrålte autoritet og tillit.
– Noen sier at jeg oppholder meg mest på sykehus. Men faktisk liker jeg det ikke.
– Hvem er du?
– Ah, det der er litt komplisert. Bare kall meg junior.
– Hvorfor er jeg her?
– Du ble overkjørt. Du husker det når jeg sier det til deg, selv om du hadde fått litt mye
konjakk.
– Det var en ulykke?
– Å neida, ingen ulykke. Det var nok med vitende og vilje.
– Noen ville –
– Ta livet av deg, ja.
– Men de klarte det ikke?
– Jo, egentlig. Du var helt knust da du kom inn i går kveld.
– Men –
– Ja, du er på bedringens vei, kan man si.
– Var jeg død?
– Som en sild. Men vi måtte rette opp det igjen, for på en måte var vi jo litt ansvarlige, selv om du hadde sagt opp kontrakten.
– Arman –
– Skummel type. Du burde ikke menge deg med slike.
– Men han reddet meg på T banen.
– Ja, men da hadde du ikke sagt opp kontrakten. Han kunne ikke ta deg da.
– Var det han som kjørte på meg?
– Nei, det var noen andre, profesjonelle folk. Du skjønner, han lar andre gjøre slike jobber, og så tar han dem etterpå.
– Tar dem?
– Vi kaller han kjellermesteren, men ikke tenk mer på det. Vi besluttet å gi deg en ny sjanse. Du har jo ellers gjort det bra, og så var du temmelig full. Folk gjør så mye rart i fylla. Muhammed hadde rett, egentlig. Men vi kan være overbærende. Det er vi i grunnen hele tiden. Ja, det er vel jeg som står for det meste av den slags. Moren min er også aktiv, forresten.
– Og faren din?
– Faren min, det er sjefen. Han kan være litt barsk av og til. Skal jeg gi deg et godt råd, så snakk heller med meg eller moren min. Vi er litt mer myke i kantene. Nåvel, frisk og fin? Vi får se å få vekk disse slangene. Du har en jobb å fullføre.
De gikk ut fra sykehuset med tusen par øyne rettet mot seg. Junior så ut til å ta det med den største ro, men legene og sykepleierne nærmest skvatt da de så han. Junior vendte seg mot han og smilte.
– De synes du ble litt fort frisk, sa han. Ja, du skulle egentlig vært død, så det er ikke rart at de glaner litt. Det er profesjonelle folk, vet du, de ser når noen er død eller ikke.
– Var jeg død?
– Som en overkjørt katt, men de har ni liv, vet du, så vi syntes du kunne få to. Du har, som sagt, en jobb foran deg. Nå, der har vi Gabriel. Du får bare stige inn, og så kjører han deg tilbake.

Han satt i baksetet i den samme bilen og følte seg helt forvirret. Gabriel satt stiv bak rattet og var enda mer muggen enn sist.
– Du burde drikke litt mindre.
– Jeg hadde nettopp blitt reddet fra å bli overkjørt av T banen.
– Nettopp da bør man drikke lite.
– Kunne dere ikke forhindret det?
– Jo, men du stolte ikke på oss. Vi burde sagt opp kontrakten, det hadde vi full rett til, og til slutt sa du den opp selv.
– Men nå –
– Ja, vi får begynne på nytt.
– Denne junior –
– Sønnen til sjefen. Han kan være litt bløt av og til. Bare så vidt du vet det, så stemte jeg mot, for du er en tullebukk. Men sjefen ville gi deg en ny sjanse. Ikke søl den bort denne gangen.
– Hva skal jeg gjøre?
– Det samme som sist.
– Men –
– Kom deg ut av bilen!

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s