Å fly er egentlig ikke å reise, det er å hoppe. Men til og fra Myanmar hadde jeg intet valg, Visum ved grensen kan være reneste baluba. Reglene endres stadig, og man passerer det som er igjen av det gyldne triangel. Narkoproduksjonen har blitt stoppet i Thailand, men i Myanmar – vel, systemet har ikke vært innrettet på lov og orden. Det meste foregår oppe i fjellene øst for Inle sjøen, men ved sjøen merker man ikke noe til det, Inle er en idyll.
Partytoget
Så jeg gjorde et hopp tilbake til Bangkok, men ble ikke lenge. Det var middag ved jernbanestasjonen, og så på toget sørover. Det var romjul og snart nyttår. Det merket man. Restaurantvognen var pyntet med glitter og stas, og ølledamen var skikkelig kul, hun jazzet mellom bordene til takten fra de siste hotte musikkvideoene som flimret over flatskjermen. Hun hadde en egen teknikk med ølflaskene, åpnet dem mot bordkanten aldeles lynraskt – beundringsverdig.
Så var jeg i Trang utpå morgenkvisten . Etter litt vingling kom jeg på bussen til Krabi og videre med båten til Pi Pi øya.
Sydens land
Pi Pi er pen. Den flyter som en grønn klatt i havet, omkranset av kalksteinsklipper i rare fasonger. Stedet er en turistmaskin, det kryr av franskmenn, tyskere og svensker – noen nordmenn er der også. Det er naturligvis bra hoteller som ikke er alt for dyre, og bra restauranter. Man setter pris på den slags. I tillegg kom jeg over en bar med en fantastisk mojito, men den var dyr.
Dette er tsunamiland, nesten ingen bygninger sto igjen etter katastrofen, men det merkes ikke i dag, alt er bygget opp. Det eneste man ser er skilt som forteller hvor man skal løpe ved neste tsunami.
Jeg kom på grunn av naturskjønnheten, også den under vann. Her ble jeg litt skuffet. Korallene hadde tydeligvis vært bedre før, jeg så rester av dem på bunnen. Nå er de brune og grå. Men fisk er det, i mange farger.
Turkis idyll
Jeg leide meg snorkleutstyr og padlet rundt på grunna, med fisken svirrende rundt meg. De var ikke det spor sjenerte, men rett og slett nysgjerrige, de var tydeligvis vant med turister. Nåvel, jeg fikk svi for det. Et par centimeter med vann skjermer ikke mye, så sola stekte ubarmhjertig ned på den sarte hvite ryggen min, og den hadde en annen farge om kvelden. Det ble en hot natt, men jeg måtte opp tidlig. Jeg skulle videre med direkte buss til Kuala Lumpur.
Å reise på måfå er lettere enn mange tror, for backpackerhotellene er nesten som reisebyråer, og de setter opp direkte busser til de fleste steder. Jeg tok altså en til Kuala Lumpur, og den var framme ved femtiden neste morgen. Man går ikke på byen på den tiden, men sitter pent på en nattkafe til lyset kommer og saker begynner å skje. Nå er ikke Kuala Lumpur noen utrygg by, men allikevel –
Jeg fikk meg altså et hotell i Lille India, men la fra meg sekken og gikk på byen.
Kuala Lumpur virket litt rotete. Det er gamle strøk, for eksempel Chinatown, som er folkelig så det holder. Men byen har vokst med rekordfart, og den har spredd seg utover, slik at det ligger klynger med hypermoderne skyskrapere over et stort område, og innimellom er det flekker med urskog. Jeg fikk en titt på Petronas tårnene som for en stakket stund var verdens høyeste bygning. Det er modernisme så det holder, flott, men litt kaldt.
Babels tårn?
Men jeg var ikke der for å se på høyhus. Jeg skulle videre inn i villniset. Jeg skulle til regnskogen.
Det ble direkte buss igjen, en pakketur, rett og slett. Det var bare tre av oss på bussen, så det måtte ha vært dårlig bisniss. Vi var meg, en tysker med røtter i Korea, og en australier med røtter i Malaysia. Han snakket også malay, noe som var praktisk for oss andre. Bussen var kul, kjempekul, den var et grovt eksempel på misbruk av air condition. Vi måtte pakke oss inn i det vi hadde av vinterklær, men vi holdt ut, og syntes det nesten var komisk.
Så var vi ved Kuala Tembeling og steg om bord i en lang elvebåt. Foran oss lå en brun, brusende elv og bugnende grønne elvebredder.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 