Solens fødeland

Langt opp i Andes, på Altiplano, eller høysletta, ligger det en sjø som nesten er et hav, Pumaklippe sjøen. Nær sørenden ligger selve Pumaklippen.

Tunga rett i munnen

Men nå går vi litt fort fram. La oss spole tilbake til fredsbyen, La Paz.
Det var tidlig en morgen, og kondorene seilte på en blå himmel mens cholitaene pakket ut varene for dagens salg. Ut av hotellet kom to glade menn, de skulle nordover til solens rike. De entret en buss som sneglet seg rundt i bratte gater for å plukke opp diverse passasjerer, men endelig klatret den opp til høysletta og vi suste innover mot sjøen. Vi skulle til Copacabana, men måtte først passere et fergeleie.

Badeliv ved Titicaca

Bussen ble fraktet over på en liten pram, og passasjerene tok en annen båt, for være med bussen var litt for risikabelt.
Copacabana ligger nydelig til ved sjøen, med en fin hvit strand. Men vi ble ikke lenge, vi hoppet om bord i en ny båt og bega oss utover mot solens øy.

Målet var Cha’llampa, en landsby på nordsiden av øya. Her går livet rolig for seg, ingen biler, bare esler og lamaer, men det er rett og slett et nydelig sted, åpent, lyst og fredelig, omgitt av blått vann og grønne åser. Hotellet ligger rett ved playaen, en fin hvit sandstrand.

Transport original

Man kan bade i sjøen hvis man ikke er frossen av seg. Vannet holder norsk temperatur eller enda kaldere, for sjøen ligger på nesten fire tusen meter. I denne høyden kan nettene være iskalde, men dagene er varme, for vi er egentlig like ved ekvator, og sola henger høyt på himmelen. Men det er en grunn til, det er nemlig her sola er født.
Vi var på en slags pilegrimsferd, for Isla del Sol var et hellig sted for alle høylandskulturene, både Tiwanacu og Inka riket. Det helligste stedet ligger nord på øya, og vi fulgte en gammel Inca vei opp dit. Vi kom til en åsrygg som svevde høyt oppe mellom himmelen og en knallblå sjø. Kondorene seilte over oss, og bare noen turister brøt den hellige stillheten.

Solens fotspor

Vi var kommet til Pumaklippen, Titi Khar’ka. Sjøen er oppkalt etter den, Titicacasjøen. Akkurat her er solen født, og før den steg opp på himmelen etterlot den seg to fotspor midt på stien. Vi passerte dem andektig, for vi var på hellig grunn. I gamle dager måtte alle pilegrimene ta av seg skoene. Hvis man betrakter klippen nøye, kan man se omrisset av en puma, med hale, øyne, nese og en gapende kjeft. Rett foran kjeften er det et steinalter hvor man ofret – litt av hvert.
Men det er ikke bare solens fødested, den mytiske gudekongen Virachoca oppsto også her. Den dag i dag kan man se fjeset hans i fjellveggen. Viracocha hadde hvit hud og skjegg. Myten sa også at han en dag skulle komme tilbake, noe som førte til at Incaene ble helt i villrede da spanjolene kom. De lærte snart at nykommerne ikke var særlig guddommelige, men da var det litt for sent –

Solens alter ved pumaklippen

Etter å ha født Viracocha tok solen seg en pause, og trodde vel at alt gikk bra. Men da den kikket ned på jorden oppdaget den at det var et salig kaos.

Viracocha ser ned på deg

Menneskene trenger noen til å holde orden, tenkte solen, og så skapte den Manco Capac, den første Inca keiseren. Månen syntes den ikke kunne være dårligere, så den skapte den første Inca dronningen, Mama Ocllo. Fra Isla del Sol dro de ut i verden og skapte et stort imperium som varte helt til spanjolene kom.

I dag ligger helligdommen øde, men klippen er der fremdeles, og foran den står steinalteret. Her brer heksene ut sine remedier for å kunne spå folk og fortelle dem at det venter stor rikdom og en lykkelig familie med mange barn.

Et forfriskende bad i ungdomskilden

I gamle dager var det en mur rundt området, og den som kom innenfor kunne betrakte presten utføre sine ritualer. Det må ha vært et fargerikt syn. Folk hadde med seg gaver som de skjenket til tempelet, men for å komme dit, måtte de gå på knærne. Tempelet er stort, med romslige skattkamre, det ser ut som en labyrint. I dag er det bare første etasje som står igjen. Man kan gå fra rom til rom, og helt nederst finner man en kilde. Det er ikke hvilken som helst kilde, det er selve ungdomskilden.
Man kan si at jeg egentlig ikke trenger det – men naturligvis tok jeg en slurk.

Den helllige vei over fjellet

Fra pumaklippen kan man ta veien over fjellet, over øyas ryggrad. Vi trasket et stykke, men overlot resten til neste dag. Vi hadde ærend nede i landsbyen, ørret med quinoa og en herlig tomatsalat. Mette og tilfredse gikk vi til hotellet, men naturligvis hilste vi på folk og sa godnatt til eslene.
Neste dag var vi igjen på fjellet. Vi fulgte den hellige veien og havnet i en inca ruin helt på sydspissen. Veien tilbake førte oss forbi enda en hellig kilde. Vi hadde forlatt veien over åskammen, og nå fulgte vi en som gikk på en hylle i fjellet. Da vi kom fram hadde natten allerede lagt seg over landsbyen. Det var tropenatt, med sydkorset høyt på himmelen, men varmt var det ikke, vi var ved Titicaca, verdens største høylands sjø. Vi krøp under et solid lag med ulltepper. Neste dag skulle vi over enda en grense.

Og så – fortellingen

– Skynd deg, hørte han en gretten stemme si bak seg.
– Men jeg –
– Sett deg inn i bilen, ditt fjols. Du har gjort en avtale og den bør du ikke bryte.
Han satte seg inn. Ved rattet satt en høy person med et strengt ansikt, også han kledd i en hvit kappe. Han så ut av vinduet, men det var ingen på fortauet lenger.
– Hvem var det der?
– Sjefen.
– Sjefen?
– Vi kaller han bare sjefen, og ikke spør så dumt.
– Hva er han sjef over?
– Det meste, eller alt, faktisk, selv om noen tviler på det, og jeg har ikke tid til flere tullete spørsmål.
– Jeg lurer egentlig på om jeg –
– For sent, du har gjort en avtale med sjefen, og bryter du den, setter han tingene på plass igjen.
– Du mener?
– 12 år, men du slipper etter åtte og et halvt på grunn av god oppførsel. Kan vi så komme til saken?
– Hva skal vi?
– Jeg kjører deg dit hvor du skal, og så er det bare å fortsette.
– Jammen hva skal jeg gjøre?
– Du skal følge med på begivenhetene, det er alt.
– Skaff meg i alle fall noen klær.
– Det får du siden, bra klær også, Armani. Men akkurat nå passer dette antrekket, eller mangelen på antrekk, inn i opplegget.

Bilen suste gjennom byen. Han lente seg tilbake og var helt forvirret. En tåpelig latter begynte å boble opp fra magen. Mannen ved rattet så på han.
– Ikke overdriv.
– Jeg ler ikke.
– Nåvel, men det høres slik ut, og det er litt i meste laget.
– Meste laget?
– Du skal heller virke litt tåpelig.
– Er dette tåpelig?
– Ikke for deg, men for de som lukker opp.
– Hvem?
– Folk som velger å beskytte deg, men det får du vite etter hvert. Bare følg med på begivenhetene.
– Jeg tror det er best å stikke av.
– Feil, og ikke glem avtalen.
– Men hva vil skje?
– De vil beskytte deg.
– Hvem er det, mafiaen?
– Noe ville si det, ja, men de er ikke egentlig mafia. De vil beskytte deg av en spesiell grunn.
– Hva slags grunn?
– Du skal gifte deg. Men ikke spør mer. Det passer ikke inn i opplegget at du vet mer.
– Men –
– Vi er framme.

Reklame