Det var den høsten jeg gikk og studerte i Beijing, denne forunderlige by, som ingen forlater uten at det har satt seg varige merker på ens lunger.
Det er sant, man kan se hva man puster inn. Kanskje pekingneserne finner det betryggende, men det har ikke den effekten på meg. Men rett skal være rett. Når det blåser kan luften være klar og fin. Stanser vinden opp, blir sikten raskt dårligere. Akkurat nå er jeg forkjølet, men jeg legger ikke skylden på luften – slett ikke.
Studiene går framover, men læreren går betydelig fortere enn meg. Spørsmålet er om man skal se det som et problem. Jeg velger å ikke gjøre det, for jeg er i midten av midten, og jeg skal også se byen, ikke bare pugge.
Peking har mye å by på, og jeg skal få med hele pakka. Det har vært Peking and, Peking opera, den forbudte by og himmelens alter (der hvor verdens senter ligger ). Ellers består Beijing av mastodontiske høyhus og trafikkerte veier. De gamle bydelene, hutongene, er på vei ut, men mange ligger der ennå, og noen av dem blir nok tatt vare på. Resten forsvinner snart, og det er trist, men på en måte kan jeg forstå kineserne.
Det er millioner av mennesker som vil ha en leilighet, og man må bygge i høyden, ellers ville byen est ut og tatt verdifullt jordbruksland.
Men trafikken korker seg, naturligvis. Jeg tror ikke det finnes en by som har klart å bygge store nok veier, for blir de større, blir det flere biler, og så er det stopp igjen. Derfor har man bygget T – bane, og den er både fin og ny og effektiv, men den er sprengt allerede. Det er kamp for å komme på, og kamp for å komme av. Men kinesere er vant til å bli trengt sammen, de tar det med godt humør. Man blir møtt med albuer, men også med velvilje.
Trengsel er det også i den forbudte by, keiserens gamle palass. Hele Kina kommer for å se det, og det merker man. Den er ikke særlig forbudt lenger. Men den gangen hadde keiseren god plass, for den er på over en halv kvadratkilometer. Når man kommer inn, møter man først de store hallene hvor de offentlige seremoniene foregikk. Bak dem ligger den private delen, eller haremet, kan man si, hvor keiseren bodde med sine koner og evnukker. Det var en keiserinne, men flere medhustruer, konkubiner.
De var ikke småjenter, men kunne gripe makten, slik som den siste av dem gjorde, Ci Xi, enkekeiserinnen. Hun ble utfordret av en annen konkubine, men vant kampen, og den uheldige rivalen ble rullet inn i et teppe og stappet ned i en brønn. Jeg går ut fra at vannet smakte dårlig etterpå. Ci Xi er svært beryktet, Hun satte keiseren i husarrest og regjerte selv, men stanset alle reformer, inntil europeerne hadde brent sommerpalasset som en slags sluttfanfare etter den andre opiumskrigen. Da begynte hun å reformere, men for sent. Folk var drit lei av Qing dynastiet, for de var mansjurere, ikke kinesere. Den siste keiseren, Puyi, kom på tronen bare to år gammel og ble avsatt fire år senere, uten at han visste det. Jeg synes litt synd på han, selv om han samarbeidet med japanerne. Han kom i fengsel for det etter krigen, men levde sine siste år som gartner i Beijing.
Leiligheten til Ci Xi og soverommet til Puyi er bevart. Det ser trist og forlatt ut. Guiden vår sa at hun ikke likte den forbudte by, for det var så mange spøkelser der.
Men nå snakker vi om noe annet, dere. Peking and, for eksempel. Det er faktisk knallgodt. Vi var en bråkete gjeng fra skolen som inntok restauranten. Man spiser and sammen med masse grønnsaker, pannekaker og ravioli. Det var ikke så dyrt, men jeg og to av jentene mesket oss med en Great Wall rødvin. Tro det eller ei, den var super og vel verdt prisen, selv om den kostet mer enn maten. Kineserne kommer fort etter, også på vinområdet.
En ting til, Peking opera. Det er sære saker, men jeg likte det. Man synger i fistel, mimer og deklamerer, i tillegg er det dans og akrobatikk, samt kostymer som er mildt sagt fargesprakende. Vi så noen småstykker, Den fulle konkubinen, og Korsveien, hvor to mann slåss i mørket. Det var flott akrobatikk og skikkelig morsomt. En replikk henger igjen ” Forstyrr ikke sønnen min mens han pisser”. Det er temmelig folkelig bak alle maskene og kostymene.
Siden jeg hadde sett vestenden av muren, måtte jeg se den andre enden også. Den ligger en times tur fra Beijing. Det var jeg og fire skjønnheter fra skolen. Solen skinte og alle var glade. Vi sprang opp trapper og ned trapper i minst en kilometer før det var slutt.
Da kom vi til den urestaurerte delen. Det var god sport, for muren klatrer opp fjell og ned fjell. Jeg skjønner ikke at de har klart å bygge den, men de må ha hatt god råd. Etterkommerne etter arbeiderne bor der fremdeles, i landsbyer like ved. De dyrker frukt og profiterer på turismen. De har det nok bedre enn sine stolte forfedre, som bare ble stappet ned i muren når de slet seg i hjel.
Dessverre var det hele en fiasko. Da Mansjurerne kom, steg de raskt over muren, og Ming keiseren hengte seg i et tre bak palasset. Erobrerne grunnla det siste dynastiet, Qing. De satt på tronen helt til Puyi ble kastet ut av sitt gyldne fengsel.
Høsten i Beijing kan være vakker. Den er den beste årstiden, men sørgelig kort. Da jeg kom var det sol og varmt, nå veksler det mellom sol og surt pissregn. Vi var ved himmelens tempel, men frøys oss nesten blå, og jeg sitter her med en forkjølelse.
Jeg lengter etter varmen, og om to uker suser jeg sydover – Farvel, vinter. Men først er det mer å gjøre her i byen, og jeg skal bli bedre i kinesisk, må vite.
Og så – fortellingen
Byen var levende igjen, han brøytet seg gjennom store flokker med mennesker. De hujet og skrålte, blikkene hadde forandret seg, nå så de på hverandre, de så på alle, på han også, de var ikke vendt innover, slik som før.
Han svingte inn av døra, lokalet var fullt i kveld, og det var jazz, herlig jazz, klingende, bråkete, vilter jazz, den slo fram og tilbake i lokalet som et hav i storm, og folk svingte med, skvalpet mot hverandre og skvalpet med glassene, Det luktet alkohol, frukt, gjæring, svette og brunst.
Han kjempet drabelig for å få en flaske, han smalt korken og sølte noen munnfuller, delvis i seg, delvis på seg.
En slank hånd grep etter flaska, han lot henne få den, la seg mot kinnet hennes og slikket henne mens hun drakk, så vendte hun seg, kvitterte med et kyss, og forsvant. Han kjempet seg fram etter en ny flaske.
Det var den tredje – eller fjerde flaska. Han var salig beruset, hang tvert over en stol, våt og lykkelig. Han hadde danset – alene på gulvet, hadde klart å gripe et par – tre stykker, så hadde de begynt å vri seg unna han. Han spurte ikke om hvorfor, ga faen, så lenge det var sjampanje. Hvordan så han ut?
Han reiste seg og svevde inn på toalettet. Skikkelsen i speilet var så snodig at han måtte le, håret i tjafser, røde merker på kinnet – trofeer – Han rettet på klærne, prøvde å stramme seg opp, så gikk han inn igjen.
Lokalet hadde roet seg ned, folk pratet kultivert, mette og glade i blikket, som etter en orgasme. Han så på alle disse fjesene, skikkelsene, blikkene, og han visste at ingen av dem tilhørte han.
I døra snudde han seg, kastet et blikk tilbake i lokalet, som for å si takk.
Han var klissvåt, men følte seg ganske edru igjen, han hadde visst sølt mer enn han hadde drukket. Han kneppet seg igjen så godt det lot seg gjøre, drev langsmed de opplyste vinduene. Det var bikkjekaldt, han gikk med natten på den ene siden, og den falske varmen fra vinduene på den andre, han søkte nærmere inn til vinduene, men det hjalp ikke.
Det var få folk i gata, men desto flere i drosjekøene. De sto to og to, arm i arm, lent mot hverandre, rolige, men fremdeles i feststemning, de fynte seg inntil hverandre, stakk fjesene sine opp i hverandre, kjælte hemningsløst med hverandre, fulle og kåte, flytende på champagnerus og forventninger om natten som skulle komme.
Han måtte vel dra hjem.
Han tenkte på leiligheten, trist og skitten, på haugen med kassetter. Han grøsset ved tanken. Nei! Han kunne ikke dra dit, umulig. Han fikk heller gå ute hele natta, om det enn skulle bli lungebetennelse ut av det.
Så, med ett, fikk han en ide, den satte seg som en flamme i brystet på han. Det var genialt! En selvfølge var det, det eneste rette. Han begynte å dirre av opphisselse.
Han måtte ha drosje. Han stilte seg opp og ventet tålmodig i køen, han skalv i de våte klærne, men var egentlig ikke kald lenger.