Midten av midten

Jeg har alltid trodd at Nesodden lå midt i verden, men det er altså feil. Midten er i Kina, naturligvis, og midten av Kina finner man i Beijing, nærmere bestemt himmelens tempel, der hvor keiseren to ganger i året ba om godt vær. Nå er det altså fastslått, og jeg vil ikke ha noe mer diskusjon om det.

Før

Jeg trodde toget til Beijing ville ta tolv timer, men det ble femten, og det seg på, som det heter. Jeg hadde ståplass, men fikk sitte to – tre timer. Etter hvert som vi kom dypere inn i natten og nærmet oss målet ble toget fullere og fullere. Til slutt var det vanskelig å bevege seg. Men folk tok det med godt humør, dette var toget hjem fra ferie, og humøret var upåklagelig, man pratet, spilte kort og ertet hverandre. Men klokka passerte tolv og folk ble mindre høyrøstet. De begynte å falle på sin post, og snart lå de tvers over hverandre og snorket i de merkeligste stillinger. Man kan nesten si at de flettet hoder. Noen krummet seg sammen og så ut som om de hadde blitt rammet av et eller annet, noe smittsomt, antagelig, for søvn smitter, som kjent.

Etter

Det så ut som slaget ved Waterloo, og jeg følte meg som last man standing. Helt alene var jeg ikke, for midtgangen var pakket med ståere, de sto med blasse øyne og svaiet i takt med skinnegangen.
Så gikk det en engel gjennom rommet, og det ble allmenn oppstandelse. Vi nærmet oss hovedstaden. Alle var friskt våkne, jeg også. Vi tumlet ut på perrongen i en voldsom jernbanestasjon. Det er en egen stemning når man kommer til en ukjent jernbanestasjon. Man føler seg litt forvirret, for alle steder er ingen steder, om man kan si det slik. Jeg trengte drosje, for det var fremdeles natt, selv om dagslyset bare var en drøy time unna.

Morgenstund i hutongene

Men drosjekøen syntes på en merkelig måte å oppløse seg selv. Jeg fant snart ut hvorfor. Etter å ha avvist en pirat taxi begynte jeg å spørre om prisen, og fant ut at de gjorde en systematisk kommafeil, de tidoblet prisen. Jeg liker ikke sånt, jeg var en gjest, men de betraktet meg som et bytte.
Det ble å ta beina fatt, og de ledet meg til T banen som nettopp hadde åpnet. Jeg steg ned og fant at det var orden på katakombene. T banen i Beijing er ren, ny, effektiv og lett å finne fram i, for all informasjon er også på engelsk. Finner du fram i London, så finner du fram i Beijing.
Jeg steg ut i et stille gatekryss hvor noen fylliker sto og sang, men de fornærmet meg bare musikalsk. Det hadde begynt å dages i øst, så jeg fant retningen, og bega meg inn i hutongene.

På plass i blokka

. Det var en stille og frisk morgenstemning mellom de lave husene, som var så oppusset at de så ut til å være nybygget. Hotellverten hadde så vidt kommet på bena, men han slapp meg inn, og jeg kunne endelig innta horisontalen. Jeg strakk meg dovent ut og trivdes. Jeg var like ved midten av midten.

En dag senere, og jeg er på hybelen. Den er romslig, for jeg er eneste beboer på en fire manns leilighet. Det blir litt ensomt, så jeg setter på kinesisk opera for å få den rette stemningen. Jeg har anskaffet en halv liter kinesisk brennevin. Den kostet fem kroner, og den var på 46 %, så det ble mye for pengene, men smaken – Jeg får si som Nordli – den der har du itte vøri heldig med.
I morgen begynner skolen.

Og så – fortellingen

Han la seg og sov helt til det ble kveld igjen, da sto han opp, slang i seg noen tørre brødstykker før han satte i gang igjen. Han husket ikke hvilke filmer han hadde sett natten før, så han grep på måfå inn i bunken – ingen grunn til å være kresen.
Han var midt i en voldscene med skudd, blod, brennende biler og amputerte replikker da han hørte at det smalt utenfor. Han skvatt til, snudde seg og så at det blinket utenfor, det dundret, knatret og rullet. Han spratt opp.
Hurra! det var brutt ut krig! Han ville se på, være med på moroa. Han rusket vilt i døra til balkongen.
Døra gikk opp med et gufs, det var bikkjekaldt, men det hisset han bare mer opp. Balkongen var dekt med snø, han sto i sokkelesten og hakket tenner av fryd. Over himmelen gnistret det i alle slags farger, gult, grønt og rødt, rakettene sprutet oppover som omvendte stjerneskudd.
Han så på klokka – haha! den var tolv. Det var et nytt år! et helt nytt og ubrukt år, og han levde fremdeles – visst faen gjorde han det!
I natt fikk stjernene konkurranse, menneskene tok igjen for all kulda – Bare la dem ha det kalde lyset sitt i fred, her var det fest, her var det varme, ild og ekstase – Brenn opp himmelen, for faen, svi gud i ræva!
Han sto høyt oppe, foran øynene hans lå byen i kaskader av glitrende ild, under seg hørte han skrål og skrik, folk hadde løpt ut av husene, de omfavnet hverandre og veivet med sprudlende flasker, tusenvis av champagnekorker hadde ereksjon på samme tid, sprutet brusende fruktbarhet ut over klisne fingre.
Han tumlet inn igjen, rev på seg de klærne han fant og stappet føttene ned i et par støvler, så raste han ned trappa og ut i den glitrende feststemningen.
Han havnet midt inne i en flokk, smalt bort i en skikkelse. Hun snudde seg og så på han med tindrende øyne, han rev henne til seg, bøyde henne bakover, og dekket ansiktet hennes med kyss, slapp henne igjen og ventet seg et slag på truten. Det kom ikke, isteden fikk han en champagneflaske inn mellom leppene. Han gulpet og sølte, følte seg herlig voldtatt, han fikk det i vrangstrupen og hostet, men det lille han fikk ned gikk rett til hodet.
– Nææ, se på han!
– Åååh, han vil jeg også ha en bit av!
Det var flere av dem, en hel flokk med kvinner. De kastet seg over han, kysset han og bet han, helte champagne i han så ha knapt klarte å svelge unna. En av dem dro opp skjorta hans og helte champagne ned i buksa, han grep etter henne, men hun smatt unna. Han ravet rundt, ville ha dem alle sammen, men de var raskere enn han – hvor var de blitt av?
Han så et par hender som vinket, et slengkyss, og så var de borte, forsvunnet opp en hagegang.
Han sto igjen, så opp mot huset, det var stort og fullt av rabalder, alle vinduene var opplyst, det ljomet musikk der inne. Så smalt døra igjen og kuttet av lydene, bare en liten atterklang ble igjen, et uvirkelig ekko av varme, liv, og glede –
Han var våt i ansiktet, skjorta, og buksa. Over han var himmelen blitt mørk igjen, men uten stjerner, de hadde ikke turt å komme fram ennå.
Han rettet seg opp, stappet skjorta på plass og rettet på klærne. Det var lys og fest i alle hus, vinduene glødet, hyl og latter trengte ut, men svakt, dørene hadde lukket seg igjen, og han sto alene.
Han begynte å løpe, løp og løp, syntes han fløy gjennom natten. Luften var klar og kald, bar han avsted, han ble svett på ryggen og iskald foran. Pokker så langt det var, han orket ikke, nei han klarte aldri å løpe så langt. Han så seg om – Der! en bil med et lysende skilt på taket, han kastet seg fram og fikk stoppet den.
Til byen!
Hvor hen da?
Samma faen – kjør!

Reklame