Verdens tak

Mellom øst og vest ligger det en mur av fjell. I nord ligger Altai, de er ikke så høye, men barske allikevel, da de er en del av Sibir. Drar man sørover kommer man til himmelfjellene, Tian Shan, med spisse snedekte topper. De glir over i Pamir, verdens tak, og disse fortsetter i sør øst som Himalaya, i sør som Karakoram. Mot vest flater Pamir ut i lange dønninger inntil man kommer til ørkenlandskapet, men i sør reiser det seg enda en fjellkjede, Hindukush i Afghanistan. Gjennom disse fjellene går silkeveien, eller veiene, for det er flere av dem, hvis den ene var sperret av krig eller røvere, valgte man en annen.
Mens uzbekerne bor på slettene i vest, er fjellene befolket at tadjiker i sør og kirgisere i nord.

Kirgizere er barske, og ikke så rent få av dem lever som nomader i fjellet den dag i dag. De bor i telt, det vil si en type som blir kalt yurt, og er en genial konstruksjon. De har kveg og saueflokker, og ikke minst hester, som de håndterer mesterlig. Kirgisere er født i salen.

Verdens tak

Jeg kom over en grense som var blitt rolig etter tragediene i 2010. På Uzbekisk side var det kontroll opp og ned, på Kyrgyzsisk side var det bare å skli gjennom. Jeg befant meg så i Osh, og vandret gjennom byen til jeg fant et backpacker hotell. Osh Guesthouse. Her var det skikkelige backpackere, mange av dem i eliteklassen, de hadde syklet eller haiket over fjellene, og skulle videre, alltid videre.
Osh er sliten, den har et livlig marked i østerlandsk stil, men ellers er det ikke så mye å se, så jeg ble bare en dag før jeg dro videre mot Bishkek. Veien går over Tian Shan, og man tar shared taxi, for den er så bratt at bussene ikke kan kjøre der.

Bringebær, kom og kjøp!

Taxien ble arrangert av betjeningen på gjestehuset, og vi startet tidlig en morgen. Det var jeg, to polske damer og et lokalt par. Vi klatret opp mot fjellet, passerte en knallblå fjord og steg opp på høysletta hvor jurtene lå spredt bortover og saueflokkene beitet. Det var storslagent. Veien nedover var bratt og svingete, vi skulle ned 2000 meter. Stalheimskleivene ble småtterier.

Taxisjåføren viste seg fra en dårlig side. Han prøvde tidlig å presse oss for mer penger, og i Bishkek nektet han å kjøre til de oppgitte adressene. Vi, på vår side, nektet å forlate bilen. Til slutt kjørte han surmulende til mitt hotell. Jeg håper de to polske damene også kom fram. De var ikke av den typen som lot seg plukke på nesa.

Akkurat som hjemme

Bishkek er på mange måter som Tashkent, det er mange trær, og husene ligger ikke så tett, men den er ikke like glattslikket, unntagen i sentrum, hvor de offisielle bygningene ligger. Det var her det var opprør i 2010. Folk stormet regjeringsbygget og rev ned gjerdet. De jagde presidenten ut av landet, men han fikk i gang opptøyer i Osh, og mange mennesker ble drept.

Ferske minner

Nå er det minneplaketter og blomsterkranser på det gjerdet som de rev ned, og landet har fått en president som ser ut til å oppføre seg bra. Vi får si lykke til.

Jeg ble noen dager på Bishkek Guesthouse. Gjestene var en like fargerik samling som i Osh, de var fra Tyskland, Frankrike og Korea. Rent tilfeldig hadde jeg dumpet borti nasjonaldagen, 31. august. Den feires med parader og folkedans og hele pakka, men først og fremst med landets nasjonalsport, og det er tøffe saker.

Tøft

Det er to lag med ryttere, og ”ballen” er en saueskrott. Denne skal man plukke opp fra bakken. Deretter legger man den over salen, holder den fast med et bein, og rir vilt mot målet, som er en binge hvor skrotten skal kastes ned. Det går hardt for seg, å plukke opp et 15 kilos skrott fra bakken mens man rir i vill fart er ingen lett sak, og deretter kommer hele skokken med ryttere og skal prøve å rive den fra deg. Det er ikke helt ufarlig, folk blir drept av og til. En av rytterne ramlet av hesten og landet på nakken. Det så ikke greit ut, han reiste seg ikke, og ble hentet av ambulansen. Men spillet gikk videre.

Inspirert av kampen gikk jeg ut og kjøpte meg en flaske kumyss, det vil si gjæret hestemelk. Det var yndlingsdrikken til Djingis Khan, så da må man jo prøve. Det smakte surt, stramt, litt ost og ganske mye hest. De hadde ikke mindre enn litersflasker, men da jeg nærmet meg bunnen – begynte jeg faktisk å like det.

Vi var fire stykker som dro opp på fjellet, et tysk par, en koreaner på verdensrundfart, og jeg, som også var på verdensrundfart. Vi kjørte til en landsby oppe i fjellet, overnattet på en gård, og så var det opp på hesteryggen. Det ble seks timers ritt, og 1500 meter stigning. Mine evner som rytter er så å si ikke eksisterende, så det tok på. Turen opp gikk ikke så verst, selv om jeg ramlet av hesten, men nedturen var tøffere. Jeg var temmelig handicappet etterpå.

Gjengen i jurten

Men turen var alle tiders. Vi overnattet i jurt i tre tusen meters høyde ved en sjø som het Song kul. Det var virkelig en smak av nomadelivet, kveg og saueflokker i et storslagent landskap. Men vi var høyt oppe, og om natten ble det kaldt. Vi våknet med kalde neser og fikk en deilig frokost. Hun som kokte var et geni med de enkle midlene hun rådde over.

På vidda

Yssyk kul er nesten som et hav. Jeg ankom som et vrak etter prøvelsene på hesteryggen, og fant ut at jeg trengte en ferie. Det ble fire dager i en badeby som heter Cholpon Alta. Jeg var blitt anbefalt et gjestehus, og det viste seg å være flott, en samling små hus inne i en hage hvor frukten ramlet ned fortere enn man kunne spise den. Jeg strakte meg ut og nøt badelivet, ble stamgjest på nærmeste restaurant og leide meg et par ørner.

Gamle ørn

Nå blir det igjen en dag i Bishkek, og så er det over fjellet til Osh igjen. Derfra blir det buss over Irkestampasset til Kina – håper jeg.
Det kan bli en bloggpause, for bloggprogrammet mitt fungerer visstnok ikke i Kina. Men jeg skal prøve å fikse det på en eller annen måte. Det kunne jo ikke falle meg inn å si noe galt om Kina. Tsjung guo hen hao!

Happy happy lucky lucky
Og følg med.

Og så – fortellingen

Mandag morgen satte en brå stopp for alle de sykelige spekulasjonene. Han våknet til en grå og trist dag, og var sjeleglad for det. Verden var plutselig blitt normal igjen, vekkeklokka, frokosten, møtet med kulda utenfor, T-banen, proppfull av mennesker med grå ansikter, og så igjen et kort gufs av kulde før han kom inn i den trygge, tørre varmen på jobben. Han var, som sedvanlig, bevisstløs helt til den første kaffepausen, da begynte det å bli litt sammenheng i tilværelsen. De meningsløse trivialitetene han utvekslet med kollegene brakte han på sporet igjen, det lå en varm og jovial forståelse i alle disse dumhetene. Slik skulle det være.
Verden ble nesten – nesten helt som før.

Dagene produserte seg selv, fullstendig automatisk, og fullstendig like. De var som en lang tunnel, en rytmisk veksling mellom kulde og varme, mørke og neonlys, surt regn, og den tørre, trygge varmen. Hjemme ble det gradvis mer rotete, han manglet initiativ, gadd ikke noen ting, men det gjorde for så vidt ikke noe, det var ingen andre enn han som kom til å se det.
Han hadde nesten ingenting igjen av henne, husket bare dette litt sky, ekornaktige, ikke en eneste detalj i fjeset hennes. Allikevel, følelsen satt der, følelsen av kroppen hennes. Når han strakte seg ut på sofaen, så var den der.
Han kjælte for den, ville sette den om i konkrete tanker, men hver gang han prøvde, så bare forsvant den for han, og han ble livredd for å miste den for godt.

Det gikk visstnok et par uker.

Telefonen ringte, han løftet av røret.
– Hallo –
– Ja – hallo?
– Eh – jeg – unnskyld –
– Hvem er det?
– Det ble stille et øyeblikk.
– Jeg – vet ikke riktig om jeg ringer til riktig person –
– Nei.
– Nei – altså –
Hun begynte plutselig å snakke rivende fort, han klarte knapt å følge med, men hørte nok til at han ble varm i hele kroppen.
– Så, vel – jeg vet ikke –
– Jovisst, jeg husker da det.
– Du gjør det?
– Ja, bevares.
Hun kniste – Det var jo litt sprøtt – Du skjønner, jeg er ikke slik vanligvis.
– Nei – sa han, plutselig skuffet igjen. – Hvordan – har du det?
– Åh, ja – Jeg? fint.
– Ja – flott – Hvordan fant du fram til meg?
– Nei, jeg lurte bare på –
– På hva da?
– Om du ville komme til middag –
– Middag? Joda, men hvordan –
– På fredag, eller kanskje lørdag?
– Lørdag – ?
– Lørdag? Flott!
– Ja – ha –
– Du har lyst – ?
– Lyst? Javisst, det er klart jeg har lyst.
Hun begynte å snakke som en foss igjen, og han fikk tid til å kjenne etter hvor lyst han hadde, og hvor lysten satt hen – Jo, han hadde da lyst på middag også –
– nummer seksogtjue.
– seksog –
– Oppgang B.
– Mmmja –
– Fjerde etasje.
– Mmm – fjerde.
– Ja?
– Mmmmja.
– Ja – ?
Javisst! Jeg kommer, det er klart at jeg kommer.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til Verdens tak

  1. Simen Joner sier:

    Hei Arne Thodok Eriksen!
    Mitt navn er Simen Joner og jeg har prøvd å få tak i deg, men skjønner nå hvorfor jeg ikke har lykkes 🙂 Hvor lenge er du ute og reiser? Som økonomistudent på HiOA har jeg nemlig startet en økonomiforening for å få diskusjon rundt økonomifaget og gjeldende teorier. Leser din glimrende bok om grønn politisk økonomisk analyse og skulle gjerne hatt besøk av deg i vår skarve studentforening… Hvis du har tilgang på mail en min adr. s169449@stud.hioa.no evt kan du kanskje svare her?
    God tur så lenge!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s