Siste etappe

Amsterdam er en fest, men det er Granada også, og Madrid, og Paris og så videre. Europa fester, og Europa er et herlig sted, kanskje litt dyrere enn Amazonas, men allikevel, man kan krympe hotellregningene ved å ligge på sovesal, og da treffer man i tillegg mange hyggelige mennesker.

Hu derre dama der –

Øllen er billigere enn hjemme, og det er jo det viktigste.
Jeg stakk av fra Granada og dro til storbyen, men oppdaget snart at noen fulgte meg – Carmen. Hun puster meg i nakken hele tiden, sist på et teater i Madrid, hun danset flamenco og var akkurat like livsfarlig som før. Det nytter ikke å gå til politiet, for dem forfører hun og bringer i fordervelsen. Men men, Hun hopper vel av i Tyskland et sted, for gamlelandet er for kaldt for henne – håper jeg.

Madrid er stor, ikke bare i utstrekning, men bygningene er større, tyngre og mer prangende enn hjemme. Men så har jo vi heller ikke vært noen imperialistisk stormakt, slik som Spania. Da imperiet var på sitt sterkeste holdt de på å ta over Europa, for kongefamilien het Habsburg, og de hadde i tillegg Østerrike, Tyskland, Nederland og store deler av Italia.

Steinsolide saker

Man kan nesten si at de prøvde seg på Norge, for Kristian den andre prøvde å gjøre comeback med soldater han hadde lånt av Karl dem femte. Han beleiret Akershus men klarte ikke å ta det. Det var nok det beste, ellers hadde vi fremdeles vært katolske, men Hovedøya kloster ble rasert i samme slengen.

Idyll i følge Goya

Maktsenteret den gangen lå ikke i Madrid, men litt utenfor, i El Escorial. Det er en blanding av slott og kloster, men ser ut som en festning. Det er bygd av Filip den andre, og han var som kjent litt dyster. Stedet bærer preg av det. Escorial er kjempestort, og er laget av grove granittblokker. Veggene er behengt med religiøse bilder av typen blod og lidelse, så stemningen blir deretter.

Når man er så religiøs som Filip, burde man vel være litt god og snill? Men nei, Han plyndret Amerika på det grusomste og gikk bankerott fire ganger. Litt av en prestasjon. Etter Filip ble riket splittet, men Habsburgerne holdt fremdeles sammen og dominerte Europa helt til de ble slått av Søta Bror.

Nok idyll i Madrid

Svenskene moste den tyske keiseren i 30 års krigen, riktig nok med franske penger og tyske leiesoldater, men allikevel. Deretter gikk Spania inn i krise, og Bourbon slekten kom på tronen. Der sitter de fremdeles, men de ville ikke ha noe med Escorial å gjøre, så de bygde et nytt slott i Madrid, og det er atskillig vennligere. Men om Filip brukte mye penger på granitt, er innredningen i Escorial enkel, så han var nøktern på sin måte. Slottet i Madrid er derimot fullt av gull og glitter, enda Spania hadde dårligere råd.

Det er litt rart å tenke på den dystre fortiden når man vandrer i Madrid i dag, for byen er full av liv og glade mennesker.

Man spiser godt i Madrid

Spania har vært gjennom helvete noen ganger, sist under borgerkrigen og Franco diktaturet. Det ble slutt da diktatoren døde. Hans påtenkte etterfølger, Carrero Blanco, ble behørlig sprengt i lufta av ETA, og Franco innsatte kongen som sin etterfølger. Det var et godt valg, men ikke slik som Franco mente. Kongen ville ha et moderne demokrati og stanset et militært motkupp. For det er han populær fremdeles, og på tross av noen skandaler sitter Burbonerne ganske trygt på slottet sitt.

De elskendes bro i Paris

Men Norden lokker. Jeg entret toget og suste gjennom natten til Paris. På veien passerte vi skoger av vindmøller, og det spanske landskapet hadde endret seg fra sist jeg dro der, det er over 20 år siden. Det som før var tørre sletter er nå skogbevokst. Det er mye positivt som skjer i Europa også, selv om krisen setter sine spor, blant annet med alle tiggerne, som ikke er folk på kjøret, men vanlige mennesker. De har mistet jobben og har knapt noe å leve av. Jeg håper at disse tilstandene ikke smitter nordover.

Jeg kom til Paris på morgenkvisten og tilbrakte formiddagen med å svette rundt etter hotell, men alt var fullt. Til slutt fant jeg et sted på nedre Montmartre som ikke hadde noen navn, men små rom og do på gangen. Imidlertid var det rent og koselig, så jeg strakte meg ut og trivdes.
Man kan gjøre Paris på forskjellige typer budsjett.

St. Louis uten blues

Like nedi gata ligger Moulin Rouge, og der kan man se glitter og stas i metervis. Sist jeg var der, hadde de et basseng på scenen hvor en dame opptrådte med en tam delfin.

Det var storveis, men jeg hadde spinket og spart meg gjennom England for å få råd til billetten, jeg hadde sovet i en park i London og i skogen ved Arundel, samt på trappa til Gare de Nord. Denne gangen gikk jeg ikke til slike ekstremer, så jeg kuttet ut glitteret og konsentrerte meg om kulturen.

Sainte Chapelle er gotikkens høydepunkt. Det ble bygget for å huse relikvier som kristi tornekrone, hjembrakt fra Konstantinopel som på den tiden var herjet og erobret av korsfarerne. Men de styrte dårlig og var snart konkurs.

Få på deg klea, du er på utstilling

De solgte derfor unna de helligste relikviene, og Louis den hellige av Frankrike stilte opp som kjøper.

Han har et godt rykte, som må sies å være fortjent, selv om han også dro på herjetokt i profetens land. Imidlertid er kapellet han bygget helt suverent, kanskje middelalderens vakreste bygning.

Man må Louvre seg, og det er en jobb. Bygningen er enorm, den har vært kongeslott en gang, men må ha plass til minst fjorten konger. I dag er det stappfullt av kunst, og mest berømt er Mona Lisa. Hun henger på en vegg bak panserglass og ser ut som om hun har lyst til å gjemme seg. Jeg skjønner henne godt, for hun er gjenstand for en nærmest siklende oppmerksomhet. Da er det noe annet med Venus fra Milo. Hun er så selvsikker at hun har droppet kjortelen.

Dame med godt stoff

Grekerne hadde nok marmor, men klær, hadde dem ikke råd til –

Men selve gromjenta er Madame Pompadur, som henger litt bortgjemt i en mindre sal. Hun hadde råd til klær, det var silke i metervis, men selv om hun var en big spender, var hun også en viktig reformpolitiker.

Hun styrte Frankrike i ti år, og kan sammenlignes med Louis den hellige.

Dessverre har hun fått et dårlig rykte, noe hun ikke fortjener. Hadde hun fått gjennom sine reformer, hadde man kanskje unngått revolusjonen og napoleonskrigene. Men den franske revolusjonen brakte fram nye ideer om likhet og frihet. De var utviklet av opplysningsfilosofene, og Pompadur var en av deres beste støttespillere.

Man kan ikke gjøre Paris på tre dager. Det ble ikke noe Eifel tårn, for køen var milelang. Jeg hadde jo truffet Eifel både i Arika og Belem do Para. Han hadde nemlig en fabrikk som produserte støpjernsbygninger og eksporterte dem over hele verden. Men jeg fikk med meg Van Gogh i Orasy galleriet. Det er innrettet i en gammel jernbanestasjon, men hvilken jernbanestasjon – Louis den 14 kunne ha bodd der. Istedenfor er det altså stappet fullt med kunst, litt mer moderne enn i Louvre. Dessuten, pass deg for Van Gogh, han stirrer tvers gjennom deg.

Besøket i Paris ble kort. Jeg drar videre til Brüssel, og dette er derfor det siste innlegget. Det blir en kriek på ”Den plutselige død”, og så er det strake veien hjem. Jeg er tilbake i det fotsporet jeg la igjen for et år siden. Verden er blitt mindre, for meg, i alle fall –

Men helt slutt er det ikke. Det blir en liten oppsummering, og deretter kommer de fortellingene som har fulgt innleggene. Jeg har lagt dem ved som følgetonger til hovedinnleggene, det er på en måte et lite eksperiment. Men dere får dem altså også i samlet versjon.

Så hold ut litt til.

Men så – fortellingen. Det går mot slutten, men hvilken slutt?
Følg med, følg med.

Var han våken, eller drømte han? Han var i det samme rommet. Det sto en høy, mørk skikkelse der. En bløt, innsmigrende stemme, snakket til han. Det lød nesten som en slangevisling.
– Du snøt meg, og slik gjør man ikke ustraffet.
– Arman?
– Ja. Arman, som du trodde de kunne lure. Du sa opp kontrakten, men så gikk du tilbake på det.
– Men junior –
– Han makter ingenting, for sjefen sier nei, og da gir han meg alltid en liten gave – Nå har jeg fått deg, lekkert servert på en dobbelseng.
– Nei!
– Du er i helvete, min venn, i helvete. Kjenner du ikke at det blir varmere. Nå skal du riktig steke, men ikke brått, vi har god tid –

Han vred på seg, men kroppen var lammet. Han kjente at det ble varmere. Han hostet – røyk?
Han var brått våken. Arman var borte. Rommet så ut som da han hadde sovnet, med halvspist mat og tomme flasker. Diana var borte – nåvel –
Han hostet en gang til. Jo, nå kjente han det tydelig, røyk. Det var varmt, hva hadde skjedd, hadde de tent på peisen? Nei – pokker, det brant jo!
– Diana, hvor er du? Det brenner, Diana!
Han reiste seg opp fra sengen, steg ned på gulvet og falt så lang han var, Hodet dunket borti en kommode, og han sparket til en flaske som singlet bortover gulvet. Han kunne jo ikke stå på bena. Hadde han drukket så mye? Men han måtte advare dem.
– Diana, det brenner!
Han kravlet seg opp på føttene og sjanglet mot døren. Han rusket i håndtaket, men til ingen nytte.
Hadde de låst døren? Jo, for ikke å bli forstyrret. Men Diana hadde jo gått sin vei – eller hadde hun?
Han begynte å lete rundt i rommet, så over alt, inne på det lille badet, i klesskapene, men ingen Diana. Tåpelig, hun hadde naturligvis ikke gjemt seg. Men da måtte hun ha gått og låst døren etter seg. Hvorfor hadde hun det? Fordi hun var bekymret for han? Men det brant jo, for pokker.
Han hostet voldsomt. Luften var blitt vanskelig å puste i, og varmen nesten ikke til å holde ut. Han måtte finne en utgang. Diana var sikkert sluppet vekk.
Han søkte med blikket langs veggene, men fant bare et par små vinduer oppe ved taket. Hva slags rom var dette, et kjeller rom? Klarte han å knuse glasset i de vinduene?
Han stablet opp noen stoler og lette etter noe å slå med. Han fant bare en sjampanjeflaske. Han tok den og klatret opp mot vinduet. Han langet ut et slag, men fikk overbalanse og havnet på gulvet. Det var forferdelig varmt, men her nede var det i alle fall lite røyk. Han kunne ikke se vinduet lenger, røyken der oppe var for tett. Men han måtte ut der, det var ikke noe annet sted. Han grep flasken og prøvde å klatre opp, men ble nesten slått i svime, og måtte ned på gulvet igjen.
Dette var slutten, han ville brenne inne, nå, som alle ting så ut til å ha gått i orden. Dette var straffen, det var Arman som kom.
– Slutt med det tullet!
Han skvatt. Hvem hadde snakket? Han så ingen, stemmen lød liksom inne i hodet hans.
– Glem det vinduet. Du ville bare skjære deg opp, og dessuten er det for lite.
– Men hvordan skal jeg komme ut?
– Kryp mot døren.
– Den er låst.
– Nei, ikke nå lenger.
– Hvem er du?
– Skynd deg, din tullebukk!

Reklame