Øyer, kanaler og små fiskevær med hus på stylter. Vi er like ved ekvator, men temperaturen er behagelig på grunn av havbrisen. I Malenge hopper vi på en mindre båt og tøffer av sted til bestemmelsesstedet, en hvit strand med palmer. Solen forsvinner og stjernene dukker opp, Orion rett over oss, og sydkorset lenger ned.
Der skulle vi ha vøri Karl
Oppe i nord øst glimter det fra fjerne tordenvær. Så titter månen over horisonten og klatrer opp på himmelen. Sjøen er nesten glatt og reflekterer månelyset. En magisk natt. Den forrige natten var også magisk, men det var nærmest svart magi. Dette er noe annet, dette er sydhavet slik det skal være.
Late dager på en hvit strand. Vi er tre, et amerikansk par og jeg. Vi dro sammen fra Kadidiri og nå skal vi slappe av, bare litt snorkling på det nærmeste revet samt noen turer inn i jungelen bak oss. Dagen går uten at det skjer så mye. Midt på natten våkner jeg opp og ser at det er fullmåne. Den er mye sterkere enn månen hjemme, den får stranda til å lyse mens mørke bølger ruller inn. Palmene rasler svakt i vinden, og grenene glimter når de beveger seg. Jeg blir gående en halv time i månelyset.
Neste dag, flaggermushulen. Vi klatrer ned en skrent og hulen åpner seg.
Bare å slappe av
Det høres ut som om det er brenninger der inne, men det er flaggermusene som er skremt opp og svermer rundt under taket. De snitter ørene våre mens vi arbeider oss innover i mørket.
Det blir flere og flere av dem, og på bakken ligger tykke lag med skitt, hvor små biller krabber rundt og lever av møkka. En rotte piler vekk i lyset fra lyktene.
Smådyr
Det blir varmere og fuktigere, og lukten begynner å rive i nesen. Så er det tilbake igjen, ut av hulen, ned forbi sjokoladetrærne, palmelundene og ut til båten.
Jeg har leid maske og snorkel. Det er koralrev like utenfor stranda, men det beste revet er et stykke ut på havet. Vi tøffer utover i en båt med uterigger og to laghalemotorer. Sjøen er mørkeblå, men så skifter den til turkis. Vi er framme ved revet. Vi glir ned i sjøen og svømmer mot revet. Under oss ligger mørkeblå dyp, men det blir stadig grunnere, og en skog av koraler vokser fram.
Det er bordkoraler, grenkoraler som ser ut som reinsdyrhorn, og det er blomkålkoraler. De er blå lilla, rosa og knall gule. Fisk finnes i alle fasonger og farger. Noen gjemmer seg blant koralene, og noen går i stim oppe i sjøen. De er mer nysgjerrige enn redde. Jeg svømmer rundt i en time før jeg setter kursen mot båten igjen.
Hotellet i Malenge
Siste dag går vi tvers over øya til landsbyen, som også heter Malenge. Terrenget veksler mellom tett urskog og åpne plantasjer. Inne i urskogen treffer vi på et villsvin. Vi smyger oss frem så stille som mulig, men dyret har hørt oss og forsvinner i villniset. Vi har en fører, for det er lett å gå seg bort. Han finner fram til de ville frukttrærne. Vi spiser mango og kjempe sitrursfrukt.
Malenge landsby er et lite sted, bare en gate langsmed stranda og en brygge hvor rutebåten legger til. Landsbyen er vakker, den er stille og fredelig, men det er stekende varmt. Vi tilbringer en natt på et hotell som står på stylter i vannet.
Neste dag tar vi rutebåten, som er fire timer forsinket, men når vi kommer fram til Wakai og skal hoppe på båten videre, får vi høre at den går ikke før dagen etter. Vi skulle til Gorontalo, jeg hadde en flybillett derfra, men den kan jeg bare kaste i søpla. Det blir å ta den samme båten videre i motsatt retning, til Ampana, og prøve å få buss derfra.
Verre enn på vestlandet
Det blir et kappløp med tiden, for ingen kan si helt sikkert om bussene eller båtene går. Vi får høre at veien er sperret, men drar allikevel videre. Neste dag hopper vi på direkte buss til Makassar. Vi finner ut at veien faktisk er sperret, et ras har tatt med seg et sort stykke.
Men alt lar seg ordne. Bussen snur for å kjøre tilbake, men vi går av og fortsetter til fots over rasstedet. På den andre siden venter bussen som kom sørfra. Den har også snudd, så vi blir med den sørover. Det er verre med de som kom med bil til rasstedet. De blir stående der, og må bare kjøre tilbake.
Hvis man skal reise på Sulawesi, må man beregne ekstra tid, for det er stadige brudd i transporten. Har man beregnet for knapt, mister man en flybillett eller to. Vi var heldige, for bussen kunne også ha blitt innstilt, og da hadde gode råd vært dyre. Men vi hoppet på den andre bussen, så gynget vi videre gjennom natten og kom til Makassar i grålysningen.
Litt flaks fortjener man.
Så, en liten påminnelse
Månedens bokanbefaling
Det blå rommet
En cyber grøsser
Hun våkner fra koma og er lam. Men legene har et tilbud, hun kan få igjen førligheten ved hjelp av en databrikke. Det går fint inntil hun finner ut at brikken er koblet opp mot nettet.
Så begynner marerittet.
Papirutgave: 198 + porto E bok: 22,44 €
Tilgjengelig på: http://www.kolofon.com/nettbutikk
Og naturligvis – Eventyret
– Du skal passe deg litt du, sa Ellington, for her i huset bor det en puddel som heter Putte, og den passer på huset, kjøkkenhagen også. Den kommer og spiser deg, og da blir det flekker som ikke går bort, men ikke på meg, for jeg skal bare henge her og se på, Du må ikke tro at jeg kommer for å redde deg.
– Haha, Putte! Haren Krishna lo så ørene viftet i alle retninger – Dumme lille Putte. Han er jo bare en puddel.
– Han er ikke bare bare, og han er sterkere enn deg, dessuten har han skarpe tenner.
– Hah! Tror du ikke jeg kjenner Putte? Jeg er kjent her i nabolaget. Jeg snuser rundt hver eneste natt, men det vet ikke du, for du er bare en sånn laken ting som ligger i skapet og hører ikkeno.
Duken Ellington krøllet seg så det nesten gjorde vondt, for den var blitt aldeles rasende. Bare det å kalle den en laken ting – Men det var sant at den lå for det meste i skapet, og der hørte den ikke så mye, for den sladret med de andre dukene – Bare duker, naturligvis, den overså fullstendig lakenene. De hadde ingen kultur, de visste ingenting om mat eller borddekorasjoner, de bare lå der og tok mot unevnelige flekker. De var noen skittsabber. Duker var anstendig selskap, og blant duker var Ellington sjefen, naturligvis. Så Ellington strammet seg opp, men ble ikke mildere til sinns, for aldri i livet om den ville innrømme at den for det meste lå i skapet og sladret, uten å høre noe. Nei, denne skapningen måtte settes riktig på plass.
– Putte er like rundt hjørnet, sa den, og den har spist kaniner før.
– Jeg er vel ingen kanin, de er dumme skapninger som lever i bur, og Putte er ingen redd for, han lukter parfyme og bjeffer på bilene. Kommer det en hare i nærheten, vil han ikke merke det en gang.
Slik fortsatte de å kjefte på hverandre, inntil de ikke sanset noen ting rundt seg. Men Haren Krishna var nok litt for høy på ørene, den burde tenkt seg om, for Putte lå virkelig rett rundt hjørnet.
Men Putte var litt utenfor, han også. Han lå og var deprimert, for han syntes livet var en byrde.
Alle mobber pudler, tenkte han, alle. Ingen er redd for meg, når jeg bjeffer, bare ler de. Jeg burde bite dem, så de forsto alvor.
Men Putte visste at han ikke kunne bite flokklederen, eller noen andre i flokken, særlig ikke valpene, selv om han av og til hadde lyst, for det var en tispevalp i familien som var hans største problem, det var søte lille Merete.
Flokklederen, Olsen, var nemlig foretningsmann, så han var nesten aldri hjemme, og sjefstispa, fru Olsen, var fransklærerinne, så hun var også mye borte. Når hun var hjemme, vasket hun duker og lignende dumme ting, så heller ikke hun hadde tid til å ta seg av Putte. Han var derfor overlatt til familiens eneste valp, søte lille Merete, og det var et mareritt.
Det var hun som hadde funnet ut at han skulle hete Putte, et aldeles elendig navn. Det er et puddelnavn, tenkte Putte, et riktig puddelnavn, som får alle til å le.
Men han hadde vel klart å bære den byrden med løftet snute, hadde det ikke vært for alt det andre. Merete hadde nemlig helt bestemte oppfatninger om hvordan pudler skulle se ut. Annen hver uke ble Putte dratt til hundefrisøren og klippet i løvefasong. Når de kom ut på gaten igjen, var det som om hele byen flirte av han. Han gikk med senket hale og prøvde å være usynlig, uten at det hjalp, naturligvis. Nå var det mange pudler som delte den skjebnen, og han traff av og til lidelsesfeller, da utvekslet de sympatierklæringer, men av og til flirte også de av han, for lille søte Merete nøyde seg ikke med å få han klipt, hun farget ørene og haledusken rosa, og dynket han med billig parfyme, så han rett og slett stinket, og han hadde absolutt ikke noe drag på tispene, for de bare tok en sniff i luften og trakk seg unna, mer skremt enn lattermilde.
Det gikk så vidt at hun hadde smurt inn snuten hans med body lotion, men da hadde han ult så ingen i familien fikk sove den natten. Til slutt hadde fru Olsen oppdaget hva som var galt, og fått satt en stopper for det. Hadde hun ikke gjort det, hadde han vel slitt seg og kastet seg under en bil.
Arne Thodok Eriksen - reiseblogg 