Det skjedde i 1968, og det begynner å bli skikkelig lenge siden. Men det hadde med min generasjon å gjøre.
Vietnamkrigen hadde pågått en stund, og ingen brydde seg så mye om den. Så brøt det plutselig løs, vietnameserne satte inn en offensiv,
Klasebombe
Tet offensiven. Det var intense kamper i nesten en måned, men til slutt ble de trengt tilbake. Imidlertid hadde verden fått øynene opp for hva som skjedde, og amerikansk ungdom spurte seg selv – What are we dying for?
Min generasjon
Protestene over hele verden ble stadig sterkere, og i Vietnam gikk tingene stadig dårligere for USA. Skandalene dukket opp, My Lai massakren var kanskje den mest kjente, men ikke den verste.
Til slutt prøvde USA seg med teppebombing av Hanoi. Det ble en fiasko, de mistet mange fly, og med alle tapene og protestene fant de ut at de skulle overlate krigen til sin allierte, Sør Vietnam.
Det varte til 1975, så var det slutt. Saigon ble erobret. Så kom det et etterspill med tusenvis av flyktninger i små båter som ble plukket opp, blant annet av norske skip.
Som 68’er må jeg spørre meg selv, var det riktig å protestere? Det nye regimet var ikke noe teselskap, og selv i dag er det temmelig restriktivt. Men de har åpnet økonomien og Vietnam er på full fart fremover. Vietnameserne har ikke de samme frihetene som oss, men de får det stadig bedre økonomisk. Byene buldrer av liv, og ungdommen er frisk og freidig.
Jeg vil si at vi hadde rett den gangen, vi ville ikke ha kommunisme, men vi så at krigen var grusom. Jeg dro til Hue for å forstå hvordan det hadde vært, hvor ille det var.
Her bodde keiseren
Hue er den gamle keiserbyen. Her hadde Nguyen keiserne sitt palass, og det ligger der fremdeles. Det er lettere og ikke så dystert som palasset i Beijing. De restaurerte hallene er flotte. Men en del av bygningene er borte, bombet i filler, for det var i denne byen, og særlig rundt palasset, de hardeste kampene i 1968 foregikk.
Et stykke nord for Hue ligger den demilitariserte sonen. Ben Hai elven var grensen mellom Nord og Sør Vietnam, og en sone på begge sider var ingen manns land. På nordsiden lå landsbyen Vinh Moc.
Ned til underverdenen
Herfra ble det sendt våpen til geriljaen i sør (FNL), og derfor ble den intenst bombet. Innbyggerne svarte med å grave tunneler dypt ned i bakken. De er der fremdeles, men i dag er det turister som vandrer under jorda. For å si det rett ut – det er et fælt høl, og man grøsser ved tanken på å måtte sitte her mens bombene rystet bakken.
Jeg var også en tur opp i fjellene, mot grensen til Laos. Her gikk Ho Chi Minh strien, forsyningsruten til geriljaen i sør.
Det var ikke bare en vei, men mange, og noen av dem gikk gjennom Laos og Campuchea. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert for de som bodde der, og selv i dag er det farlige områder, for det ligger mange ueksploderte bomber i bakken.
Det ble kastet tre ganger så mye bomber over disse områdene som de allierte kastet i andre verdenskrig. 20 000 mennesker ble drept, men transporten fortsatte.
Her gikk Ho Chi Minh stien
Helt oppe ved grensen lå det en amerikansk base, Khe Sanh Combat base. Den ble angrepet i 1968. 500 amerikanere og 10 000 vietnamesere døde, men de klarte ikke å ta den.
Et helikopter som ble igjen
Imidlertid ga amerikanerne opp basen like etterpå, så man kan si at vietnameserne vant på en måte. I dag vokser det kaffebusker der, men grunnen er full av granatsplinter og kuler. Jeg kjøpte en kule av en lokal selger. En suvenir med historie.
Tilbake i Hue, og man puster lettet ut. Hue er ikke så stor, den har lave hus, og trafikken er ikke kvelende. Byen er pen, og folk er vennlige og avslappet. Jeg bodde på Google Hotel, og der var det gratis øl hver kveld.
Jeg nøt tre dager i byen, og så var det natt tog til Ho chi Minh byen.
På jernbanestasjonen traff jeg en indisk dame som også reiste alene gjennom Sør øst Asia. Vi er ikke alene om den slags lenger. Verden er blitt bedre, i alle fall på det området.
Nåtiden er hyggeligere
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 