Klosterbyen

Ørkenen i nord er ikke lenger Taklamakan, men den vestlige utløperen av Gobi ørkenen. I dag står det tusenvis av vindmøller her, men i gamle dager var den tilholdssted for alle slags barbarer, hunere, Xiongnu, mongoler og tartarer. De ville inn i Kina, og de oppførte seg som våre ærede forfedre, vikingene. Så bygde kineserne en mur, og det holdt de på med i to tusen år. Hvert dynasti laget sin egen versjon. Det finnes derfor ikke bare en kinesisk mur, men mange.

Utpost mot barbariet

Ørkenskip

All along the watchtower

Under Tang dynastiet sluttet muren ved Jiayuguan. Her bygde de et fort som de kalte den sterkeste festningen i verden. Det tviler jeg litt på, for Krak de Chevalier i Syria ligger noen poeng foran, og selv Akershus gjør seg gjeldende, for den er aldri inntatt, men så var det bare søta bror som forsøkte seg, ikke de mongolske horder.

Jiayuguan er frasende moderne, og jeg havnet på et hotell som var så fint at jeg måtte fram med den hvite skjorta. Jeg savnet de trange, halvskitne backpackerhotellene med sovesal, for der blir man raskt venner med så å si hele verden (mest franskmenn), og man kan utveksle erfaringer med folk som har krysset Pamir på sykkel og skal videre gjennom fjellpass som brukes av narkokaravanene fra Afghanistan. De fleste overlever – tror jeg.

En kinesisk festning er både massiv og elegant. Murene er tunge, høye og tykke, men på toppen står det bygninger med utskjæringer og elegante kinesiske tak. Murene i Jiayuguan festningen er bygget av jord, eller soltørket murstein, det er billigere, naturligvis, men står også bedre mot murbrekkeren. På tross av de elegante takene har festningen et barskt preg, og virker fremdeles som en ensom utpost, selv om storindustrien ligger like ved. Kanskje følte jeg det slik det på grunn av været, iskald vind og regn, og av  at jeg hadde mistet jakka mi og pissfrøys i en tynn genser. Jeg avslo en ridetur på baktrisk kamel, dumt egentlig, for det blir vel den eneste sjansen.

Et par kilometer bortenfor begynner muren. Den ser ut som om den ble bygget i går, og det er den også, for den er kraftig restaurert og ser ut som ny – barbarene kan bare komme. Men originalen er fra Ming dynastiet, akkurat som den muren alle turistene klatrer på ved Beijing (jeg skal også dit). Muren ved Jiayuguan er ikke så fin som den ved Beijing, den er tynnere og laget av soltørket murstein. Men den var bra nok til å beskytte silkeveien.

Den kinesiske muren er et av verdens underverk, men var den en fiasko? Den klarte riktignok å stoppe de små røvertoktene, men ikke de store invasjonene. Djingis Khan bare skrittet over den før han satte i gang med å massakrere i stor stil.

Lanzhou er en by man reiser gjennom. Den har noen attraksjoner, først og fremst den gule elv, Huang Ho.

Den gule elv

Huang betyr gul, og det er den faktisk, nærmest gulbrun. Det er ikke forurensing, men jordsmonnet som lett vaskes ut. I dag når den ikke helt ut til havet, men brukes opp på veien. Det er en av Kinas store hodepiner.

Man reiser altså gjennom Lanzhou, mot Xiahe og Labrang klosteret. Labrang er tibetansk så det holder. Vil man til Tibet men ikke kommer inn (for tiden er det stengt), så drar man hit. Man reiser gjennom en fruktbar fjelldal hvor det ligger drøssevis av flotte moskeer. De prøver vel å konkurrere, men har ikke tjangs mot Labrang.

Jeg installerte meg på et backpacker hotell og kom umiddelbart i kontakt med en fransk familie. Vi spiste middag sammen og nøt kinesisk vin. Den var faktisk god, uventet med sant (attestert av en vinmonopoler og to franskmenn).

Labrang er som en landsby. Det bodde fire tusen munker her. Så kom kulturrevolusjonen og de som overlevde stakk av. I dag er det litt over tusen, og tallet stiger. De studerer teologi, filosofi og medisin, og er å se over alt. De vafler rundt i mørkerøde gevandter, men er ellers utstyrt med I pod og alt det der. Faktisk går mange tibetanere i tradisjonelle klær, i alle fall pilegrimene, og de er så mange at turistene blir borte i mengden.

Helligdommen	Drager i morgensol
En dør til Nirvana

Og så – fortellingen

De sprang ut i et hvitt inferno. Alle de fæle blokkene var skjult bak snøfokket, den de hadde kommet ut av forsvant snart bak dem. Det var hvitt, fullstendig hvitt, bare han og hun var til i denne rene, kalde verden.

Han løp etter henne, tok henne igjen og kastet seg over henne, la henne ned i snøen og dynket henne, hun vred seg løs, kom oppå han, stappet raskt snø ned i nakken på han. Så løp de igjen, hånd i hånd, hylende.

Alt var forsvunnet i snødrevet, blokkene, veiene, det var ingen ting som stanset dem, ingen gjerder, ikke en gang et tre eller en busk. Hele verden så ut til å bestå av store flater med snødrev. De løp oppover bakke og nedover bakke, i en snø som ble stadig dypere.

De kom fra hverandre, han løp rundt og ropte, fram og tilbake, men hun var søkk borte i snødrevet. Så med ett var hun der, kom bakfra, holdt våte hansker foran øynene hans, sugde seg fast i nakken hans.

Han vred seg rundt. De møtte hverandres blikk, andpustne, i ekstase, røde i fjeset av snø og anstrengelse, Han grep henne hardt og la henne ned i snøen, famlet seg inn mellom alle klesplaggene, hånda hans gled over myk varm hud, han lette seg fram og fant brystene, dro opp klærne, kysset dem vilt.

– Nei!

– Jo, vi gjør det her – i snøen!

– Nei!

– Jo!

– Nei nei nei NEI! – Hold opp!

– Han slapp taket

Hun satte seg opp, gned seg i ansiktet og hostet – Er du fullstendig gal?

– Gal? Jeg? Nei, det er jeg ikke – hoster du – ?

– Ja – jeg fryser.

– Unnskyld –

Han nærmet seg igjen, varsomt denne gang, men hun dyttet han vekk.

– Gå! Forsvinn!

Han trakk seg tilbake, forvirret og sint.

Hun rettet klossete på klærne, hostet og dro votten under nesen. Hun så opp, rød i ansiktet, øynene hennes var sinte.

– Gå!

– Hva sier du? skal jeg gå – nå?

Hun reiste seg, snudde han ryggen og vasset av gårde, demonstrativt raskt.

Han fulgte etter.

De gikk og gikk. Alt var visket ut, ingen retninger, ingen ting, de kunne like gjerne gå i ring. Hun snublet og falt i den høye snøen. Han kom og ville hjelpe henne, men hun føyset han vekk, krabbet seg opp igjen.

Det hvite rundt dem begynte å bli lyseblått, og så mørkere og mørkere. Det ble kaldere, men snøfokket sto like tett. Hun gikk saktere nå, snublet oftere. Han holdt seg noen meter bak, ventet hver gang hun kavet seg opp igjen.

Til slutt ramlet hun og ble liggende lenge. Han gikk forsiktig fram, tok henne under armene og hjalp henne på bena. Denne gangen protesterte hun ikke, men krøp sammen inntil han.

– Er du sint på meg?

– Hun så opp – Neida.

Ansiktet hennes var nesten blått, hun hakket tenner.

– Du fryser.

– Jhah.

– Vi må ikke stå stille – Vil du ha frakken min?

– Hun så fort på han, så smilte hun.

– Han gikk videre uten frakk.

Det ble mørkere og mørkere, til slutt nesten svart, de så ikke snøen, men kjente den mot ansiktet, hendene var is, nesen, kinnene. Det begynte å gjøre vondt å leve.

– Er du ikke kjent her?

Hun ristet matt på hodet, hostet igjen, kroppen hennes skalv.

De gikk og gikk. De måtte gå i ring, det var nesten ingen vits i å gå i det hele tatt, bortsett fra det å holde varmen. Hun gikk stadig saktere, lente seg tungt mot armen hans. Han lurte på om han ville klare å bære henne.

– Se der, et lys!

Et gult lys! flere gule lys – en hel rad av dem! En vei!

De stavret seg videre og steg ut på veien, visste ikke i hvilken retning de skulle gå, det ble vel antagelig det samme.

De gikk sakte langs veien, vinden rev i klærne, han frøs så han skalv. Han stanset og så i begge retninger. Ingen biler. Han la armen om henne, og de vaklet videre. Endelig så han et lys nærme seg. Det vokste og ble til lyktene på en bil. Han gikk ut i veien og stanset den. Den var full av folk, en hel familie, men de sa ikke nei. De trengte seg inn i baksetet, satt og smeltet i den tette atmosfæren, blant festkledde mennesker, pakker og store barneøyne.

De ble kjørt til døra.

Reklame