Salt og damp

P3135688_th

Fra en oase til neste. I St Pedro de Atacama renner det også en liten elv ned, og den gjør stedet grønt. Calama er moderne, men St Pedro ser ut omtrent som den må ha gjort på incaenes tid. Det er en gammel by, de første menneskene kom hit for 10 000 år siden, og de siste sju tusen år har det vært fast bebyggelse her.

Slik har det vært lenge

Slik har det vært lenge


Den første stormakten i området var Tiwanacu, som lå ved Titicacasjøen. Det er et drøyt stykke unna, men Tiwanacu hadde handelsforbindelser langt ned i Argentina, og de kom til Atacama distriktet for å kjøpe kobber. De holdt det gående fra ca 300 e.kr til 1000 e.kr. Da de forsvant, gikk det tilbake med handelen og St Pedro ble en av mange småstater. Så kom neste stormakt, Inkariket.
Hotell i særklasse

Hotell i særklasse


De var også ute etter kobber, men i Atacama hadde man mer å by på, de hadde begynt å fremstille bronse. Kobberet hadde stort sett blitt brukt til smykker, men bronse egner seg også til redskaper. Man kan si at de var ved begynnelsen til en bronsealder da det ble brått slutt, og verden ble snudd på hodet.
Incaene erobret området, men det varte ikke lenge. De kom hit ca 1450, men allerede 90 år senere kom neste stormakt, Spania, og da ble alt annerledes – Eller kanskje ikke.
St Pedro har et spansk navn, men husene i gamlebyen er fremdeles av adobe, og innbyggerne stammer ikke fra den andre siden av Atlanteren, de er vaskeekte Atacamaer den dag i dag.

Flamingokvartetten

Flamingokvartetten


St Pedro er turistifisert, men har allikevel preg av en landsby. Det er rett og slett et pent sted, men grunnen til all turismen ligger rundt byen, i fjellene og saltsjøene.
Sør for byen ligger en av verdens største saltsjøer, Salar de Atacama, en enorm flate av salt og leire. Midt utpå er det er par innsjøer hvor flamingoene vasser omkring og spiser små krepsdyr som trives i det ramsalte vannet.

Salt salt salt. Selv fjellene er fulle av salt. Valle de la Luna er et månelandskap av hvite fjell, hvor saltet tyter ut over alt. Man drar dit for å se på solnedgangen over de hvite og rødbrune fjellene.

Solnedgang over saltfjellet

Solnedgang over saltfjellet


Drar man den andre veien, opp i fjellene, kommer man til knallblå laguner. Disse er også salte, for det er ikke nok nedbør til at de renner over kanten, så de har ikke noe utløp, vannet bare damper bort, og blir saltere og saltere. Men flamingoene trives, de vasser omkring som noen rosa fjærbusker mot det blå vannet. De tåler saltet aldeles utmerket, og derfor finner man dem i slike laguner.
Når man kommer opp i fjellene, over 3000 meter, blir det frodigere enn på slettelandet, men det er allikevel ikke så mye vegetasjon, den består for det meste av stivt gress som vokser i tuer. Det er imidlertid bra nok for lamaer og vicunjaer.
Lille frøken vicunja ( lett forvirret )

Lille frøken vicunja ( lett forvirret )

I Sør Amerika finnes det fire typer kamel lignende dyr. Lamaer og alpakkaer er tamdyr, mens guanacoer og vicunjaer er ville slektninger. Den fineste ullen kommer fra vicunjaene, men de kan ikke temmes, så derfor ble de nesten utryddet av jakt. Til slutt begynte man å fange dem inn, klippe dem og slippe dem løs igjen. Siden en klipt vicunja er så å si verdiløs, fikk man bukt med tjuvjakten, og i dag er bestanden ganske stor. De tripper elegant rundt i det åpne landskapet og er ikke spesielt skye.

Men grunnen under Andes gløder. Den er en av verdens høyeste, men også yngste fjellkjeder. Den er dannet av et Stillehav som krymper og en havbunn som blir skubbet inn under kontinentet.

Det ryker av fjellet

Det ryker av fjellet


Slikt blir det trøbbel av. Jordskjelvene kan være ødeleggende, og vulkaner er det over alt. De fleste er utslukt, men noen putrer fremdeles, og man vet aldri hva som kan hende. Det putrer spesielt i Tatio, men her er det hissige varme kilder, geysirer, som bobler opp.
Jeg kravlet meg opp kl. fire og entret en søvndrukken buss. Den rullet ut i mørket, og vi skumpet gjennom ørkenen i to timer. Vi kom fram like før soloppgang. Vi var på en slette hvor det freste damp opp over alt. Her skal man trå forsiktig, for noen steder er det ikke fast grunn, men tynne skorper som kan briste, og man faller ned og blir kokt.
Lettkokt

Lettkokt


Riktig så galt gikk det ikke med meg, men jeg følte behov for litt koking allikevel, da vi var i 4000 meters høyde og det var bitterlig kalt mellom damp søylene.

Men det er ikke noe problem i Tatio, for det finnes et basseng, naturligvis. Jeg kastet av meg fillene og gled ned i herlig varmt vann, direkte fra vår herres sentralvarmeanlegg, mens sola steg opp over fjellene og lyste opp dampsøylene.

Samme ulla

Samme ulla


Ut over dagen forsvinner dampen, og dermed også turistene. Vi skumpet tilbake, men stoppet i noen landsbyer som sikkert hadde ligget der i tre tusen år. Her driver man med lama, og det gir både ull og kjøtt. Ulla spinnes på håndten og blir til fargerike plagg som man selger til turistene.
Men dagen ble varmere og det begynte å sige på. Vi dro tilbake til St Pedro, og jeg strakte meg ut.

Jeg skulle videre inn i fjellene.

Og så – til dere som somler fremdeles

Svart kjemi
Påskekrimmen du ikke må gå glipp av

Tilgjengelig på:

http://www.kolofon.com/nettbutikk

Til slutt, fortellingen. Nå begynner det å bli skummelt

Ingen hører. Jeg ser lyset komme nærmere, snart er vi framme, og jeg vil ikke. Jeg lener meg fram, griper etter håndbrekket og drar kraftig, farten minker, men vi stanser ikke. Jeg ser meg om, og oppdager tenningsnøkkelen. Jeg griper den og vrir den om, drar den ut og mister den på gulvet.

Farten minker, det går saktere og saktere. Så, med et rykk, stanser bilen. Jeg puster ut og ser meg om, vil gi de andre en forsikring om at det var nødvendig å stanse. Men jeg ser ingen av dem, det er mørkt i bilen, alle lys er slukket. Jeg famler etter dørhåndtaket. Så tumler jeg ut og faller over ende på bakken.

Jeg reiser meg og ser meg om. Mørket er nesten ugjennomtrengelig, lyset der framme er borte, og bilen kan jeg ikke se. Jeg tar et par prøvende skritt og kroppen lystrer meg. Svakt merker jeg at det gjør vondt et sted, men jeg klarer å bevege meg. Jeg begynner å gå bakover, i den retningen jeg kom fra. Jeg klarer ikke å løpe, jeg går, men jeg vakler ikke, føttene finner veien automatisk.

Det er langt, bilen må ha kjørt mange kilometer. Men jeg blir ikke trett, jeg bare går, og meterne forsvinner bak meg, blir til kilometer, kilometer etter kilometer. Jeg har det ikke godt, ikke vondt.

Jeg kommer meg inn gjennom utgangsdøren, etter å ha gått halve natten. Leiligheten virker kald og trist. Jeg får meg ikke til å ta av klærne, bare synker ned i sofaen, og der blir jeg liggende i en døs. Jeg burde tatt meg en varm dusj, men heller ikke det klarer jeg, På en merkelig måte føler jeg at det ikke er nødvendig. Jeg fryser ikke, er ikke sulten, heller ikke spesielt sliten, selv om jeg har løpt og gått mange timer. Jeg er heller ikke trett, det er bare denne grå døsen som siger inn over meg. Jeg rister meg løs og skrur på TV en. Lyden virker ubehagelig høy, så jeg skrur den ned og bare ser på bildene, men også disse blir plagsomme, de stikker meg i øynene, og jeg klarer ikke å få noe ut av dem. Det er visst nyheter, krig et eller annet sted, men det betyr ingenting, ikke nå lenger.

Så kommer døsen over meg og jeg driver av gårde. Jeg sover ikke, jeg merker huset rundt meg, TV en som flimrer videre, men ikke noe av dette angår meg. Jeg er i bilen igjen, den raser av sted, og lyset kommer nærmere. Det er som om noe snakker til meg, noe inne i hodet mitt: Kom med, kom med. Jeg klarer ikke å nekte, legger meg bakover og driver med. Så våkner trassen i meg og jeg lener meg fram og drar i håndbrekket. Det går fortere å stanse denne gang. Jeg våkner opp og ser at jeg befinner meg i sofaen.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til Salt og damp

  1. Du skriver veldig spennende, med både fakta og innlevelse. Lykke til videre. Snart møtes vi i La Paz. Jeg gleder meg til å reise med en så erfaren globetrotter. Hjertelig hilsen fra Daniel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s